Lei meg og litt alene

[AnonymBruker]

Er litt lei ikveld og trenger lufte noen tanker...

Jeg er 25 og i en situasjon nå som er veldig stressende. Mesteparten av dette er i stor grad min egen feil – forsinkelse i studiene, dum gjeld jeg pådro meg i ung alder. Jeg prøver å fullføre en grad samtidig som jeg tilbringer mesteparten av uken på jobb – en jobb som er ganske dårlig betalt, men som jeg må tviholde på i håp om å få fulltidsstilling senere. Jeg håpet også å bli ferdig med graden dette semesteret, men jeg må betale ekstra for å fremskynde et par fag og det har jeg ikke penger til.  Det brenner i begge ender, jeg har konstant dårlig råd og jeg er lei meg ganske mye. Sosialt liv blir det veldig lite av, og kjærlighetslivet har jeg lagt fullstendig på is. Datet en søt gutt en periode men det døde ut fullstendig – antakelig fordi jeg ikke hadde energi, humør eller kapasitet til å være en veldig god partner.

Jeg kommer fra en familie med veldig god råd. Foreldrene mine har ganske store verdier, og min søster er noen år eldre og jobber fulltid som advokat. Moren vår er opptatt av å ha et nært forhold, ringer mye og vil ofte ha handleturer og jentekvelder. Kan understreke at familien min ikke er ’snobbete’, men selvsagt oppvokst med god mat, gode ferier osv. og har ingen økonomiske bekymringer (dog har opplevd andre vonde ting på personlig nivå).  

I det siste har jeg opplevd det som nesten litt belastende å tilbringe tid med dem. Ikke fordi jeg ikke kan relatere meg eller fordi jeg ikke unner dem noe, men fordi jeg føler det er for mye stress i livet mitt til å slappe av fullstendig. Og jeg føler at kontrasten blir for stor når jeg har noen ganske store bekymringer og søsteren min sitter og snakker meg hodet full om interiør og klær.  Et par ganger jeg har vært hjemme har jeg sittet der med gråten i halsen når hun igjen og igjen har nevnt ting som at ”vi må ta en weekendtur dit snart!”.

Nå føler jeg for å distansere meg og vil ikke lenger prioritere å sitte og pludre med dem. Jeg vet at moren min vil synes det er veldig leit og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det... Hun er veldig opptatt av at jeg har det bra og er generøs hvis jeg trenger noe. Men jeg vet at all hjelp kommer med ”strings attached” og en lengre lekse, og alt jeg egentlig vil nå er bli selvstendig.

Er det noen her som har opplevd samme situasjon? Om ikke med familie, så er jeg sikker på at noen sittet der som den ene i vennegjengen som ikke følte at de kunne delta helt eller dele deres interesser og gleder? Eller å være den eneste som ikke har råd til ting. Hva var løsningen for deg, i hvert fall midlertidig?

Anonymkode: 27840...ae4

[Zienna]

u må svelge stoltheten og fortelle moren din hvilken situasjon du er i.  Si det slik som du skriver her, at dumme valg tidligere har satt deg i en situasjon du arbeider hard for å komme ut av.  Fortell at du klarer deg nå, en at du ikke er nådd så langt enda at du kan følge din søsters livsstil.  Moren din høres ut som hun bryr seg om deg, så fortell at du ikke trenger "pekefinger" lenger.  Si at du vet hvorfor de er slik, og at nå er du opptatt av  løse problemer og se framover, ikke bakover. 

Din søster har et annet liv enn du har.  Prøv å glede deg på hennes  vegne, men si det som det er, at du ikke er på hennes "stasjon" enda. 

Lykke til!  Jeg synes du høres både reflektert og målrettet ut

[AnonymBruker]

Hvorfor ber du ikke foreldre og søsken om økonomisk hjelp? 

Anonymkode: f1234...61f

[Mis(s)Understood]

Kan det være en idè å snakke med dine foreldre? Slik jeg forstår det så vil de nok hjelpe deg ut av den dumme situasjonen du satte deg selv i og som nå driver deg nærmest fra vettet fordi du jobber tidlig og sent, studerer samtidig og holder dette hemmelig ?

Foreldre ønsker ikke å se sine barn så fortvilte og isolerte som du beskriver at du er på vei til å bli. Og at det følger med en formaning om å ikke gjenta årsaken til den dumme situasjonen går det kanskje an å leve med? - foreldre gjir sjelden slike formaninger for å være slemme eller overkontrollerende. De gjør det fordi de er bekymret og fordi de er glade i sine barn.

 

Endret 4. mars 2016 av Mis(s)Understood

[Summers]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Er det noen her som har opplevd samme situasjon? Om ikke med familie, så er jeg sikker på at noen sittet der som den ene i vennegjengen som ikke følte at de kunne delta helt eller dele deres interesser og gleder? Eller å være den eneste som ikke har råd til ting. Hva var løsningen for deg, i hvert fall midlertidig?

 

Anonymkode: 27840...ae4

Familien din kommer til å synes det er bedre at du er ærlig enn at du distanserer deg. Så bedre for deg og bedre for dem at du er ærlig.

Men er ting verre enn det du fremstiller det her? Tenker siden du tror du er ferdig med studiene dette semesteret, du kan få lånt studiepengene du trenger av moren din, for sliten til et kjærlighetsliv, dårlig betalt jobb akkurat nå.

Alt ser jo ut til å kunne ordne seg rundt juni. Det er jo ikke lenge til.

Endret 4. mars 2016 av Summers