Mine erfaringer/tanker/grublerier som arbeidssøker

[Mis(s)Understood]

Det er jo en viss sjanse for at veilederen kanskje kjenner arbeidsmarkedet i det området du bor, og dit du tenker deg, bedre enn vi brukere på KG som er her kun i form av oss selv og kun med vår egen erfaring.

Hva er det å tjene på å trosse veileders råd og anbefalinger?

Om ikke annet så vil et årsstudium gi deg noe konkret å bruke kreftene på, og ta fokus noe bort fra å være 100% opptatt av å fortvile.

 

Til sist, og dette kommer du nok ikke til å like er jeg redd.

Vi får ikke alltid alt vi vil ha når vi vil ha det. Det er ofte veien inneholder både svinger og fjell Jeg får et inntrykk av at du på en måte har pålagt eller gitt din kjæreste avgjørende myndighet over hvor du kan søke og hvor du kan bo.

Husk for svingende at i dag kommer ikke jobbene til deg, - det er du som må finne dem og fange dem.

- noe logikken din er fullstendig klar over.

Og det er vanskelig å plukke erter med boksehansker på. 

Jeg hører du er på bristepunktet, og i beste mening og med varme vil jeg be deg ta en tur til legen din.

 

[Stjerneku]

Jeg har ikke lest hele tråden, men jeg forstår du har vært arbeidsledig ei stund og at du er på utkikk etter ny jobb. Og at du er usikker på hva du skal gjøre. Det høres ut som om du har mye og høy kompetanse, men at du vurderer at du må skaffe deg ytterligere kompetanse for å få jobb. Det går også fram av tråden at du skal flytte til kjæresten din som bor i en annen kommune, og at du har en tenåring.

Arbeidsmarkedet i Stavanger er vel av de mer utfordrende å komme seg inn på for tiden. Når du først har tatt valget om å flytte og ta barnet ut av det miljøet dere bor så bør du og kjæresten din ta noen runder på dette med jobb for deg og bosted. Den største muligheten for deg å få jobb er sannsynligvis at du flytter dit det er jobb, og det er lite sannsynlig at du finner den i Stavanger. Om du og kjæresten din valgte å være mer fleksibel omkring bosted ei stund, og la dine jobbmuligheter styre, så ville du nok komme rimelig raskt i jobb, men dere måtte nok belage dere på avstandsforhold ei stund til. Så fremt da ikke kjæresten din også kunne få jobb på det stedet du evt får jobb.

Om du søker relevante jobber innenfor et større geografisk område for eksempel fra Trøndelag og sørover så vil du ha reelle muligheter for å få deg jobb som svarer til den kompetansen og erfaringen du allerede har, i stedet for at du skal bruke ytterligere tid, krefter og penger på å ta mer utdanning og sannsynligvis gå arbeidsledig lengre. 

Når det gjelder BI så er det dyrere enn høyskoler stort sett. Flere høyskoler og universiteter rundt omkring i landet tilbyr etter- og videreutdaning som er samlings- eller nettbasert. Du bør undersøke her om du finner noe, det koster nok noe, men jeg tror du kan komme billegere ut av det enn å gå på BI.  

Jeg håper det ordner seg for deg!

[Gjest AnonGangerTo]

20 timer siden, Rosalie skrev:

Jeg ville nok gjort det, ja, men også meldt meg som superivrig hos alle bemanningsbyrå. For uten riktig utdanning og erfaring er det de som kan selge deg inn som superadministrator. Det var sånn jeg endte opp med det jeg driver med. Halvstudert sivilingeniør, altså uten vitnemål, og trangt arbeidsmarked på midten av 2000-tallet. Jobber med teknisk dokumentasjon, teknisk tegning, +++, og trives veldig godt med det.

Jeg også har jobbet med det! 

Bemanningsbyråer kaller meg aldri til intervju og skyr meg som pesten fordi de vegrer seg med å fortelle meg at kundene vil ha folk med mye lengre erfaring. Da svarer de aldri på telefoner eller eposter fra meg. Med andre ord pell deg vekk, du bortkaster vår tid!

[Gjest AnonGangerTo]

20 timer siden, Mis(s)Understood skrev:

Det er jo en viss sjanse for at veilederen kanskje kjenner arbeidsmarkedet i det området du bor, og dit du tenker deg, bedre enn vi brukere på KG som er her kun i form av oss selv og kun med vår egen erfaring.

