Håndtere vonbroten kamerat

[AnonymBruker]

Jeg har en kamerat jeg har kjent i nærmere 15 år nå, som har vært en av mine nærmeste venner. Vi har aldri vært noe mer enn venner, og jeg har heller aldri ønsket å bli det. Jeg har trodd at han heller ikke har ønsket noe mer, han har i hvert fall aldri prøvd seg på noe. 

vi har begge vært "evig single". Jeg har aldri vært en som er komfortabel med å snakke om følelser, ikke til noen, og ikke til ham heller. Jeg er også en sånn som liker å holde ting for meg selv, og hater når folk skal spørre og grave og blande seg. Så da jeg fikk meg kjæreste (kryss i taket) for omtrent et år siden, sa jeg ikke noe om ham til noen. Ikke mine foreldre, ikke noen venner, og ikke heller denne kameraten. Jeg ville være sikker på forholdet, og at det kom til å vare, før jeg sa noe til noen, for å slippe masse mas om hvordan det gikk med oss, og ikke minst masse uønsket sympati og synd-på-synsing om det gikk åt skogen. 

Men så en dag har tydeligvis kameraten min sett oss to sammen, og skjønt at vi var et par. Og da ble han vonbroten. Skikkelig vonbroten. Fikk en del såre meldinger om at han følte seg sveket og whatnot. Jeg skjønner ikke på hvilken måte jeg skal ha sveket ham, jeg er da i min fulle rett til å få meg kjæreste, og til å la være å fortelle omverden om det til jeg føler meg trygg og klar for det. 

Dette er nå fire-fem måneder siden, og vennskapet vårt har vært labert. Før traff vi hverandre 3-4 ganger i måneden, og snakket på sms et par ganger i uken. Nå har jeg ikke sett ham siden før jul, og det er alltid jeg som har måttet ta initiativ til å sende meldinger. 

Jeg føler meg både irritert og såret, siden jeg ikke ser hva han "straffer" meg for. Men siden jeg har lyst til å fortsatt være venner, må jeg tydeligvis strekke ut hånden her og la det fare. 

Nå har jeg og kjæresten blitt samboere. Og jeg aner ikke hvordan jeg da skal forholde meg til kompisen. Når vi har møttes etter han fant ut om kjæresten min, har kjæresten min aldri blitt nevnt med et ord. 

Er det ok å snakke om kjæresten? Bør jeg si at vi er samboere? Jeg aner rett og slett ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette her. Det er vanskelig å ikke kunne snakke om ham, vi bor tross alt sammen nå, og gjør det meste sammen. Samtidig er det ubehagelig å snakke om ham når det føler til at kameraten min blir vonbroten og snurt, og later til å prøve å straffe meg med å få meg til å få dårlig samvittighet for sviket mitt, som jeg ikke skjønner noe av eller i det hele tatt godtar at jeg har begått mot ham. 

Noen råd til hva man gjør med slikt?

Anonymkode: fa96f...35e

[AnonymBruker]

Forferdelig merkelig å ikke fortelle en av sine nærmeste venner at man har fått seg kjæreste ja. Der kan jeg skjønne han godt!

Anonymkode: 908f2...8d4

[Gjest O.G.]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forferdelig merkelig å ikke fortelle en av sine nærmeste venner at man har fått seg kjæreste ja. Der kan jeg skjønne han godt!

Anonymkode: 908f2...8d4

Enig, TS har tråkket i baret her ja.

[AnonymBruker]

Helt uenig. Det er slettes ikke noe galt i, eller i det hele tatt noe unormalt, med å vente med å fortelle ting til man føler seg klar for det. Og det er ikke det jeg spør om: Jeg spør om hvordan jeg skal håndtere at han er vonbroten. 

 

Anonymkode: fa96f...35e

[Gjest O.G.]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Helt uenig. Det er slettes ikke noe galt i, eller i det hele tatt noe unormalt, med å vente med å fortelle ting til man føler seg klar for det. Og det er ikke det jeg spør om: Jeg spør om hvordan jeg skal håndtere at han er vonbroten. 

