Er det jeg som er urimelig?

[stjernefrukt]

Skulle ønske min pappa var i live, så jeg kunne snakke med ham om hverdagslige ting... Angrer på at jeg ikke gjorde det mer, før det plutselig var for sent. 

[Gjest bruker83924]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Foreldrene mine skilte seg da heg var ti. Jeg har hele tiden bodd hos mamma, og det er sånn jeg har villet ha det selv. Nå er jeg 18. Jeg har følt hele tiden at pappa ikke har noe liv. Han flyttet for noen år siden tilbake til hjembyen sin, men jeg ble boende hos mamma. Jeg er på besøk hos ham i en del ferier, og han ringer meg 1-2 ganger i uka. Han har ingen hobbyer, nesten ingen venner. Jeg føler han baserer livet sitt rundt meg og broren min. Han klarer aldri å gjennomføre det han sier eks. slutte å røyke, begynne å trene, kjøpe div. intreør til leiligheten han har hatt i iver tre år. Han har verandamøbler til spisestuemøbler fordi han aldri greier å få kjøpt noe annet. Jeg er jo 18 år og har mye lekser, og prøver hvertfall å ha et liv utenom skolen også. Pappa ringer meg ofte i uka på kveldene, og jeg holder da logisk nok på med skolearbeid. Men jeg føler ikke det er "nødvendig" å snakkes så ofte siden det som oftest ikke skjer noe nytt hverken hos meg eller hos ham. Det er liksom det samme hver gang vi snakker på tlf. Det hender da at jeg sender en melding og sier at vi kan ringes i helga fordi jeg jobber med skolearbeid eller er opptatt. Og det har jo brukt å være greit. Men nå fikk jeg plutselig en melding der det sto "du har ikke mye tid til overs på meg". Jeg vet ikke hva jeg skal tolke ut av dette. Er det jeg som er kjip eller hva er greia? 

Anonymkode: 697a0...fe1

Enig med de andre her, som skriver at du er den kjipe. Syns fryktelig synd på faren din, og det høres virkelig ikke ut som han har det bra med seg selv. Du høres litt ut som en pubertal tenåring i innlegget ditt, og jeg tror som KKBB skriver: Du kommer til å angre når du blir eldre.

Du syns kanskje foreldrene dine er så kjipe og teite nå, og at de ikke har peiling på hvordan livet til ei ung jente er. Men de har akkurat like mye følelser som deg, og faren din syns nok det er utrolig trist at du trekker deg sånn unna han. Har du noen gang tenkt på at det er en grunn til at han gir slik opp på ting, og er som han er? Kanskje du skulle tatt en prat med han, høre om han har det bra. For meg ringer varsellampene for en svært ensom og kanskje muligens en litt deperimert mann.

[AnonymBruker]

Aldri om jeg tror du at du er så opptatt. Du FINNER 10 min til å snakke med faren din noen ganger i uka, LETT. Du kan ringe han når du drar til eller fra skolen? Ti min før du legger deg? Du kan og f.eks. ringe han FØR du gjør lekser eller ringe han opp igjen etter at du er ferdig med å gjøre lekser. Dere kan snakke mens du går til/fra trening, venner, andre aktiviteter. 

Jeg føler og at jeg må "finne på noe" for å snakke med min far, men jeg gjør den faenmeg fordet. Spør han om hans hobbier, snakker om jobben min, totalt uinteressante ting ang venner, skole, ringer hvis jeg trenger "hjelp" til å lage noe mat eller det er noe galt med leiligheten heller enn å google det.(Nå bor jo du hjemme, så dette er ikke like relevant) Han vil jo bare snakke med deg, det er nok ikke så viktig hva dere snakker om.

Anonymkode: 77a51...37d

[AnonymBruker]

Faren din er ensom, og du er faktisk litt kjip.

Gjør dere noen gang noe hyggelig sammen? Får dere noe kvalitetstid? Eller sitter dere bare inne i utemøblane og tørrsnakker?

Har du tenkt på at årsaken til at han ikke har kjøpt noe nytt interiør til leiligheten, er fordi han kanskje ønsker hjelp til dette? At han kanskje ville hatt noen å trene sammen med? (Gå tur med feks?)