Hva er det å tjene på å trosse veileders råd og anbefalinger?

Om ikke annet så vil et årsstudium gi deg noe konkret å bruke kreftene på, og ta fokus noe bort fra å være 100% opptatt av å fortvile.

 

Til sist, og dette kommer du nok ikke til å like er jeg redd.

Vi får ikke alltid alt vi vil ha når vi vil ha det. Det er ofte veien inneholder både svinger og fjell Jeg får et inntrykk av at du på en måte har pålagt eller gitt din kjæreste avgjørende myndighet over hvor du kan søke og hvor du kan bo.

Husk for svingende at i dag kommer ikke jobbene til deg, - det er du som må finne dem og fange dem.

- noe logikken din er fullstendig klar over.

Og det er vanskelig å plukke erter med boksehansker på. 

Jeg hører du er på bristepunktet, og i beste mening og med varme vil jeg be deg ta en tur til legen din.

 

Jeg vet at jeg ikke har noe å tjene på trosse veileders råd og anbefalinger, men heller mye å vinne. Han har sagt at jeg ikke er den eneste som har truffet veggen og ikke vil tilbake til samme yrket. Disse har han hjulpet med å få seg jobb. Tror jeg må være den mest utfordrende sak/person han noengang har hatt. 

Et årsstudium vil være bra for meg, tror det ihvertfall, men så er dette med finansieringen. 

Ja, jeg har gitt kjæresten avgjørende myndighet over hvor jeg kan søke og bo. Det er flere grunner til det.

Klart at det er jeg som må finne jobb og fange den. Jobbene finner jeg men fanger de ikke når arbeidsgivere er sta og kun vil ha en type person i stillingen. 

Jeg skal oppsøke psykolog når jeg en vakker dag får meg jobb. 

[Gjest AnonGangerTo]

I går fant jeg en stilling som  jeg har stor sjanse for å få fordi de trenger nøyaktig den kompetansen jeg har. Siden jeg må velge mellom pesten og kolera, er jeg nødt til å søke på den jobben ellers får jeg kjeft. Gruer meg til å ringe kontaktpersonen. Samtidig har jeg ikke lenger peiling på hvordan jeg skal vinkle den søknaden slik at jeg blir innkalt til et intervju. Har aldri vært tankeleser og dermed vet ikke hva de ønsker skal stå i søknaden. 

Hva pokker gjør jeg? 

[Mis(s)Understood]

40 minutter siden, AnonGangerTo skrev:

I går fant jeg en stilling som  jeg har stor sjanse for å få fordi de trenger nøyaktig den kompetansen jeg har. Siden jeg må velge mellom pesten og kolera, er jeg nødt til å søke på den jobben ellers får jeg kjeft. Gruer meg til å ringe kontaktpersonen. Samtidig har jeg ikke lenger peiling på hvordan jeg skal vinkle den søknaden slik at jeg blir innkalt til et intervju. Har aldri vært tankeleser og dermed vet ikke hva de ønsker skal stå i søknaden. 

Hva pokker gjør jeg? 

Kladd søknaden og så får du veilederen din til å lese igjennom og komme med innspill.

De innspillene følger du denne gangen, uansett hvor enig eller uenig du er i dem.

Dette fordi de tidligere søknadene ikke har fått deg frem til intervju, så det er lite å tape og mye å vinne ved å lytte til innspillene du får.

så krysser vi fingrene.

[Gjest AnonGangerTo]

6 minutter siden, Mis(s)Understood skrev:

Kladd søknaden og så får du veilederen din til å lese igjennom og komme med innspill.

De innspillene følger du denne gangen, uansett hvor enig eller uenig du er i dem.

Dette fordi de tidligere søknadene ikke har fått deg frem til intervju, så det er lite å tape og mye å vinne ved å lytte til innspillene du får.

så krysser vi fingrene.

Takk for svar. Ja, det var det jeg hadde tenkt å gjøre. Siden han har vært min veileder i kun 2,5 uker, har han aldri sett eller hjulpet meg med en søknad. Selvsagt kommer jeg til å følge hans innspill. 

Hva gjør jeg om jeg får jobben? 

[Mis(s)Understood]

22 minutter siden, AnonGangerTo skrev:

Takk for svar. Ja, det var det jeg hadde tenkt å gjøre. Siden han har vært min veileder i kun 2,5 uker, har han aldri sett eller hjulpet meg med en søknad. Selvsagt kommer jeg til å følge hans innspill. 

