Etter spiseforstyrrelse

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser (hovedsaklig anorexi) i ti år, men har i dag kommet langt på vei mot friskheten og er ikke lengre sykelig tynn... Jeg sliter likevel fortsatt med mat - i den grad at jeg stresser over mat. Jeg står helst ved kjøkkenbenken og spiser. Er opptatt av å spise sunt, men som feks på søndag da kjæresten min overrasket meg med cupcakes på Valentines fikk jeg veldig dårlig samvittighet. Likevel unnet jeg meg å spise (fordi de kom av kjærlighet, trøstet jeg meg med). Etter en "tillate seg"-episode merker jeg at terskelen for å spise noe søtt igjen er mindre, og jeg unner meg søtt flere dager etter... Jeg sliter konstant med dårlig samvittighet og skulle ønske jeg kunne finne ro rundt mat. For selv om jeg tillater meg noe godt, nyter jeg det ikke. På en vanlig dag når jeg er styrt av restriksjon og kontroll, går jeg ofte sulten i flere timer før jeg opplever noe som uroer meg (feks på skolen, eller på privaten), og når jeg da begynner å spise finnes det ikke bunn i meg... Da ender jeg som regel opp på sofaen med "tacomage" og dårlig samvittighet. Jeg ser meg selv i speilet og misliker personen som ser tilbake på meg, mer og mer for hver dag. Jeg spiser og ser at vekten går oppover, men samtidig føler jeg meg ekkel og fryktelig forstyrret. Før elsket jeg å kle meg opp. Nå henger alle de fine klærne mine urørt, mens jeg går i de samme komfortable, men fæle klærne som minner meg om trygghet i ekkel uro - de klærne som verken trykker eller gjør vondt noen steder når jeg føler meg oppblåst . 

Jeg vet ikke om jeg greide å forklare meg godt nok, men jeg sliter fryktelig med selvbildet, kropp, mat og uro. De sa livet skulle bli bedre da jeg ble frisk, men det har det tvert imot blitt. 

Er det noen som har erfart/erfarer lignende? Eller har greid å komme seg ut av et slikt mønster? Eller bare vil dele noen tanker?

Jeg er redd.. Og jeg er lei meg.

TS


 

Anonymkode: 954e7...317

[Gjest Notatboka]

Jeg tror på mange måter at man sjeldent klarer å bli 100% kvitt en spiseforstyrrelse. Du glemmer ikke hvor mange kalorier det er i en cupcake når du først har lært det. Men jeg tror også at det blir lettere med tiden. Det kan ta årevis, men mat kommer ikke til å være noe du stresser over på samme måte lenger. Du må bare holde ut og jobbe med tankene om at mat er farlig. Gratulerer med å ha kommet så langt, det står det stor respekt av. Klem

[AnonymBruker]

Jeg hadde det akkurat slik i mange år. Kompenserte delvis med å trene mye, faste i perioder, men alltid stresset ved mat og uro. Mye selvforakt og selvsagt, bak en fasade som var rimelig vellykket. Men ustabil i humøret og ikke lett for mine nærmeste å forholde seg til meg; når jeg hadde svart samvittighet og følte selvforakt ble lunten kort, jeg ble lett krenket og det gikk utover kjæreste el familie som snudde seg mot meg. De visste at jeg hadde slitt i tenårene, men lukket øynene både da og senere. Ingen, ikke jeg heller, forsto at det var en psykisk lidelse. Var single i perioder, i forhold i perioder, problemet var der alltid. Men mot slutten av 30-årene skjedde det liksom noe.

Det ene var at jeg skjønte at jeg aldri kom til å bli skikkelig overvektig, siden jeg hadde klart å hanke meg inn når det hadde sklidd ut, er glad i aktivitet og ikke har genetisk anlegg for overvekt.

Det andre var at jeg ble møkk lei og begynte å tenke "hvorfor er jeg ikke god nok?" "hvorfor skal ikke jeg få lov til å legge på meg om så skulle skje?" "hvorfor skal jeg frarøves matglede?" "hvorfor må jeg være så hard med meg selv?" Jeg jobbet også en del m meg selv.

