ny hund etter evt omplassering?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg og samboer har en forjævlig situasjon nå...

vi adopterte vår første hund fra et shelter i Spania ( han er oppvokst med hunder og overbeviste meg om at det gikk fint). 5mnd og bodd hos oss i 1år i mai. Det har gått jævlig fint egentlig, men vært et hel... arbeid. Vi fikk ikke beskjed om negativ atferd på denne valpen, men det var det i bøtter og spann. Fellesnevner: utrygghet. Det gjelder i ALLE situasjoner. Så da vi fikk hu ble det mer et sjokk, men vi hadde tatt hu inn og bestemte oss for å godta det. Vi har trent vekk alt negativt utenom mennesker, her er også fellesnevneren dominerende. Hun sliter så voldsomt meg å være i samme rom at hun blir hysterisk (aldri utøvd aggresjon mot folk, hun får bare panikk). Før kunne hun ikke passere folk ute engang, men det kan hun nå. Vi har altså jobba og blødd med denne jenta, men kan ikke ta henne med oss noe sted eller få besøk særlig mye. Mer jævlig sjeldent, så livet vårt blir veldig begrensa. Et stort problem er at det er JEG som har stått for å finne treningsmetoder og introdusere dem for samboer, han har sagt '' ja, la oss prøve'', men det skjer bare halvveis. Vi er ikke sammenkjørte i treningen, så vi har kommet til et punkt hvor vi har stoppa opp. Atferdsterapi er next.  
Det store problemet beskrevet over har laget et hovedproblem - jeg har utviklet angst, SPESIELT i samhandling med huden (''påvist''av lege + psykolog). Det blir så mye ansvar lagt på meg at jeg velter over (ja, angsten er under behandling). Tingen er at dette byr på seriøse utfordringer. Høstens planer er:

- jeg skal studere ( MÅ bestå, hvis ikke mister jeg ALL rett til støtte , og da får jeg nærmest ikke studert igjen..)

- Vi må flytte til storbyen pga studiene

- Hvordan klarer hunden seg der?

- Får ikke hunden landa, blir det å ramme studiene mine voldsomt pga angsten. Noe jeg egentlig ikke tørr å risikere.

Så er spørsmålet; Trenger jeg å studere? Jeg har først nå funnet motivasjonen, og den vil jeg gripe da jeg har jobbet i ett år. Noe samboer også mener jeg bør. Tingen er at om ikke hunden vår lander, vil mest sannsynlig ikke jeg lande. Lander ikke jeg, vil ikke hunden lande. Så NOEN må greie å lande for at dette hundeholde skal fungere. I hvert fall for meg. Jeg vil aldri be samboer om å kvitte seg med hunden, men for min egen helse skjønner jeg at jeg har nådd et punkt om vi ikke får til samarbeid og framgang. Derav har jeg også sagt fra meg ansvaret om å trene frøkna nå, fordi jeg ikke klarer det. Men kjærlighet, økonomisk, helsemessig og annet støtter jeg jo selvsagt opp. 

Jeg er utrolig glad i dyr, og spesielt blitt i hund. Så om han (vet det høres jævlig fælt ut) til syvende og sist havner på omplassering, er jeg veldig for en annen hund på et eller annet punkt. En som ikke har så vanvittig mye bagasje, men som er enklere å håndtere ( fra oppdretter i Norge). Ettersom vi separat har potensialet og er veldig flinke, er det egentlig ikke noe problem. Men med en hund med så mye bagasje som denne, blir det veldig begrensa for oss. Vi har som sagt gjort JÆVLIG mye jobb som har gått igjennom, men ikke alt har fungert knirkefritt. Kanskje det er useriøst å få en ny om vi ikke lander med frøkna vår, og får framgang? Samboer sier at fallhøyden for å mislykkes er stor. Separat (om vi ikke bodde sammen) ville det ikke vært et problem, men oss i mellom når det kommer til samarbeid om hund virker det så ''dømt'' nå i hans hode. Det skjønner jeg fult og holdent, men jeg tror ikke jeg vil være uten hund i det lange løp heller...

