pårørende til spiseforstyrrelse

[AnonymBruker]

Har en voksen søster med spiseforstyrrelser (bulimi med overspising). Som pårørende er det en fortvilt situasjon, skulle så gjerne ha tryllet henne frisk, men forstår at det ikke er mulig. Er livredd for å trå feil, for å si noe feil. Hva gjør man som pårørende?

Hun har erkjent at hun er syk og det er hun selv som har fortalt oss det. Hun har et ønske om å bli frisk, men sliter veldig.

Det bakenforliggende til spiseforstyrrelsen er i stor grad annen fysisk sykdom som hun må leve med livet ut, og som begrenser henne veldig i livet.

Anonymkode: e72ad...012

[Gjest Hilde123]

Må først og fremst bare si at dette tar eg bare ut av mine egne erfaringer med sykdommen og kan derfor ikke påstå at dette er generelt for alle bulimikere

Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en guide for hvordan pårørende til bulimikere kan gjøre dagene deres lettere, men det er så forskjellig fra person til person. 

Selv har jeg bulimi med overspisning, og i tidene hvor jeg er lengst nede føler jeg ingenting annet enn tomhet, fortvilelse, panikk, selvforakt og avsky. Det er ikke mye mine nærmeste kan si for å hjelpe, for for å være ærlig så vet jeg ikke selv hva som kan hjelpe. Det er da min samboer holder rundt meg. Det som får meg i bedre humør er at jeg vet at han og familien min vil gå gjennom ill for at eg skal bli frisk. Det hjelper ikke på sykdommen, men det gir meg håp om at en dag skal jeg knekke bulimien 

Det er umulig å ikke si noe feil noen gang når det kommer til spiseforstyrrelser, for det kan være veldig sensitivt og sårt. Det er kanskje lurt å snakke med henne om lidelsen og se om hun er komfortabel med å snakke åpent om det? Det ligger så mye bak spiseforstyrrelser og alle tilfeller av sykdommen er forskjellige fra person til person, så hva hun føler og tenker varierer så mye. 

Jeg kan ikke si med sikkerhet hva som vil hjelpe din søster, men det at du støtter henne og viser henne at hun ikke trenger å kjempe alene kan hjelpe mye på tunge dager. La henne alltid ha en skulder og gråte på om hun trenger det. Jeg har i nylig skjønt at det er veldig tungt å være pårørende til bulimikere, men støtter du opp til søster like godt som min familie støtter meg opp, så tror eg din søster er veldig takknemlig for at hun har deg. 

Jeg kunne fortsatt denne meldingen til det uendelige, for det er så mye å forklare. Aldri la henne glemme at hun har en søster som alltid vil være der

 

[AnonymBruker]

Hvis det er hun som åpent har fortalt dere om det vil jeg tro at hun ikke har noe i mot å prate om det heller. Kanskje blir hun såret av at dere ikke tør å følge det opp, og spørre henne hvordan det går?

Hvordan er hun med deg, spør hun deg om hvordan det går med oppturer og nedturer i livet ditt? Har dere et godt forhold hvor dere kan prate om det meste?

Jeg sliter med bulimi selv, heldigvis ikke veldig alvorlig, men likevel. Jeg har fortalt det til både venner og familie, og er faktisk skuffet over at det av alle disse kun er én venninne som etterpå har turt å ta opp temaet. Jeg er ikke laget av glass, og hadde jeg ikke ønsket å prate om det hadde jeg heller ikke fortalt folk om det.

Anonymkode: 831d7...9a4

[AnonymBruker]

Få lagt ho inn. Hun er åpenbart ikke i stand til å ta vare på seg selv.

Anonymkode: 2211b...3c9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Få lagt ho inn. Hun er åpenbart ikke i stand til å ta vare på seg selv.

Anonymkode: 2211b...3c9

Så du tror verden er så enkel?

Anonymkode: e72ad...012

[AnonymBruker]

18 timer siden, Hilde123 skrev:

Må først og fremst bare si at dette tar eg bare ut av mine egne erfaringer med sykdommen og kan derfor ikke påstå at dette er generelt for alle bulimikere

Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en guide for hvordan pårørende til bulimikere kan gjøre dagene deres lettere, men det er så forskjellig fra person til person. 

