Er det jeg som er urimelig?

[AnonymBruker]

Se forøvrig tråden her inne om sorg over savnet etter småbarna sine, kanskje ikke så superspennende for en 18-åring, men det kan jo være greit å få litt input på hvordan foreldre har det innimellom også

Anonymkode: 7bde3...a54

[AnonymBruker]

Ja, du er faktisk dritkjip. Hva så om faren din røyker og har utemøbler inne? Kanskje du skulle foreslå at dere drar sammen for å kjøpe møbler? 

At du ikke har 5 minutter til overs for å snakke med faren din et par ganger i uka kjøper jeg ikke. Jeg antar du går på videregående, og så hektisk er det faktisk ikke med lekser da (hvis du tror det så kommer du til å få deg en smell når du blir voksen og kommer deg ut i jobb!) Jeg er villig til å vedde på at du bruker mer enn nok tid på sosiale medier, tv og poengløse tekstmeldinger til venninner, så noen minutter har du faktisk å avse til din stakkars far. 

Mannen min leste forresten innlegget jeg akkurat skrev, og da jeg spurte han hva han hadde syntes dersom vårt barn ikke hadde giddet å snakke med han når han blir eldre var svaret: "Jeg hadde blitt helt fra meg, jeg!". 

PS: Når man er godt voksen er det ikke bare-bare å finne venner å "henge" med. De fleste andre på ens egen alder har familie og full jobb, og svært lite tid til overs for venner (og da særlig single venner, dersom man selv er gift og gjerne er sosiale ved å invitere andre par på middag) 

Anonymkode: 10528...dae

[AnonymBruker]

Så heldig du er som har en slik far. Her har jeg knapt kontakt med mine foreldre og vi møtes kun til bursdager eller jul, enda vi bor helt nært hverandre. Aldri om de ringer for å vise at de bryr seg o vil snakke. Du er veldig heldig og burde sette pris på det!

Anonymkode: 9a8ea...cb2

[AnonymBruker]

Min far ringer meg når jeg har bursdag og sier gratulerer med dagen også må han gå/legge på. Mine foreldre ble skilt når jeg var 8 år, jeg er voksen i dag og har hatt minimalt med han å gjøre siden jeg var barn. Han har ikke tid til oss "barna". Nå har han flere barnebarn og har kanskje sett de en eller to ganger og da er dåpen en av dem. 

Så vær for all del glad for at faren din ønsker å ha kontakt med deg, han er glad i deg! For øvrig så høres det ut som om faren din er deprimert, mtp at han ikke klarer å fullføre eller gjøre noe. (Tenker på bla møblene).

Anonymkode: cd724...b2b

[AnonymBruker]

Den 17. februar 2016 at 22.59, AnonymBruker skrev:

Herregud for noen svar da!.TS, jeg skjønner deg godt jeg. Synes ikke du virker kjip, høres ut som om du er glad i faren din og absolutt deler tid med ham,men det er tungt å skulle være den ene kilden til foreldrenes lykke. Som alenemor til et enebarn er det min store skrekk å bli som pappaen din! Jeg håper jeg klarer å leve mitt eget liv uten å legge ansvaret for min lykke på barnet mitt. Det er fint å forstå pappaen din og forsøke å være snill og forståelsesfull mot ham, men det er IKKE ditt ansvar at han sitter alene og tiltaksløs. Siden du bare er atten, er han da neppe så utgammel at han ikke kan ta tak i livet sitt selv!

Anonymkode: d2c39...bdb

Det er noen vanvittige svar du får TS. Her mener folk at du skal ta ansvar for livet til faren din, at du på en måte har et ansvar for han. Faren din kan ikke sentrere livet sitt rundt deg, han må skape seg et liv med innhold og ta ansvar for det. Du er fortsatt ikke voksen, men det er faren din! 

Jeg forstår fult ut at du ikke respekterer eller ser opp til en far som ikke tar tak i noen ting, du har full rett til å føle deg du gjør angående han. 

 

 

Anonymkode: 36098...31d

[:-) anna]

Tja. Jeg synes at det er de voksne som har ansvar for å gi ungdommer omsorg og spillerom. Jeg leser mellom linjene at du bekymrer deg litt for faren din. At du er redd for at han er ensom, og at du er midt oppe i den delen av å bli voksen som består i at man ikke lengre ser på foreldrene sine som ufeilbarlige, og som de som kan alt, men som  mennesker. I det ligger at man må fortolke virkeligheten på nytt. Man må vurdere pappa, og prøve å skjønne ham i forhold til verden. Er han rar, annerledes. Fikser han ikke livet sitt? For de aller fleste er det slik at man ikke ser foreldrene sine objektivt. Faren din er helt sikkert en bra mann, og en bra far. Hagemøblene spiller ikke så stor rolle. Veldig mange menn som bor alene har det litt sånn halvveis. Det er bare fordi det ikke erviktig for dem, og fordi de ikke helt "får til" det der. De ser ikke stygge gardiner, og det blir litt sånn "studenthybel". Men ikke tolk det som at han ikke fikser livet. Han er sikkert både flink og likt på jobb f.eks. Og det sier langt mer om han at han ringer deg flere ganger i uken. 

Når det er sagt så er det foreldres jobb å vise barn omsorg. Ikke motsatt. (Før de er gamle og på sykehjem f.eks) Din far er en voksen mann. Han har selv ansvar for p ha det bra i livet sitt. Det betyr ikke at du ikke skal bry deg. Snakk med ham og si ting rett ut. "Det var ikke det at jeg ikke ville snakke, jeg var bare så opptatt av å lese til den prøven." 

Hva om du hjelper ham med å ta litt tak i de tingene han ikke ser lengre. Si "Kan ikke vi stikke på IKEA i helgen og finne en ordentelig spisestue til deg? Nå har du hatt de hagemøblene lenge nok". 

[Carrot]

Hei TS, mulig jeg ser noe i innlegget ditt ingen andre ser men jeg spør jeg; opplever du pappaen din som litt i overkant needy og har du litt dårlig samvittighet for at du valgte moren din på en eller annen måte? Det kan være så enkelt som at han ikke takler livet uten dere ungene så bra og derfor blir det litt mye for deg å skulle ta ansvar for hans liv tenker jeg. Jeg ser jo at hvis man vil lese innleggene dine på verste måte så kan du oppfattes som urimelig, men jeg tenker at i en slik situasjon (basert på det jeg selv har sett i lignende saker) så er det ofte slik at foreldre maser på avkommet og det slår feil ut. De er kanskje ikke helt klar over det selv? Og oppfatter (som mange som varer deg gjør) derfor ungene som utakknemlige osv.

Snakk med faren din, prøv å forklar at du ikke ønsker være avvisende og at du skjønner at han føler seg avspist men at du ønsker prioritere skolen..