Litt merkelig forklaring på det, men.. : 
En hund med høydeskrekk har som mål å hoppe 12m. Den klarer i starten 5 m, så 7m og 10m. Så prøver vi oss på 12m, og hunden mislykkes. VI har mislyktes. 
En annen hund UTEN skrekken har som mål å hoppe 7m. Den klarer det i utgangspunktet problemfritt. Men fordi vi ikke klarte 12m med den andre, tørr ikke samboer å la den andre hunden hoppe i det hele tatt fordi sjansen for å mislykkes ER der.

jævlig dårlig eksempel, men det er slik (poengvis) situasjonen blir sett på. Er jeg jævlig fæl som vil prøve igjen? Jeg vil gjerne ha en hund til, uavhengig om nåværende omplasseres. Men om vi skal ha en hund til, uavhengig når og omstendigheter, MÅ jeg selvsagt ha ''landa''. Såpass skjønner jeg jo selv. Samboer har også sagt at hvis jeg etterhvert føler for å få en hund, og er klar, blir jeg ene og alene om den. Han kan bo med den, men vil ikke ha ansvar. 

Hva tenker dere om dette? er jeg helt ulogisk på et punkt her?  Vil også si at jeg allerede sliter jævlig mye her, og ber dere tenke over hvordan å ordlegge seg i kommentarfeltet. Ber om veiledning/råd, så dere må gjerne være kritiske, bare ikke ''fæle''.   Samvittigheten min sliter alt...

Anonymkode: 1337d...086

[Surriball]

Jeg tenker at denne stakkars hunden hadde jeg latt vandre over regnbuebroen uten dårlig samvittighet. Du har virkelig lagt sjela di i å gi hunden en sjanse, men den har det jo ikke godt. Den er redd for alt mulig rart. Jeg ville ikke omplassert en slik hund. 

I tillegg har ditt liv blitt kraftig begrenset og du sier at du utvikler angst pga det her. Det er det bare ikke verdt. Et hundehold skal i hovedsak bestå av glede. Klart et normalt hundehold ikke er uten utfordringer, men det skal være mest kos og glede, mener jeg. 

Og selvfølgelig kan du prøve igjen! Du er ikke en mislykket hundeeier, du har vært uheldig med hunden. Men neste gang anbefaler jeg at du gjør grundige forberedelser og vurderer nøye hva slags rase du vil ha, om du vil ha valp eller voksen og kjøper fra en norsk oppdretter med gode hunder. En oppdretter som kan gi deg hjelp og råd og følge deg opp. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Surriball skrev:

Jeg tenker at denne stakkars hunden hadde jeg latt vandre over regnbuebroen uten dårlig samvittighet. Du har virkelig lagt sjela di i å gi hunden en sjanse, men den har det jo ikke godt. Den er redd for alt mulig rart. Jeg ville ikke omplassert en slik hund. 

I tillegg har ditt liv blitt kraftig begrenset og du sier at du utvikler angst pga det her. Det er det bare ikke verdt. Et hundehold skal i hovedsak bestå av glede. Klart et normalt hundehold ikke er uten utfordringer, men det skal være mest kos og glede, mener jeg. 

Og selvfølgelig kan du prøve igjen! Du er ikke en mislykket hundeeier, du har vært uheldig med hunden. Men neste gang anbefaler jeg at du gjør grundige forberedelser og vurderer nøye hva slags rase du vil ha, om du vil ha valp eller voksen og kjøper fra en norsk oppdretter med gode hunder. En oppdretter som kan gi deg hjelp og råd og følge deg opp. 

Beklager. Når jeg leser igjennom innlegget mittber det litt rot 🙈 hunden VAR redd for alt. Nå sliter hu med trygghet rundt mennesker. Det er skikkelig redsel som slår henne når folk vil hilse på hu, eller de ser litt skumle ut i mørket.  Også gjerne ved passering i korridoren siden vi bor i blokk. Altså, det handler om menneskelig kontakt og nærvær fra folk som IKKE er oss... Vi prøver jo å sette oss ned med hu, godbiter og belønning, men hu er så anspent at noen ganger greier hu det ikke helt.  Samboer mener det ikke er grunn for avliving, fordi det høres så voldsomt ut siden det hovedsaklig handler om folk. Det er jo ikke en hund som biter og glefser liksom (hans forklaring)... 