Hva gjør jeg om jeg får jobben? 

Hvis du blir invitert til intervju så sier du jatakk, - det er ingenting å diskutere.

Dersom det er et stykke unna så kan du søke om støtte til reisekostnader fra NAV. Om jeg husker rett så må du legge ut først og få refusjon minus en egenandel etterpå.

Om du kommer så langt og til slutt får tilbud om jobben så er det ikke noe å diskutere, eller mener du det?

[Gjest AnonGangerTo]

35 minutter siden, Mis(s)Understood skrev:

Hvis du blir invitert til intervju så sier du jatakk, - det er ingenting å diskutere.

Dersom det er et stykke unna så kan du søke om støtte til reisekostnader fra NAV. Om jeg husker rett så må du legge ut først og få refusjon minus en egenandel etterpå.

Om du kommer så langt og til slutt får tilbud om jobben så er det ikke noe å diskutere, eller mener du det?

Klart det er ingenting å diskutere, jeg takker ja til jobben. Det var ikke det jeg tenkte på. Jeg vet allerede i dag hva jeg går til. Det går en måned og jeg mistrives på alle planene. Hva gjør jeg da? Hvordan skal jeg håndtere saken? Eller spiller det ingen rolle hvordan jeg har det? 

Endret 1. mars 2016 av AnonGangerTo

[Mis(s)Understood]

9 minutter siden, AnonGangerTo skrev:

Klart det er ingenting å diskutere, jeg takker ja til jobben. Det var ikke det jeg tenkte på. Jeg vet allerede i dag hva jeg går til. Det går en måned og jeg mistrives på alle planene. Hva gjør jeg da? Hvordan skal jeg håndtere saken? 

Du går til oppgaven uten å ha bestemt fasiten på forhånd.

Når du tenker slik du gjør akkurat nå så er det eneste du oppnår å ødelegge for deg selv dersom du skulle få jobben.

Du hadde en sjef som ikke fungerte som sjef, men hvorfor er du så sikker på at det mennesket som er sjef der denne jobben er heller ikke er egnet som sjef?

ikke gå i den negative fellen nå.

 

[Gjest AnonGangerTo]

1 time siden, Mis(s)Understood skrev:

Du går til oppgaven uten å ha bestemt fasiten på forhånd.

Når du tenker slik du gjør akkurat nå så er det eneste du oppnår å ødelegge for deg selv dersom du skulle få jobben.

Du hadde en sjef som ikke fungerte som sjef, men hvorfor er du så sikker på at det mennesket som er sjef der denne jobben er heller ikke er egnet som sjef?

ikke gå i den negative fellen nå.

 

Det har ingenting med sjefer å gjøre men med oppgaver. Det er oppgavene jeg sliter med. 

Endret 1. mars 2016 av AnonGangerTo

[Mis(s)Understood]

Finn først ut om alt er helt likedan som det var sist du hadde de oppgavene.

Det handler om å gjøre det beste ut av situasjonen, ikke å drepe den før den engang er der.

 

[Rosalie]

Med dagens arbeidsmarked må du bare bite tennene sammen, og tenke at du jobber for å råd til å ha fri(tid). Jobben er ræva, men gir deg en helgetur til London, en tur på teater, mulighet til å reise mer til kjæresten.

For øvrig er grunnen til at jeg er svært skeptisk til et årsstudium på BI, at dette koster mye i skolepenger. Og jeg tror helt ærlig at du ikke får igjen for det.

Det er ikke merkelig at du ikke kommer på intervju innen tekniske dokumentasjon, LCI, teknisk tegning etc. For både i byen du bor i og byen du har tenkt å flytte til er det svært mange med svært lang erfaring innen disse fagfeltene som har fått sparken eller ikke fått forlenget kontrakten sin. Og de få som ansetter, ansetter naturligvis de som kan gå mer eller mindre rett inn i jobben, som kjenner de store kundenes systemer og prosedyreverk inn og ut, og som har uttallige kontakter.

