min hverdag,kjenner du deg igjenn?

[Nabodama]

[quote=

Ærlig talt, du kan være glad du får beholde ham!!!

Dette er helt utenfor tema! Og etter tretten gode og onde dager, så kan man vel diskutere denne kommentaren!

Min mann har lest svarene deres og han trakk bare på smilebåndet.

Som han selv sier: vi velger selv hvordan vi lever våre liv og han hadde flyttet hvis han ikke trivdes. Men når du har passert førti for lengst, så har man lært litt om og både gi og ta i et ekteskap.

Vi fører ikke statistikk over hvem som er mest slitne og hvem som gjør hva hjemme hos oss. Og hadde vi gjort det, så hadde vi hatt et stort problem.

Men jeg har bare svart på hovedinnlegget og hva dere syns om meg og min stakkars mann, har egentlig ikke noe med hovedinnlegget og gjøre.

[Annie]

Jeg hadde veldig mye sympati for trådstarter på den første siden. Trodde hun løp "hekken" av seg og sleit hjemme, med husarbeid og lekser i tillegg til mann og barn.

Må si at jeg ikke føler sånn nå. Hun har tvert i mot "redd sin egen seng" og må finne seg i å ligge der også. Hun innrømmer å være en kontrollerende perfeksjonist, og at hun ikke stoler på samboeren sin ang datteren. JEG hadde gjort som samboeren hennes; JEG hadde venta på mat og heller ikke gjort noe i huset. Antakelig hadde jeg bare fått kjeft for det ikke var bra nok allikevel for den kontrollerende perfeksjonisten.

Vil du ha en forandring på livet ditt trådstarter, så begynn med deg selv!

[Gjest Anonymous]

Kjære deg, du slitne..

Ta deg tid til å tenke grundig gjennom livet ditt - er det slik du vil ha det??? Trolig ikke, ettersom du postet dette innlegget.

Samboeren din høres for meg helt håpløs ut - at han har samvittighet til å være så sløv!?!?! MEN - sløvhet avler sløvhet - man blir faktisk tappet av energi av å ikke gjøre noen ting!

Du unnskylder situasjonen med at trolig er kontrollfrik og perfeksjonist. - Du er ihvertfall ikke perfeksjonist når det gjelder valg av mann!!!! Tror du at du ville vært like kontrollerende med en mann som tok ansvar, som ga deg glede og som ga deg tid til å slappe av og glemme endel oppgaver? Jeg ser selv at jeg kan bli ganske kontrollerende i perioder hvis jeg er sliten og ikke synes mannen min hjelper til nok - da tåler man veldig lite feil fra andre!

Ønsker du virkelig å dele livet med en mann som du ikke engang tør gi ansvaret for datteren din? En som ikke tar noe ansvar for at fellesskapet skal fungere?

Han er faktisk ikke den eneste mannen i verden - ta et oppgjør med ham, still krav og ta konsekvensen dersom ting ikke begynner å fungere bedre. Han har jo all verdens tid til å investere i forholdet, så da får du jo testet viljen hans ganske så effektivt.

Lykke til, du kan ikke sløse bort livet ditt på å irritere deg over en samboer som ikke passer for deg - da bør du heller søke lykken alene! :fy:

[Letti]

Unnskylder for den kommentaren! :oops:

Den var unødvendig.

Det er fort gjort å trekke kjappe, og ofte gale konklusjoner når man ikke kjenner omstendighetene.

Uff :oops:

[Letti]

Hei Goliat!

Hvor fant du din mann, kunne tenke meg en av samme type selv. Regner ikke med at du vil dele?

Vel, Goliat, jeg er misunnelig.......

Hei på deg!

Hvor jeg fant han??? Det var vel heller han som jaktet på meg

Tro det eller ei, men jeg har mange ganger angret på at jeg ikke hørte på alle advarselen jeg fikk for tretten år siden. Da var min mann en notorisk skjørtejeger og hadde problemer med alkohol.

Og jeg har sagt til min mann mange ganger at hadde vi ikke hatt barn, så hadde vi bodd hver for oss nå.