Har sett litt på staffordshire bull terrier. Virker veldig gode , og nå har vi jo vært igjennom så mye.. Føler kanskje vi har gått opp noen level i hundehold 😇  men ja. Synes sbt  virker som en type hund som passer meg/oss mer. Men som du sier, jeg må jo titte en del og har nok ikke lest meg godt nok opp på alle raser enda. Skal absolutt gjøre grundige undersøkelser, ser alvoret i det. Oppdretter valget er jo som et hav, så der må jeg jo i alle fall bruke myyyyyyyyyyye tid.

Men ja, som sagt tror jeg kanskje det ble noen små misforståelser? Gjerne se om det jeg skrev rettet opp i det eller ikke, og ga deg noen nye synsvinkler? ☺ takk for at du svarer så fint, ble jo nervøs bare av å se at noen hadde svart🙈. Setter pris på det 😊

Ts 

Anonymkode: 1337d...086

[Surriball]

Men omplassering er jo å introdusere hunden for, og forlate den hos, nye folk, som den er redd for? Jeg synes ikke det gir mening. Jeg synes det er å utsette hunden for en unødvendig påkjenning. Og hva om den ikke fungerer i sitt nye hjem? Skal den omplasseres igjen? Er det riktig å legge problemet over i hendene på noen andre, eller at noen andre skal ta en ubehagelig avgjørelse for dere? Er det best for hunden eller best for deres samvittighet å omplassere? Jeg vil bare stille noen kritiske spørsmål dere kan ta stilling til. Men så klart, dette må dere bestemme selv, jeg kan ikke ta avgjørelsen for dere. Hvis dere vil omplassere, gjør dere det,men dere må være helt 100% ærlige overfor eventuelle nye eiere om hvorfor dere omplasserer. Dere må også fortelle alt om hvilke problemer hunden har. Det er uetisk å gi hunden videre til noen som ikke vet hva de får i fanget. En redd hund er også en farlig hund. Hvem vet når du presser hunden over biteterskelen? 

Jeg vil bare at dere skal tenke dere grundig om og vite hva dere gjør. Jeg har hund selv, har omplassert en hund før, og elsker hunder. Men jeg kommer aldri til å ha omplasseringshund igjen selv (første hund var det, og den omplasserte vi videre med suksess). Jeg har lært på den harde måten at jeg aldri skal ha et hundehold som er belastende og begrensende utover normale plikter igjen. Jeg skal gjøre mye, mye bedre research. Hunden vi har nå fungerer kjempegodt, så det er ingenting som tilsier at det ikke går bra igjen selv om man var uheldig med første. 

En staff kan sikkert være en fin hund. Jeg kjenner ikke rasen så godt selv, men det er sikkert mulig å finne gode individer blant den rasen. 

Lykke til!

[Elefantenirommet]

Det er mye jobb med alle hunder, hvis du har som mål å ha en godt oppdratt hund. 

Så lenge du og samboeren din ikke klarer å enes og samarbeide om oppdragelsen synes jeg ikke dere skal skaffe dere en ny hund. Synes det høres ut som du har en litt for kjekk og grei holdning til å omplassere eller avlive hunden, og jeg synes ikke man skal skaffe seg hund hvis man ikke ser på hunden sin som et fullverdig familiemedlem. Og staffene er flotte hunder, men for å få en rolig og harmonisk voksen staff trenger den mye trening og stimuli. 

Skal dere omplassere hunden dere har nå, så vær grundige og ærlige. Stakkars hund. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Elefantenirommet skrev:

Det er mye jobb med alle hunder, hvis du har som mål å ha en godt oppdratt hund. 

Så lenge du og samboeren din ikke klarer å enes og samarbeide om oppdragelsen synes jeg ikke dere skal skaffe dere en ny hund. Synes det høres ut som du har en litt for kjekk og grei holdning til å omplassere eller avlive hunden, og jeg synes ikke man skal skaffe seg hund hvis man ikke ser på hunden sin som et fullverdig familiemedlem. Og staffene er flotte hunder, men for å få en rolig og harmonisk voksen staff trenger den mye trening og stimuli. 

Skal dere omplassere hunden dere har nå, så vær grundige og ærlige. Stakkars hund. 

