Dere som hadde angst, og ble bedre

[AnonymBruker]

Hei KGere! Jeg trenger å høre noen gode historier fra virkeligheten. 

Jeg har i 20-årene i to "omganger" slitt med angst. Frykten nå er å bli en kronisk angstpasient der angsten begrenser livet i stor grad. Håper på å høre fra dere som har hatt angst, men der utviklingen var positiv. I jobben min ser jeg mange som plages av angst gjennom hele livet og som får svært redusert livskvalitet. Trenger derfor å få balansert inntrykket av personer med angst litt, og også høre de gode historiene Håper noen kan bidra!

Anonymkode: 05089...38e

[slik.er.jeg]

Jeg hadde en del problemer med angst  yngre år. Det hender ennå at jeg kan kjenne på uro og ubehag. Det som har hjulpet meg er å akseptere følelsen og forsøke å tenke at sånn er det nå. Om det er mulig forsøker jeg å finne ut hva som kan ligge bak, men først og fremst prøver jeg å ikke la angsten ta for "stor plass" Ikke sitte å tenke at "hvorfor skal jeg plages med dette" Angst for angsten ble i grunnen fort et større problem og det er der jeg har greid å gjøre noe for å la den få mindre makt.

Det samme mener jeg gjelder ved problemer med depresjon. Dager da jeg bare ikke orker, blir verre om jeg tenker mye på hvor vanskelig og dumt det er at jeg ikke orker. Så jeg forsøker å tenkte at jeg vanligvis orker og at jeg som oftest jobber hardt og mye. Så om det kommer dager, en eller mange, hvor ting blir tungt,  forsøker jeg å være snill med meg selv, godta at jeg ikke får til det jeg gjerne vil. Ved å være selvkritisk og skamme meg over meg selv, synes jeg problemene blir verre og varer lengre. Så lytt til kroppen din, og vær snill med deg selv på dårlige dager og tenk på alt det du er god på.

[AnonymBruker]

Angsten for angsten er definitivt det største problemet. Samt selvkritikken og skammen. Tror du er inne på noe her, hvordan man fører den indre dialogen når man har det slik. 

Noen andre som har lagt angsten mer eller mindre bak seg? 

 

Ts

Anonymkode: 05089...38e

[AnonymBruker]

Hva slags type angst sliter du med? Jeg har vært plaget med angst i mange år,, årene med panikkanfall var definitivt verst. Etter å ha brukt medisiner (angstdempende) ved behov, har panikkanfallene forsvunnet helt - har ikke hatt anfall på flere år, og tar medisiner svært sjelden. Jeg har fremdeles angstplager, men de er ikke like hemmende. Den angsten jeg har nå klarer jeg å mestre bedre.

Anonymkode: 59e75...2d4

[fullkornspasta]

Enig med ab over meg. Slet med angst fra jeg var cirka seks år, men ble kvitt der i 10.klasse / 1.året VGs. Er helt ok nå, men plages mest av tanken på hvor mye jeg går glipp av når jeg får tilbakefall. Lykke til, TS ❤

[Eighth Planet]

Den 18. mars 2016 at 10.30, slik.er.jeg skrev:

Jeg hadde en del problemer med angst  yngre år. Det hender ennå at jeg kan kjenne på uro og ubehag. Det som har hjulpet meg er å akseptere følelsen og forsøke å tenke at sånn er det nå. Om det er mulig forsøker jeg å finne ut hva som kan ligge bak, men først og fremst prøver jeg å ikke la angsten ta for "stor plass" Ikke sitte å tenke at "hvorfor skal jeg plages med dette" Angst for angsten ble i grunnen fort et større problem og det er der jeg har greid å gjøre noe for å la den få mindre makt.

Det samme mener jeg gjelder ved problemer med depresjon. Dager da jeg bare ikke orker, blir verre om jeg tenker mye på hvor vanskelig og dumt det er at jeg ikke orker. Så jeg forsøker å tenkte at jeg vanligvis orker og at jeg som oftest jobber hardt og mye. Så om det kommer dager, en eller mange, hvor ting blir tungt,  forsøker jeg å være snill med meg selv, godta at jeg ikke får til det jeg gjerne vil. Ved å være selvkritisk og skamme meg over meg selv, synes jeg problemene blir verre og varer lengre. Så lytt til kroppen din, og vær snill med deg selv på dårlige dager og tenk på alt det du er god på.

Hei meg!!  Du tok ordene ut av munnen min.

[AnonymBruker]

Jeg sliter med angst i bunnen. Så det kommer til overflaten av og til enda.

 

MEN for det første så begynte jeg på fontex og gikk så over til zoloft. Disse antidepressivaene har en angstdempende effekt. Livet mitt ble helt annerledes da jeg begynte på dem. 

