Daemonia - En ny start

[daemonia]

Tenkte å opprette en ny dagbok her siden ting plutselig ble helt forandret for ganske nøyaktig 2 uker siden. 

En oppsummering: 
Fredag for to uker siden kom ikke mannen min hjem etter et møte på jobben. Fikk vite noen timer etter han skulle vært hjemme at han ikke kom til å komme hjem i helga. Hvorfor? Fordi han var lei av at jeg skulle være sur for alt. Med sur mente han at jeg satte ned foten og gav beskjed om at jeg var lei av at han skulle furte for småting. For det har han gjort en del det siste halvåret. 

Lang historie kort: 
Lørdag kveld fant jeg ut at jeg måtte flytte ut til søndagen. Juridisk sett er det ikke lov fra hans side, men jeg hadde en måte å komme meg ut på. Konsekvensene får bli opp til advokatene å finne ut av. 

Temaet for denne dagboka vil bli hvordan jeg kommer meg opp på beina igjen. For tiden er jeg arbeidssøker. På grunn av max uflaks det siste halvannet året har jeg ikke dagpenger. Jeg har fått ett møte med en potensiell arbeidsgiver, så det tar jeg ikke så tungt. For det ordner seg faktisk

Mange tror kanskje nå at jeg er langt nede. Men nei. Det er jeg faktisk ikke! 
Jeg har sett sider ved både mannen (eller eksmannen heter det vel) og svigerfamilien som gjør at det har vært veldig lett å kutte alle bånd. 
I stedet har jeg begynt å legge planer for fremtiden. 

Først av alt skal jeg holde fokus på å finne en jobb. Etter et par måneder i jobb regner jeg med å ha fått spart opp til å kjøpe inn ting som behøves og nok penger til depositum. All kapital er låst til huset vi kjøpte for bare 7 mnd siden. Men det blir solgt når vi har hatt det i ett år. 

Jeg har tenkt litt på hvilke muligheter jeg har nå når jeg bare har meg selv å tenke på. Av oss voksne vel og merke; Ungene tas uansett med i beregningen  
Det er ting jeg har villet gjøre både som voksenferie og sammen med ungene som min eksmann ikke har vært like interessert i. Og da har det ofte blitt droppet til fordel for et alternativ. 
Så fremfor å velte meg i selvmedlidenhet så fokuserer jeg på hva som er viktig nå. Etter å ha vært sammen i nesten 10 år er det vel også på tide å finne meg selv igjen også. 
Første del av å finne meg selv etter jobb og leilighet er på plass blir nok å sette meg på valpeliste for min drømmerase Der har han holdt igjen i 3 år, men nå er det JEG som bestemmer  

Blir med på reisen da vel  

[Mis(s)Understood]

Invitasjonen mottas med glede, og jeg jumper ombord på Daemonia's skute som akkurat har lagt fra kai for fulle segl.

 

*krøller seg sammen inntil rekka og går i gang med å lære Autocorrect'en til Apple at Daemonia ikke behøver "rettes" til Destemonia. Klapper Apple produktene pent på toppen av skjermen og sier "Det går helt fint dette, godt jobba".*

 

 

Endret 29. februar 2016 av Mis(s)Understood

[daemonia]

5 timer siden, Mis(s)Understood skrev:

Invitasjonen mottas med glede, og jeg jumper ombord på Daemonia's skute som akkurat har lagt fra kai for fulle segl.

 

*krøller seg sammen inntil rekka og går i gang med å lære Autocorrect'en til Apple at Daemonia ikke behøver "rettes" til Destemonia. Klapper Apple produktene pent på toppen av skjermen og sier "Det går helt fint dette, godt jobba".*

 

 

Så koselig

Haha, Autocorrect er ikke min beste venn heller for å si det sånn  Det er mye rart jeg har skrevet her som jeg ikke helt forstår selv! Som oftest så redigerer jeg det før noen bemerker det, men plutselig hadde jeg skrevet noe om hårvekst her i en tråd som ikke hadde noe som helst med hårvekst å gjøre

Dagen i dag har vært helt grei. Holder på å fryse i hjel ute på tur med hunden, så jeg har ventet med den lengste turen. 
Har sjekket NAV og andre steder for å følge med på ledige stillinger. Det ser ut til å bli mer nå enn hva det var rett etter juletider! 