Et alternativ er å søke det som tidligere var Arkivskolen, det er nå årsstudium på deltid over to år, med samlinger, på HiOA. Du må søke via Samordna Opptak, men det vil gjøre det kvalifisert til arkivjobber i det offentlige. http://www.hioa.no/Studier-og-kurs/SAM/arsstudier/Arkivvitenskap

[Gjest AnonGangerTo]

1 time siden, Rosalie skrev:

Med dagens arbeidsmarked må du bare bite tennene sammen, og tenke at du jobber for å råd til å ha fri(tid). Jobben er ræva, men gir deg en helgetur til London, en tur på teater, mulighet til å reise mer til kjæresten.

For øvrig er grunnen til at jeg er svært skeptisk til et årsstudium på BI, at dette koster mye i skolepenger. Og jeg tror helt ærlig at du ikke får igjen for det.

Det er ikke merkelig at du ikke kommer på intervju innen tekniske dokumentasjon, LCI, teknisk tegning etc. For både i byen du bor i og byen du har tenkt å flytte til er det svært mange med svært lang erfaring innen disse fagfeltene som har fått sparken eller ikke fått forlenget kontrakten sin. Og de få som ansetter, ansetter naturligvis de som kan gå mer eller mindre rett inn i jobben, som kjenner de store kundenes systemer og prosedyreverk inn og ut, og som har uttallige kontakter.

Et alternativ er å søke det som tidligere var Arkivskolen, det er nå årsstudium på deltid over to år, med samlinger, på HiOA. Du må søke via Samordna Opptak, men det vil gjøre det kvalifisert til arkivjobber i det offentlige. http://www.hioa.no/Studier-og-kurs/SAM/arsstudier/Arkivvitenskap

Nettopp det som kommer til å skje og nettopp derfor må jeg begynne med å oppsøke psykolog for å få hjelp til å takle jobben. Til syvende og sist er det jeg som skal gjøre jobben, ikke veilederen, kjæresten, vennene, osv. 

Da blir det slik. 

Endret 1. mars 2016 av AnonGangerTo

[Mis(s)Understood]

Kan det være litt trøst i at du absolutt ikke er alene? Hverken om opplevelsen eller om følelsen?

Dette er mening fra dagens Aftenposten: "Har arbeidsgivers menneskesyn endret seg til det verre?"

Forfatteren er en voksen karriererådgiver med årevis av praksis bak seg.

[Gjest AnonGangerTo]

Den 1. mars 2016 at 19.16, Mis(s)Understood skrev:

Kan det være litt trøst i at du absolutt ikke er alene? Hverken om opplevelsen eller om følelsen?

Dette er mening fra dagens Aftenposten: "Har arbeidsgivers menneskesyn endret seg til det verre?"

Forfatteren er en voksen karriererådgiver med årevis av praksis bak seg.

Ikke sant? Imens arrogansen og favoritismen til en arbeidsgiver/bemanningsbyrå når nye høyder. Mangel på respekt og forståelse viser at de er uegnet til å være i den posisjon. 

[Gjest AnonGangerTo]

I dag har jeg jobbet lenge med den søknaden jeg skal sende i morgen. Har gitt min veileder fram til kl 09 i morgen til å komme med innspill ellers sender jeg den avgårde slik som den er. Dette er en jobb jeg er meget kvalifisert for men som jeg vegrer meg til å ha. Det er tungvint arbeid og lite penger mtp på de høye kravene. (Stor kontrast til det som står i siste avsnittet) Tipper de kommer til å bruke minst en måned på å komme til en avgjørelse, så jeg skal lete videre. 

Resten av dagen har jeg brukt til å skrive ned mine kunnskaper, ferdigheter, egnetheter og holdninger. Det ble en del punkter på de to i midten. Har jeg blitt klokere? Nei. Kjekt å ha? Aner ikke. For meg er det bortkastet tid. 

Og jeg fortsetter med å være flink pike og adlyde veilederen. Å adlyde og tilfredsstille andre har jeg gjort siden jeg begynte å jobbe som 21-åring. Nå prøvde jeg å være egoistisk for første gang i mitt liv og ble satt fort på plass. DU skal ikke bestemme hva du skal bli, jeg vet best. 

Tenker på hun der som fikk den jobben jeg ønsket meg. Hun sitter trygt foran pulten sin, drikker kaffe, stresser ikke, tar noen telefoner og koser seg med gourmet mat på kantinen. Hun får godt betalt og livet er herlig. Jada! 

Endret 2. mars 2016 av AnonGangerTo

[Mis(s)Understood]

10 minutter siden, AnonGangerTo skrev:

Ikke sant? Imens arrogansen og favoritismen til en arbeidsgiver/bemanningsbyrå når nye høyder. Mangel på respekt og forståelse viser at de er uegnet til å være i den posisjon. 