Men etter så mange år og så mange problemer som vi hatt møtt på veien, så har vi lært hverandre og kjenne og vi har jobbet hardt begge to for og komme videre.

Men bare pga av at vi ville satse på forholdet begge to. Men vi har vært separert og vi har bodd ti mil fra hverandre bare for og finne ut hva vi ville videre.

Men dette har kostet og vi har skreket til hverandre, vi har vært uvenner i mange uker, vi har ikke snakket med hverandre uten om hvis det gjaldt ungene. vi har begge rotet med andre og vi har vært så langt fra hverandre som det er mulig og komme.

Og det er ganske utrolig at vi fremdeles bor sammen. Men nå vet vi hvor vi har hverandre, vi respektere hverandre og vi har det faktisk veldig godt sammen.

Jeg kan fremdeles skjelle han ut for bagateller, selvfølgelig da første dag i "veka", men han vet at det varer bare en time eller to og så er jeg like blid og elsker min mann vannvittig høyt.

Hvorfor elske en mann som har hatt forhold til andre damer mens jeg har gått gravid, som ikke kommer hjem etter en fest, som aldri husker selv hva han har gjort dagen der på og når jeg forteller det, så nekter han og tro meg.

For i bunnen er han verdens snilleste og dette har skjedd for lenge siden og siden vi har snakket og snakket og snakket og jeg har gjort alvor av mine trusler. Så har vi kommet dit vi er i dag og jeg vet at bedre kan vi ikke få det.

Han vet nå i dag at meg tuller han ikke med

Neida, jeg har hatt mange tunge stunder og der er få som vet hva som har skjedd i vårt forhold.

Det er mange som har spurt på fleip om og få låne min fantastiske mann og jeg har bare smilt av dem: De skulle ha visst!

Men jeg gir ikke opp så lett og jeg godtar at han gjør tingene på sin måte og jeg gjør de på min måte.

Og jeg har sagt til meg selv at jeg må se fremover, det som har skjedd kan jeg ikke gjøre noe med.

Jeg har aldri akseptert alkoholbruken hans eller utroskap, men jeg har tilgitt og jeg sier at tiden leger alle sår.

Jeg er da ingen enkel person jeg heller.

Har mange feil jeg og, men vi må akseptere at vi er forskjellige.

Og hver kveld så legger han seg tett inntil meg kysser meg i nakken og sier :"Jeg elsker deg!"

Så denne mannen vil jeg ha for meg selv....

PS! Har tross alt brukt tretten år av mitt liv til og forme han som jeg vil ha han

[Lala]

Hei på deg!

Hvor jeg fant han??? Det var vel heller han som jaktet på meg

Tro det eller ei, men jeg har mange ganger angret på at jeg ikke hørte på alle advarselen jeg fikk for tretten år siden. Da var min mann en notorisk skjørtejeger og hadde problemer med alkohol.

Og jeg har sagt til min mann mange ganger at hadde vi ikke hatt barn, så hadde vi bodd hver for oss nå.

Men etter så mange år og så mange problemer som vi hatt møtt på veien, så har vi lært hverandre og kjenne og vi har jobbet hardt begge to for og komme videre.

Men bare pga av at vi ville satse på forholdet begge to. Men vi har vært separert og vi har bodd ti mil fra hverandre bare for og finne ut hva vi ville videre.

Men dette har kostet og vi har skreket til hverandre, vi har vært uvenner i mange uker, vi har ikke snakket med hverandre uten om hvis det gjaldt ungene. vi har begge rotet med andre og vi har vært så langt fra hverandre som det er mulig og komme.

Og det er ganske utrolig at vi fremdeles bor sammen. Men nå vet vi hvor vi har hverandre, vi respektere hverandre og vi har det faktisk veldig godt sammen.

Jeg kan fremdeles skjelle han ut for bagateller, selvfølgelig da første dag i "veka", men han vet at det varer bare en time eller to og så er jeg like blid og elsker min mann vannvittig høyt.

Hvorfor elske en mann som har hatt forhold til andre damer mens jeg har gått gravid, som ikke kommer hjem etter en fest, som aldri husker selv hva han har gjort dagen der på og når jeg forteller det, så nekter han og tro meg.

