Utslitt - krangler med alle

[AnonymBruker]

31 år gammel, og jobber som leder med personaleansvar. I de siste dagene har jeg stått oppi flere krevende situasjoner der jeg har måtte ta upopulære avgjørelser. Si nei til ting folk vil ha, harde forhandlinger, ta sjefsavgjørelser etc. 

Nå kjenner jeg at jeg er utslitt og jeg befinner meg i en situasjon der jeg krangler med alle sammen. Lunten min er kjempekort!
Jeg ØNSKER virkelig ikke å krangle med noen som helst, og aller minst nå som jeg er så sliten som jeg er. Har aller mest lyst å bare sette meg ned å grine, for det virker som om hvor enn jeg snur meg og hva enn jeg prøver på så blir det helt feil. Jeg ER jo egentlig ikke en ambøbe hva kommunikasjon angår, men nå går jeg rundt som en tikkende bombe som går av hver gang jeg åpner kjeften. Jeg er ikke sint - har bare ikke noe filter igjen, ingen lunte. Og når jeg ser at jeg egenhendig klarer å karre meg inn i en krangel jeg ikke ønsker eller trenger blir jeg bare veldig lei meg. Aller helst burde jeg holdt meg unna folk føler jeg

Vet ikke helt hva jeg vil med dette. Noen som har følt det på samme måte og har noen triks i boken for å navigere seg ut av en slik situasjon?
Jeg kan jo ikke si til alle samarbeidspartnere eller ansatte at "beklager om jeg erter på meg en sten om dagen, jeg er bare utslitt" heller. 

Hilsen utslitt og genuint fortvilet.

 

 

Anonymkode: 5e956...ad9

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

31 år gammel, og jobber som leder med personaleansvar. I de siste dagene har jeg stått oppi flere krevende situasjoner der jeg har måtte ta upopulære avgjørelser. Si nei til ting folk vil ha, harde forhandlinger, ta sjefsavgjørelser etc. 

Nå kjenner jeg at jeg er utslitt og jeg befinner meg i en situasjon der jeg krangler med alle sammen. Lunten min er kjempekort!
Jeg ØNSKER virkelig ikke å krangle med noen som helst, og aller minst nå som jeg er så sliten som jeg er. Har aller mest lyst å bare sette meg ned å grine, for det virker som om hvor enn jeg snur meg og hva enn jeg prøver på så blir det helt feil. Jeg ER jo egentlig ikke en ambøbe hva kommunikasjon angår, men nå går jeg rundt som en tikkende bombe som går av hver gang jeg åpner kjeften. Jeg er ikke sint - har bare ikke noe filter igjen, ingen lunte. Og når jeg ser at jeg egenhendig klarer å karre meg inn i en krangel jeg ikke ønsker eller trenger blir jeg bare veldig lei meg. Aller helst burde jeg holdt meg unna folk føler jeg

Vet ikke helt hva jeg vil med dette. Noen som har følt det på samme måte og har noen triks i boken for å navigere seg ut av en slik situasjon?
Jeg kan jo ikke si til alle samarbeidspartnere eller ansatte at "beklager om jeg erter på meg en sten om dagen, jeg er bare utslitt" heller. 

Hilsen utslitt og genuint fortvilet.

 

 

Anonymkode: 5e956...ad9

Hvorfor må du i det hele tatt krangle? Hva er det de spør om? Kan du være litt mere spesifikk?

Anonymkode: 8be93...39c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor må du i det hele tatt krangle? Hva er det de spør om? Kan du være litt mere spesifikk?

Anonymkode: 8be93...39c

Jeg ønsker ikke å krangle, strengt tatt er jeg klar over at det tapper meg for energi. Det virker bare som om jeg klarer å krangle med alle mulige folk om hva som helst. Kranglenes kjerne kan være relativt ufarlig for et mer "balansert" menneske. Jeg er så.. amper, generelt. Dette er da i sammenheng med at jeg har hatt flere krevende dager på rad. Jeg pleier ellers å være mye mer tålmodig. 

Det er ikke så mye hva jeg krangler om som hvorfor det skjer. Blir lei meg for jeg klarer liksom ikke å la være å gå rett i angrep med den minste lille ting. Som igjen bidrar til at jeg blir ytterligere mer sliten.

