Daemonia - En ny start

[daemonia]

1 minutt siden, ambivalentReaction skrev:

Synes det var spennende lesing, du skriver bra. Lykke til

Takk
Så koselig å høre! 
Liker å lese dine innlegg også

[daemonia]

I går sa jeg at jeg skulle gi en oppdatering i dag, så her kommer den. 

Som dere sikkert har lest i ett av de siste lange innleggene mine her så har jeg holdt på å gå på veggen hos min far. 
Han spør om alt, og forteller meg kosntant hva jeg skal bruke penger på, og at mannen bare kan glemme noen tilgivelse. Hadde det vært snakk om utroskap så hadde jeg stemt i med et høyt og rungene "Nei ikke faen om jeg tilgir!", men så er det faktisk ikke en så "enkel" sak vi har hatt mellom oss heller. Uansett så er det jeg som eventuelt skal leve med ham, så da er det nok en grunn til at jeg bestemmer akkurat det.
Vi har allerede snakket sammen, og ryddet opp i misforståelser. Konklusjonen var vel at vi ikke vil at det skal være slutt, men at vi skal bruke litt tid hver for oss for å jobbe med det vi trenger å jobbe med hver for oss, og så skal vi jobbe sammen for å finne tilbake til hverandre senere etter det. Det er i hvert fall tanken her og nå. 

Så min far har altså brukt mye tid og energi på å legge føringer for hva jeg skal gjøre både i forhold til økonomi, mannen, og diverse annet. Hver gang det har kommet en SMS så vil han vite hvem det er, og det samme om noen ringer. 
Til slutt så fikk jeg nok. Jeg kjente at jeg nesten kokte over bare med tanken på å være i det huset. Så jeg bestemte meg forrige uke for at nå var det nok. Nå gadd jeg ikke mer. 
Så på mandag denne uka kontaktet jeg NAV. La frem hvordan situasjonen var, og hvordan jeg føler at depresjonen begynner å blusse opp igjen på grunn av bosituasjonen og hans ekstreme kontrollbehov. 
Da fant de noe midlertidig til meg ca 45 minutter fra hvor mannen bor. Så nå bor jeg altså på et gjestgiveri til over påske. På tirsdag skal jeg igjen diskutere bosituasjon med dem, og jeg skal presse på for å få noe til å skje på jobbfronten. 

Jeg har flere søknader ute, og på fredag fikk jeg vite at jeg ble valgt til en intervjuerstilling som videre kan føre til noe bedre og mer attraktivt innen markedsanalyse og markedsføring. Det er bare noen få timer i måneden, men alle monner drar sa musa og pissa i havet  
Så nå ser jeg både etter fulltidsstillinger og deltidsstillinger. Jeg må bare ta meg i nakken og ikke ta på meg for mye, for det vet jeg at jeg ikke kommer til å takle. 

Denne uka her har vært utrolig behagelig. Det er herlig å ha tid for seg selv. Jeg merker at hunden er roligere også nå og maser ikke så mye som for et par uker siden. 
Og ikke minst er det fantastisk herlig å slippe å se God Morgen Norge 2 ganger på rappen etterfulgt av samme nyhetene på TV2 Nyhetskanalen 4-5 ganger  
Så har man altså lært at jeg passer best enten for meg selv, eller med mannen som er like fjollete og med samme preferanser som meg!  

 

[daemonia]

Så ble jeg plutselig invitert på fest i kveld. 
Lenge siden sist, men synes jeg fortjener det nå. En flaske vin hadde smakt helt fortreffelig i dag!

Men i tilfelle gamle, trege meg ikke orker så får jeg handle inn til lørdagspizzaen. Den skal lages uansett om det er til bare meg eller ikke
Kan jo heller ta en ekstra lørdag i morgen kveld om jeg bestemmer meg for fest! 

Akkurat nå skal jeg ut en tur. Trekke litt frisk luft og bare ta ting med ro. 
Jeg har kjent litt på dette med å være alene nå den siste uka. Og det er ikke akkurat noe jeg gleder meg over. Etter 10 år så er dte faktisk gørrkjedelig å sitte her alene kveld etter kveld. Andre har jo sin egen familie, jobber å gå til, osv. Så da blir det jo bare meg hele ukene. 
Og ja. Jeg savner mannen. For det har ikke bare vært negativt heller i det siste. Og mye er jo oppklart. Men jeg trenger tid til å bearbeide ting. Så det blir ikke til flytting tilbake igjen her og nå uansett. Det har dukket opp andre ting som jeg føler jeg må ta tak i for å ha det best mulig med meg selv før jeg slipper andre for nært på meg. 
Vi er ikke alle så heldige at barndom og ungdomsår har vært en dans på roser. Og min kropp og psyke har løst det med fortrengelse. Så når ting begynner å komme opp igjen trenger jeg å være for meg selv. Uten å måtte ha dårlig samvittighet for at det går ut over andre rundt meg. 

