Å bo med en som Aspergers

[AnonymBruker]

Jeg lurer rett og slett på om det er noen her som enten selv har Aspergers og er samboer/gift,eller om det er noen som har en samboer/ektefelle som har diagnosen? Føler meg ganske alene i dag, er jo så glad for å bo med samboer og føler jeg ikke er god nok. Ingenting han har sagt,det er en følelse som kommer fra meg selv, I vårt forhold er det jeg som har Aspergers. Får sånne tunge tanker om at kanskje jeg ikke burde være samboer, men tror det er en gryende depresjon som kanskje snakker. For det er jo dette jeg har villet hele tiden: Å bo med og være med kjæresten min. Sliter vel mest med uforutsigbarhet. Det koster meg veldig mye å starte denne tråden, så jeg blir veldig glad om noen har noen oppmuntrende ord.

Anonymkode: d17df...931

[AnonymBruker]

På hvilken måte er det du tror du ikke er god nok?

Jeg har asperger og har kjæreste, for vår del er det ikke asperger eller ikke-asperger som gjelder, det handler om vi er glad i hverandre og liker hverandre. Det gjør vi. Man liker alltid noen fordi de ikke har asperger, og man misliker ikke alle som har asperger

Anonymkode: 40d48...929

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

På hvilken måte er det du tror du ikke er god nok?

Jeg har asperger og har kjæreste, for vår del er det ikke asperger eller ikke-asperger som gjelder, det handler om vi er glad i hverandre og liker hverandre. Det gjør vi. Man liker alltid noen fordi de ikke har asperger, og man misliker ikke alle som har asperger

Anonymkode: 40d48...929

Det går mye på det sosiale. Jeg føler jeg står i veien. I helgen skulle f.eks en venn av ham kanskje komme innom. Men jeg visste ikke når, så jeg hadde bare lyst til å gjemme meg. Så ble jeg gående og halvveis grue meg, klarte ikke å slappe av, men det endte med at kompisen bare aldri kom på besøk. Ellers er det vel mest det at nå som vi bor sammen, så ser han meg jo også på dårlige dager,tidligere skånet jeg ham fra det. Jeg har ikke lyst til å være kontrollfrik heller, men føler vel at jeg er det inni meg og ja.. Og så er jeg så opptatt av å ikke være i veien. Og vil være til nytte. Men av og til blir jeg bare så sliten. Og ikke så flink til å si ifra.

Anonymkode: d17df...931

[AnonymBruker]

Jeg vil oppfordre deg til å kommunisere behovene dine. Fortell hva som er vanskelig for deg og hva som skal til for at du skal føle deg tryggere. Kan det være tryggere å vite at kompisen kommer til et visst klokkeslett slik at du kan ta deg en tur ut, så sier du dette. (Kompisen kan komme for sent, men slik er livet av og til. Man kan ikke kontrollere alt.) 

jeg tror det viktigste for deg, og for dere som par, er å finne spilleregler for forholdet. Jeg kjenner ikke til noen som har Asperger, men har skjønt at der er noen ekstra utfordringer som det kan være greit å vite om. Du kjenner deg selv best og det er derfor din jobb å fortelle hva som er vanskelig .

Ikke vær redd for å vise dine dårlige sider. Alle har dårlige sider og dårlige dager, uavhengig av Asperger eller ikke. Du må stole på kjæresten din og stole på at han vil det beste for deg. 

Anonymkode: 73372...1a1

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil oppfordre deg til å kommunisere behovene dine. Fortell hva som er vanskelig for deg og hva som skal til for at du skal føle deg tryggere. Kan det være tryggere å vite at kompisen kommer til et visst klokkeslett slik at du kan ta deg en tur ut, så sier du dette. (Kompisen kan komme for sent, men slik er livet av og til. Man kan ikke kontrollere alt.) 

jeg tror det viktigste for deg, og for dere som par, er å finne spilleregler for forholdet. Jeg kjenner ikke til noen som har Asperger, men har skjønt at der er noen ekstra utfordringer som det kan være greit å vite om. Du kjenner deg selv best og det er derfor din jobb å fortelle hva som er vanskelig .