 

Anonymkode: fa96f...35e

Jeg reagere på ordbruken din og at du ikke tar selvkritikk her.

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, O.G. skrev:

Jeg reagere på ordbruken din og at du ikke tar selvkritikk her.

Hva er galt med ordet håndtere? Jeg ser virkelig ikke problemet med det. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre, altså, hvordan jeg skal håndtere det. 

Og nei, jeg tar ikke selvkritikk for å ikke fortelle noe som for meg var en veldig privat og følelsesladd sak før jeg selv var klar for å fortelle det! Jeg hadde ikke fortalt det til noen som helst, fordi jeg ikke var klar. 

På samme måte som mange velger å la være å fortelle om graviditet til de er minst 3 mnd på vei, fordi de er redd for å miste og ikke orker å måtte forholde seg til at folk synes synd på dem. Av samme grunn ville jeg holde kjæresten min hemmelig: jeg ville ikke fortelle det for tidlig, før forholdet føltes trygt og sikkert, fordi jeg ikke orket tanken på at alle skulle synes synd på meg. 

Så nei, jeg tar IKKE selvkritikk, jeg er i min fulle rett til å beskytte mine egne følelser og tanker ved å ikke dele ting med folk før jeg selv er klar. 

Og du har fremdeles ikke klart å svare på det jeg spør om. 

Anonymkode: fa96f...35e

[Gjest O.G.]

Vel, men hvis du ikke tar selvkritikk på det her, så er det ingen vei for deg å håndtere det. Så får vi bare håpe på at det her forholdet holder live ut for du må bare regne med at du nå har mistet kameraten din.

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, O.G. skrev:

Vel, men hvis du ikke tar selvkritikk på det her, så er det ingen vei for deg å håndtere det. Så får vi bare håpe på at det her forholdet holder live ut for du må bare regne med at du nå har mistet kameraten din.

Om du ikke faktisk har noen råd om hvordan man skal håndtere det, hvorfor i alle dager driver du da og svarer om og om igjen i tråden? For tråden handler om hvordan jeg skal håndtere det. Om du ikke vet hvordan man skal håndtere det, så kan du jo bare la være å svare, da? Takk og farvel til deg. 

Anonymkode: fa96f...35e

[AnonymBruker]

Helt merkelig tankegang av deg ts. Man holder ikke kjeft om slike ting for sine nærmeste i et helt år. Latterlig 

Anonymkode: 0dd99...fb2

[Gjest Blomsterert]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en kamerat jeg har kjent i nærmere 15 år nå, som har vært en av mine nærmeste venner. Vi har aldri vært noe mer enn venner, og jeg har heller aldri ønsket å bli det. Jeg har trodd at han heller ikke har ønsket noe mer, han har i hvert fall aldri prøvd seg på noe. 

vi har begge vært "evig single". Jeg har aldri vært en som er komfortabel med å snakke om følelser, ikke til noen, og ikke til ham heller. Jeg er også en sånn som liker å holde ting for meg selv, og hater når folk skal spørre og grave og blande seg. Så da jeg fikk meg kjæreste (kryss i taket) for omtrent et år siden, sa jeg ikke noe om ham til noen. Ikke mine foreldre, ikke noen venner, og ikke heller denne kameraten. Jeg ville være sikker på forholdet, og at det kom til å vare, før jeg sa noe til noen, for å slippe masse mas om hvordan det gikk med oss, og ikke minst masse uønsket sympati og synd-på-synsing om det gikk åt skogen. 

Men så en dag har tydeligvis kameraten min sett oss to sammen, og skjønt at vi var et par. Og da ble han vonbroten. Skikkelig vonbroten. Fikk en del såre meldinger om at han følte seg sveket og whatnot. Jeg skjønner ikke på hvilken måte jeg skal ha sveket ham, jeg er da i min fulle rett til å få meg kjæreste, og til å la være å fortelle omverden om det til jeg føler meg trygg og klar for det. 

Dette er nå fire-fem måneder siden, og vennskapet vårt har vært labert. Før traff vi hverandre 3-4 ganger i måneden, og snakket på sms et par ganger i uken. Nå har jeg ikke sett ham siden før jul, og det er alltid jeg som har måttet ta initiativ til å sende meldinger. 

