skal miste moren min

[AnonymBruker]

Jeg er midt i 30 åra snart og skal miste moren min til kreft. Det kan ta uker, eller et år, men de kan ikke gjøre noe for henne i form av behandling. Jeg gråter av og på hver dag. Jeg er redd dette kommer til å knuse meg. Jeg har ikke vært så nær mamma de siste årene, jeg bor langt unna, og dess værre føles det. Jeg har slitt med ting fra barndommen som hun har gjort mot meg og har nok straffet henne for det, og jeg har distansert meg, følt at jeg ikke har noe mamma. Men nå som hun skal dø så tenker jeg annerledes. Tårene bare triller og triller..Facebook knuser meg fordi hun poster om det der hele tiden. Jeg har ikke noen å lene meg på utenom samboer. Alle tror jeg er så sterk, men jeg bare griner og har det vondt. Jeg skal jo miste moren min.

Anonymkode: f4a08...f62

[AnonymBruker]

Den følelsen når man vet man skal dø og facebook føles viktig...........

Anonymkode: 3c225...e07

[AnonymBruker]

Hun føler vel at hun er alene, og bruker Facebook? 

Anonymkode: e3e3b...30b

[AnonymBruker]

Et par latterlige (not!) svar over her. Kan du reise til moren din? Høres ut som dere kan trenge å være sammen og ha litt heart to heart tid sammen.

Anonymkode: c4fde...e07

[AnonymBruker]

Et par latterlige svar over her. Kan du reise til moren din? Høres ut som dere kan trenge å være sammen og ha litt heart to heart tid sammen.

Anonymkode: c4fde...e07

[AnonymBruker]

Den 11. mars 2016 at 21.33, AnonymBruker skrev:

Jeg er midt i 30 åra snart og skal miste moren min til kreft. Det kan ta uker, eller et år, men de kan ikke gjøre noe for henne i form av behandling. Jeg gråter av og på hver dag. Jeg er redd dette kommer til å knuse meg. Jeg har ikke vært så nær mamma de siste årene, jeg bor langt unna, og dess værre føles det. Jeg har slitt med ting fra barndommen som hun har gjort mot meg og har nok straffet henne for det, og jeg har distansert meg, følt at jeg ikke har noe mamma. Men nå som hun skal dø så tenker jeg annerledes. Tårene bare triller og triller..Facebook knuser meg fordi hun poster om det der hele tiden. Jeg har ikke noen å lene meg på utenom samboer. Alle tror jeg er så sterk, men jeg bare griner og har det vondt. Jeg skal jo miste moren min.

Anonymkode: f4a08...f62

 

Hei

Jeg er i samme situasjon nå, men det gjelder pappaen min. Vi har hatt et overfladisk forhold og han har ikke vært "verdens beste pappa", men å se ham så syk som han er nå... Man kan ikke la være å synes det er vondt. Han er jo, som du sier, pappaen min. Selv om han ikke alltid har vært god, er han den faren jeg har. Min far er kommet lenger i sykdommen enn din mor. Han har bare få dager igjen. Om du orker bør du reise til din mor. Det er godt å få tilbringe tid sammen, selv om man ikke snakker om alt som ikke var. Jeg antar at du er såpass voksen at du har kommet over hvordan hun var i din barndom og aksepterer henne som hun er i dag. Selv om dere ikke har (hatt) verdens beste forhold til nå er du fremdeles datteren hennes. Hun blir nok glad for å få besøk.

Anonymkode: 554f5...c89

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Hei

Jeg er i samme situasjon nå, men det gjelder pappaen min. Vi har hatt et overfladisk forhold og han har ikke vært "verdens beste pappa", men å se ham så syk som han er nå... Man kan ikke la være å synes det er vondt. Han er jo, som du sier, pappaen min. Selv om han ikke alltid har vært god, er han den faren jeg har. Min far er kommet lenger i sykdommen enn din mor. Han har bare få dager igjen. Om du orker bør du reise til din mor. Det er godt å få tilbringe tid sammen, selv om man ikke snakker om alt som ikke var. Jeg antar at du er såpass voksen at du har kommet over hvordan hun var i din barndom og aksepterer henne som hun er i dag. Selv om dere ikke har (hatt) verdens beste forhold til nå er du fremdeles datteren hennes. Hun blir nok glad for å få besøk.

Anonymkode: 554f5...c89

Hei Utrolig lei meg for at du skal miste faren din. Jeg skal besøke moren min straks ja, tar med meg min lille familie. 

Jeg føler det er tungt, føler meg nesten litt "gal" - Så det er mye opp og ned i humøret. Det er vondt, og nesten vondere når man har hatt de på avstand så lenge. 

Jeg tror det er best å tenke litt sånn..at ja, du er den forelderen jeg fikk, og det var tider vi hadde det fint sammen. Det var tider jeg fikk støtte av deg og takk for de gangene.

Ja, jeg aksepterer henne nå ja, nå som hun har denne sykdommen. men det var vanskelig før, og jeg har lenge følt at jeg trengte å ta avstand fra henne for å ha det bra. Det er jo ekstra sårt nå.

Anonymkode: f4a08...f62

[Millimani]

Den 11.3.2016 at 21.33, AnonymBruker skrev:

Jeg er midt i 30 åra snart og skal miste moren min til kreft. Det kan ta uker, eller et år, men de kan ikke gjøre noe for henne i form av behandling. Jeg gråter av og på hver dag. Jeg er redd dette kommer til å knuse meg. Jeg har ikke vært så nær mamma de siste årene, jeg bor langt unna, og dess værre føles det. Jeg har slitt med ting fra barndommen som hun har gjort mot meg og har nok straffet henne for det, og jeg har distansert meg, følt at jeg ikke har noe mamma. Men nå som hun skal dø så tenker jeg annerledes. Tårene bare triller og triller..Facebook knuser meg fordi hun poster om det der hele tiden. Jeg har ikke noen å lene meg på utenom samboer. Alle tror jeg er så sterk, men jeg bare griner og har det vondt. Jeg skal jo miste moren min.

Anonymkode: f4a08...f62

Moren din får kanskje "bearbeidet litt" ved å skrive om det på Facebook. Kanskje får hun masse sympati, og folk ønsker å "heie" på henne, støtte henne, og følge med på henne gjennom sykdommen. Kanskje er det "bedre" for henne å være åpen om det på Facebook, enn å risikere å støte på kjentfolk på gata, - og være vitne til at de går alle mulige omveier fordi de ikke vet hvordan de skal forholde/henvende seg til henne. Hvis du ikke ønsker å se hva moren din poster på Facebook så slår du bare av følge-funksjonen. Eller du ber moren din om å utelate deg når hun skriver oppdateringer om kreften sin. 

[AnonymBruker]

Jeg har også bodd langt unna moren min de siste årene og dermed ikke hatt så mye kontakt som jeg skulle ønske. Jeg prioriterte henne over alt annet den siste tiden, både for min og henne sin del. Hun døde for noen uker siden, og nå er jeg utrolig glad for at jeg tok det valget. Det er utrolig tøft å være midt oppi det når man helst ikke vil tenke på sykdommen, men selvom det var tøft når det stod på tror jeg at det gjør tiden i etterkant litt lettere. Det er selvfølgelig stunder som er helt forferdelige, men jeg klarer også å glede meg over gode minner og tiden vi fikk sammen på slutten. Det er ikke for sent å komme nærmere moren din igjen. Det er garantert noe du ikke vil angre på!

Anonymkode: e026d...45f