Ikke vær redd for å vise dine dårlige sider. Alle har dårlige sider og dårlige dager, uavhengig av Asperger eller ikke. Du må stole på kjæresten din og stole på at han vil det beste for deg. 

Anonymkode: 73372...1a1

Tusen takk  Snakket litt med ham i går,det lettet litt. Godt å se svaret ditt i dag også.Sant det at alle har dårlige dager og dårlige sider. 

Anonymkode: d17df...931

[wilhelm-meister]

Jeg har Asperger og er separert etter ca. 8 års samliv.

Helt enig med kommentatoren som rådet deg til å kommunisere tydelig. Jeg tror at dere har et fortrinn i og med at du vet at du har Asperger. Det visste ikke jeg for mindre enn halvannet år siden. Den kunnskapen vil gjøre det lettere for din partner å forstå deg, pluss at det kanskje er lettere for deg å finne ut hva du trenger å jobbe med enn det ville vært hvis du ikke visste om diagnosen. Mitt ekteskap kunne kanskje ha vært reddet hvis vi hadde kunnskap om Asperger syndrom fra starten av... kan hende at det kan repareres på sikt nå som vi har mer kunnskap. 

Jeg kom over denne nettsiden for ikke så lenge siden, som er en bra ressurs for personer som er i forhold med aspergere: http://www.different-together.co.uk/

 

[Nana]

Jeg tror at du skal tørre å ta litt mer plass i forholdet. Klart at du ikke skal gå rundt å føre at du ikke er god nok! Det kan være utrolig vanskelig å sette ord på sånne følelser, men jeg anbefaler at du prøver. Kanskje du også kan prøve å ufarliggjøre/bagatellisere litt for deg selv at du har asperger? Ja, du har dine ting og dine hensyn som må taes. Samboeren din har sikkert sine ting og hensyn som du må ta også, tenker jeg? Du er ikke mindre verdt eller mer til bry bare fordi du har en diagnose. Ok, så trenger du forutsigbarhet og rutiner. Samboeren din vil garantert gi deg det du trenger og backe deg. Han bor med deg fordi han er glad i deg.

Vet samboeren din nok om det å ha asperger? Kunne du evt tatt han med på noe pårørendekurs/treff eller lignende?

Du virker som en hensynsfull partner som bare vil det beste. Bedre utgangspunkt for et vellykket forhold finnes vel ikke. Prøv å bli litt tryggere på at du er god nok akkurat som du er - og at samboeren din syns det samme.

Vi har alle våre særegenheter både med og uten diagnoser :-)

[AnonymBruker]

Den 22.3.2016 at 21.35, wilhelm-meister skrev:

Jeg har Asperger og er separert etter ca. 8 års samliv.

Helt enig med kommentatoren som rådet deg til å kommunisere tydelig. Jeg tror at dere har et fortrinn i og med at du vet at du har Asperger. Det visste ikke jeg for mindre enn halvannet år siden. Den kunnskapen vil gjøre det lettere for din partner å forstå deg, pluss at det kanskje er lettere for deg å finne ut hva du trenger å jobbe med enn det ville vært hvis du ikke visste om diagnosen. Mitt ekteskap kunne kanskje ha vært reddet hvis vi hadde kunnskap om Asperger syndrom fra starten av... kan hende at det kan repareres på sikt nå som vi har mer kunnskap. 

Jeg kom over denne nettsiden for ikke så lenge siden, som er en bra ressurs for personer som er i forhold med aspergere: http://www.different-together.co.uk/

 

Tusen takk for svar! Så leit å høre at ekteskapet ditt endte i separasjon. Håper det vil repareres på sikt nå som dere har denne kunnskapen. Takk for tips om nettsiden. Det skal jeg sjekke ut!

For min del så må en av de beste tingene med å finne ut av diagnosen være at jeg forstod hva det var som skjedde da jeg fikk meltdowns. Før jeg visste hva det var, så trodde jeg nesten at jeg holdt på å bli gal, og jeg syntes det var veldig skummelt. Jeg frykter å få det foran samboeren min, men det har gått bra så langt. Jeg tenker at det er ikke alt jeg kan forvente at han forstår, og jeg er bare så glad for at det endelig er oss. Men livet er jo ikke bare lett alltid,så nå kom det endel utfordringer som jeg ikke var helt foreberedt på. Det hjelper veldig å få svar her,så igjen: Tusen takk!