Men nå skal jeg ut og trekke litt luft. Og jeg skal vurdere veldig seriøst om det blir fest i dag. Hadde vært herlig å bare komme meg ut og ha en skikkelig morsom kveld igjen :D  

 

[daemonia]

Middag og fest på lørdagen som sagt. Og på søndagen så angret jeg bittert
Var ikke dårlig, men jeg var så trøtt at jeg knapt visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Og så sov jeg lenge i dag, så da får jeg vel ikke sove før langt på natt da. Lærer aldri... Men kvelden var flott! Det var herlig å komme seg ut litt. Det kjente jeg at jeg hadde behov for nå! 

I morgen er det ny runde med NAV. Skal høre hvordan det ligger an med skikkelig leilighet fremfor dette vertshuset jeg er på nå, og så skal jeg til NAV i en annen kommune hvor jeg har funnet et hus til leie for å høre om de kan stille garanti for husleie nå mens jeg søker og venter på fast jobb. 
Håper at jeg får positivt svar på dette i morgen. Det er så kjedelig å leve med klær nedpakket i kofferter og ting man trenger i bæreposer... Og man får liksom ikke den friheten heller på et sted som dette. 
Men jeg slipper mas om hvem som sender meldinger, og formaninger om alt jeg kan og ikke kan gjøre da, så egentlig var dette en stor forbedring fra å bo hos min far

Men kveldene er kjedelige her da. Og det blir jo ikke noe bedre. Jeg kommer jo til å sitte alene hver kveld uansett. 
Jeg har jo vært vant med at mannen har vært bortreist på jobb tidligere, men det her er liksom ikke det samme. Selv om jeg satt for meg selv på kveldene da også. 
Det er jo ikke til å benekte at jeg savner ham. Men sånn er det bare. Det er en sånn periode man må gjennomgå. Og så bedrer det seg litt etter litt. Håper jeg. 

Jeg får komme tilbake med (forhåpentligvis) gode nyheter i morgen  Jeg krysser i hvert fall fingrene for at ting løsner nå!  

 

[daemonia]

Og akkurat som jeg mistenkte så får jeg ikke sove nå! 
Som om jeg ikke har nok å gjøre i morgen. 

Får vel vurdere å begynne på en av bøkene jeg kjøpte på lørdag. Det var tilbud for Coop-medlemmer på Extra så da kjøpte jeg 2 stk. Får bare håpe at den første ikke er så bra at jeg ikke får til å legge den fra meg  

[daemonia]

Helga har gått til enda flere diskusjoner med mannen. Og vi har nøstet opp i masse. 
Han skal være med og hjelpe og støtte meg når jeg skal gjennom alt dette med kartlegging av fortid, behandling, og alt annet som blir nødvendig. Heldigvis, for jeg tror faktisk ikke at jeg kan fikse det der alene. Eller rettere sagt så vet jeg at jeg ikke kan fikse det her alene. 

Ellers har jeg lest mye om hva det vil si å leve med depresjoner, og hvordan det påvirker de pårørende. Jeg føler at jeg ser hans dilemma mye klarere nå, og jeg vet nå når jeg ikke er i en depressiv fase, at jeg må våge å slippe andre innpå. Ikke gå i taket fordi noen sier at det er da virkelig ikke negativt ment for eksempel. For det har jeg lett for å tenke når jeg er deprimert. Jeg tar ting til meg, og tolker ting i verste mening. 

Etter å ha lest en del så har jeg bestemt meg for å jobbe med å få innarbeidet gode vaner nå med en gang. Jeg er allerede aktiv. Går tur tett på en mil hver dag. Ikke alltid jeg har matlyst, men jeg prøver i hvert fall å spise sunt. Mitt problem med mat er vel heller det at jeg får skikkelig dilla på noe, og spiser til jeg blir lei. Den dag i dag blir jeg kvalm når jeg spiser havregrøt. Uansett om den er laget på melk, vann, eplejuice, eller noe annet  
Men jeg skal gjøre det til en vane å fokusere på det positive hver dag. 
Jeg skal sette opp minst 3 positive punkter daglig, og ha dem tilgjengelige slik at jeg kan hente det frem når jeg kjenner at jeg får et noe mer negativt fokus. Og for å kunne kjenne igjen det så skal jeg ta meg tid til å kjenne etter hver dag. Hvordan jeg føler meg. Hvorfor? Hva har skjedd? Og ikke minst; Kan jeg ha overreagert?  