Jeg har ingen " kjekk" eller "grei" holdning til avliving eller omplassering. Altså unnskyld meg, men det er bare sykt fælt å si. Vi ser da på henne som et fullverdig medlem av familien, hvis ikke hadde vi jo ikke invistert så jævlig mye tid i henne. Man må da få lov til å føle seg hjelpesløs/tvile, be om råd for hjelp og veiledning uten å bli "dømt" på den måten?  Skal vi omplassere blir det jævlig stramt. Jeg kommer til å være beinhard, for det vi har jobba fram i henne skal vedlikeholdes 100% Vi (eller jeg) kommer til å kreve at vi får se hvordan det går med henne jevnt. Men dette er jo ikke noe jeg eller samboer ønsker, vi vil jo lykkes! Nå er vi på et jævlig punkt, og dette er ikke noe vi/jeg kunne forutse. Ja, vi regnet med bagasje, men ikke dette... Likevel tok vi da på oss arbeidet og selvom vi sliter nå har vi jo ikke gitt opp. Jeg synes ikke vi har råd til å være egoistiske , ovenfor oss eller hunden. Da må man være åpen for å snakke om ting, men det betyr ikke at man har en "kjekk" eller "grei" holdning... Alt jeg vil er hundens beste. 

Ts

Anonymkode: 1337d...086

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Surriball skrev:

Men omplassering er jo å introdusere hunden for, og forlate den hos, nye folk, som den er redd for? Jeg synes ikke det gir mening. Jeg synes det er å utsette hunden for en unødvendig påkjenning. Og hva om den ikke fungerer i sitt nye hjem? Skal den omplasseres igjen? Er det riktig å legge problemet over i hendene på noen andre, eller at noen andre skal ta en ubehagelig avgjørelse for dere? Er det best for hunden eller best for deres samvittighet å omplassere? Jeg vil bare stille noen kritiske spørsmål dere kan ta stilling til. Men så klart, dette må dere bestemme selv, jeg kan ikke ta avgjørelsen for dere. Hvis dere vil omplassere, gjør dere det,men dere må være helt 100% ærlige overfor eventuelle nye eiere om hvorfor dere omplasserer. Dere må også fortelle alt om hvilke problemer hunden har. Det er uetisk å gi hunden videre til noen som ikke vet hva de får i fanget. En redd hund er også en farlig hund. Hvem vet når du presser hunden over biteterskelen? 

Jeg vil bare at dere skal tenke dere grundig om og vite hva dere gjør. Jeg har hund selv, har omplassert en hund før, og elsker hunder. Men jeg kommer aldri til å ha omplasseringshund igjen selv (første hund var det, og den omplasserte vi videre med suksess). Jeg har lært på den harde måten at jeg aldri skal ha et hundehold som er belastende og begrensende utover normale plikter igjen. Jeg skal gjøre mye, mye bedre research. Hunden vi har nå fungerer kjempegodt, så det er ingenting som tilsier at det ikke går bra igjen selv om man var uheldig med første. 

En staff kan sikkert være en fin hund. Jeg kjenner ikke rasen så godt selv, men det er sikkert mulig å finne gode individer blant den rasen. 

Lykke til!

Selvsagt, blir omplassering endelig handling må vi være beinharde. Mer enn det. Eventuelle nye eiere skal vite hva de går til, jeg skal vite hvordan de tenker å trene henne, de skal vedlikeholde det vi har arbeida for og vi skal kunne se hvordan hun har det. Det kommer til å bli skikkelig krav, og derav sikkert jævlig vanskelig å omplassere henne i utgangspunktet. Jeg tror ikke frøkna vår har den egenskapen til å bite noen om hun håndteres riktig. Virkelig, da har hu kommet i skikkelig dårlige hender, og det tillater jeg ikke.  Hvorfor tenker du en redd hund er en farlig hund?...

Vi skal absolutt være kritiske her, men vi er også veldig inn for å lykkes. Folk forteller oss jo at vi må være realistiske, og det er derfor jeg stiller de spørsmålene og tenker det jeg gjør. Aller helst vil jeg/vi jo ha henne, men samtidig skjønner jeg jo at det har gjort mer vondt enn godt for min del. Samboer sitter ikke med den påkjenningen jeg gjør, så vi er veldig forskjellige i situasjonen her. Men vi greier som sagt ikke å samarbeide om henne lenger.. Vi har nok lært på en sykt hard måte selv nå.  Men ønsker jo innerst inne at dette skal gå. 