Anonymkode: d17df...931

[AnonymBruker]

Den 22.3.2016 at 21.47, Nana skrev:

Jeg tror at du skal tørre å ta litt mer plass i forholdet. Klart at du ikke skal gå rundt å føre at du ikke er god nok! Det kan være utrolig vanskelig å sette ord på sånne følelser, men jeg anbefaler at du prøver. Kanskje du også kan prøve å ufarliggjøre/bagatellisere litt for deg selv at du har asperger? Ja, du har dine ting og dine hensyn som må taes. Samboeren din har sikkert sine ting og hensyn som du må ta også, tenker jeg? Du er ikke mindre verdt eller mer til bry bare fordi du har en diagnose. Ok, så trenger du forutsigbarhet og rutiner. Samboeren din vil garantert gi deg det du trenger og backe deg. Han bor med deg fordi han er glad i deg.

Vet samboeren din nok om det å ha asperger? Kunne du evt tatt han med på noe pårørendekurs/treff eller lignende?

Du virker som en hensynsfull partner som bare vil det beste. Bedre utgangspunkt for et vellykket forhold finnes vel ikke. Prøv å bli litt tryggere på at du er god nok akkurat som du er - og at samboeren din syns det samme.

Vi har alle våre særegenheter både med og uten diagnoser :-)

Tusen takk for nydelig svar! Åh, dette trengte jeg å høre i dag. Samboer har vært med til psykolog tidligere og fått et skriv om hvordan det er å ha Aspergers og jeg har forsøkt å forklare litt. Jeg kan høre litt mer med ham om hva han tenker. Satt plutselig og ble redd for at han skal se hva jeg skriver, men jeg skriver jo som anonym,så jeg håper det skal gå bra. Dette er jo heller ikke ment som noe som helst vondt eller dumt om ham. Føler det er meg som er problemet. At jeg ikke "virker" helt som jeg skal. Samtidig så merker jeg jo at han liker sider ved med som gjerne kommer av diagnosen min, og at jeg selv liker sider ved meg som på en måte er de gode sidene ved diagnosen.Nå er det ikke så lenge siden jeg ble diagnostisert, så har kanskje ikke blitt helt vant til det ennå. Men du har nok rett i det at det sikkert er lurt å ufarliggjøre diagnosen for meg selv. Tusen takk for svar!

Anonymkode: d17df...931

[Tibbie]

Den 16.3.2016 at 17.21, AnonymBruker skrev:

Det går mye på det sosiale. Jeg føler jeg står i veien. I helgen skulle f.eks en venn av ham kanskje komme innom. Men jeg visste ikke når, så jeg hadde bare lyst til å gjemme meg. Så ble jeg gående og halvveis grue meg, klarte ikke å slappe av, men det endte med at kompisen bare aldri kom på besøk. Ellers er det vel mest det at nå som vi bor sammen, så ser han meg jo også på dårlige dager,tidligere skånet jeg ham fra det. Jeg har ikke lyst til å være kontrollfrik heller, men føler vel at jeg er det inni meg og ja.. Og så er jeg så opptatt av å ikke være i veien. Og vil være til nytte. Men av og til blir jeg bare så sliten. Og ikke så flink til å si ifra.

Anonymkode: d17df...931

Jeg tror at du skal klare å stille deg inn til dette.

For eksempel kan du få et ca. klokkeslett når han skal ha besøk, sånn at du er forberedt. Da kan du enten time det sånn at du ligger i badekaret og ser film, ligger i senga og sover eller kanskje sitter på café med datamaskinen din. Å rømme unna er kanskje ikke den permanente løsningen, men det kan være en fin start sånn at du ikke føler sånn ubehag.

Angående de andre tingene må du bare fortelle kjæresten din at du er redd for disse tingene og at du ikke mener å være en slitsom kontrollfrik. Er du flink til å minne han på dette, vil han neppe klandre deg for det.

Du venner deg nok til situasjonen etterhvert. Om du ikke prøver og planlegger et liv alene, er jeg sikker på at du vil angre deg en dag.