Jeg føler meg både irritert og såret, siden jeg ikke ser hva han "straffer" meg for. Men siden jeg har lyst til å fortsatt være venner, må jeg tydeligvis strekke ut hånden her og la det fare. 

Nå har jeg og kjæresten blitt samboere. Og jeg aner ikke hvordan jeg da skal forholde meg til kompisen. Når vi har møttes etter han fant ut om kjæresten min, har kjæresten min aldri blitt nevnt med et ord. 

Er det ok å snakke om kjæresten? Bør jeg si at vi er samboere? Jeg aner rett og slett ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette her. Det er vanskelig å ikke kunne snakke om ham, vi bor tross alt sammen nå, og gjør det meste sammen. Samtidig er det ubehagelig å snakke om ham når det føler til at kameraten min blir vonbroten og snurt, og later til å prøve å straffe meg med å få meg til å få dårlig samvittighet for sviket mitt, som jeg ikke skjønner noe av eller i det hele tatt godtar at jeg har begått mot ham. 

Noen råd til hva man gjør med slikt?

Anonymkode: fa96f...35e

Kjente meg igjen her. Jeg føler heller ikke for å dele så mye. (Har delt mer her på kg enn noensinne i virkeligheten). Men så sa en venn at det er vanskelig når jeg aldri deler stort. At det virket som om jeg ikke hadde tillit. At de aldri ble riktig kjent med meg. Forandret meg litt etter det,for jeg så poenget.

Kan det ellers være at denne vennen din er interessert i mer enn vennskap? Det er ikke alle som innrømmer det altså,men venter passivt. Så kan hende at dette er tilfellet her,og at han er sjalu?

Syns du kan si litt om kjæresten din. Det går jo an p be ham til dere også kanskje?

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Helt merkelig tankegang av deg ts. Man holder ikke kjeft om slike ting for sine nærmeste i et helt år. Latterlig 

Anonymkode: 0dd99...fb2

Hvor i alle dager har du det fra at jeg ventet et helt ÅR? Det har jeg ikke skrevet noe sted jeg kan se. 

Vi hadde vært sammen i TO MÅNEDER! To små måneder! Og jeg følte meg veldig sårbar og alt var nytt, derfor fortalte jeg det ikke. 

Herregud, folk altså... Det har vært ørten tråder her på kg om hvor lenge man ventet til man fortalte at man ble sammen til slekt og venner, og ut ifra de trådene er jeg veldig langt ifra unormal! Det er HELT NORMALT  å ikke kringkaste et helt ferskt forhold før man føler seg trygg på at ting kommer til å vare!

Hvorfor i alle dager er det så vanskelig å svare på det jeg spør om, eller la være å svare om man ikke har noe svar, da?

Anonymkode: fa96f...35e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor i alle dager har du det fra at jeg ventet et helt ÅR? Det har jeg ikke skrevet noe sted jeg kan se. 

Vi hadde vært sammen i TO MÅNEDER! To små måneder! Og jeg følte meg veldig sårbar og alt var nytt, derfor fortalte jeg det ikke. 

Herregud, folk altså... Det har vært ørten tråder her på kg om hvor lenge man ventet til man fortalte at man ble sammen til slekt og venner, og ut ifra de trådene er jeg veldig langt ifra unormal! Det er HELT NORMALT  å ikke kringkaste et helt ferskt forhold før man føler seg trygg på at ting kommer til å vare!

Hvorfor i alle dager er det så vanskelig å svare på det jeg spør om, eller la være å svare om man ikke har noe svar, da?

Anonymkode: fa96f...35e

Nei, 

ikke til venner. Til plagsom familie ja, men ikek til venner.

Anonymkode: e4572...a87

[Gjest O.G.]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om du ikke faktisk har noen råd om hvordan man skal håndtere det, hvorfor i alle dager driver du da og svarer om og om igjen i tråden? For tråden handler om hvordan jeg skal håndtere det. Om du ikke vet hvordan man skal håndtere det, så kan du jo bare la være å svare, da? Takk og farvel til deg. 

