Føler meg så sliten, tom og maktesløs

[Tari]

I morgen er det bursdagen til sønnen min, men samtidig var det bursdagen til moren min som gikk bort for snart 1 år siden (29.oktober). Opptakten til denne høsten har vært tung og jeg merker at det sakte men sikkert bygger seg opp til 1-års dagen for hennes bortgang. Hvordan forholder man seg til slikt? Hvordan er det meningen at man skal leve videre og ha et nogenlunde bra liv uten henne? Hvordan har dere andre som har mistet foreldre taklet det?

[Arkana]

Jeg mistet Pappa for 6 mnd siden. Å leve videre har faktisk ikke vært så tungt som jeg først trodde. Mye av grunnen er nok at jeg bor langt fra foreldrene mine, de inngår ikke i min hverdag, de daglige rutinene. Det er dermed lettere for meg å bare gjøre som jeg pleier enn om jeg fremdeles hadde bodd hjemme. Jeg tar en dag av gangen, rett og slett. Jeg gråter langt fra hver dag, ikke hver uke engang, men jeg tenker på ham hver eneste dag. Jeg tar meg selv i å glemme at han er død, tenke at det er ting jeg skal fortelle ham, spørre ham om. Det er ganske uvirkelig enda. Men man kan ikke sette seg ned og la alt stå stille, det er lettere å gå videre, venne seg til å leve med det. Jeg prøver ikke å finne mening med det, jeg tror ikke engang det er noen mening. Det bare skjedde, det kunne skjedd hvem som helst, og har skjedd mange før meg og kommer til å skje mange etter meg også. Istedet er jeg takknemlig for at han døde uventet, raskt og smertefritt. Jeg er inderlig glad for at vi slapp å følge ham gjennom et langt sykeleie, at han slapp å bekymre seg for oss før han døde, at det bare skjedde og at han levde livet til det fulle helt til siste sekund.

[Tari]

Det høres jo ut som du takler dette på en sunn måte Arkana. Selv har jeg 1 måneds sykehusopphold enda friskt i minne. Jeg syns det var helt forjævlig og vet at hun hadde smerter. Før det har jeg noen måneders bilder av min ellers så livlige mamma sittende i stolen og "hangle" og dopet ned på morfin. Videre tar jeg meg enda i å skulle fortelle henne ting, og hun deltok i mitt vanlige liv i høyeste grad. Jeg merker at dette er forferdelig tungt, og jeg savner henne hver eneste dag. Jeg gråter ikke hver dag jeg heller, men det er fortsatt et stort savn at hun ikke er 15 minutter fra meg som hun var før. Mange sier at dette vil bli bedre og det tror jeg på. Selv om jeg lever et nogelunde normalt liv føler jeg i aller høyeste grad at noe mangler.

[Arkana]

Ja, jeg føler også at noe mangler. Mamma og Pappa er så forskjellige, de fylte helt forskjellige deler av livet mitt. Det var ting bare Pappa gjorde. Her forleden tenkte jeg på at han alltid pleide å sende meg en julekalender. Men ikke i år. Det er ikke julekalenderen jeg kommer til å savne, men det at han tenkte på en sånn liten ting. Mange tradisjoner vil aldri bli de samme igjen.

Jeg vet det vil bli bedre, og det er en liten trøst. Jeg har ingen fasit på hvordan man skal takle slikt. Jeg bare gjør det som føles rett for meg. Jeg ser at Mamma har det veldig tungt, hun er fremdeles sykemeldt. Det er jo helt annerledes selvsagt, å miste den man elsker over alt i verden, sin livspartner, den man skulle bli gammel med. De hadde så mange planer... Det kan ikke sammenlignes med det å miste en Pappa/Mamma. Hun mistet også moren sin rett før jul i fjor, det er veldig mye å ta inn over seg på så kort tid.

En del av meg innbiller seg at han ser meg, at han vet hvordan jeg har det, vet at jeg savner ham, vet at jeg lever videre og har det bra. Kanskje er det en dum tanke, en illusjon, en ønskedrøm, det vet jeg ikke, det har jeg ikke lyst å tenke på. For det er litt trøst i det å forestille seg at han følger litt med på oss.

[*AM*]

Jeg mistet mamma da jeg var 22, 20 desember døde hun. Det er snart tre år siden, tiden går så utrolig fort. Synes ikke det var lenge siden vi satt ved siden av sykehus sengen henne og hørte hennes siste åndedrag. Det går egentlig veldig greit, men som Ankara sier, jeg tar også meg selv i og tenke at jeg må fortelle mamma, at datteren min har klart det og det i dag. Mamma fikk aldri oppleve og se sitt første barnebarn, og det er vel egentlig det som sliter mest på meg. Ville så gjerne vise henne til min mamma. Men vi er veldig ofte på graven hennes. Tok helt frem til i sommer før jeg klarte og gå dit, men nå er det liksom blitt en naturlig del av hverdagen vår.

Men det er tungt, av og til kan jeg ta meg i å savne henne masse, for eksempel når meg og jenta mi er på by tur, så savner jeg henne masse fordi dette var noe vi ofte gjorde på lørdag formiddag, med kafe besøk.

[Gjest Tari ikke innlogget]

Det er godt å høre hvordan andre takler dette på! I dag er det 1 år siden hun døde, og det er f.... så tungt. Merker det på hele meg...tung i kroppen, tårer i øynene, føler meg håpløs til alt akkurat i dag..

[Gjest Gjest2]

Kjenner meg godt i gjen i mye av det som blir skrevet her. Jeg mistet min mamma for rett over ett år siden. Jeg har det sjelden slik at jeg tenker "det må jeg fortelle mamma" o.l. Hadde trodd det ville bli slik, men det er det ikke. Jeg er liksom så veldig bevisst på at mamma ikke er der lenger.

Idag har jeg en ganske dårlig dag.. Fikk plutselig vite at mamma'n til en kollega døde idag. Det var helt uventet, og hun hadde visst ikke vært syk eller noe. (Bare influensa, tror jeg.) Var nesten som å få beskjeden en gang til! Samme årstid, samme dag (fredag)... Ble plutselig veldig nært igjen...

Håper det går greit med deg, Tari!

[Gjest Tari ikke innlogget]

Kjenner meg godt i gjen i mye av det som blir skrevet her. Jeg mistet min mamma for rett over ett år siden. Jeg har det sjelden slik at jeg tenker "det må jeg fortelle mamma" o.l. Hadde trodd det ville bli slik, men det er det ikke. Jeg er liksom så veldig bevisst på at mamma ikke er der lenger.

Idag har jeg en ganske dårlig dag.. Fikk plutselig vite at mamma'n til en kollega døde idag. Det var helt uventet, og hun hadde visst ikke vært syk eller noe. (Bare influensa, tror jeg.) Var nesten som å få beskjeden en gang til! Samme årstid, samme dag (fredag)... Ble plutselig veldig nært igjen...

Håper det går greit med deg, Tari!

Joda, det gikk greit på fredag og det går greit nå. Jeg fikk en mail fra en venninne som også har opplevd det samme hvor det sto: denne dagen trenger ingen form for markering...og da slo det meg, at den trenger jo ikke det.. Jeg var på kirkegården likevel, og var sammen med 2 gode venner istedet for å sitte hjemme og deppe med mannen...Og, jeg tror det var det jeg trengte.

Takk for oppmuntrende ord!