Anonymkode: 5e956...ad9

[AnonymBruker]

Føler jeg er litt i samme situasjon. Jeg har ikke lederansvar da, men er i en jobb hvor jeg må omgås mange andre folk. Det er mye som skjer om dagen, og ting som ikke har gått helt som det skulle syntes jeg. Vanskelige dager, mye stress, mye jobb. Tar med jobben hjem, og må jobbe hjemme noen kvelder og helger også. Når noe småirriterer meg på jobb da, så er ikke lunta mi lang. 

Trenger ikke være noe spesielt som irriterer meg heller, det er ting jeg burde takle bedre. Om noen ikke forsto hva jeg mente, og jeg har dårlig tid og må forklare det nøyere. Da klarer jeg ikke å roe ned. Eller noen som bare tøyser, men jeg tar det dårlig. Osv.

Noen pauser med en kaffekopp iblant funker for meg. Bare sitte alene og ikke prate med en kjeft. Men noen ganger blir det å stresse fra den ene oppgaven til den andre, og prate med ørten Folk på veien. Er flere ganger jeg egentlig har måttet være to steder på samme tid, og får kanskje 5 min pause i løpet av mange timer, og da er resten av dagen ødelagt. 

Er ikke sjeldent at alt bare er helt i hundre oppi hodet mitt når jeg endelig får satt meg i sofaen hjemme.

Jeg føler jo at problemet er at det blir for mye å gjøre. Jeg skal ta opp noe av det i medarbeidersamtale når vi skal ha det. Vet ikke om du har en leder du kan snakke med? Føler du at det er mye jobb? Eller er det bare typen arbeid som er slitsom?

Anonymkode: 05fe3...bce

[SunnivaOslo]

Som leder burde du ha en plan for konflikthåndtering og ikke minst hvordan gjøre omstillinger på en best mulig måte. Ta kontakt med HR og be om å få hjelp til å takle sinnet ditt..Det er ikke bra for det psykososiale arbeidsmiljøet at du som leder tyr til krangel med dine ansatte for alt mulig. Lær deg også grunnleggende konflikthåndtering. Å fyre opp er IKKE en god løsning.

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener; enkelte perioder ER bare slik, og da er jeg hyppig inne på nav.no og sjekker jobbmarkedet. Hehe! Men så, plutselig, snur alt igjen, og jobben er atter en gang strålende. 

Poenget mitt er vel at du må prøve å lukke øyner og ører litt, og vente til ting roer seg litt ned igjen. Det blir bedre, selv om det ikke  føles slik når man er inne i en røff periode. Har du en leder du kan snakke med og få støtte fra? Evt. andre kollegaer i samme posisjon som deg? Felles skjebne, felles trøst funker ofte. 

Anonymkode: 09330...529

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler jeg er litt i samme situasjon. Jeg har ikke lederansvar da, men er i en jobb hvor jeg må omgås mange andre folk. Det er mye som skjer om dagen, og ting som ikke har gått helt som det skulle syntes jeg. Vanskelige dager, mye stress, mye jobb. Tar med jobben hjem, og må jobbe hjemme noen kvelder og helger også. Når noe småirriterer meg på jobb da, så er ikke lunta mi lang. 

Trenger ikke være noe spesielt som irriterer meg heller, det er ting jeg burde takle bedre. Om noen ikke forsto hva jeg mente, og jeg har dårlig tid og må forklare det nøyere. Da klarer jeg ikke å roe ned. Eller noen som bare tøyser, men jeg tar det dårlig. Osv.

Noen pauser med en kaffekopp iblant funker for meg. Bare sitte alene og ikke prate med en kjeft. Men noen ganger blir det å stresse fra den ene oppgaven til den andre, og prate med ørten Folk på veien. Er flere ganger jeg egentlig har måttet være to steder på samme tid, og får kanskje 5 min pause i løpet av mange timer, og da er resten av dagen ødelagt. 

Er ikke sjeldent at alt bare er helt i hundre oppi hodet mitt når jeg endelig får satt meg i sofaen hjemme.

Jeg føler jo at problemet er at det blir for mye å gjøre. Jeg skal ta opp noe av det i medarbeidersamtale når vi skal ha det. Vet ikke om du har en leder du kan snakke med? Føler du at det er mye jobb? Eller er det bare typen arbeid som er slitsom?