Og i kveld skal jeg begynne med å prøve å snu på det tullete søvnmønsteret jeg har fått meg i det siste. Hele den siste uka har jeg lagt meg seint og stått opp seint. I dag går ikke det, for jeg har masse som bør gjøres, og det helst tidlig på dagen. 

[daemonia]

Snu søvnmønsteret har ikke fungert. 
Jeg har ikke energi. Jeg er helt utslitt til tider, men så snart jeg legger meg ned og skal lukke øynene så er jeg lys våken. Og jeg ligger der i godt over en time uten at jeg får til å sove. 

Og da ender det med at jeg sovner på dumme tidspunkt. I dag sovnet jeg i løpet av formiddagen og sov helt til klokka var 12.30. Stakkars hunden har ikke fått ordentlig tur enda. Men han ligger tett ved meg. Ser ut som at han skjønner at matmor ikke har den beste dagen. Eller perioden. Men i våken tilstand så jobber jeg for å snu på tankemønster altså! Men når kvelden kommer og jeg burde sovet så kjenner jeg en sånn uro som gjør at jeg bare vrir meg. Tenker ikke noe spesifikt, men det er noe som gjør at jeg ikke klarer å "skru av". 
Jeg hater å gjøre det, men i kveld må jeg ta meg en beroligende. Bare for å få til å slappe av og kople helt ut. Det er mange måneder siden sist, så da er det jo greit.

Men som dere vet så er det så mye som skjer rundt meg for tiden at det er ikke så lett å skru av. Har time hos fastlege i morgen, så håper jeg får den henvisningen jeg trenger. 

Så det var noen tanker fra meg. Og så håper jeg at jeg nå endelig klarer å få snudd på ting  

[daemonia]

Det er sjelden jeg hører en tekst som treffer så hardt som denne her. 
Sia - Alive 

Helt fantastisk! 

 

 

"Alive"
 

I was born in a thunderstorm
I grew up overnight
I played alone
I'm playing on my own
I survived

Hey
I wanted everything I never had
Like the love that comes with light
I wore envy and I hated that
But I survived

I had a one-way ticket to a place where all the demons go
Where the wind don't change
And nothing in the ground can ever grow
No hope, just lies
And you're taught to cry into your pillow
But I survived

I'm still breathing [4x]
I'm alive [4x]

I found solace in the strangest place
Way in the back of my mind
I saw my life in a stranger's face
And it was mine

I had a one-way ticket to a place where all the demons go
Where the wind don't change
And nothing in the ground can ever grow
No hope, just lies
And you're taught to cry into your pillow
But I survived

I'm still breathing [4x]
I'm alive [4x]

You took it all, but I'm still breathing [8x]

I have made every single mistake
That you could ever possibly make
I took and I took and I took what you gave
But you never noticed that I was in pain
I knew what I wanted; I went out and got it
Did all the things that you said that I wouldn't
I told you that I would never be forgotten
And all in spite of you

And I'm still breathing
I'm still breathing
I'm still breathing
I'm still breathing
I'm alive (You took it out, but I'm still breathing)
(You took it out, but I'm still breathing)
I'm alive (You took it out, but I'm still breathing)
(You took it out, but I'm still breathing)
I'm alive (You took it out, but I'm still breathing)
(You took it out, but I'm still breathing)
I'm alive

I'm alive [4x]

[daemonia]

Det er en stund siden jeg oppdaterte noe her nå. 

Siden sist har jeg flyttet i en leilighet for meg selv. Endelig fikk jeg noe stabilt! Det er et godt skoleområde, og jeg har et svært naturområde rett utenfor døren omtrent  
Det har stort sett gått greit helt til nå. Jeg og mannen har jobbet mye med oss selv, og jeg har nå blitt tatt inn til en psykolog. DPS ville ikke gi meg flere timer hvis jeg ikke var klar for innleggelse omtrent. Så det der har jeg gitt opp. De har gitt en diagnose, og da er de ikke interessert i å gjøre mer utover det med mindre jeg går ekstremt langt ned i kjelleren. 