Hvis det er mer kvalitet i tiden dere tilbringer sammen, så tror jeg han vil få mer forståelse for at du må gjøre skolearbeid på kveldstid 😊

Anonymkode: ab9d6...29c

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du er kjip. Da jeg var på din alder bodde jeg sammen med begge foreldrene mine, men bortsett fra felles middag eller når det var noe spesielt snakket vi lite sammen. Spesielt faren min snakket jeg lite med, for hva skulle vi snakket om? Selv da han jobbet i utlandet og bare kom hjem en eller to helger i måneden var det ingen kommunikasjon mellom oss mens han var borte, begge to var fornøyde med det vi fikk vite av min mor, som han snakket med på epost.

Nå som jeg har flyttet hjemmefra snakker jeg med min mor på telefon kanskje to ganger i måneden, og med min far kun dersom det er noe spesielt. Jeg spiser middag der kanskje en gang i måneden.

Det høres kanskje ut som om jeg ikke har noe nært forhold til foreldrene mine, men det er faktisk veldig nært. Vi føler bare ikke for å snakke sammen bare for å snakke sammen, for det ligger ikke i vår karakter. Vi er ganske enkelt innadvente hele familien, og trives derfor bedre med å sitte i hvert vårt hjørne i sofaen med en bok enn å gjøre noe sosialt.

 

Hvis min far hadde drevet på slik som din, med å ringe deg flere ganger i uka uten noe å si, da tror jeg jeg hadde blitt sprø. Antagelig ville jeg en dag sprukket og ganske aggressivt spurt hvorfor han ringer så ofte når han ikke har noe nytt å si, at jeg skal si fra hvis det skjer noe viktig, og hvis ikke kan det vente til helga.

Du bør velge en litt mer varsom fremgangsmåte. Helst snakke med ham om det før det blir for mye, og fortelle at du er ganske opptatt med skole og venner, og at det derfor er bedre om dere bare snakker i helga, når dere har litt mer å snakke om. Du kan også foreslå at han melder seg inn i en klubb eller noe, slik at han slipper å sitte hjemme hele kvelden.

Anonymkode: 42fb3...9c4

[AnonymBruker]

Herregud for noen svar da!.TS, jeg skjønner deg godt jeg. Synes ikke du virker kjip, høres ut som om du er glad i faren din og absolutt deler tid med ham,men det er tungt å skulle være den ene kilden til foreldrenes lykke. Som alenemor til et enebarn er det min store skrekk å bli som pappaen din! Jeg håper jeg klarer å leve mitt eget liv uten å legge ansvaret for min lykke på barnet mitt. Det er fint å forstå pappaen din og forsøke å være snill og forståelsesfull mot ham, men det er IKKE ditt ansvar at han sitter alene og tiltaksløs. Siden du bare er atten, er han da neppe så utgammel at han ikke kan ta tak i livet sitt selv!

Anonymkode: d2c39...bdb

[kisskissbangbang]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Herregud for noen svar da!.TS, jeg skjønner deg godt jeg. Synes ikke du virker kjip, høres ut som om du er glad i faren din og absolutt deler tid med ham,men det er tungt å skulle være den ene kilden til foreldrenes lykke. Som alenemor til et enebarn er det min store skrekk å bli som pappaen din! Jeg håper jeg klarer å leve mitt eget liv uten å legge ansvaret for min lykke på barnet mitt. Det er fint å forstå pappaen din og forsøke å være snill og forståelsesfull mot ham, men det er IKKE ditt ansvar at han sitter alene og tiltaksløs. Siden du bare er atten, er han da neppe så utgammel at han ikke kan ta tak i livet sitt selv!

Anonymkode: d2c39...bdb

Hvor ser du at hun uttrykker kjærlighet til ham?

Hadde hun ordlagt seg på en annen måte kunne jeg sikkert vært tilbøyelig til å være mer forsteåelsefull, men hun er jo konsekvent nedlatende i omtalen av ham. 

