Borderline - tomheten

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg vet jeg bør spørre en profesjonell om dette, og det har jeg vel også tenkt til å gjøre, men vil gjerne høre fra noen som har denne diagnosen (eller folk som kjenner til den godt).

Jeg har selv fått diagnosen, og fått hjelp til å håndtere svingningene. Det går ganske greit. I de siste månedene har jeg vært under mye stress og jeg kjenner at nå har jeg stoppet opp. Jeg kjenner at jeg er i ferd med å dykke ned i en depresjon som jeg har opplevd før. Jeg føler meg helt tom innvendig. Virkelig helt flat. Jeg kjenner tristhet, så det er jo noe, men jeg er likegyldig til mennesker og også meg selv. Ingenting interesserer meg. Etter skolen tar jeg sovepiller fordi jeg ikke orker å være våken. Jeg har lyst til å leve, men jeg bare ser det utenifra og jeg blir så vanvittig lei meg.

Som sagt har jeg fått hjelp til svingninger og har fått det bedre etter at jeg har fått diagnosen, men denne tomheten er helt jævlig. Nå har det blitt så ille at jeg ser ikke fremtiden min i det hele tatt. Det som er mest vondt å kjenne på er at jeg har gått på medisiner før, som hjalp veldig, men jeg gikk opp masse i vekt av begge typene jeg prøvde. Jeg vil virkelig helst ikke måtte begynne igjen, da jeg føler meg uvel og deppa av å ikke kjenne min egen kropp. Er det noen som har klart å komme seg ut av tomheten uten medisiner? Det sies at ting skal bli lettere ved 30-40årsalderen med hensyn til diagnosen, men jeg er 25 og klarer ikke å leve med en slik tomhet mye lenger.

 

Har noen erfaringer? 

Anonymkode: 3e8f9...ba6

[AnonymBruker]

Borderline og 23 her. Er som deg, prøver å takle svingningene og livet går greit. Presser meg selv nå til å komme opp av den grøfta du er i. Er mer sosial, sover også endel - uten medisiner for det. Tror medisiner og alkohol drar formen mer ned, så kanskje prøve uten?

Gjør noe jeg liker hver dag og prøver så godt jeg kan å ikke ha tid til å ligge å tenke. Ofte har det hjulpet meg å skrive ned alle tankene jeg får. Ser tilbake på de tankene senere og ser hvilke løsning jeg fant på de tingene. Som regel har trening og jobb holdt meg veldig oppegående. 

Jeg er daglig redd for at samboeren skal forlate meg. Da prøver jeg å si til meg selv at hvis det skjer så skjer det. Livet stopper ikke av den grunn. Jeg finner alltid en løsning. Det ber en god tanke. Se tilbake på Livet ditt og hva som er bra. Se hvordan du har bygd deg opp før. Ros deg selv masse. Tenk positivt om fremtiden. 

Har det veldig opp og ned selv. Men må liksom presse frem de positive tingene litt.

Anonymkode: dc3c4...f2f

[AnonymBruker]

Jeg sliter med det samme, at jeg nesten ikke holder ut å være våken. For meg er tomheten en veldig smertefull følelse. Det er lite som betyr noe, både av mennesker og interesser. Jeg prøver likevel å holde fast på den ene interessen jeg har og mine nærmeste. Tomheten må fylles med noe, men ofte føles det i seg selv meningsløst. 

Jeg lærte av en erfaren terapeut at personlighetsforstyrrelsen ikke blir bedre med årene uten at man jobber med det i terapi og ellers. Det er visst en myte. Det er vel min erfaring også, jeg ble ganske opp i årene før jeg fikk rett diagnose, og jeg er veldig sliten av å ha hatt dette nesten hele livet. Det har ikke blitt bedre med årene, men jeg har litt håp ennå om at terapi skal gjøre livet verdt å leve. 

 

Anonymkode: 67c2e...178