Jeg og mannen har nå en klar plan. Vi skal gjøre det vi kan for å redde forholdet, men det krever mye av meg i forhold til PTS etter barndom, angst, og depresjon. Han vil lære seg å se ting utenfra først, og føle seg trygg før vi sakte men sikkert begynner å prøve ut å bo sammen igjen. 

De siste 2 ukene kjenner jeg at har blitt vanskeligere og vanskeligere. Det startet med at jeg virkelig ikke ønsket å gå på jobb. Men det må man jo. Små ting har kunnet irritere meg, og jeg har ikke klart å oppfatte hva som egentlig menes. Det har jo skapt krangel og diskusjoner, og det har tatt tid før jeg har klart å komme til det punktet at jeg hører hva som faktisk blir sagt og hva som menes. 

Sist helg våknet jeg med skjelvinger, pusteproblemer, og bare ved tanken på å være ute blant folk på jobb og måtte forholde meg til barn osv var nok til at jeg knakk sammen i sofaen og hylgråt. Jeg savner å ha dem rundt meg hele tiden, men det går ikke nå på grunn av arbeidstider og det at jeg ikke akkurat har så romslig økonomi at det gjør noe. Så det er til deres beste å få være der de hører til. Der de har vokst opp. 

Siden søndag har jeg vært så trøtt. Jeg har sovet nesten hele dagen. Står opp sent, men likevel klarer jeg å sovne på normale tider. Oppvasken hoper seg opp, gulvene er full i merker etter labber og mat, klesvasken skulle vært tatt... men jeg får det bare ikke til. 
Jeg vet det høres helt absurd ut at det er slik, og mange tenker sikkert at det er jo bare til å gjøre det! Til de som leser som måtte tenke det; Nei, det er ikke så enkelt. Og jeg orker ikke å begynne å forklare det nå heller. 

Akkurat nå kjenner jeg på at jeg er ikke god nok for noen. Ikke for barna, ikke for hunden, og minst av alt forstår jeg hvorfor mannen min vil jobbe for at vi skal kunne leve sammen igjen. Jeg skjønner ikke hva som skal være så bra med meg at han vil leve med det her. Men jeg tør ikke å si det til ham heller. For hva om han er enig og bestemmer seg for at det er over og ut for alltid? 

Jeg har vært hos fastlegen. Jeg fikk beskjed om at på sånne dager så skal jeg gå ut i naturen så lenge som over hodet mulig. Helt frem til de negative tankene forsvinner. Men helt ærlig så kan jeg ikke se hvilke positive tanker jeg skal kunne erstatte dem med. Hva er så bra med meg liksom? Hva i all verden har jeg å hoppe i taket i ren glede over? Og så skulle jeg tenke over hva jeg spiser, og ha fokus på å få et godt søvnmønster. Har ny time hos fastlegen om en uke. Frem til psykolog har ledig tid så skal jeg gå dit så ofte som nødvendig. 

 

[daemonia]

Det har vært stille fra meg her en liten stund igjen nå. Og det har stort sett gått veldig bra for min del. Har vært en del jobb fortsatt. Og jeg har sikret meg et sommervikariat som varer litt ut på høsten. Så alt det føles veldig positivt nå  

Jeg og mannen jobber fortsatt med å finne tilbake til dit vi vil være. Men det er ikke bare lett. 
Han viser tydelig at han forstår hva jeg mener og hvor han har trådd feil. Og jeg viser ham også at jeg forstår hvor jeg har gjort mine feil. Problemet ligger mer i det at søstera hans fortsetter å prøve å svartmale meg. Som jeg har repetert et par ganger her så konfronterte jeg jo henne med baksnakkingen og løgnene hun har fortalt rundt til folk som ikke kjenner meg en gang. Siden det har hun lagt meg for hat. 
Hun har blant annet sendt meldinger til mannen min om at hun håper at han klarer å stå i mot og holder seg unna meg, for det vil ikke være noe problem å finne noen bedre enn meg. 
Og når jeg får vite at hun driver på sånn så lurer jeg jo på om det i det hele tatt er vits i å redde noe forhold. Hvordan vil det bli videre? Skal vi være med i alt som heter familieselskap og jeg skal bare akseptere at hun gjør seg hyggelig og later som hun er en venn når jeg vet at det er det motsatte som er faktum? Eller skal jeg si til mannen at han blir nødt til å velge henne bort hvis dette skal funke? Jeg vet at det er egoistisk å tenke at han må velge mellom meg og et familiemedlem. Men jeg kan virkelig ikke se for meg hvordan det skal være mulig å forholde seg til henne noen gang igjen. 