[AnonymBruker]

Hun besøker ham i ferier og prater med ham hver uke. Synes ikke det er nedlatende, mer en oppramsing av fakta. Hun ville nok fått mer sympati ved.å ordlegge seg annerledes, men er jo bare atten...

Anonymkode: d2c39...bdb

[Gjest cheshirecat]

WTF!?! Nei, du er ikke kjip! Du har lov til å ha ditt eget liv, spesielt når du er ung voksen og iferd med å etablere deg. Det er ikke du som barnet som skal ivareta fars behov for sosialisering. Man velger ikke foreldrene sine, men du velger selv hvor tett eller distansert du vil forholde deg til dem. At folk sier "hva om faren din dør" er helt latterlig. Du kan ikke forprioritere mor, far, søsken, besteforeldre og gamle venner du egentlig kanskje ikke har så kjempelyst til å være sammen med akkurat der og da - fordi "de kanskje dør en dag".. Newsflash; vi ALLE "dør en dag" - nøyaktig derfor skal du leve for DEG og ingen andre! Ingen oppegående foreldre vil at et 18årig barn skal sette til side sitt eget liv for å være på konstante "plikt" besøk hos mor og far. Gi det litt tid, og kanskje plutselig endrer det seg, og behovet ditt for å ha mer kontakt med faren din endres. Frem til da må du såklart ta vare på ham, være god med ham som best du kan, og hold gjerne jevnlig kontakt, men også på DINE premisser og til den tid det passer også for deg. Du er normal, ikke kjip. 

Endret 17. februar 2016 av cheshirecat

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes ikke du er kjip. Da jeg var på din alder bodde jeg sammen med begge foreldrene mine, men bortsett fra felles middag eller når det var noe spesielt snakket vi lite sammen. Spesielt faren min snakket jeg lite med, for hva skulle vi snakket om? Selv da han jobbet i utlandet og bare kom hjem en eller to helger i måneden var det ingen kommunikasjon mellom oss mens han var borte, begge to var fornøyde med det vi fikk vite av min mor, som han snakket med på epost.

Nå som jeg har flyttet hjemmefra snakker jeg med min mor på telefon kanskje to ganger i måneden, og med min far kun dersom det er noe spesielt. Jeg spiser middag der kanskje en gang i måneden.

Det høres kanskje ut som om jeg ikke har noe nært forhold til foreldrene mine, men det er faktisk veldig nært. Vi føler bare ikke for å snakke sammen bare for å snakke sammen, for det ligger ikke i vår karakter. Vi er ganske enkelt innadvente hele familien, og trives derfor bedre med å sitte i hvert vårt hjørne i sofaen med en bok enn å gjøre noe sosialt.

 

Hvis min far hadde drevet på slik som din, med å ringe deg flere ganger i uka uten noe å si, da tror jeg jeg hadde blitt sprø. Antagelig ville jeg en dag sprukket og ganske aggressivt spurt hvorfor han ringer så ofte når han ikke har noe nytt å si, at jeg skal si fra hvis det skjer noe viktig, og hvis ikke kan det vente til helga.

Du bør velge en litt mer varsom fremgangsmåte. Helst snakke med ham om det før det blir for mye, og fortelle at du er ganske opptatt med skole og venner, og at det derfor er bedre om dere bare snakker i helga, når dere har litt mer å snakke om. Du kan også foreslå at han melder seg inn i en klubb eller noe, slik at han slipper å sitte hjemme hele kvelden.

Anonymkode: 42fb3...9c4

Takk for at noen endelig har litt forståelse. Jeg er også selv veldig innadvent, og jeg liker ikke egentlig å snakke bare for å snakke. Liker bedre å snakke hvis det har skjedd noe spesielt, ikke bare si at alt er det samme og det har vært litt dårlig vær. Som folk over også nevner, så tror jeg og at faren min kan være ensom og muligens deprimert. Men fyren er snart femti år, og han har aldri siden han og mamma ble skilt, gjort noe forsøk på å skaffe seg en hobby, venner, kjæreste. Jeg vil ikke at det eneste han lever for er meg. Det er selvfølgelig bra at han bryr seg osv. men det føles bare feil at han ikke har noe liv utenom barna sine. Vi bor ikke i samme by, og både jeg og broren min er store og kommer ikke akkurat til å få mindre å gjøre framover heller. Han har også skuffet meg en del oppgjennom årene (ikke for å virke slem). F. Eks fikk jeg ikke noe bursdagsgave, ikke noe bursdagskort en gang på 18-års dagen min, og jeg var til og med på besøk hos han da. 