Anonymkode: 05fe3...bce

"Godt" å høre at det er flere som kjenner  på noen av de samme følelsene. Er jo ikke ofte det blir så mye krevende på en gang som nå, men når det skjer så blir jeg ofte sliten og dermed ryker harmonien jeg ellers har..
Føler vel at jeg i utgangspunktet trives veldig godt i jobben, men av og til treffer jeg bare en grense der jeg føler for å angripe allt og alle. Mener det ikke bevisst, det bare blir sånn.

Jeg er derimot veldig bevisst på hvordan jeg kommuniserer med de ansatte og prøver etter beste evne å ikke la det gå utover dem. Går helst utover underleverandører, kunder eller samarbeidspartnere. Som selvfølgelig ikke er bra det heller, misforstå meg rett. 

Så langt er det som funker best "å gi det en dag eller to". Gitt at jeg klarer å ignorere hva enn som provoserer meg over en dag eller to så gjør det alltid saken bedre. Allt annet enn å falle for fristelsen til å deale med problemet "der og da". Hjelper selvfølgelig også å løse opp i noen av flokene som er grunnen til at det har blitt et clusterfuck av et problem. Er bare så utrolig lite konstruktiv måte å takle vanskelige og slitsomme situasjoner på, skulle virkelig ønske jeg kunne takle det annerledes..

Anonymkode: 5e956...ad9

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner hva du mener; enkelte perioder ER bare slik, og da er jeg hyppig inne på nav.no og sjekker jobbmarkedet. Hehe! Men så, plutselig, snur alt igjen, og jobben er atter en gang strålende. 

Poenget mitt er vel at du må prøve å lukke øyner og ører litt, og vente til ting roer seg litt ned igjen. Det blir bedre, selv om det ikke  føles slik når man er inne i en røff periode. Har du en leder du kan snakke med og få støtte fra? Evt. andre kollegaer i samme posisjon som deg? Felles skjebne, felles trøst funker ofte. 

Anonymkode: 09330...529

 

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner hva du mener; enkelte perioder ER bare slik, og da er jeg hyppig inne på nav.no og sjekker jobbmarkedet. Hehe! Men så, plutselig, snur alt igjen, og jobben er atter en gang strålende. 

Poenget mitt er vel at du må prøve å lukke øyner og ører litt, og vente til ting roer seg litt ned igjen. Det blir bedre, selv om det ikke  føles slik når man er inne i en røff periode. Har du en leder du kan snakke med og få støtte fra? Evt. andre kollegaer i samme posisjon som deg? Felles skjebne, felles trøst funker ofte. 

Anonymkode: 09330...529

Jeg skjønner godt hva du mener også Går litt opp og ned som du sier. 

Og du har helt rett i å lukke ører og øyne for et par dager til ting roer seg. Gudene skal vite at det er nyttesløst  å hamle opp med noe som helst når det stormer som verst og kreftene er på nullpunktet..

Har ingen kollegaer da jeg er toppleder i en liten bedrift. Men har en sjef som er fin å ventillere til når det trengs. Han forstår godt hva jeg mener, og har forståelse for at lederjobben kan være ensom når det er krevende oppgaver som må løses.
Stor klem til deg for varmt svar!

Anonymkode: 5e956...ad9

[AnonymBruker]

24 minutter siden, SunnivaOslo skrev:

Som leder burde du ha en plan for konflikthåndtering og ikke minst hvordan gjøre omstillinger på en best mulig måte. Ta kontakt med HR og be om å få hjelp til å takle sinnet ditt..Det er ikke bra for det psykososiale arbeidsmiljøet at du som leder tyr til krangel med dine ansatte for alt mulig. Lær deg også grunnleggende konflikthåndtering. Å fyre opp er IKKE en god løsning.

Jeg er leder i en veldig liten bedrift. Planer for konflikthåndtering eller HR-avdeling finnes ikke. Jeg fyrer heller ikke opp krangel med mine ansatte for allt mulig, jeg er veldig bevisst kommunikasjonen med dem og forsøker å skåne dem så godt som mulig. Ofte er det "bare" snakk om at jeg har lyst å hive noen på sjøen, men jeg gjør det selvfølgelig ikke. Eller at jeg snapper til en underleverandør etc (ikke at det er bra altså, men jeg er ikke HELT ute å kjøre). Blir nok oppfattende som en typisk krevende kunde av andre i slike perioder. 

Og ja, jeg er åpen for å reagere mer konstruktivt. Eller unngå at jeg kjører megselv så langt ned at jeg havner i denne situasjonen i det hele tatt.