Kanskje hun blir mer menneskevandt i storbyen, enn her utpå landet hvor det er ganske lite folk egentlig? Kontrasten blir nok jævlig voldsom, men håper på en måte det kan være til nytte.

Mye mulig vi er egoistiske som enda har henne, og ikke lar henne slippe eller omplasseres. Men kan jo også være motsatt... Jeg vet ikke hvor vi "ligger "der , men det er noe vi tenker mye på allerede. Hva er best for henne, hva er best for oss, hva er best for alle? Fokuset vårt er jo henne og hennes beste. Men ikke like enkelt å finne ut av, og det er ganske trist og vanskelig nå..

Anonymkode: 1337d...086

[AnonymBruker]

Vel, her tror jeg faktisk hunden har godt av å "slippe"... Du skal omplassere den til noen virkelig gode hundekjennere som er stabile for at det skal funke! Hadde aldri tatt sjansen på det.. Du prøvde, det gikk ikke, da gjør man noe med det, og så lar man neste hundekjøp være bedre.

Anonymkode: e4fee...e24

[AnonymBruker]

1 time siden, Elefantenirommet skrev:

Det er mye jobb med alle hunder, hvis du har som mål å ha en godt oppdratt hund. 

Så lenge du og samboeren din ikke klarer å enes og samarbeide om oppdragelsen synes jeg ikke dere skal skaffe dere en ny hund. Synes det høres ut som du har en litt for kjekk og grei holdning til å omplassere eller avlive hunden, og jeg synes ikke man skal skaffe seg hund hvis man ikke ser på hunden sin som et fullverdig familiemedlem. Og staffene er flotte hunder, men for å få en rolig og harmonisk voksen staff trenger den mye trening og stimuli. 

Skal dere omplassere hunden dere har nå, så vær grundige og ærlige. Stakkars hund. 

Dette blir bare helt feil, jeg syntes IKKE at TS har en kjekk og grei holdning til å omplassere eller avlive! Det der var rett og slett både unødvendig og feil sagt! 

 

TS har vært uheldig med hunden. Og jeg er enig i at dere bør vurdere enten å jobbe videre eller avlive. Den hunden har tydelig problemer (selv om dere har jobbet med den). Den er redd andre mennesker og det er vanskelig å leve med. En Omplasserin tror jeg rett og slett blir for stressende for henne hvis det ikke er noen hun allerede er komfortabel med.

Dette syntes jeg ikke skal ha noe å si for om dere skal få ny hund eller ikke. Den diskusjonen får dere heller ta når den tid kommer, og ingenting er "feil" i dette tilfellet.

bare ikke velg en til fra Spania da de ofte har mye bagasje. Og start treningen tidlig med en eventuell ny hund

Anonymkode: ed73c...231

[Skywise]

Jeg synes ikke du skal omplassere en slik hund, men avlive den om dere ikke finner ut av det. Dere skal være vanvittig heldige for å finne et hjem med erfaring og kunnskap nok, og som i tillegg ønsker å ta på seg en slik hund. Sjansen for at dere bare viderefører problemet til nye uheldige eiere er dessverre veldig stor.
 
En hund som er så redd for folk som du beskriver, må være veldig stressa og redd i hverdagen. Jeg synes ikke det er et verdig hundeliv, og noen ganger er det beste å la dem slippe. En død hund lider ikke, selv om det selvfølgelig er trist å ta den avgjørelsen.

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

jeg har utviklet angst, SPESIELT i samhandling med huden (''påvist''av lege + psykolog). Det blir så mye ansvar lagt på meg at jeg velter over (ja, angsten er under behandling). Tingen er at dette byr på seriøse utfordringer.

Vel kan dette være en grunn til at ny hund bør revurderes? Selvom den ikke har så mye bagasje kan den jo utvikle seg alle veier, som alle valper.

Anonymkode: 45a5c...8fa

[Gjest Klaveret]

Jeg føler veldig med deg TS, det må være en vanskelig situasjon å være i.