Selv har jeg bulimi med overspisning, og i tidene hvor jeg er lengst nede føler jeg ingenting annet enn tomhet, fortvilelse, panikk, selvforakt og avsky. Det er ikke mye mine nærmeste kan si for å hjelpe, for for å være ærlig så vet jeg ikke selv hva som kan hjelpe. Det er da min samboer holder rundt meg. Det som får meg i bedre humør er at jeg vet at han og familien min vil gå gjennom ill for at eg skal bli frisk. Det hjelper ikke på sykdommen, men det gir meg håp om at en dag skal jeg knekke bulimien 

Det er umulig å ikke si noe feil noen gang når det kommer til spiseforstyrrelser, for det kan være veldig sensitivt og sårt. Det er kanskje lurt å snakke med henne om lidelsen og se om hun er komfortabel med å snakke åpent om det? Det ligger så mye bak spiseforstyrrelser og alle tilfeller av sykdommen er forskjellige fra person til person, så hva hun føler og tenker varierer så mye. 

Jeg kan ikke si med sikkerhet hva som vil hjelpe din søster, men det at du støtter henne og viser henne at hun ikke trenger å kjempe alene kan hjelpe mye på tunge dager. La henne alltid ha en skulder og gråte på om hun trenger det. Jeg har i nylig skjønt at det er veldig tungt å være pårørende til bulimikere, men støtter du opp til søster like godt som min familie støtter meg opp, så tror eg din søster er veldig takknemlig for at hun har deg. 

Jeg kunne fortsatt denne meldingen til det uendelige, for det er så mye å forklare. Aldri la henne glemme at hun har en søster som alltid vil være der

 

Takk. Skal forsøke å snakke mer med henne. Det er vanskelig, men går ut i fra at det er mye mye vanskeligere for henne.

God bedring til deg. Fælt å vite at det er folk rundt i denne verden som sliter, så takk for at du tok deg tid. Jeg syns ting er enklere med litt kunnskap,  så tar med meg alt du sier her.

Ts

Anonymkode: e72ad...012

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det er hun som åpent har fortalt dere om det vil jeg tro at hun ikke har noe i mot å prate om det heller. Kanskje blir hun såret av at dere ikke tør å følge det opp, og spørre henne hvordan det går?

Hvordan er hun med deg, spør hun deg om hvordan det går med oppturer og nedturer i livet ditt? Har dere et godt forhold hvor dere kan prate om det meste?

Jeg sliter med bulimi selv, heldigvis ikke veldig alvorlig, men likevel. Jeg har fortalt det til både venner og familie, og er faktisk skuffet over at det av alle disse kun er én venninne som etterpå har turt å ta opp temaet. Jeg er ikke laget av glass, og hadde jeg ikke ønsket å prate om det hadde jeg heller ikke fortalt folk om det.

Anonymkode: 831d7...9a4

Takk.

Jeg vet mine foreldre spør og følger godt opp. Jeg har fått vite dette for kort tid siden så jeg har brukt litt tid på å fordøye det hele. 

Hun spør ikke så mye om mitt liv, men det er nok desverre min egen skyld da jeg ikke deler noe av det som plager meg, ikke til noen. Jeg har da jeg var ung hatt mange år med selvskading, om hun kjenner til det vet jeg ikke. Jeg har aldri delt det med noen, men kanskje det ville være en ok ting å gjøre? Og på den måten bryte isen og få igang den nærheten som vi begge savner, men ingen av oss tør å ta skikkelig tak i.

Anonymkode: e72ad...012

[AnonymBruker]

Hva slags bakenforliggende sykdom er det snakk om? Du trenger ikke skrive det dersom du ikke vil, men dersom det er diabetes kan det være greit å vite at spiseforstyrrelser er mer utbredt blant dem enn hos ikke-diabetikere. Det er vanskelig å ta tak i ett problem uten å ta tak i det andre, dersom det er en annen sykdom beklager jeg avsporingen.

Anonymkode: d5d9a...dd8

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så du tror verden er så enkel?

Anonymkode: e72ad...012

Nei, desverre er det ikke ressurser til det. Men fy søren å deilig det ville vært om det var sånn.

