Selvforakt

[AnonymBruker]

Jeg befinner meg i en vond sirkel, som jeg har prøvd å bryte ut av utallige ganger gjennom terapi, selvhjelpsbøker, meditasjon, trening osv. Det har hjulpet litt, men jeg har ikke klart å bryte helt fri. Nå er jeg så lei, så jævlig lei, og jeg tenker eneste måten å bli lykkelig på er å akseptere hvordan jeg er. Problemet mitt er at jeg er stille, har alltid vært den stille og jeg HATER det. Føler det er roten til alt vondt i livet mitt. Jeg hater meg selv for å være stille, og jeg er stille fordi jeg hater meg selv. Hvordan kan jeg akseptere at jeg er stille og elske meg selv på tross av at jeg er stille? 

Anonymkode: 03f32...dcf

[goodbye_kitty]

Først, det er ikke noe galt i å være stille. Problemet som jeg ser det, er at det rår en slags "vrangforestilling" i samfunnet vårt om at man på død og liv skal være så pratsom og utadvendt. Etter min mening er det mange skravlebøtter som rett og slett burde øve seg på å holde kjeft ettersom mye av det som kommer ut av deres munn ikke er interessant for noen andre enn de selv, og knapt nok det.

Har du tenkt på om du er stille fordi du er sjenert, introvert eller ikke har noe å snakke om? Er det i store grupper du blir stille eller er du sånn når du er sammen med få personer også? 

Spør deg selv om du hadde foraktet en god venninne fordi hun var stille? Jeg antar at du ikke hadde det, men man tenderer ofte til å være mye mer hard mot seg selv enn man ville vært mot noen andre. Jeg er sikker på at du kan finne en egenskap du har som er verdifull og som ikke alle andre har. De fleste liker å snakke om seg selv, og kanskje du oppfattes som en god lytter for eksempel? Tror det kan være lurt for deg å finne frem hva du liker ved seg selv og fokusere på det. Da blir ikke det du ikke får til like viktig. 

[Gjest Keiserensnyeklær]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Hvordan kan jeg akseptere at jeg er stille og elske meg selv på tross av at jeg er stille?

Anonymkode: 03f32...dcf

Kan du tenke deg noen fordeler ved det å være stille? Som goodbye_kitty skriver over meg her, kanskje du kan oppfattes som en god lytter? Jeg er ganske stille av meg selv. Husker veldig godt at jeg traff en dame som snakket veldig mye. Jeg følte meg på en måte litt underlegen henne. Men vet du hva hun sa? Hun tolket min stillhet som at jeg var en god lyttet og et tegn på intelligens (!). Kanskje er hun ikke alene om å tenke slik? Det jeg prøver å si er at i stedet for å kjempe imot stillheten din,så bli venn med den. Sett pris på den.

Jeg ser du skriver du har lest selvhjelpsbøker. Da kom jeg til å tenke på en bok som heter "Stå fast" av Svend Brinkmann. Nå har jeg ikke lest boka selv, kanskje den er elendig. Men den blir i hvert fall beskrevet som et slags oppgjør med selvhjelpssjangeren, og virker som både befriende og humoristisk lesning. 

Når det gjelder følelsen av at stillheten er det som er roten til alt vondt i livet ditt: Hvis du forsøker å legge bort følelsen og tenke rasjonelt på det: Tror du dette stemmer? Eller er det bare din tolkning av det som er vondt og din egen stillhet?

Jeg tror du er på god vei! Tenk på hva som kan være fordelene ved å akseptere deg selv. Tenk på hvor godt det føles når du kommer dit og alle de små seirene underveis. Om du merker at du begynner å falle tilbake i  gamle mønstre, så vær raus mot deg selv,og fortsett der du slapp. Gi slipp på å prøve og å streve med å være en annen enn den du er. Si til deg selv at du aksepterer deg selv og stillheten din, si det høyt, skriv det, selv om du kanskje ikke tror på det i starten. Til slutt blir det en sannhet. Lykke til!