Stressespising

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i ti år (anorexi). I dag er jeg blitt vektsmessig normal og ser tilsynelatende frisk ut. Men jeg har det virkleig ikke godt inni meg og dagene er mørke og tunge. Dager hvor jeg stresser mister jeg totalt sans og samling og virker som om jeg forsøker å "spise" meg rolig. For jeg står ved benken og spiser.. og spiser... og spiser... Klarer ikke sitte ned å spise. Helt til jeg får så vondt i magen at jeg nesten ikke kan gå. Jeg vet ikke hvordan alt ble sånn, men jeg vet at det ble sånn etter at jeg flyttet hjemmefra - for meg selv, i et ukjent kollektiv. Jeg hater meg selv for at jeg ikke er friskere oppi toppen og skammer meg over at jeg nå (som mange andre kvelder) ligger utslått på sofaen av metthet og tretthet. Jeg føler meg så totalt mislykket..... Jeg har så lyst på et sunt forhold til mat med gode rutiner, der jeg kan spise meg tilfredslig mett og beholde en god samvittighet. Jeg har så lyst til å leve. Jeg har så lyst til å akseptere meg selv. Jeg har så lyst til å være ei glad jente.....

Er det noen som opplever eller har opplevd noe av det samme? Eller noen som har noen tips?

Jeg er så lei meg og vet ikke hva jeg skal gjøre...

Anonymkode: de20e...cd0

[AnonymBruker]

Veldig leit at du stresspiser og at du føler deg mislykket og sliter med tunge tanker. Jeg har slitt med spiseforstyrrelser selv og andre mindre heldige måter å takle problemer/forandringer på. Slik jeg forstår det, kan slike livsendringer som f.eks det å flytte utløse tilbakefall av den typen måter å takle ting på,som f.eks det å spise for mye. Det første jeg vil råde deg til, det er å ikke være så streng med deg selv! Du har allerede spist så mye at du har blitt trett og mett og utslått på sofaen, -du trenger og fortjener ikke å gjøre det verre for deg selv! Vet du hvilke situasjoner du stresspiser? Kan du gjøre det til en regel for deg selv å sitte når du spiser? Si det til deg selv, bestem deg for det: Jeg skal sitte og spise,og jeg skal nyte maten. Skriver du dagbok? Har lest et tips om å sette seg ned et fast sted og skrive ned tankene som kommer når en har lyst til å spise spise spise. Og ja, rett og slett være mer tilstede. "Prøv minfullness" høres ut som et så lettvint og utslitt råd, men jeg tror altså det er noe i det. Da kanskje klarer du å stoppe deg selv før du spiser så mye at du blir uvel. 

Veldig leit at du ikke har det godt inni deg.. Håper du kan finne fram til ting som gleder deg, som gleder andre, og at du klarer å akseptere deg selv. For det er det du fortjener! Stor klem til deg.

PS. Jeg får bare så lyst til å si til slutt: Så bra at du er kvitt anoreksien!

Anonymkode: 739ad...8e3

[AnonymBruker]

Tusen takk for positivt svar. Ja, jeg skriver både dagbok og har vært igjennom et mindfulnesskurs.... Men alt det forsvinner når stresset dominerer. Jeg er vel en typisk perfeksjonist som skal gjøre ALT helt riktig, og om det ikke går min vei, så straffer jeg meg selv. Stresspisingen oppstår i situasjoner der jeg ikke har kontroll. Feks nå holder jeg på å skrive bacheloroppgave - en situasjon som garantert ikke er sunn for den tilstande jeg er i nå: En uforutsigbar fase der man den ene dagen er overlykkelig over å ha kommet langt på vei, mens man er helt fra seg den andre dagen fordi ting ikke går etter planen. Det er også i settinger knyttet til prestasjon eller aksept. Og jeg skal ikke legge skjul på at jeg samtidig prøver å indirekte slanke meg.... 

Anonymkode: de20e...cd0

[AnonymBruker]

Skjønner godt at mindfullness og slikt kan forsvinne når stresset dominerer. Kan du likevel forsøke å ta deg tid til slikt når du ikke er stressa? Uff, kjenner igjen det å være perfeksjonistisk.. Klarer du å snu på det, tror du? Senke kravene til deg selv? Det å skrive bacheloroppgave kan være ganske stressende,ja.. Jeg lurer på: Er det mulig å finne en slags måte å gi deg selv noen pauser fra prestasjonspresset? Noe du kan si til deg selv før du går inn i settinger knyttet til prestasjon og aksept? Rett og slett psyke deg selv opp litt og være litt i forkant for stresset, om du skjønner? Og prøv å legge fra deg skammen og vær ekstra raus med deg selv i denne perioden.

Kanskje dumt spørsmål,men klarer du å gråte når du er trist? Det er jo selvsagt forskjellig fra person til person, men for min del var det gjerne slik at når følelser fikk lov til hope seg opp, så taklet jeg dem på lite konstruktive måter. Slik at det å f.eks bare sette seg ned og høre på trist musikk/skrive dagbok og bare la tårene komme kunne stoppe ting fra å "koke over", om du skjønner. Så hadde jeg gjerne bestemt meg for å studere videre eller gjøre noe helt annet etter "gråteøkten", så jeg ikke skulle grave meg selv for langt ned.

Det er så lett å tenke at en skal være mest mulig effektiv når en skriver oppgave eller har noe som skal gjøres innen en viss frist,men saken er den at hvis det hele tiden er noe som ligger og gnager og gjør vondt inni en, så kan det være godt ¨å bare slippe ut disse tårene,eller rive i stykker noen ark om man er sinna.. Rett og slett gi seg selv en pause. Og så jobber man bedre etterpå

Er det mulig å sette slankingen på vent til etter bacheloroppgaven er levert?

Anonymkode: 739ad...8e3