Jeg lurer på om du kan beskrive hvor mye hunden lider i hverdagen pga sin redsel? Er den også glad, hengiven og leken? Hvordan er den sammen med andre hunder? Hvem tror du kan egne seg til å ev overta hunden? 

Du snakker om ny hund - er det aktuelt å ha to hunder?

[AnonymBruker]

Jeg er enig med de som sier at denne hunden skal få slippe. Skjønner at det kan føles som et nederlag, men dere har faktisk et ansvar her. Det høres ikke ut som om denne hunden har det bra. Og du har i tillegg utviklet angst!!
Omplassering er jo sikkert en mulighet, men er det verdt det mtp hundens beste? Er den mental testet?

Når det kommer til ny hund synes jeg at dere skal ta dere en pause. Jobb igjennom angsten din og fokuser på utdanning. Så kan dere på sikt sette dere ned og bli enige om hvilken rase som passer dere. Var det ikke du som skrev noe om at samboeren din ikke lenger fulgte opp det dere hadde blitt enige om? Mulig det var enn annen, men veldig lik tråd.

Ser at dere har vurdert staffe, men hvorfor gå fra en krevende hund over til en ny? Hvorfor ikke velge en enklere rase? I allefall hvis dere ikke har planer om å ta en lengre pause.

Anonymkode: 3192d...b68

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig med de som sier at denne hunden skal få slippe. Skjønner at det kan føles som et nederlag, men dere har faktisk et ansvar her. Det høres ikke ut som om denne hunden har det bra. Og du har i tillegg utviklet angst!!
Omplassering er jo sikkert en mulighet, men er det verdt det mtp hundens beste? Er den mental testet?

Når det kommer til ny hund synes jeg at dere skal ta dere en pause. Jobb igjennom angsten din og fokuser på utdanning. Så kan dere på sikt sette dere ned og bli enige om hvilken rase som passer dere. Var det ikke du som skrev noe om at samboeren din ikke lenger fulgte opp det dere hadde blitt enige om? Mulig det var enn annen, men veldig lik tråd.

Ser at dere har vurdert staffe, men hvorfor gå fra en krevende hund over til en ny? Hvorfor ikke velge en enklere rase? I allefall hvis dere ikke har planer om å ta en lengre pause.

Anonymkode: 3192d...b68

Stemmer, har skrevet i en annen tråd også om dette. Altså, når jeg kommer innom dette med en ny eller en til vil ikke det skje umiddelbart. Det blir nok mer om ett år eller to, i hvert fall til vi greier å samarbeide og jeg er over angsten som har kommet. Ikke minst når frøkna evt har "landa".

En pause om vi ikke kommer oss igjennom dette vil skje. Tviler på at jeg eller samboer vil være klare for noe nytt med engang liksom. Så et par år eller mer kan nok bli brukt da ja. 

Hun er ikke mentalt testa, men veldig smart. Hun er rå lett å trene ellers (gjorde det nest best i et kurs vi deltok på) og veldig glad sånn ellers. Hun har et vanvittig potensiale, og elsker å lære. Noe av det beste hun vet. Med oss, og bare oss, er det ingen problemer. Min oppfatning er at hun er veldig balansert med bare oss, men så er vel spørsmålet om det er riktig å baaare ha det slik med oss...bare innafor de fire veggene liksom.  

Hun er jo glad i å være ute i naturen osv, har det bra ute sånn sett. Men føler hun går med en spenthet i kroppen fordi hun er veldig varsom for lyder og folk . Kommer det folk som hu ser blir hu veeeldig opphengt i disse, men kan få henne til å roe seg litt og endre fokus. Kommer de for å hilse kommer gjerne knurr, bjeff, ul, hyl, litt jaging osv. 

Anonymkode: 1337d...086

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel kan dette være en grunn til at ny hund bør revurderes? Selvom den ikke har så mye bagasje kan den jo utvikle seg alle veier, som alle valper.

Anonymkode: 45a5c...8fa

Absolutt. Absolutt. Blir nok ikke å få ny hund før jeg vet dette er borte, eller er under sterk kontroll (dersom jeg ikke blir kvitt det). Har ikke hjerte til å feile på en annen hund...