Anonymkode: 2211b...3c9

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Få lagt ho inn. Hun er åpenbart ikke i stand til å ta vare på seg selv.

Anonymkode: 2211b...3c9

Er du seriøs nå..? Det at man har en psykisk sykdom betyr ikke at man må legges inn. Det er vanskelig å få plass på en instutisjon pga. lite ressurser, og det er nok slettes ikke det beste alternativet for alle. Noen har mild grad av f.eks. spiseforstyrrelse eller depresjon, og vil ha mye bedre hjelp av psykisk oppfølging mens de kan fortsette å leve sine normale liv.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk.

Jeg vet mine foreldre spør og følger godt opp. Jeg har fått vite dette for kort tid siden så jeg har brukt litt tid på å fordøye det hele. 

Hun spør ikke så mye om mitt liv, men det er nok desverre min egen skyld da jeg ikke deler noe av det som plager meg, ikke til noen. Jeg har da jeg var ung hatt mange år med selvskading, om hun kjenner til det vet jeg ikke. Jeg har aldri delt det med noen, men kanskje det ville være en ok ting å gjøre? Og på den måten bryte isen og få igang den nærheten som vi begge savner, men ingen av oss tør å ta skikkelig tak i.

Anonymkode: e72ad...012

Jeg vil tro at det kan være godt for dere begge om du er åpen om hva du har slitt med — sett at du klarer å prate om det, så klart. Det er viktig å fjerne tabuet rundt psykisk sykdom, og det å snakke med sine nærmeste om det er en god start

Man må dessuten ikke sitte og gråte når man prater om sånt. Jeg sliter som sagt med bulimi og tvangsspising, men jeg kan jo le og tulle om det. Begynner ikke å gråte om jeg skal prate om det, liksom. Jeg er jo ikke gal eller ustabil, og jeg mister ikke plutselig humoren min så fort ordet «spiseforstyrrelse» eler «bulimi» nevnes

Anonymkode: 831d7...9a4

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva slags bakenforliggende sykdom er det snakk om? Du trenger ikke skrive det dersom du ikke vil, men dersom det er diabetes kan det være greit å vite at spiseforstyrrelser er mer utbredt blant dem enn hos ikke-diabetikere. Det er vanskelig å ta tak i ett problem uten å ta tak i det andre, dersom det er en annen sykdom beklager jeg avsporingen.

Anonymkode: d5d9a...dd8

Hvilken sykdom det er vil jeg ikke si. Men det er ikke diabetes. Desverre er dette en sykdom hun aldri blir kvitt og som i lange perioder gjør henne sengeliggende, hun jobber knallhardt med å kontrollere sykdommen, men hun må allikavel leve med det livet ut. Håper at hun den dagen hun klarer å akseptere sykdommen også vil ha lettere for å bli frisk fra spiseforstyrrelsen, for hun ønsker å bli frisk, men sier det er vanskelig når psyken er på bunn pga den andre sykdommen og spiseforstyrrelsen blir som en trøst/trygg greie å rømme tilbake til.

Ts

Anonymkode: e72ad...012

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du seriøs nå..? Det at man har en psykisk sykdom betyr ikke at man må legges inn. Det er vanskelig å få plass på en instutisjon pga. lite ressurser, og det er nok slettes ikke det beste alternativet for alle. Noen har mild grad av f.eks. spiseforstyrrelse eller depresjon, og vil ha mye bedre hjelp av psykisk oppfølging mens de kan fortsette å leve sine normale liv.

Jeg vil tro at det kan være godt for dere begge om du er åpen om hva du har slitt med — sett at du klarer å prate om det, så klart. Det er viktig å fjerne tabuet rundt psykisk sykdom, og det å snakke med sine nærmeste om det er en god start

Man må dessuten ikke sitte og gråte når man prater om sånt. Jeg sliter som sagt med bulimi og tvangsspising, men jeg kan jo le og tulle om det. Begynner ikke å gråte om jeg skal prate om det, liksom. Jeg er jo ikke gal eller ustabil, og jeg mister ikke plutselig humoren min så fort ordet «spiseforstyrrelse» eler «bulimi» nevnes

Anonymkode: 831d7...9a4

Takk igjen. Det hjelper veldig å få informasjon/innspill fra noen som kjenner til det å ha spiseforstyrrelse. Følelsen av at dette er noe som er skummelt å snakke om forsvinner i takt med å lese erfaringer og fakta om sykdommen.