Var innom Jysk og kjøpte sånn sammenleggbart klesskap. Veldig praktisk egentlig. Jeg aner jo ikke hvor jeg havner når jeg flytter ut av jenterommet her. Så greit å ha noe enkelt og praktisk i tilfellet jeg trenger noe mer lagringsplass  

Utover det har det ikke vært så mye å ta seg til i dag. Men greit å få slappet av også! Og jeg må selvfølgelig sjekke opp denne bedriften jeg skal på møte med i morgen litt bedre, og finne ut hvilke spørsmål jeg skal stille som skiller meg ut. 
Snart ut og la hunden løpe litt løs, så får vi trene på et lydighetsopplegg også. 
 

[daemonia]

Jeg har tenkt mye i dag. På hva jeg skal gjøre fremover og hva jeg kan gjøre nå som jeg bare har meg selv å tenke på bortsett fra barna. 
Jeg kom på at jeg har så lyst til å reise til Italia og oppleve skikkelig italiensk kultur, og mat. Jeg har lyst til å besøke en vingård og bruke noen dager ute på landsbygda. Det ser så vakkert ut på bildene! 

Min eks hadde allerede vært i Italia når vi møttes, så han har aldri hatt lyst. I hvert fall ikke det jeg ville. Han mente at siden han hadde vært der, så det var ikke så mye nytt å se der. Det var helt greit liksom. Noen samler likes på Face, han samler på besøkte land. Kvantitet foran kvalitet  
Vel, nå skal jeg gjøre det  En gang innen halvannet år; altså sommeren 2017. 

Men jeg er jo realistisk. Ikke misforstå  
Huset skal selges når vi har eid det i ett år. Når oppgjøret for det kommer så håper jeg å kunne ta meg råd til en ukes ferie helt alene. Åh, det hadde vært fantastisk!  Men overtakelse blir vel ikke før til høsten. Så da får jeg heller smøre meg med tålmodighet. 

Foreløpig er det et par dager i Bologna som frister. Før turen går videre til Firenze. Og så kanskje en liten landsby et sted. 
Bare det å kjenne på følelsen av at nå er det JEG som bestemmer hvordan jeg vil gjøre det føles godt. 

Bare se på disse nydelige stedene! 

Firenze

Bologna

Toscana

 

*sukk* 

[daemonia]

Det har vært en lite aktiv dag i dag. Har prøvd å finne nye steder å se etter ledige stillinger, men det er ikke så mange å velge mellom som har stillinger i Rogaland og Hordaland. Og er det ikke mest i Oslo eller andre store byer, så er det helt andre utdanninger og en helt annen erfaring som kreves. 

Jeg var på en presentasjon av en bedrift i dag da. Det virket ganske greit, så jeg sa ja takk til intervju der og da. Så helt jeg gjennomførte altså et intervju helt uforberedt. Men følte det gikk ganske greit. 
I utgangspunktet var de på jakt etter noen som har økonomisk utdannelse, eller en type økonomisk erfaring. Men de har allerede ansatte med passende bakgrunn. Så om de andre kandidatene ikke når opp til min erfaring innen salg, service, og markedsføring var jeg en sterk kandidat. 
Så jeg krysser fingrene for at min praktiske erfaring overgår deres yrkeserfaring

Det var i stor grad provisjonsbasert, men man er i hvert fall fast ansatt, og det er siktet inn mot det private. Ikke noe alarmgreier eller noe, det er et slags bindeledd innen finansmarkedet.
En av de som allerede er ansatte at h*n hadde tjent 37000 kroner den andre måneden i jobb der. Så mulighetene er der. Og funker det ikke så får jeg fortsette å se meg om etter andre ting. Jeg har jo ikke akkurat mulighet til å la være å ta en sjanse. Arbeidsmarkedet er ikke så mye å skryte av her. 
Og store deler av tiden så er det jo kun meg selv jeg skal ta hensyn til. Jeg lever jo relativt billig når jeg er alene, og har aldri vært den som kaster ut penger på ingenting. 
Det er mye som skal tas hensyn til og mye som må tenkes på. Det ordner seg  

Om ikke annet så har jeg i hvert fall fått noe mer selvtillit i forhold til jobbsøking i dag!  

[daemonia]

Fikk nettop telefon fra de jeg var på intervju hos i går. 
Det ble ikke meg. Det ble faktisk ingen av de som var til intervju. 
Så nå er jeg ganske skuffa... 