Anonymkode: 5e956...ad9

[Melkebarten]

Nå har jeg lest hele tråden, og jeg må si at jeg ble virkelig ikke imponert. Hvis dere ikke makter jobben, hvorfor er dere i den da? Ha tanker om å gå løs på kunder!! Underleverandører!! Samt egne ansatte.

Hvis man virkelig vil forpeste arbeidsmiljøet så er dette måten og gjøre det på.

Jeg mener at den riktige måten er og alltid ha en positiv innfalsvinkel. Er dere tydelige nok? Igjen hva slags konflikter er dette her?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Melkebarten skrev:

Nå har jeg lest hele tråden, og jeg må si at jeg ble virkelig ikke imponert. Hvis dere ikke makter jobben, hvorfor er dere i den da? Ha tanker om å gå løs på kunder!! Underleverandører!! Samt egne ansatte.

Hvis man virkelig vil forpeste arbeidsmiljøet så er dette måten og gjøre det på.

Jeg mener at den riktige måten er og alltid ha en positiv innfalsvinkel. Er dere tydelige nok? Igjen hva slags konflikter er dette her?

TS:
Det blir litt feil å konstatere at dette er snakk om å ikke makte jobben - det går helt fint i det daglige og for min egen del har jeg en rekke meritter å vise til i min tid som sjef i akkurat denne bedriften. Det er snakk om perioder som er ekstra krevende, og som gjør at jeg blir ekstra sliten og sliter med å reagere som jeg ellers ville gjort. Og for de som ikke har erfart det selv - det er ganske ensom å være sjef. 

Jeg vet ikke om det er så veldig unormalt å tenke at "han der er en skikkelig dott, skulle ønske han dro dit peppern gror" uten å gjøre noe mer med det? Er ikke sikker på at det nødvendigvis er så veldig galt eller farlig. Eller tegn på at man er i feil jobb for den saks skyld. 

Det er ikke noe spesielt med konfliktene for min del, folk som leverer ting for sent til tross for purringer, andre som blir sure fordi de krever ting de ikke egentlig har krav på osv. Ikke noe spesielt, men situasjonen med at jeg er veldig sliten gjør at det er vanskeligere å reagere "normalt". 

Anonymkode: 5e956...ad9

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, Melkebarten skrev:

Nå har jeg lest hele tråden, og jeg må si at jeg ble virkelig ikke imponert. Hvis dere ikke makter jobben, hvorfor er dere i den da? Ha tanker om å gå løs på kunder!! Underleverandører!! Samt egne ansatte.

Hvis man virkelig vil forpeste arbeidsmiljøet så er dette måten og gjøre det på.

Jeg mener at den riktige måten er og alltid ha en positiv innfalsvinkel. Er dere tydelige nok? Igjen hva slags konflikter er dette her?

Jeg er ikke TS, er hun som svarte at jeg føler litt av det samme. På jobben min er det ofte om folk er syke/på kurs/på møte at vi andre må være alene der det normalt skulle vært to. Jeg har også måtte være to steder på samme tid som sagt. Mye arbeid på samme tid altså. Vet ikke om det er lignende som TS opplever, men om jeg forstår henne rett har vi det felles at det er mye stress på jobb som vi ikke klarer å legge fra oss. For noen uker siden etter endt arbeidsdag måtte jeg bare gjemme meg inn på et tomt rom alene og slappe helt av for å ikke begynne å grine. Hadde klart å slenge litt med leppa til en kollega som "irriterte" meg fordi hun kritiserte meg mens jeg var midt oppi en stressende oppgave. Det ble for mye for meg der og da.

Det er aldri satt av tid til samarbeid mellom kollegaer, men vi må samarbeide iblant likevel. Da blir det gjort i pauser eller i forbifarta når vi egentlig ikke har tid. De møtene, kursene og samarbeidene det er satt av tid til, er jeg ofte malplassert i. Blir fks sendt på kurs eller møter ang ting jeg ikke jobber med/ aldri kommer til å jobbe med. Det går på bekostning av andre ting jeg skulle ha gjort. Noen av oss har skulka disse møtene for å diskutere og planlegge ting vi jobber felles med, men aldri får satt av tid til av ledelsen. 

Trives jo selvfølgelig ellers i jobben, men det er jo en arbeidshverdag styrt av ledelsen, som blir styrt av kommunen. Jeg skal som sagt ta opp noe av dette i medarbeidersamtale når vi har det. Jeg er ikke supermann og orker ikke å bli gitt den rollen til neste år heller. Jeg er ganske fersk i yrket, så regner med at det går bedre til neste år, men visse ting er litt stressende.