Anonymkode: 1337d...086

[AnonymBruker]

42 minutter siden, Klaveret skrev:

Jeg føler veldig med deg TS, det må være en vanskelig situasjon å være i.

Jeg lurer på om du kan beskrive hvor mye hunden lider i hverdagen pga sin redsel? Er den også glad, hengiven og leken? Hvordan er den sammen med andre hunder? Hvem tror du kan egne seg til å ev overta hunden? 

Du snakker om ny hund - er det aktuelt å ha to hunder?

Takk for omtanken. 

Personlig synes jeg ordet lider er hakket for sterkt i vår sammenheng. Men hun er jo myye på vakt fra det øyeblikket hu går ut døra og ut i korridoren. Folk kan jo komme ut av leilighetene sine, og det er skummelt. Trener mye kontroll der, så VI sjekker gangen for henne mens hu sitter på stumpen i gangen vår, vi sier "da kan du komme" og går igjennom korridoren med henne (går fot). Slik føler hun også mye mer ro merker vi. Når vi er ute er hun en veeldig glad hund, leken og kjærlig, med på alt nesten. Elsker å løpe i skogen fritt og kommer bra på kommandoer osv. Kommer det folk på en sti vi går f.eks kan hun stoppe opp brått, bøye ørene forover, og bli ganske stiv. Typ vakt posisjon. Halen går ned. Her må jeg/vi ha kjempe kontroll. Merkelige er jo at hun har slutta å bjeffe osv hvis jeg gir henne riktig støtte (ros og fanger oppmerksomheten), samboer derimot sliter litt mer med det har jeg inntrykk av og da oppstår bjeffing. Det noe spesielle er jo at eiere med hund kan bli godkjent til en viss grad. Rettelse: vil hilse og nærmest draaaar oss bortover. Trener også her på kontroll for hun setter seg fort i situasjoner hun ikke takler. Hun viiiil så gjerne, men låser seg i en ukomfortabel posisjon. De fleste hilser jo på henne, fordi hun inviterer, men.. Ja. Ender med bjeff og/eller at hun blir mega stressa og vet ikke hva å gjøre. Mange ser jo alvoret i det og stopper tvert, noen får godbit å gi henne. Men ja.. Er de derimot uten hund er det vokt all over. Noe som krever veldig fokus fra oss (gå forbi trening, og ro). 

Vært litt i hundepark i området og hun klarer seg med en eller to hunder. Ikke veldig interessert å leke der, mer beskjeden fordi hun ikke vet sin plass i en "gjeng" med hunder. Og mange er jo nysgjerrig  på denne beskjedne dama , snuser og alt, men ender med jaging. Da må vi gå. Så hun sliter med mange hunder. Med få (1-2) kan hun vise liiiitt interesse, men vandrer mye for seg selv og oss. 

Utenfor parken derimot... Full guffe uansett hvor mange 1-3 går knall osv. Veldig merkelig. Kan være fordi hun føler seg sperra inne (minne om shelteret)? 

En som egner seg til vår hund må være en hundetrener eller noe slikt. En person som har god erfaring med denne type hund(rescue)... Noe det ikke er mye av der ute tenker jeg. 

Ellers.. Innendørs er hu rimelig fin altså. Rolig, leken, kjærlig, nysgjerrig, kosete.. Ja. Men lyder reagerer hu fort på. Lyder fra gangen feks. Da blir hun gjerne veldig fokusert , øra rett opp og forover, spent i kroppen og lager lyder som en ødelagt motor. Hehe... Av og til kan hu bjeffe og bli spent og stressa, andre ganger roer det seg. 

Anonymkode: 1337d...086

[*Helen*]

Jeg hadde latt denne hunden slippe. For det første for deres egen del. Det skal ikke være sånn at man ikke kan dra bort eller få besøk pga hunden. For det andre for hunden sin del. En hund som er så skeptisk til folk har det ikke helt godt med seg selv. Det skal være positivt å ha hund, både for dere og hunden. 