Ts

Anonymkode: 697a0...fe1

[Arktis]

For noen er det normalt å snakke med foreldrene annenhver dag, for andre går det flere uker. Du er voksen, du bestemmer selv hvor ofte det passer for deg. Når man er 18-år er det vel ofte andre ting man er mer opptatt av enn å skravle med foreldrene. Høres ut som faren din har har et stort behov for å ringe ofte, siden han er ensom osv. Men, slike ting må man ta tak i selv, og ikke gi barna dårlig samvittighet for at de ikke kan fylle den tiden. Du sier også at det er det samme dere snakker om hver gang, dette kan bli litt mye for hvem som helst, og jeg synes ikke du skal føle deg kjip på grunn av dette. 

Endret 17. februar 2016 av Arktis

[AnonymBruker]

Noen ganger må barna ta seg litt av foreldrene, selv om det skal være omvendt. mener man noe annetver man egoistisk.

Anonymkode: 4034d...971

[AnonymBruker 42]

Synes ikke "urimelig" passer veldig godt i denne settingen, og ville vel nok brukt andre ord til å beskrive dette, men siden du spør og bruker "kjip"... JA,  dette synes jeg er ganske KJIPT, men så er jo jeg veldig glad i familien min, og har en helt normal evne til å sette meg i andres situasjon også, inklusiv din far... 

Du kan være ganske sikker på at du og broren din er det viktigste han har i livet sitt, og da er det jo ikke akkurat rart at han ønsker å vite hvordan dere har det, og hva som skjer i deres liv, selv om ikke så mye nødvendigvis skjer i hans.

Vær glad du enda har en far som bryr seg om deg og er glad i deg, for før du vet av det så er han bare et minne, og da er det for sent å vise at du er glad i han også.

[Gjest GulSol]

Graviditetshormonene snurrer og jeg ser for meg selv som ei gammel, ensom ku med en 18 åring som ikke gidder prate med meg lengre.. 

Stakkar pappa din er en ensom mann med et trist liv.. 

[Salka]

Stakkars pappaen din.  Han virker ensom og deprimert. Han vil bare snakke med deg og vise at han er glad i deg, det er vel det samme om han har noe nytt og spennende å melde eller ikke, det viktigste er faktisk at han bryr seg. Håper du forstår det og setter pris på han før det er for sent... Og det å ikke orke å gjøre ting som du nevner er faktisk et tegn på depresjon. Jeg snakker av erfaring. 

[AnonymBruker]

Herregud, mannen er bare femti! Jeg er på samme alder, har da fortsatt drømmer og planer og evige forsetter om å forandre meg til det bedre

Kanskje han trenger en psykolog, en hund, en hobby? Jeg skjønner godt at det er tyngende å være den eneste interessen til faren sin omtrent. Man blir jo marinert i skyldfølelse fordi det aldri blir tid NOK. 

Men kg synes visst du skal ha MER skyldfølelse og hauger på... Sikkert de samme som kvitter seg med venninner som er "energityver" uten å blunke 

Anonymkode: d2c39...bdb

[regine]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Herregud for noen svar da!.TS, jeg skjønner deg godt jeg. Synes ikke du virker kjip, høres ut som om du er glad i faren din og absolutt deler tid med ham,men det er tungt å skulle være den ene kilden til foreldrenes lykke. Som alenemor til et enebarn er det min store skrekk å bli som pappaen din! Jeg håper jeg klarer å leve mitt eget liv uten å legge ansvaret for min lykke på barnet mitt. Det er fint å forstå pappaen din og forsøke å være snill og forståelsesfull mot ham, men det er IKKE ditt ansvar at han sitter alene og tiltaksløs. Siden du bare er atten, er han da neppe så utgammel at han ikke kan ta tak i livet sitt selv!