Anonymkode: 05fe3...bce

[Melkebarten]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

TS:
Det blir litt feil å konstatere at dette er snakk om å ikke makte jobben - det går helt fint i det daglige og for min egen del har jeg en rekke meritter å vise til i min tid som sjef i akkurat denne bedriften. Det er snakk om perioder som er ekstra krevende, og som gjør at jeg blir ekstra sliten og sliter med å reagere som jeg ellers ville gjort. Og for de som ikke har erfart det selv - det er ganske ensom å være sjef. 

At det er ensomt og være sjef det kan jeg forstå, man må i perioder ta noen dårlige, og innimellom noen veldige ille avgjørelser (oppsigelser den type ting). Mens når ting går på skinner så er det ikke noen som ser arbeidet som er lagt ned, og være sjef er verdens mest ensomme jobb (fordi man har så mange å tilfredstille?) At man noen ganger går på akkord med seg selv og det man er komfortabel med. Når det er sagt

 
Jeg vet ikke om det er så veldig unormalt å tenke at "han der er en skikkelig dott, skulle ønske han dro dit peppern gror" uten å gjøre noe mer med det? Er ikke sikker på at det nødvendigvis er så veldig galt eller farlig. Eller tegn på at man er i feil jobb for den saks skyld. 

Alle har vi våre feil og mangler som vi kan jobbe videre med, for og bli bedre til og gjøre den jobben vi trossalt er betalt for, og er ansatt for å gjøre, ros og konstruktiv kritikk kommer man usedvannlig langt med, jeg sier ikke at dette gjelder deg, men vi kan alle bli flinkere til å hjelpe hverandre opp og frem istenfor å trykke hverandre ned ved og ikke gi noen form for annerkjennelse for hvorfor man er der. Noe av det beste som man kan gi ett annet menneske etter min oppfattning er, ros for arbeidet som personen gjør ALLE liker og føle seg viktige og verdsatt der man er

Det er ikke noe spesielt med konfliktene for min del, folk som leverer ting for sent til tross for purringer, andre som blir sure fordi de krever ting de ikke egentlig har krav på osv. Ikke noe spesielt, men situasjonen med at jeg er veldig sliten gjør at det er vanskeligere å reagere "normalt". 

Nå har ikke jeg den typen jobb som du har, men jeg kjenner at jeg blir rimelig provosert over folk som har en ''la det skure'' holdning'' og slike tilfeller skal selvsagt rettes opp i. Har du prøvd en annen tilnærming med purringene? Legge det frem til at dere ikke får det ønskede resultatet hvis dette fortsetter, da gir du vedkommende en sjanse til ubevisst, mens du fremdeles har situasjonen under kontroll (hvis man kan si det på den måten) Det med kravene ville jeg ikke lagt meg nevneverdig opp, jeg regner med at det er en grunn til at de er grunnløse............

Håper dette hjalp deg.

Anonymkode: 5e956...ad9

Nå svarte jeg på tråden i helhet, så all ''kritikken'' var ikke ment til deg, men takk for at du tok deg tid til og svare, 

[Melkebarten]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke TS, er hun som svarte at jeg føler litt av det samme. På jobben min er det ofte om folk er syke/på kurs/på møte at vi andre må være alene der det normalt skulle vært to. Jeg har også måtte være to steder på samme tid som sagt. Mye arbeid på samme tid altså. Vet ikke om det er lignende som TS opplever, men om jeg forstår henne rett har vi det felles at det er mye stress på jobb som vi ikke klarer å legge fra oss. For noen uker siden etter endt arbeidsdag måtte jeg bare gjemme meg inn på et tomt rom alene og slappe helt av for å ikke begynne å grine. Hadde klart å slenge litt med leppa til en kollega som "irriterte" meg fordi hun kritiserte meg mens jeg var midt oppi en stressende oppgave. Det ble for mye for meg der og da.

Er det ting som du kan delegere videre til andre mennesker? Det er klart at man ikke skal tåle kritikk  over enhver pris, men man må også ha lov til å ha andre synspunkter på saker og ting, uten at det skal bli baluba av det. 