Får bare logge inn på nav.no og se om det er lagt ut noe nytt jeg enda ikke har søkt på! Er et par stk jeg kan ringe opp og purre på også. Pokker altså  

[daemonia]

I dag er det tid for å få ut frustrasjon! 

Den dagen min far og bror skulle hjelpe til og hente mine ting hadde eksen kommet ut med ting han mente var mitt. Og der skulle alt av en type utstyr være. 
I dag trengte jeg noe av det. Men akkurat den tingen var borte! Jeg sender meldinger og spør hvor det er. Ingen svar. 
Etter 3 mld ringer jeg. Han svarer, og påstår at han aner ikke hvor det er. Så sier han at når jeg først VALGTE å flytte ut så burde jeg ha tatt meg tid til å pakke skikkelig selv! 
Altså... Jeg fikk beskjed på lørdags kveld om å komme meg ut eller betale huslånet på mandagen. For loven sa, i følge søsteren hans, at jeg ikke hadde lov å oppholde meg i huset hvis jeg ikke betalte halvparten. 
Jeg svarte da at det burde han kanskje tenkt på FØR han kasta meg ut på gata fordi HAN begynte å furte. Hvorpå han svarte at jeg hadde valgt selv å flytte i stedet for å betale. Altså... Seriøst? Hva feiler det den idioten?  Og når jeg satte ham på plass for det så var det meg det var noe galt med. Igjen. 

Jeg måtte på jobb. Han sa at han var på jobb. Plutselig rett etter at jeg hadde kjørt stod han på døra her hos min far og leverte den tingen jeg manglet. Altså... 2 timer før han skulle vært ferdig på jobb. Ikledd penfrakk! Altså... Enten skulle han på date, eller så prøver han å imponere noen. For en anleggsarbeider går ikke kledd slik på jobb. Ikke kunne han svart telefonen heller. Og ikke kunne han gått derifra og rukket hit så raskt om han skulle vært nødt til å lete etter noe. 

Finner jeg ut at han har flørtet rundt, eller vært utro i tillegg så kommer jeg #@&%"## meg til å kastrere ham!

 

[daemonia]

Etter fredagens diskusjon er det meste en del bedre. 

I går kontaktet eksens onkel meg for å høre hvordan det gikk. De syntes hans versjon hørtes rar ut, så de ville høre hva jeg hadde å si. Så vi snakket litt frem og tilbake, og avsluttet på en fin måte. Det blir ikke til at vi kutter noen kontakt, og jeg sa at jeg har bare positivt å si om dem og at jeg har satt veldig pris på at de har tatt så godt mot meg som de gjorde det. 

Og innimellom så har jeg tenkt over hvorfor i all verden har han gått fram som han har gjort? Kunne jeg gjort noe annerledes? Har jeg virkelig vært så fæl? Og så har jeg gått over til å tenke på hvor selvopptatt og egoistisk han har vært de siste 2 månedene. 

Fra månedsskiftet januar/februar så hadde jeg en mindre god periode. Jeg manglet energi og lyst til noe som helst. Det føltes mer som at jeg bare eksisterte. Ikke noe mer. 
Bare jeg gikk ut med hunden så kjente jeg at det nesten var som at det snørte seg i brystet. Jeg fikk ikke puste omtrent... På butikken kunne jeg kjenne hvordan jeg begynte å skjelve på hendene og hvordan det for ilinger gjennom hele kroppen når jeg stod i kassen. Etter jeg hadde vært ute med hunden var jeg så utslitt at jeg måtte legge meg. Men siden jeg vet hvordan jeg skal kjenne igjen de dårlige periodene og hva jeg bør gjøre så klarte jeg omsider å komme meg opp på beina igjen. Dette varte vel i rundt 2 uker. 
I denne perioden har jeg egentlig ikke fått noen særlig støtte. Klager på at middagen ikke var klar, at jeg burde ha vært på butikken på formiddagen fordi han var trøtt etter jobb, og at jeg ikke hadde støvsugd når hunden hadde dratt med seg mose og kvister inn. Dette når jeg hadde mer enn nok med å bare få til noe så enkelt som å gå tur med hunden! 