Jeg har sagt at jeg trenger virkelig beviser på at han fra nå av klarer å motstå alle disse forsøkene hennes på å manipulere ham og påvirke ham i forhold til hva vi skal gjøre. Tidligere har han bare jattet med som svar, men jeg vil ikke at han bare skal få hun til å slutte. Jeg vil at han skal sette foten ned og si at det der er faktisk ikke greit. 
Jeg venter fortsatt. Hun har riktignok ikke sagt så veldig mye den siste måneden eller to. Men bare det at han skal på besøk og hun kan være der, eller hun av en eller annen grunn skulle sendt melding enten på mobil eller FB gjør at jeg blir irritert. Og direkte forbanna. Jeg skulle ønske det ikke var slik.

Men det er ikke bare-bare å legge ting bak seg etter et stort tillitsbrudd. Og når han vil legge ting bak seg uten videre men likevel bare jatter med så føles det som at han går bak ryggen på meg igjen. Men han har i hvert fall sagt at han forstår at jeg er skeptisk og usikker. Det er jo en fremgang. For noen måneder siden så han på meg som urimelig som ikke klarte å bare legge alt bak meg. 

Det ble litt syting her, men jeg må bare få luftet tanker litt. Men det er mye positivt som skjer også altså!  Det er bare jeg som er for dårlig til å ty til dagboka her når jeg ikke har mye å fundere på eller ting går fint  

[daemonia]

Den siste tiden har det vært mye som har skjedd.
Det har vært mye jobbing, flere faste timer, og masse stillinger som ligger ute som er aktuelle for meg som også gir faste prosenter.  

Det å redde forholdet har jeg egentlig gitt litt opp.
Mannen bestemte seg for å si i fra til søstera om at vi ville finne tilbake til hverandre, og da var helvetet i gang igjen. Plutselig fikk jeg masse frekke PM på Facebook. Jeg ba henne om å ikke blande seg inn i våre valg, og sa at om vi vil være sammen og har ordnet opp oss i mellom, så må hun bare respektere det.
Nei, det kommer hun aldri til å gjøre fikk jeg til svar. Fordi jeg hadde vært frekk og "langet ut mot henne på face'en". Så da var jeg barnslig (Sagt fra hun som er over 30 år, selv har barn og bruker ord som «feisen» som hun helt bokstavelig skrev til meg på PM!).  
Det jeg gjorde var som nevnt å konfrontere henne med sin atferd, og jeg sa min ærlige mening om det. Og i tillegg korrigerte jeg løgner og uriktige påstander hun la frem til andre. Så det er altså hennes grunn for å aldri godta meg igjen.

Så da har jeg tenkt mye på hvordan det vil bli både for meg og ungene i fremtiden om vi skal være sammen. Jeg kan ikke se for meg å leve med å konstant være på utsiden av alt. Og hvordan vil det bli for barna når jeg aldri er med i familieselskap? Eller at jeg aldri er til stede når de skal komme i selskap til våre barn?

Så det er en del vanskelige ting jeg tenker på for tiden. Det hjelper jo ikke hvor mye jeg eller han vil. Selv om de ikke er på besøk mer enn en gang i året, så vil det jo merkes for barna sin del. Det føles vanskelig å vite at det aldri vil være mulighet for at vi kan gå tilbake til den tiden vi faktisk hadde det bra.

En ting jeg har innsett den siste måneden er at det jeg har trodd at har vært å være skikkelig forelsket og glad i noen tidligere har ikke vært noen ting i forhold.

For meg er mannen det eneste ekte jeg har kjent på. Og det føles umulig å gå videre. Vi har ordnet opp i ting, og vi har snakket ut om ting som har vært vanskelige og som har bidratt til bruddet i utgangspunktet. Men hva hjelper det når det ikke vil bli andre endringer på områder hvor vi ikke kan påvirke noe?
Jeg kan jo ikke tvinge ham til å holde seg unna familien sin. Og jeg vil heller ikke være den som står utenfor absolutt alt resten av livet. Eller å gå rundt i visshet om at det alltid vil være noen som diskuterer og hele tiden vil lage dårlig stemning. Om jeg så velger å stole på mannen vil jeg aldri kunne stole på dem. Så uansett blir jeg nødt til å holde avstand til min eneste store... <3