Sønn på 15 som ytret ønske om å bo et sted..

[Tibbie]

Hva om han får lov til å flytte på hybel når han blir 16? Det er kanskje ikke nødvendig for studiene der dere bor(?), men man lærer utrolig mye av det. Både selvstendighet, ansvar og økonomi.

 

[Minlillesky]

Han er 15 år. Kanskje dere heller burde forberede han på hybel/leilighet livet når han blir 16? Så har dere begge foreldrene åpent hjem, der han kan komme og gå på besøk , middager osv. 

[Leeloo]

Jeg flyttet selv før jeg var 16, i stor grad fordi jeg ikke kom over ens med samboeren til mamma, men synes ideelt sett ungene kan bo hjemme til de er ferdig med videregående i det minste, så sant det ikke er forhold hjemme som tilsier noe annet. Det koster nok penger å bo for seg selv om man ikke skal måtte ta den kostnaden før det er nødvendig. Jeg stemmer for åpne hjem, men at han har faste dager for hvor han sover (trenger ikke være 50/50) og kanskje spiser middag, og sier i fra om han skal spise et annet sted, så det er mulig for den andre forelderen å planlegge innkjøp og legge planer for å være borte over natta etc.

Lillebror bør kunne forklares at han får samme muligheten når han blir litt større, om han da ikke heller vil bo mest et sted, men da med en fast avtale. Synes det er litt tidlig med så løs samværsavtale når de er tolv, det er fortsatt en del mer man må følge opp og holde oversikten over da.

50/50 bør ikke gjennomføres mot barnas vilje tenker jeg, i hvert fall ikke om de faktisk ytrer ønske om en annen løsning og er store nok til å ta en god vurdering rundt det (at "mamma maser så mye" er ikke grunn god nok hvis det da ender med at ingenting følges opp). Jeg har selv 50/50 med min eks, vi bor nært hverandre og har et supert samarbeid, men skulle datteren vår, som nå er fire, etter hvert ønske noe annet må vi jo bare ta det til etterretning. 

[minister-mio]

Jeg skjønner godt at både du og pappaen vil se han så mye som mulig, men det er ikke deres behov som kommer først, men 15-åringens. Han har ikke bedt om å bli satt i denne situasjonen

[Semydfe]

Hvordan gikk samtalen deres i kveld, ts?

Håper dere kom fram til en fin løsning! 

[AnonymBruker]

Ts her..

Takk til alle som har gitt meg råd i denne saken.

Vi hadde møte i går. Jeg , pappaen og min sønn.

Sønnen min hadde det vanskelig i går, han var på nippet til å ombestemme seg flere ganger. Det er vanskelig for en på 15 år å "velge" bort en forelder, selv om det ikke er det han gjør. Men det føles slik for han.

Vi snakket rolig med han, fortalte at vi forsto situasjonen og at vi skjønte at det var slitsomt å flytte frem og tilbake. Vi sa også at uansett hvem han ville bo hos, så var vi like glade i han, og han var velkommen når som helst. 

Han gråt da han fortalte hvordan han hadde sett det for seg, og sa at "det er ikke fordi jeg er mer glad i den ene altså, det er for at alt er så mye enklere for meg på det ene stedet.. "

Selvsagt forstår vi som foreldre dette.

Han valgte til slutt å si hvor han ønsket å bo. Det var hos meg. Jeg beundrer måten min eks håndterte det på. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart å være så sterk. Han var meget fattet og rolig. Snakket mye med sønnen vår. Og av en eller annen grunn følte jeg at vi som en familie kom sterkere ut av dette.

Så så fort kan det altså snu.. Men jeg er glad vi tok han på alvor, og satt oss inn i hans situasjon. Håper det bringer litt ro i sinnet hans.

 

Anonymkode: 974df...ba1

[ceccans]

Så bra det ble en god samtale! Og virkelig bra at du og eksen klarer å samarbeide på den måten dere gjør - det er det virkelig ikke alle som klarer! 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ts her..

Takk til alle som har gitt meg råd i denne saken.

Vi hadde møte i går. Jeg , pappaen og min sønn.

Sønnen min hadde det vanskelig i går, han var på nippet til å ombestemme seg flere ganger. Det er vanskelig for en på 15 år å "velge" bort en forelder, selv om det ikke er det han gjør. Men det føles slik for han.

Vi snakket rolig med han, fortalte at vi forsto situasjonen og at vi skjønte at det var slitsomt å flytte frem og tilbake. Vi sa også at uansett hvem han ville bo hos, så var vi like glade i han, og han var velkommen når som helst. 

Han gråt da han fortalte hvordan han hadde sett det for seg, og sa at "det er ikke fordi jeg er mer glad i den ene altså, det er for at alt er så mye enklere for meg på det ene stedet.. "

Selvsagt forstår vi som foreldre dette.

Han valgte til slutt å si hvor han ønsket å bo. Det var hos meg. Jeg beundrer måten min eks håndterte det på. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart å være så sterk. Han var meget fattet og rolig. Snakket mye med sønnen vår. Og av en eller annen grunn følte jeg at vi som en familie kom sterkere ut av dette.

Så så fort kan det altså snu.. Men jeg er glad vi tok han på alvor, og satt oss inn i hans situasjon. Håper det bringer litt ro i sinnet hans.

 

Anonymkode: 974df...ba1

Nesten så jeg fikk tårer i øynene her! Så godt å lese at det gikk bra! Du og eksen din er heldige som kan samarbeide på denne måten, dette er noe som gagner sønnen deres veldig. Mitt barn valgte også å bo hos meg, men med det resultat at faren har startet stille krig mot barnet vårt og meg (både i forkant når vi så hvor dette kom til å gå, og nå i ettertid) Barnet vårt har slitt veldig både i forkant og etterkant av dette, og har fått en usunn avstand til faren. 