For det andre så hjelper det veldig veldig å analysere hvorfor angsten kommer. Ofte finner jeg ut at noe plager meg i bunnen, noe krever noe av meg som jeg ikke er komfortabel med/jeg gruer meg til noe/ har gått imot magefølelsen min. Og andre ganger så kan det være trigget av stress eller ytre omgivelser, kanskje også lite søvn. Jeg må alltid forandre kurs når angsten melder seg. Har barn, så når det skjer så trenger jeg ofte å få barnevakt og så få  utløp for alt som går på tverke, plus å sove massemasse. Men dette er jo bare ting som funker for meg personlig. Er forresten også viktig for meg å ikke ha et stillesittende liv. Da kan jeg formelig føle energien hope seg opp og lage trøbbel for meg i form av angst. Er ikke tull at trening  hjelper  for mange. 

Anonymkode: a81e4...52e

[AnonymBruker]

Den 19. mars 2016 at 0.55, AnonymBruker skrev:

Hva slags type angst sliter du med? Jeg har vært plaget med angst i mange år,, årene med panikkanfall var definitivt verst. Etter å ha brukt medisiner (angstdempende) ved behov, har panikkanfallene forsvunnet helt - har ikke hatt anfall på flere år, og tar medisiner svært sjelden. Jeg har fremdeles angstplager, men de er ikke like hemmende. Den angsten jeg har nå klarer jeg å mestre bedre.

Anonymkode: 59e75...2d4

Hvilke medisiner har du brukt? 

Jeg sliter med både panikkangst og generalisert angst. Selve anfallene mestrer jeg nokså greit, det er mest forventingsangsten og den daglige generelle uroen som ikke har noen tydelig årsak som plager meg mest. Det som gir meg mest angst er tanken på å skulle bli så satt ut av angsten at jeg ikke fungerer i dagliglivet, og den (irrasjonelle) frykten for å miste kontrollen over eget kropp og sinn. Dette til tross for at jeg fungerer veldig godt i en krevende jobb, samt sosialt. 

Den 20. mars 2016 at 3.37, AnonymBruker skrev:

MEN for det første så begynte jeg på fontex og gikk så over til zoloft. Disse antidepressivaene har en angstdempende effekt. Livet mitt ble helt annerledes da jeg begynte på dem. 

Anonymkode: a81e4...52e

Jeg har lurt på å begynne på et SSRI selv, men har sett mange forskjellige reaksjoner på disse medisinene. Hvordan ble livet ditt annerledes? 

Anonymkode: 05089...38e

[AnonymBruker]

Ts over her. 

Anonymkode: 05089...38e

[Tekopper]

Hadde pannikkangst og generell angst (+++), og det som virkelig hjalp på angstanfallene var å annerkjenne at jeg hadde et angstanfall, og fokusere på at det var en følelse med fysisk reaksjon. Ikke noe som egentlig var farlig. Jo mer jeg gjorde det, jo enklere ble anfallene å takle, og da forsvant også mye av angsten for angsten.

Får fortsatt små "drypp" av irrasjonell angst, så 100% bra blir jeg vel aldri, men nå er det ett par ganger i året i noen minutter om gangen, heller enn daglig  

 

[AnonymBruker]

1 time siden, Tekopper skrev:

Hadde pannikkangst og generell angst (+++), og det som virkelig hjalp på angstanfallene var å annerkjenne at jeg hadde et angstanfall, og fokusere på at det var en følelse med fysisk reaksjon. Ikke noe som egentlig var farlig. Jo mer jeg gjorde det, jo enklere ble anfallene å takle, og da forsvant også mye av angsten for angsten.

Får fortsatt små "drypp" av irrasjonell angst, så 100% bra blir jeg vel aldri, men nå er det ett par ganger i året i noen minutter om gangen, heller enn daglig  

 

Dette høres jo helt normalt ut, akkurat slik som "mannen i gata". Alle har litt angst vettu  

Anonymkode: afa90...865

[AnonymBruker]

Jeg slet med angst da jeg var yngre, og i ett år var det spesielt ille med stadige panikkanfall og generell uro og skrekkfølelse i kroppen. Jeg bestemte meg for å jobbe med det på egenhånd uten medisiner og leger. Jeg leste alt jeg kom over, og tok med meg ulike tips. Det første og viktigste som hjalp meg var å akseptere angsten og ikke være så livredd for den. Innstillingen min ble "ok, nå kjenner jeg at angsten kommer, da er det det du skal føle på nå. La det komme, ikke vær redd, la det gli forbi, du dør ikke". 

Jeg gjorde avslapningsøvelser, lærte meg å kjenne på uro, lærte meg å reagere annerledes på ting. Hvor jeg tidligere hadde reagert med redsel og panikk, reagerte jeg nå med et større følelsesaspekt. Jeg kjente mer på tristhet, sinne, eufori ect

Etter hvert mistet angsten grepet, og det er nå fem år siden jeg har vært skikkelig plaget. Noen ganger er jeg stresset og engstelig og urolig, men jeg har innsett at dette er menneskelig og normalt, ikke sykelig. 

Anonymkode: 619a6...036