[AnonymBruker]

Høres helt feil ut å omplassere en sånn hund, hvertfall til noen dere og hunden ikke kjenner fra før. Tror du vil slite med å finne seriøse kjøpere som faktisk ønsker å ta seg bryet med en sånn hund også, mer useriøse som faktisk ikke innser hvor mye jobb dette innebærer. En hund med angst har det jo ikke bra. Enten beholder dere og jobber enda mer eller så burde hunden få slippe mener jeg som flere andre her. 

Anonymkode: 0ac86...0de

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Stemmer, har skrevet i en annen tråd også om dette. Altså, når jeg kommer innom dette med en ny eller en til vil ikke det skje umiddelbart. Det blir nok mer om ett år eller to, i hvert fall til vi greier å samarbeide og jeg er over angsten som har kommet. Ikke minst når frøkna evt har "landa".

En pause om vi ikke kommer oss igjennom dette vil skje. Tviler på at jeg eller samboer vil være klare for noe nytt med engang liksom. Så et par år eller mer kan nok bli brukt da ja. 

Hun er ikke mentalt testa, men veldig smart. Hun er rå lett å trene ellers (gjorde det nest best i et kurs vi deltok på) og veldig glad sånn ellers. Hun har et vanvittig potensiale, og elsker å lære. Noe av det beste hun vet. Med oss, og bare oss, er det ingen problemer. Min oppfatning er at hun er veldig balansert med bare oss, men så er vel spørsmålet om det er riktig å baaare ha det slik med oss...bare innafor de fire veggene liksom.  

Hun er jo glad i å være ute i naturen osv, har det bra ute sånn sett. Men føler hun går med en spenthet i kroppen fordi hun er veldig varsom for lyder og folk . Kommer det folk som hu ser blir hu veeeldig opphengt i disse, men kan få henne til å roe seg litt og endre fokus. Kommer de for å hilse kommer gjerne knurr, bjeff, ul, hyl, litt jaging osv. 

Anonymkode: 1337d...086

Det er ikke noe godt å gå og være redd. Det har du kanskje kjent på selv mtp angsten?! Jeg tenker at dere har gjort det dere kan for henne, ut i fra det du har skrevet.

Dere blir jo sosialt hemmet pga hunden. Slik skal det jo ikke være. Jeg tror ikke at angsten din på sikt vil bli noe særlig bedre hvis det ikke skjer en drastisk endring her. Hunden plukker nok i tillegg opp angsten din, og ting blir jo ikke noe bedre av det - tvert i mot.

Hva sier veterinær og adferdsterapeuter? Har de kommet med noen anbefaling?

Det kan jo være en mulighet for at hun ville få et bedre liv ''ute på landet'' sammen med noen som har erfaring med nervøse hunder. Dette er jo ikke en hund som bør omplasseres videre til hvem som helst, og hvis dere ikke finner den riktige vil nok avlivning være mest humant. Jeg skjønner at avlivning høres kaldt og inhumant ut, men noen ganger er faktisk det den beste løsningen.

Og nei, hun biter ikke og glefser ikke nå, men en hund som stadig sender ut signaler på at den er ukomfortabel vil ofte bite til slutt.

Anonymkode: 3192d...b68

[AnonymBruker]

23 minutter siden, *Helen* skrev:

Jeg hadde latt denne hunden slippe. For det første for deres egen del. Det skal ikke være sånn at man ikke kan dra bort eller få besøk pga hunden. For det andre for hunden sin del. En hund som er så skeptisk til folk har det ikke helt godt med seg selv. Det skal være positivt å ha hund, både for dere og hunden. 

Høres så sykt dramatisk ut 😖... Samboer kom innpå tema medisiner. Leste litt om antidepressiva o.l. , og slik jeg forstod var det medisinering inkl terapi. Altså samhandling mellom veterinær og proff atferdstrener. Lar det gå i ett år +, om hunden da blir bedre og takler menneskefrykten (som blir vårt mål), er det toppers. Men så har man de tilfeller det ikke fungerer (hunden bedres ikke, klarer ikke liv uten medisin eller blir verre fordi den ikke "takler" folk uten medisin).  Dette er jo i mitt hode dramatisk tiltak, krever mye av oss og hunden, men det kan jo være verdt et forsøk? Og ja.. Det er jo avhengig av at vi klarer samarbeid. Så det må / ble jo være på plass... 

Ts

Anonymkode: 1337d...086