Mitt fokus var på den følelsen mennesker blir sittende med når de ikke opplever å engang få et svar på en søknad de har lagt sjelen sin i, - ikke å bruke energi på å snakke nedsettende om hverken arbeidsgivere eller bemanningsbyråer eller rådgivere.

Å vite at man ikke er den eneste som kan sitte tilbake med følelsen av å være helt udugelig og ikke engang verdig å bli meddelt at noen andre fikk jobben. Å vite at det er mange som opplever det samme, og at ingen av dem er på langt nær så udugelige som de føler seg, - det var min hensikt. Å fortelle deg at du på langt nær er den eneste.

Men, ikke bruk energi på å mate en innstilling om at de som har ledige jobber og er arbeidsgivere er uegnede til å være arbeidsgivere eller at de som hjelper dem gjør det for å 'snike' inn sine egen bekjentskaper, - for da har du tapt før du har begynt.

Folk flest er ok. Arbeidsgivere og konsulenter og rådgivere flest er ok. - det finnet ett og annet unntak, men det kan jo også skyldes at mennesker er ulike og at ikke alle finner hverandre når man møtes, ikke sant?

Jeg har møtt rådgivere og rekrutteringskonsulenter jeg har funnet tonen med til fulle (og hvor vi har gått langt over avsatt tid), og jeg har møtt motsatt. Jeg har blitt fortalt om det interne liv på steder hvor jeg har gått ut og tenkt at "Dette kan bli utfordrende gitt" og andre steder hvor det har vært komplett inner-tier. Noen ganger gjensidig, andre ganger enveis.

Ikke bruk så mye energi og krefter på å dele ut skyld og beskyldninger til alle som er involvert i en ansettelsesprosess, fr det eneste du oppnår med det er å plante og gjødsle en fiendlig innstilling overfor alle dem du vil møte underveis i prosessen.

[Gjest AnonGangerTo]

5 minutter siden, Mis(s)Understood skrev:

Mitt fokus var på den følelsen mennesker blir sittende med når de ikke opplever å engang få et svar på en søknad de har lagt sjelen sin i, - ikke å bruke energi på å snakke nedsettende om hverken arbeidsgivere eller bemanningsbyråer eller rådgivere.

Å vite at man ikke er den eneste som kan sitte tilbake med følelsen av å være helt udugelig og ikke engang verdig å bli meddelt at noen andre fikk jobben. Å vite at det er mange som opplever det samme, og at ingen av dem er på langt nær så udugelige som de føler seg, - det var min hensikt. Å fortelle deg at du på langt nær er den eneste.

Men, ikke bruk energi på å mate en innstilling om at de som har ledige jobber og er arbeidsgivere er uegnede til å være arbeidsgivere eller at de som hjelper dem gjør det for å 'snike' inn sine egen bekjentskaper, - for da har du tapt før du har begynt.

Folk flest er ok. Arbeidsgivere og konsulenter og rådgivere flest er ok. - det finnet ett og annet unntak, men det kan jo også skyldes at mennesker er ulike og at ikke alle finner hverandre når man møtes, ikke sant?

Jeg har møtt rådgivere og rekrutteringskonsulenter jeg har funnet tonen med til fulle (og hvor vi har gått langt over avsatt tid), og jeg har møtt motsatt. Jeg har blitt fortalt om det interne liv på steder hvor jeg har gått ut og tenkt at "Dette kan bli utfordrende gitt" og andre steder hvor det har vært komplett inner-tier. Noen ganger gjensidig, andre ganger enveis.

Ikke bruk så mye energi og krefter på å dele ut skyld og beskyldninger til alle som er involvert i en ansettelsesprosess, fr det eneste du oppnår med det er å plante og gjødsle en fiendlig innstilling overfor alle dem du vil møte underveis i prosessen.

Når jeg ser at jeg blir, gang på gang, forbigått av andre og samtidig latterliggjort av arbeidsgivere (Du kan ikke mene alvor når du søker på en stilling hvor du er overkvalifisert, eller gå tilbake til yrket ditt, vi har ikke behov for slike som deg), så kan jeg ikke stoppe meg selv fra å gjødsle en fiendtlig innstilling. 

[Gjest AnonGangerTo]

Da har jeg sendt søknaden. Huff!!