For i bunnen er han verdens snilleste og dette har skjedd for lenge siden og siden vi har snakket og snakket og snakket og jeg har gjort alvor av mine trusler. Så har vi kommet dit vi er i dag og jeg vet at bedre kan vi ikke få det.

Han vet nå i dag at meg tuller han ikke med

Neida, jeg har hatt mange tunge stunder og der er få som vet hva som har skjedd i vårt forhold.

Det er mange som har spurt på fleip om og få låne min fantastiske mann og jeg har bare smilt av dem: De skulle ha visst!

Men jeg gir ikke opp så lett og jeg godtar at han gjør tingene på sin måte og jeg gjør de på min måte.

Og jeg har sagt til meg selv at jeg må se fremover, det som har skjedd kan jeg ikke gjøre noe med.

Jeg har aldri akseptert alkoholbruken hans eller utroskap, men jeg har tilgitt og jeg sier at tiden leger alle sår.

Jeg er da ingen enkel person jeg heller.

Har mange feil jeg og, men vi må akseptere at vi er forskjellige.

Og hver kveld så legger han seg tett inntil meg kysser meg i nakken og sier :"Jeg elsker deg!"

Så denne mannen vil jeg ha for meg selv....

PS! Har tross alt brukt tretten år av mitt liv til og forme han som jeg vil ha han

Så det er mulig altså? Kjekt å vite.

[Gjest Anonymous]

Er det virkelig mulig å unnskylde slik oppførsel? Dette er jo helt pinlig å lese. Latskap og uansvarlighet har fint lite med depresjon å gjøre. Kvitt deg med det håpløse daukjøttet, aldri i livet om du burde finne deg i det mer. Han skulle virkelig hatt seg ett tupp i ræva og en ørefik :evil:

[Lullu]

Life is too short...

Hilsen en som er 100% fornøyd med hvordan livet med sambOer er. Litt uenige må man være, eller så hadde jo alt vært så kjedelig. Men å ha en latsabb boende, ALDRI I VERDEN!

[Gjest Anonymous]

hei! jeg har også en udugelig og lat samboer.... til nå har jeg vært hjemme med sønnen vår siden han ble født, nå er han 20 mnd. gammel og skal begynne hos dagmamma.

Jeg har gjort alt husarbeidet hjemme, og badet og skiftet omtrent alle bleiene på minstemann, uten å få hjelp..... selv i helgene skal han slappe av og koble ut , og gjøre ingenting, fordi han har hatt en sånn slitsom uke på jobben....

Han har også et digert akvarium som trenger stell, men han rengjør det aldri... det har jeg begynt med, blir kvalm av å se på det, og jeg skjemmes hvis det kommer folk på besøk, og ser dette akvariumet....

Hvis jeg prøver å kjefte på ham for at vi må dele på husarbeidet når jeg begynner på jobb, eller at han må i h******ete se til å ta akvariumet sitt, blir han enten taus og ser veldig sint ut, går ut av rommet, eller svarer med å snakke meg i munnen på meg, mens jeg sier i fra..... hva skal jeg gjøre?

Er det mange menn som er slik? eller er min samboer ekstremt lat?

[Letti]

Hei Lala!!

Om det er mulig??

I følge statistikkene så er det vel kanskje ikke det, men med tro så kan man flytte fjell. Er det ikke det de sier?

Tro meg, jeg har holdt på og gi opp mange ganger, men det ser ut som jeg har fått igjen for og kjempe.

[*Kaisa*]

Det er utrolig hva noen kvinner finner seg i...

Som jeg skulle sagt det selv.

Du brenner lyset i begge ender. Dette kommer jo ikke til å vare. Enten så møter du veggen før eller senere eller så tar du en alvorsprat med personen du bor sammen med. ..som forøverig må være både døv og blind. Jeg hadde klikka for lenge siden. Et forhold handler om å gjøre ting sammen, om å gi og få. Jeg tror samboeren din har glemt ett par ting... Kanskje på tide å fortelle han "hvor skapet skal stå"???