Jeg er veldig enig i at det er viktig å fjerne tabuet som ennå har et alt for fast grep i Norge. Og jeg skal absolutt snakke med henne om det, det er et godt sted å starte. Allikavel litt rart å skal rippe opp i over 10 år gamle hendelser. Samtidig har jeg små barn som en gang skal vokse opp i denne verden, og jeg håper når den tid kommer at tabuet og tildels skammen rundt psykisk sykdomme er borte, ihvertfall langt mindre når de blir større. Så jeg skal absolutt gjøre min del for å ufarøiggjøre temaet. Takk for at du ga meg en aldri så liten oppvåkning ☺

Klem til deg, og lykke til videre i livet ☺

Anonymkode: e72ad...012

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk igjen. Det hjelper veldig å få informasjon/innspill fra noen som kjenner til det å ha spiseforstyrrelse. Følelsen av at dette er noe som er skummelt å snakke om forsvinner i takt med å lese erfaringer og fakta om sykdommen.

Jeg er veldig enig i at det er viktig å fjerne tabuet som ennå har et alt for fast grep i Norge. Og jeg skal absolutt snakke med henne om det, det er et godt sted å starte. Allikavel litt rart å skal rippe opp i over 10 år gamle hendelser. Samtidig har jeg små barn som en gang skal vokse opp i denne verden, og jeg håper når den tid kommer at tabuet og tildels skammen rundt psykisk sykdomme er borte, ihvertfall langt mindre når de blir større. Så jeg skal absolutt gjøre min del for å ufarøiggjøre temaet. Takk for at du ga meg en aldri så liten oppvåkning ☺

Klem til deg, og lykke til videre i livet ☺

Anonymkode: e72ad...012

Lykke til! Jeg synes det er utrolig fint å lese om hvordan du bryr deg om søsteren din

Anonymkode: 831d7...9a4

[Gjest supernova_87]

Jeg vil i grunn kommentere på én ting, og det er noe som kommer tydelig frem allerede i tittelen på denne tråden: "pårørende til spiseforstyrrelse". Søsteren din er ikke en spiseforstyrrelse, søsteren din er ikke en sykdom. Søsteren din er ikke nå blitt nedjustert til spiseforstyrrelse. Det er ikke sånn at "der går Tonje og spiseforstyrrelsen", det er fremdeles "der går Tonje og søsteren". Søstra di er søstra di, behandle henne som det!

Jeg tror ikke at du tenker om søsteren din at hun kun nå er sykdommen som hun sliter med, men det du skriver om at du er så redd for å trå feil tror jeg handler om at du ser henne i et litt annerledes lys siden hun nå er syk, du er redd for å trå feil nettopp fordi du er redd for at hun skal reagere annerledes siden hun er syk. Men jeg tror at det viktigste kanskje er nettopp dette, at du behandler henne som søsteren din! Vær mot henne som du hadde vært mot henne ellers! Husk at hun er så mye mer enn å være syk. Klart er det noen hensyn du kan ta, men ofte tror jeg at man som syk føler kanskje mer på det at andre behandler en annerledes, andre går på tærne rundt dem, og man vil bare at de andre skal se en som den samme som man var før. 

Håper søsteren din blir bedre, og fortsett å være der for henne. Hun er heldig som har mennesker rundt som vil støtte henne. 

[Gjest Hilde123]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk. Skal forsøke å snakke mer med henne. Det er vanskelig, men går ut i fra at det er mye mye vanskeligere for henne.

God bedring til deg. Fælt å vite at det er folk rundt i denne verden som sliter, så takk for at du tok deg tid. Jeg syns ting er enklere med litt kunnskap,  så tar med meg alt du sier her.

Ts

Anonymkode: e72ad...012

Bare hyggelig  og tusen takk! Det føles godt å faktisk kunne bruke min egen spiseforstyrrelse til noe nyttig for en gangs skyld, så du har faktisk hjulpet meg mye i dag. Stå på videre, og ønsker din søster god bedring !