Anonymkode: fa96f...35e

Fordi du siterer meg i eininga.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Blomsterert skrev:

Kjente meg igjen her. Jeg føler heller ikke for å dele så mye. (Har delt mer her på kg enn noensinne i virkeligheten). Men så sa en venn at det er vanskelig når jeg aldri deler stort. At det virket som om jeg ikke hadde tillit. At de aldri ble riktig kjent med meg. Forandret meg litt etter det,for jeg så poenget.

Kan det ellers være at denne vennen din er interessert i mer enn vennskap? Det er ikke alle som innrømmer det altså,men venter passivt. Så kan hende at dette er tilfellet her,og at han er sjalu?

Syns du kan si litt om kjæresten din. Det går jo an p be ham til dere også kanskje?

Takk for svar som faktisk holder seg til saken

Jeg har også blitt flinkere til å dele ting, men ikke alt, og ikke før jeg føler meg trygg. En ting er å dele ting fordi man ikke kommer på at det er noe å snakke om, det er noe annet om man føler seg sårbar og derfor ikke har lyst å fortelle ting enda. 

Ja, det kan virke som om han var interessert i mer, eller at han er sjalu fordi han ikke er den nærmeste vennen min lenger. 

Vi har aldri vært på besøk til hverandre, så det ville vært litt rart å invitere ham nå, synes jeg. Vi treffes alltid ute, på kafe, på kino, turer i skogen, etc. 

Jeg prøvde å introdusere dem en gang, da jeg skulle rett fra kafebesøk med kompisen til kino med kjæresten, men kameraten min ville tydeligvis ikke være med helt bort til kjæresten min, han sa hadet og gikk noen meter fra der vi skulle møtes. 

Anonymkode: fa96f...35e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei, 

ikke til venner. Til plagsom familie ja, men ikek til venner.

Anonymkode: e4572...a87

Jo. Søk opp trådene, du. Og det er ikke det tråden handler om! DU kan fortelle ting til vennene dine når du måtte ønske. Jeg har ikke det forholdet til mine venner. I min vennekrets er det helt normalt at folk ikke forteller om kjærester i det sekund man blir sammen. 

Anonymkode: fa96f...35e

[Gjest Blomsterert]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar som faktisk holder seg til saken

Jeg har også blitt flinkere til å dele ting, men ikke alt, og ikke før jeg føler meg trygg. En ting er å dele ting fordi man ikke kommer på at det er noe å snakke om, det er noe annet om man føler seg sårbar og derfor ikke har lyst å fortelle ting enda. 

Ja, det kan virke som om han var interessert i mer, eller at han er sjalu fordi han ikke er den nærmeste vennen min lenger. 

Vi har aldri vært på besøk til hverandre, så det ville vært litt rart å invitere ham nå, synes jeg. Vi treffes alltid ute, på kafe, på kino, turer i skogen, etc. 

Jeg prøvde å introdusere dem en gang, da jeg skulle rett fra kafebesøk med kompisen til kino med kjæresten, men kameraten min ville tydeligvis ikke være med helt bort til kjæresten min, han sa hadet og gikk noen meter fra der vi skulle møtes. 

Anonymkode: fa96f...35e

Jeg skjønner deg. Syns det virkelig virker som at han er sjalu. Så kjedelig. Snakk litt om kjæresten når dere møtes,så han får høre realitetene. Om dette ikke blir for vanskelig for deg. 

[:-) anna]

Han trodde vel at han var innanfor. At han var en av de som var så nærme at du ville fortelle ham det når du fikk type. Kanskje til og med før. At dere var sånne bestevenner som fikk vite det man ikke deler med så mange.

Dersom han har vært veldig åpen og ærlig med deg, og betrodd deg ting som han synes det er vanskelig å snakke om, så kan det jo hende at han føler det sårt, rett og slett fordi det plutselig oppleves som at det har vært en ubalanse der. At han har våget å snakke åpent, mens det nå viser seg at du har holdt tilbake. Det er rett og slett mulig at han tolker det at du har "holdt dette fra ham" som et tegn på at du ikke anser ham som en like nær venn som han trodde du gjorde.
Og da kan han føle at han har dummet seg ut når han har "utlevert seg". 