Det er aldri satt av tid til samarbeid mellom kollegaer, men vi må samarbeide iblant likevel. Da blir det gjort i pauser eller i forbifarta når vi egentlig ikke har tid. De møtene, kursene og samarbeidene det er satt av tid til, er jeg ofte malplassert i. Blir fks sendt på kurs eller møter ang ting jeg ikke jobber med/ aldri kommer til å jobbe med. Det går på bekostning av andre ting jeg skulle ha gjort. Noen av oss har skulka disse møtene for å diskutere og planlegge ting vi jobber felles med, men aldri får satt av tid til av ledelsen. 

Dette er på ingen måte ett forsøk på å vise deg hvordan du gjør jobben din, men har dere ikke morgenmøte slik at alle vet hva de skal gjøre? At dere legger en plan for hva som skal gjøre iløpet av dagen? Jeg er ingen fan av, selv om jeg ikke er helt ukjent med at ting gjøres i lunchpausen man som regel skal ha fri. Ville det ikke heller vært mere konstruktivt og gått til ledelsen og sagt at, jeg jobber veldig lite med dette her, derfor ville det vært en mere fornuftig bruk av resursene og prioritere ting annerledes? 

Trives jo selvfølgelig ellers i jobben, men det er jo en arbeidshverdag styrt av ledelsen, som blir styrt av kommunen. Jeg skal som sagt ta opp noe av dette i medarbeidersamtale når vi har det. Jeg er ikke supermann og orker ikke å bli gitt den rollen til neste år heller. Jeg er ganske fersk i yrket, så regner med at det går bedre til neste år, men visse ting er litt stressende.

Det skjønner jeg, mener også at det er viktig å ta opp dette med de, da det kun fører til mere stress og ''misforståelser'' hvis jeg kan si det slik, ikke vondt ment.

Anonymkode: 05fe3...bce

Nå svarte jeg bare generelt på tråden i sin helhet. Men takk for at du svarte.

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Melkebarten skrev:

Nå svarte jeg på tråden i helhet, så all ''kritikken'' var ikke ment til deg, men takk for at du tok deg tid til og svare, 

TS

Takk for konstruktiv tilbakemelding  Du har nok rett i at man ofte kommer lengre og langt med ris enn ros, og jeg skal minne megselv på det. Skulle ønske at noen tenkte at sjefer også kan ha behov for ros av og til (håper ikke det høres "sutrete" ut). 
 

Dette med frister er noe vedkommende forstår veldig godt, inkludert konsekvensene for bedriften om de ikke blir overholdt.
Det er utelukkende slurv fra vedkommenes side (hun har fått samme beskjeden flere ganger), og i normale omstendigheter kan jeg takle det på en konstruktiv måte. På en "sliten" dag sier jeg det på en mer brå måte og får en furten reaksjon tilbake. Typ "du MÅ faktisk overholde de fristene, "Lise"  " 
Ingenting nevneverdig å bry seg om, men på disse slitne dagene blir jeg lei meg av at vedkommene furter eller blir sint på meg, og tenker at jeg burde sagt det på en mer konstruktiv måte. Frustrert, og tenker irrasjonelle tanker som at ingen av de ansatte liker meg eller at jeg er verdens verste sjef. VET jo at det ikke er sant, men ...bah. Ny dag i morgen.

Anonymkode: 5e956...ad9

[drikkerbrushverdag]

I sånne situasjoner tenker jeg at det er greit å gå tilbake til "Lise" og si "beklager at jeg var så kort, jeg er bare sliten. Det var ikke meningen at det skulle gå ut over deg." Du er i en vanskelig situasjon, men selv om det er ensomt på toppen er alle klar over at du bare er menneskelig - men det vil nok være forsonende å innrømme det også. 

[Carrot]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke helt hva jeg vil med dette. Noen som har følt det på samme måte og har noen triks i boken for å navigere seg ut av en slik situasjon?
Jeg kan jo ikke si til alle samarbeidspartnere eller ansatte at "beklager om jeg erter på meg en sten om dagen, jeg er bare utslitt" heller. 

Hilsen utslitt og genuint fortvilet.

 

 

Anonymkode: 5e956...ad9

Hvorfor kan du ikke si beklager? Det er ingen skam i å være menneske. Du trenger kanskje ikke si du er utslitt, men du kan si at det har vært en del krevende saker i det siste og at du derfor kan virke urimelig og at du beklager om noen føler det har gått ut over dem men at din rolle som leder krever at du står i de sakene som kommer. 