Deretter hadde jeg en god periode i jobben; fikk bekreftelse, kjøpte meg større leilighet, følte meg tryggere, jeg hadde bevist noe og var økonomisk sikret og noe av uroen forsvant. Fikk så ny kjæreste og vi fikk barn, null problemer i svangerskap, selv om jeg var 40, vektoppgang på 7-8 kg som forsvant av seg selv ila første mnd etter fødsel. Nytt innhold, nytt forhold og ny tillit til kroppen min, har bevist endel, er ikke like ung IG utsatt for kroppspress (men fortsatt opptatt av å holde meg slank og sprek, bl.a siden jeg er godt voksen mor). 

I dag er jeg frisk, og jeg klarte det på egen hånd. Så det er mulig. Vil alltid kunne kaloritabell i hodet, men det er ingen ulempe. 

Håper du klarer å komme deg ut av det, det er ingen grunn til at du skal være så slem m deg selv og straffe deg selv. Klem 

 

Anonymkode: 375c7...c52

[AnonymBruker]

3 timer siden, Notatboka skrev:

Jeg tror på mange måter at man sjeldent klarer å bli 100% kvitt en spiseforstyrrelse. Du glemmer ikke hvor mange kalorier det er i en cupcake når du først har lært det. Men jeg tror også at det blir lettere med tiden. Det kan ta årevis, men mat kommer ikke til å være noe du stresser over på samme måte lenger. Du må bare holde ut og jobbe med tankene om at mat er farlig. Gratulerer med å ha kommet så langt, det står det stor respekt av. Klem

Vel, jeg bestemte meg for å slutte. Klarte det etter 1 år  Frisk som en fisk! Spiser det jeg vil, bryr meg ikke om kalorier eller overtrening lenger. 

Anonymkode: 16709...6dc

[Gjest Notatboka]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel, jeg bestemte meg for å slutte. Klarte det etter 1 år  Frisk som en fisk! Spiser det jeg vil, bryr meg ikke om kalorier eller overtrening lenger. 

Anonymkode: 16709...6dc

Så fantastisk! Beundrer deg for å ha klart det

[AnonymBruker]

Det er to år siden jeg begynte å spise, hvis man kan si det sånn. Jeg sliter fortsatt med å godta det nye meg. Jeg har gått opp 20kg og er nå normal vektig. Samtidig som jeg føler meg svær. Hver gang jeg spiser usunt så hater jeg meg selv. Kan ikke gå forbi et speil i en viss vinkel osv. Men samtidig vet jeg at jeg følte meg tykk for 20 kg siden også. Og det er først nå jeg faktisk km fylle en vanlig jeans strl smal med rompa mi. Og det føles egentlig ganske godt. Det er først nå jeg kan nyte en middag, til og med MED saus! Kroppen min har det bedre,jeg får masse positive kommentarer så tenker at jeg legger bort de tankene som dukker opp først og gjør som vennene mine. Det er jo litt godt og endelig kunne slappe av. Men jeg føler mye skyld og skam mot egen kropp, selvbilde etc. Det blir vel bedre etter hvert. Har satt regel for meg selv også. Om å holde meg unna treningssenter til jeg er kvitt de tankene helt.

Anonymkode: dcd45...790

[AnonymBruker]

Takk for at dere deler deres erfaringer. Gikk dere lenge og snakket med noen? Jeg har gikk til psykolog fra jeg ble syk i en alder av 14 til jeg ble 22. Deretter flyttet jeg hjemmefra, til en annen by, og det ble naturligvis avsluttet. Nå er jeg 24 og kjenner jeg ofte hadde trengt noen å prate med... Likevel orker jeg ikke tanken på å måtte vente minst et år for å få en behandler. Jeg regner med jeg ikke kan få noen hasteløsning. For sannsynligvis er jeg ikke "syk nok".

TS

Anonymkode: 954e7...317