Du aner ikke hvor glad jeg er på deres vegne!

Anonymkode: 38b65...1ba

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Nesten så jeg fikk tårer i øynene her! Så godt å lese at det gikk bra! Du og eksen din er heldige som kan samarbeide på denne måten, dette er noe som gagner sønnen deres veldig. Mitt barn valgte også å bo hos meg, men med det resultat at faren har startet stille krig mot barnet vårt og meg (både i forkant når vi så hvor dette kom til å gå, og nå i ettertid) Barnet vårt har slitt veldig både i forkant og etterkant av dette, og har fått en usunn avstand til faren. 

Du aner ikke hvor glad jeg er på deres vegne!

Anonymkode: 38b65...1ba

Huff, mente på deres vegne som i trådstarters vegne...

Anonymkode: 38b65...1ba

[AnonymBruker]

Det er trist å høre at en 15- åring gråter fordi han vil ha ett hjem. Han er lojal mot begge foreldrene, og ønsker ikke å såre noen av dem, men det viktigste bør alltid være barnets beste. 

Jeg lurer på hvor mange flere barn som er i den samme situasjonen, som ikke tør å ta det opp i redsel for å såre én av foreldrene? 

Godt at han fikk sagt det, og at dere respekterer hans valg. 

Anonymkode: 3d532...5cf

[Petra76]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ts her..

Takk til alle som har gitt meg råd i denne saken.

Vi hadde møte i går. Jeg , pappaen og min sønn.

Sønnen min hadde det vanskelig i går, han var på nippet til å ombestemme seg flere ganger. Det er vanskelig for en på 15 år å "velge" bort en forelder, selv om det ikke er det han gjør. Men det føles slik for han.

Vi snakket rolig med han, fortalte at vi forsto situasjonen og at vi skjønte at det var slitsomt å flytte frem og tilbake. Vi sa også at uansett hvem han ville bo hos, så var vi like glade i han, og han var velkommen når som helst. 

Han gråt da han fortalte hvordan han hadde sett det for seg, og sa at "det er ikke fordi jeg er mer glad i den ene altså, det er for at alt er så mye enklere for meg på det ene stedet.. "

Selvsagt forstår vi som foreldre dette.

Han valgte til slutt å si hvor han ønsket å bo. Det var hos meg. Jeg beundrer måten min eks håndterte det på. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart å være så sterk. Han var meget fattet og rolig. Snakket mye med sønnen vår. Og av en eller annen grunn følte jeg at vi som en familie kom sterkere ut av dette.

Så så fort kan det altså snu.. Men jeg er glad vi tok han på alvor, og satt oss inn i hans situasjon. Håper det bringer litt ro i sinnet hans.

 

Anonymkode: 974df...ba1

Så flott! Veldig glad på deres vegne! Ikke verst når man kommer styrket ut som familie av en vanskelig situasjon man løste sammen.

Når du har fått det litt på avstand så kan du og faren kanskje sammen skrive en sak for Kvinneguiden eller la dere intervjue e.l.? Det er helt sikkert mange andre som er i lignende situasjoner og som kan bli inspirert av dere :-)

[AnonymBruker]

Den 16. mars 2016 at 12.22, AnonymBruker skrev:

Det er trist å høre at en 15- åring gråter fordi han vil ha ett hjem. Han er lojal mot begge foreldrene, og ønsker ikke å såre noen av dem, men det viktigste bør alltid være barnets beste. 

Jeg lurer på hvor mange flere barn som er i den samme situasjonen, som ikke tør å ta det opp i redsel for å såre én av foreldrene? 

Godt at han fikk sagt det, og at dere respekterer hans valg. 

Anonymkode: 3d532...5cf

Det er mange. Jeg har selv vært et 50/50-barn, som ikke turde å ta det opp selv om jeg fra rundt da jeg kom i puberteten ønsket å ha ett hjem. Heldigvis hadde jeg betrodd meg til venninne som snakket med sine foreldre, selv om hun hadde lovet å ikke si noe, og hennes foreldre tok det opp med mine foreldre. Så da jeg gikk i 9. fikk jeg ett fast holdepunkt. Jeg valgte å bo hos moren min, men jeg var også mye hos faren min selv om jeg sov hjemme.

Det er fryktelig stressende å bytte bosted hver uke. Og det tar ikke lang tid før man slutter å pakke ut av kofferten. Det gikk bra så lenge jeg var et barn, for da hadde jeg fulle sett av klær på begge steder. Men da jeg nærmet meg puberteten, ble jeg opptatt av hva jeg gikk i, og begynte å pakke med meg garderoben hver uke. I tillegg måtte jeg hver uke venne meg til et annet rom, annen seng, andre vaner og regler, andre søsken. Jeg ble rett og slett fryktelig sliten av hele greia, og jeg sluttet med fritidsaktiviteter som innebar helgesamlinger og cuper, da jeg ble kvalm av tanken på å måtte pakke.

Som voksen har jeg et like nært forhold til begge foreldre, samt ekstrafamilie på begge sider. Og de aller fleste jeg har truffet som har vært 50/50-barn har mye av de samme opplevelsene rundt det å være ukentlig "pakkepost".

Jeg skjønner at foreldre ønsker denne løsningen, men for de aller fleste barn vil det være bedre å ha en base, og heller mye samvær med den andre forelderen.

Anonymkode: 4c004...872

[AnonymBruker]

http://www.tv2.no/a/5309642/

http://www.nrk.no/ytring/livet-som-skilsmissebarn-1.12254265

http://www.nrk.no/ytring/fordeling-av-tid-mellom-foreldrene-er-ikke-viktigst-1.12269430

Anonymkode: 4c004...872