Sier ikke at du har plikt til å fortelle.

Men for damer er det jo ofte slik at de fleste vennene en har f.eks får vite at du er gravid når det er gått tre mnd. Men så finnes det noen andre få som sitter på badekarkanten og venter på de to blå strekene sammen med deg. Om han trodde han hørte til blant dine "badekarsittere", så kan han jo oppleve det som leit å finne ut at du plasserer ham i "tremånedersgruppen."

[AnonymBruker]

Tipper han innerst inne har vært interessert i deg og er nå såret fordi du har funnet noen andre. Han er vel en av disse betamennene som går hemmelig forelsket i årevis uten at det fører frem. 

Eller så har han bare issues/er kontrollfrik. Det er ikke normalt å bli oppfaret over at venner ikke forteller om kjærester de har hatt kun 2 måneder. 

Anonymkode: 85108...8ed

[AnonymBruker]

1 minutt siden, :-) anna skrev:

Han trodde vel at han var innanfor. At han var en av de som var så nærme at du ville fortelle ham det når du fikk type. Kanskje til og med før. At dere var sånne bestevenner som fikk vite det man ikke deler med så mange.

Dersom han har vært veldig åpen og ærlig med deg, og betrodd deg ting som han synes det er vanskelig å snakke om, så kan det jo hende at han føler det sårt, rett og slett fordi det plutselig oppleves som at det har vært en ubalanse der. At han har våget å snakke åpent, mens det nå viser seg at du har holdt tilbake. Det er rett og slett mulig at han tolker det at du har "holdt dette fra ham" som et tegn på at du ikke anser ham som en like nær venn som han trodde du gjorde.
Og da kan han føle at han har dummet seg ut når han har "utlevert seg". 

Sier ikke at du har plikt til å fortelle.

Men for damer er det jo ofte slik at de fleste vennene en har f.eks får vite at du er gravid når det er gått tre mnd. Men så finnes det noen andre få som sitter på badekarkanten og venter på de to blå strekene sammen med deg. Om han trodde han hørte til blant dine "badekarsittere", så kan han jo oppleve det som leit å finne ut at du plasserer ham i "tremånedersgruppen."

Takk for svar

Vi er ikke sånne som snakker om følelser eller fortrolige ting noen av oss. Han deler ikke følelslivet sitt med meg heller, og sa for eksempel ikke noe om at han hadde lett etter ny jobb før han faktisk hadde ny jobb, da etter et par-tre måneder med nervepirrende intervjuer og søking. Noe jeg forstår godt, og jeg ville hatt det på akkurat samme måten selv om jeg søkte på jobb (ville ikke delt det før jeg var sikker på å ha fått jobben, siden jeg ville følt det som et nederlag å ikke få den, og ikke ville blitt syntes synd på). 

Så det er ikke noen ubalanse her. Det kan godt hende at han er vonbroten fordi han har lyst til å være en som får vite alt med en gang, men altså, han er ikke sånn som forteller alt selv, og jeg har aldri vært sånn mot verken han eller noen andre heller. så han hadde ikke noen grunn til å forvente noe slikt av meg. 

Anonymkode: fa96f...35e

[super-s]

Jeg er enig i at det høres rart ut å ikke fortelle det til noen, men det er da ingen grunn til å være spydig. Folk er forskjellige, så det som føles naturlig for en person, føles unaturlig for andre.

Over til det du spør om: Det høres ut som at han liker deg som mer enn en venn. Det kunne vært at han umiddelbart følte seg sveket av at du ikke fortalte ham om det, men når det har vart så lenge så må det være noe mer. Og spesielt siden han ikke har lyst til å møte ham. 

Den beste måten å håndtere det på, tror jeg er å snakke med ham om det, men det er jo vanskelig å gjøre om du ikke vil snakke om følelser. Å henge sammen alle tre høres ikke ut som en god idé, uansett årsak. Ingen liker å være femte hjul på vogna. Hvis du ikke vil snakke med ham om det, så får du velge om du vil fortsette som før eller om du vil avslutte vennskapet. Men det inneholder også en prat...