Anonymkode: d2c39...bdb

Må bare si meg HELT ENIG i dette!

Jeg syns overhode ikke du er kjip, TS, men derimot syns jeg faren din er det, som skal gi deg dårlig samvittighet for at du ikke alltid har tid/overskudd til han.

Han er ingen olding som knapt greier seg selv, han er en mann "midt i livet" som, i like stor grad som ei på 18, burde ha mange jern i ilden, ha jobb/interesser etc. og ikke leve hele livet sitt "gjennom" barna.

Hadde faren vært 80 og syk og pleietrengende hadde situasjonen vært en annen, men her høres det bare ut som en mann som ikke tar tak i livet sitt, og skyver ansvaret for dette over på sin datter. Hva slags forelder er det som gjør sånt? Ville vært helt utenkelig for meg, jeg ønsker jo at mitt unge voksne barn skal ha det bra, og ikke være min "krykke" her i livet.

Jeg syns du virker omtenksom overfor faren din TS, men jeg tenker og at det ikke er ditt ansvar at han har det bra. Og du har lov å sette grenser også overfor han.

[AnonymBruker]

At faren din er ensom er IKKE ditt ansvar. Jeg syns ikke du er urimelig. Kunne du fått til en rutine med ham at DU ringer ham hver søndag for eksempel? Da kan du snakke om uken som har gått, og uken som skal komme. En telefonsamtale i uka er ok. Og nå er du såpass stor at du kan hjelpe han litt når du er på besøk i feriene, dra på Ikea sammen, foreslå aktiviteter. Men som andre sier her, han er jo ikke eldgammel, at han er tiltaksløs er ikke din oppgave å bøte på. 

Ring ham, og gjenta at du har mye skolearbeid og mye som skjer, og at det stemmer at du ikke har mye tid til overs. At du slett ikke ønsker å kutte kontakt eller noe, men rett og slett ikke har tid til telefonsamtaler mange ganger i uka. At du gleder deg til å se ham i ferien/neste gang. 

Anonymkode: 638ff...00e

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noen ganger må barna ta seg litt av foreldrene, selv om det skal være omvendt. mener man noe annetver man egoistisk.

Anonymkode: 4034d...971

Jaha? Selv om pappaen ikke alltid var der, og ikke klarer å skape et liv for seg selv, så burde 18-åringen føle dårlig samvittighet for at hun ikke føler for å snakke med han igjen og igjen om det samme flere ganger i uken? Det synes jeg faktisk er mer egoistisk av faren, spesielt når han gir henne dårlig samvittighet. Det er ikke TS sitt ansvar å ta seg av faren som hun selv sier har skuffet henne en del opp i gjennom årene, det er faren sitt ansvar å ta tak i sitt eget liv.      

Anonymkode: 70627...9bc

[AnonymBruker]

Du skal ikke være en krykke for faren din, men samtidig er det lurt å vise forståelse for at barna hansbetyr mye for ham og at han antagelig er ensom og deprimert. Men jeg vet med meg selv at jeg ikke hadde et slikt helhetlig syn på mine foreldre da jeg var 18, for mange kommer nok det med alder og erfaring, noe som er helt naturlig.

Jeg skjønner godt du synes det er ubehagelig når dere ikke har noe spesielt å snakke om, for meg ble småprat med foreldrene mine (og andre voksne) først naturlig et stykke inn i 20-årene. Men jeg vet ikke om det er så lurt å si at du ikke har tid til å prate ti minutter to ganger i uka - alle kan ta seg tid til det, så det kan fort bli veldig avvisende. Men som foreslått før: hva om du begynner å ringe ham når det passer deg? Det løser ikke problemet med at du helst ikke vil snakke så mye med ham, men han vil iallfall føle seg mer inkludert og du slipper å avvise ham når han ringer i leksene. Da kan du kanskje tenke ut et par små emner dere kan snakke om også.

 

Anonymkode: 7bde3...a54