Men så klarte jeg altså å komme meg i gang igjen. Jeg begynte å se etter stillingsannonser, lagde klar middag, vasket klær, og alt det der som jeg hadde tid til å gjøre ekstra av når jeg likevel var hjemme. 
Men så kom denne dagen da. Når han ikke taklet at jeg satte foten ned for klaging og surmuling for bagateller og han forsvant avgårde til foreldrene sine og gav meg beskjed et par timer etter han burde vært hjemme fra jobbmøtet. Resten står jo i hovedinnlegget, så jeg gidder ikke å gå gjennom alt det der igjen. 

Men jeg har altså tenkt over hvor egoistisk han har vært. Når jeg var på det verste så fokuserte han på alt jeg ikke hadde gjort, og hva jeg burde gjort. Ikke hvordan jeg hadde det, og hva han kunne gjort. 

Helt ærlig tror jeg at selv depressive perioder vil bli bedre nå når jeg ikke har noen som trekker meg ned slik jeg føler han gjorde den siste gangen. 

[daemonia]

Så var meklingen overstått og formell søknad om separasjon er sendt. 
Akkurat det var nesten som et slag i magen. 
Problemet er jo ikke at jeg ikke bryr meg om han lengre, for det gjør jeg. Problemet er heller det at jeg orker ikke mer av sur stemning og irritasjon for bagateller. 
Det, og at han gikk frem på den måten han gjorde etter jeg sa at nok var nok er god nok grunn til at det ikke fungerer. 

Under meklingen prøvde han først å fremstå som helt uskyldig i det hele og stilte seg helt utenforstående til hva jeg anså som de store problemene. Men han var enig i at han ikke vil ha de rette rammene for å ha barna fast på grunn av arbeidstider og at i hans bransje må han ofte jobbe dumme skift, og kanskje til og med reise bort i perioder. 

Etter en krangel og to ble nå papirene underskrevet. Noen fast ordning ble det ikke, for han aner jo ikke hvordan han jobber fremover. Så vi får ha en helt egen ordning og være fleksible... 

Etter meklingen tok han kontakt. Jeg sa at hvis vi skal diskutere noe som helst så skal det være for at begge skal lufte ut hva enn det er som er og har vært problemet, uten avbrytelser, uten overdrivelser, og 100% ærlig. For jeg gidder ikke å lyve mer til ungene nå. Det er nok av det. Og det var han enig i. 
Plutselig så dukker det opp en venneforespørsel. Da ville han bli lagt til igjen. Hvis han kan garantere at han slutter å gå til alle andre i stedet for meg om det er noe så skal det kunne fungere med et samarbeid. Men jeg er ikke der at jeg har tillit enda. Måten han gikk bak ryggen på meg har ødelagt for mye til at jeg kan si at jeg stoler noe særlig på ham på noen områder. 

Så denne dagen har vært både en lettelse fordi han nå er mer åpen for å diskutere, og vond fordi de siste 10 årene faktisk er over.

 

[daemonia]

Den siste uka kjenner jeg at har vært ganske sår. 
Det er så mye jeg tenker på. Hvor bra vi har hat det når det virkelig var bra, hvordan jeg savner at vi har kunnet sitte og tulle og le av noe som for andre hadde vært teit og uforståelig. Jeg savner å bare være der med ham. Nå når det er helg igjen kjenner jeg ekstra på det der. 

Det var som å slå på en bryter, og plutselig gikk det an å snakke sammen igjen. Så vi har diskutert hva vi skal gjøre med huset, hvilken megler vi skal bruke, og snakket litt om hvordan hans tid med barna skal løses. Så nå føles det som at det er OK mellom oss igjen. Og det gir en så vond følelse, fordi nå føles hele bruddet så meningsløst. 
Men så tenker jeg på hvor dårlig gjort det var å gå til andre i stedet for meg. Og det at jeg aldri vil kunne forholde meg til familien hans igjen etter de har hengt seg på drittsnakket. Og  det er jo faktisk det som var verst. At han har gått til andre for å lufte ut og til slutt nærmest le av meg den siste helga. I stedet for å komme til meg i utgangspunktet. Hadde han gjort det hadde det vært verdt å kjempe for forholdet. Men ikke når det blir gjort på denne måten. På sikt er det nok best uansett. Om vi skulle kommet oss gjennom den tøffe perioden vi hadde hatt så kunne vi ikke bodd sammen i det hele tatt tror jeg. For slik jeg ser det nå så hadde det vært nødvendig å kjenne på savnet. 
Jeg har aldri sluttet å være glad i ham. Det har ikke forandret seg nå. Men jeg har vært sint. Jeg har vært rasende. Og det er fordi han har gått frem slik som han har gjort. Og da lurer jeg så klart på hvorfor? Har han noen sinne brydd seg? Eller er det bare en måte for ham å takle det på? 