Det å si at du ser saken fra flere sider selv om du må fronte den ene siden gjør deg på en måte mer approachable om du skjønner.. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, drikkerbrushverdag skrev:

I sånne situasjoner tenker jeg at det er greit å gå tilbake til "Lise" og si "beklager at jeg var så kort, jeg er bare sliten. Det var ikke meningen at det skulle gå ut over deg." Du er i en vanskelig situasjon, men selv om det er ensomt på toppen er alle klar over at du bare er menneskelig - men det vil nok være forsonende å innrømme det også. 

ts

 

du har helt rett. er nok ikke flink nok til å legge meg flat etterpå.

Anonymkode: 5e956...ad9

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Carrot skrev:

Hvorfor kan du ikke si beklager? Det er ingen skam i å være menneske. Du trenger kanskje ikke si du er utslitt, men du kan si at det har vært en del krevende saker i det siste og at du derfor kan virke urimelig og at du beklager om noen føler det har gått ut over dem men at din rolle som leder krever at du står i de sakene som kommer. 

Det å si at du ser saken fra flere sider selv om du må fronte den ene siden gjør deg på en måte mer approachable om du skjønner.. 

ts

tja, hvorfor ER det så vanskelig? Godt spørsmål, jeg vet faktisk ikke. Er vel litt sta. Men skjønner jo uansett at det er det rette å gjøre. 
Likte tipsene dine.

Anonymkode: 5e956...ad9

[Melkebarten]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS

Takk for konstruktiv tilbakemelding  Du har nok rett i at man ofte kommer lengre og langt med ris enn ros, og jeg skal minne megselv på det. Skulle ønske at noen tenkte at sjefer også kan ha behov for ros av og til (håper ikke det høres "sutrete" ut). 
 

Dette med frister er noe vedkommende forstår veldig godt, inkludert konsekvensene for bedriften om de ikke blir overholdt.
Det er utelukkende slurv fra vedkommenes side (hun har fått samme beskjeden flere ganger), og i normale omstendigheter kan jeg takle det på en konstruktiv måte. På en "sliten" dag sier jeg det på en mer brå måte og får en furten reaksjon tilbake. Typ "du MÅ faktisk overholde de fristene, "Lise"  " 
Ingenting nevneverdig å bry seg om, men på disse slitne dagene blir jeg lei meg av at vedkommene furter eller blir sint på meg, og tenker at jeg burde sagt det på en mer konstruktiv måte. Frustrert, og tenker irrasjonelle tanker som at ingen av de ansatte liker meg eller at jeg er verdens verste sjef. VET jo at det ikke er sant, men ...bah. Ny dag i morgen.

Anonymkode: 5e956...ad9

 

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS

Takk for konstruktiv tilbakemelding  Du har nok rett i at man ofte kommer lengre og langt med ris enn ros, og jeg skal minne megselv på det. Skulle ønske at noen tenkte at sjefer også kan ha behov for ros av og til (håper ikke det høres "sutrete" ut). 
 

Dette med frister er noe vedkommende forstår veldig godt, inkludert konsekvensene for bedriften om de ikke blir overholdt.
Det er utelukkende slurv fra vedkommenes side (hun har fått samme beskjeden flere ganger), og i normale omstendigheter kan jeg takle det på en konstruktiv måte. På en "sliten" dag sier jeg det på en mer brå måte og får en furten reaksjon tilbake. Typ "du MÅ faktisk overholde de fristene, "Lise"  " 
Ingenting nevneverdig å bry seg om, men på disse slitne dagene blir jeg lei meg av at vedkommene furter eller blir sint på meg, og tenker at jeg burde sagt det på en mer konstruktiv måte. Frustrert, og tenker irrasjonelle tanker som at ingen av de ansatte liker meg eller at jeg er verdens verste sjef. VET jo at det ikke er sant, men ...bah. Ny dag i morgen.

Anonymkode: 5e956...ad9

Jeg gir alle, uavhengig om det er sjefen eller ikke ros for det arbeidet han, eller hun har gjort. Ha en positiv innstilling til arbeidet du skal gjøre og de rundt deg synes iallefall jeg er kjemoeviktig, man omgås jo med de 8 timer om dagen.

Hva om du spør på en god dag hvordan arbeidet hos ''Lise'' ligger ann? Det er skremmende hvor mye man merker av negativ energi at ett annet menneske, hvis jeg får putte det på den måten, sier ikke at du utstråler det. Hva hvis ''Lise'' blir litt ''redd'.