Det er så mye jeg ikke forstår her. Og det er vondt. Fordi jeg vil veldig gjerne tro på at han innerst inne ikke har ment noe med det, annet enn at det har vært en overlevelsestaktikk. Men det var så sårende å oppdage dette at nå er det ingen vei tilbake uansett. 
Men når følelsene er der fortsatt... Hvordan skal vi da kunne være venner? Det er jo ikke mulig å kutte all kontakt heller når vi har et felles barn. Og å omgås ofte eller jevnlig går jo heller ikke enda. For hvis jeg skal gå videre så trenger jeg tid. Nå ville jeg ikke hatt noen viljestyrke, og hadde vel gitt etter for både det ene og det andre. 

Det er forresten nå dere skal fortelle meg at jeg må høre på mine egne råd, og minne meg på hva jeg selv råder andre til  
Men fy fader det er vanskelig når man selv har så mye følelser i tillegg til at man skal tenke rasjonelt og se fremover. 

[daemonia]

Jeg får ikke sove. Kjenner bare på hvor vondt alt er. Og på savnet. Det er rart egentlig. Jeg har vært så rasende på ham, men likevel skulle jeg ønske at det ikke var slik nå. 

Akkurat nå skulle jeg ønske at alt var annerledes. 

[Mouah*1]

Hei,

kan dere ikke prøve og møtes å snakke om det? Kanskje han også savner deg?

Høres for meg ut som dere hadde en konflikt som plutselig endte med at du flyttet ut, og så skriver dere under separasjonspapirer..? 

Ønsker du å ha han tilbake?

Du skriver at han gikk til andre ( dvs familie, venner? ) når dere kanglet...Er det kun her mistilliten din til han ligger, eller handler det om en annen kvinne her? Evt har han gått bak ryggen din tidligere?

Hvis du selv er rotløs og usikker på egen fremtid siden du er arbeidsledig, kan det være du har smittet det over på mannen din? At du føler han har vært mer irritabel enn han egentlig var? Evt at han også ikke er fornøyd med sin jobb, sitt liv?

Ofte kan brudd handle om at en eller begge partnere ikke er fornøyde med seg selv...Men selvsagt spiller kommunikasjon inn, tillit osv. Men jeg vil trp de fleste forhold har opp og nedturer...Men du må jo selv finne ut av hva du ønsker å ha i livet ditt og om han er den mannen du vil leve med.

[daemonia]

Hei. 

Det blir jo ikke særlige detaljer her da. Men det har skjedd flere ganger at i stedet for å ta opp ting med meg har han gått til familie og klaget sin store nød. Jeg fant ut at han hadde chattet med søsteren og jeg ble beskrevet som en idiot, og det virket som at det var en lettelse å bli kvitt meg for dem alle. Og det er det jeg ser på som utilgivelig. Jeg har sagt det flere ganger at jeg vil ha en forklaring på hva han mente med det, men den kommer ikke. 

Ja, jeg har vært irritabel og lei. Og jeg har oppfattet ham som unødvendig negativ. Jeg kan ikke si at han ikke har hatt grunn for å føle det samme, men han har valgt å diskutere dette med andre i stedet. Da kan det ikke bli noen bedring. Hvis jeg ikke vet, eller er den siste som vet, hva han tenker og føler. 

Til slutt toppet det seg, og jeg sa at det sure humøret gidder jeg ikke mer. Og etter det kom han ikke hjem den helga, men sa at jeg enten fikser huslånet eller så hadde jeg ikke noe der å gjøre. Det fikk jeg høre over telefon. Jeg vet hvem som har kommet med dette i utgangspunktet, for han ville ikke fått det for seg på egen hånd. At det har vært slik fra hans families side gjør at jeg ikke har behov for å ha noe med dem å gjøre. At han har latt seg påvirke slik av dem og valgte å gjøre det på en så feig måte sier meg at det ikke er mer der. Ikke fra hans side. 

Nå har vi kunnet diskutere det praktiske i det minste. Jeg har ting å gjøre i nærheten av huset på mandag så får se om han er hjemme da så vi kan få sagt det som er å si for å kunne bli ferdige og begynne å gå videre. 

[daemonia]

Som om gårsdagen ikke var sår nok, så fikk jeg plutselig ut av det blå en lang unnskyldning for hvordan han hadde holdt på i det siste. 
Det siste året har vært noe turbulent til tider, men jeg har bitt tenna sammen. For jeg er jo glad i denne mannen. Jeg var fast bestemt på at det skulle holde. Han er ikke akkurat av typen som snakker så mye om følelser og slikt. Så fordi han var redd for at jeg skulle ta ting veldig dårlig så hadde han tatt dumme valg, og sagt ting som han definitivt ikke hadde ment. 

Så jeg fortalte ham hvordan det fikk meg til å føle meg, og han ba igjen om unnskyldning. Vi skal fortsatt diskutere hvordan ting skal løses med huset i morgen. 
Men nå er jeg forvirret. Vet ikke hva jeg vil lengre. Men jeg har sagt at jeg kommer aldri til å klare å være rundt resten av familien. Når jeg vet at de har holdt på som de har gjort. Den tilliten ser jeg ikke for meg at kan gjenoppbygges. Men nå når han faktisk begynner å åpne seg så vil jeg ikke være uten ham heller. Selv om vi kanskje har det best alene. 

At det er mulig. Jeg har alltid hatt kontroll jeg. Men nå er det bare et eneste stort, følelsesmessig rot.  

[daemonia]

Nå begynner ting å normalisere seg litt mer for min del. Endelig! 

Det har vært masse jobber å søke på, og jeg har fått tilbud om telefonintervju. Det er bare snakk om 22 timer i måneden, men det er i hvert fall noe ekstra i tillegg til den lille ekstrajobben jeg allerede har Ellers virker det lovende på andre typer stillinger, men selv om det har virket lovende i kontakten med arbeidsgivere så er det ingenting som er garantert. 

I forhold til mannen så er ting fortsatt noe forvirrende. Jeg er såret, skuffet, og jeg har vært rasende. Men han kryper. Jeg kjenner en så sterk trang til å bare få være i fred og ha noe privatliv slik at jeg kan tenke over hva jeg faktisk vil nå at jeg kommer til å gå til NAV og få tak i praksisplass. 
Har også hørt at det går an å få hjelp til leilighet og slikt, for så å betale tilbake litt etter litt når det ikke er behov lengre. Og det frister nå. Jeg har ikke bodd her hos min far i mer 4,5 uke, men jeg kjenner at det er nok også egentlig. Jeg er ikke laget for å ikke få rom for meg selv. Og jeg har vært innstilt på å bli her til jeg har funnet jobb, men jeg kjenner at det orker jeg bare ikke. Skal ut på en liten deltidsjobb i morgen, og så skal jeg ha dette telefonintervjuet på fredag midt på dagen. Så jeg rekker ikke å kjøre verken før eller etter det. Men på mandag skal jeg høre hva jeg har mulighet for. 

Det høres sikkert rart ut for mange, men jeg er bare ikke sånn at jeg orker å ha noen oppå meg hele tiden. 
Og nettopp på grunn av det føler jeg at jeg trenger avstand fra mannen også, uansett hva han har å si. For at jeg skal kjenne på hva jeg faktisk tenker når jeg endelig får være alene. 

Men sånn totalt sett så ser ting lysere ut alt i alt. Nå er det dette med å få jobb som er hovedfokuset. Og når det ser lovende ut, så ser alt bra ut

[Gjest Jacklost]

Fin dagbok  Jeg setter pris på innleggene du skriver på kg

[daemonia]

Den Monday, March 21, 2016 at 23.03, Jacklost skrev:

Fin dagbok  Jeg setter pris på innleggene du skriver på kg

Tusen takk  

Jeg har en del å fortelle her nå, men får ta det i morgen når jeg har litt tid for meg selv  

[ajarRun]

Hvor gammel er du? 

[daemonia]

1 time siden, ambivalentReaction skrev:

Hvor gammel er du? 

31

[ajarRun]

1 minutt siden, daemonia skrev:

31

Synes det var spennende lesing, du skriver bra. Lykke til