Er jeg gal?

[Gjest The Lost Dreamer]

Dette får meg til å lure på om jeg sliter meddepresjon eller ikke.

Så lenge jeg kan huske har jeg alltid skjult redsel, nervøsitet, usikkerhet, tristhet og sinne ved å le og smile. Jeg smilte når jeg fikk vite at bestefarem min døde, og jeg lo når jeg fortalte mamma og pappa at kanina mi har død. I tilleg har jeg ledd og grått i ett i begravelser og smilt når folk rundt meg har skada seg, krangla eller fått kjeft.

Dette er jo en helt uaksebtabel oppførsel etter min mening da, men jeg har lenge prøvde å skjerpe meg uten hell. 

Jeg føler jeg smiler og ler for ofte, for å skjule hvor utrolug deppa, redd, usikker og sliten jeg er. Jeg kan finne på å få latterkrampe  så jeg ikke får puste når jeg sitter i stua med mine foreldre også gå inn på rommet mitt å gråte meg til søvn.

Jeg har skjønt at dette er en forsvarmekanisme, men herregud den er jo helt elendig. Skammer meg skikkelig. Det får meg til å føle at jeg egentlig bare tror jeg er deprimert og at jeg innbiller meg at jeg sliter psykisk. 

Pappa spurte flere ganger i sommer hvorfor jeg nekter å dra til graven til bestefar som døde for to år siden. Han er ganske skuffa  over at jeg ikke har hvert der fordi bestefar var utrolig glad i meg. Han døde for to år siden, men jeg har likevel ikke dratt til graven hans. Jeg pleier bare å le det vekk og si jeg ikke vil, selvfølgelig blir pappa skuffa da!!! Jeg smilte når jeg fikk vite at han døde, selvom jeg elsker han utrolig høyt. Grunnen til at jeg nekter å besøke graven er at jeg fortsatt ikke har grått ordentlig over at han er borte. Det har enda ikke gått helt opp for meg, og jeg føler at hvis jeg drar til graven, så kommer jeg til å innse sannheten og bryte sammen og bare bli helt ødelagt. 

I det siste har folk rundt meg snakka mye om depresjon på skolen og jeg blir utrolig ukomfortabel når folk snakker om det. Folk sier så mye rart, ubevisst, og ler av det de sier, som sårer meg og som faktisk får meg til å føle meg dum og innbilsk.

Igår var det flere som påpekte at jeg sliter med depresjon på tull fordi jeg sa jeg la meg rett etter middag og fortsatt var trøtt når jeg våkna etter 13timer (Dette har skjedd flere ganger)

Beklager for langt innlegg, følte bare for å få det ut. Jeg tør ikke dra til legen i redsel for å skuffe foreldrene mine, få dem sinte eller bare virke oppmerksomhetssyk. Mamma har slitt med depresjon før, men jeg føler at hun hadde større grunn til å være deprimert enn meg.

Jeg føler meg rett og slett som et forferdelig menneske og skammer meg så mye at jeg ikke vil at folk skal vite om dette. Samtidig kjenner jeg at jeg ikke klarer å holde ut lenger. Jeg begynte å bli bedre i august, men for hver dag bare blir jeg verre og verre igjen. Det var virkelig ille ifjor og må føler jeg at det snart blir som ifjor igjen for meg.

Endret 16. februar 2016 av The Lost Dreamer

[minister-mio]

Det er vel sånn nervøs latter. Har hørt om andre som har det sånn, tror ikke du er gal altså

[Sjay]

Kjære deg.

Tenker du at depresjon er det samme som å være gal? Da tar du mektig feil og må jobbe med holdningene dine rundt psykisk sykdom. Det kan ramme alle, og det er ingen skam i det.
Men merker fra det du skriver at du bærer på skam, og at forsvarsmekanismen(e) din(e) bygger en slags mur rundt de ekte følelsene dine. Du vet hva de sier om troll og at de sprekker i lyset? Vel, du burde få luftet ut tanker og følelser med noen (psykolog/helsesøster) så du slipper å bære på alt dette og føle deg så sliten.

Mitt beste tips er; våg å være sårbar, men velg med omhu hvem du åpner deg for. Start med deg selv, for akkurat nå ignorerer du store deler av ditt indre. Ta vare!  

[Gjest The Lost Dreamer]

Den 16.2.2016 at 22.26, Sjay skrev:

Kjære deg.

Tenker du at depresjon er det samme som å være gal? Da tar du mektig feil og må jobbe med holdningene dine rundt psykisk sykdom. Det kan ramme alle, og det er ingen skam i det.
Men merker fra det du skriver at du bærer på skam, og at forsvarsmekanismen(e) din(e) bygger en slags mur rundt de ekte følelsene dine. Du vet hva de sier om troll og at de sprekker i lyset? Vel, du burde få luftet ut tanker og følelser med noen (psykolog/helsesøster) så du slipper å bære på alt dette og føle deg så sliten.

Mitt beste tips er; våg å være sårbar, men velg med omhu hvem du åpner deg for. Start med deg selv, for akkurat nå ignorerer du store deler av ditt indre. Ta vare!  

Jeg tenker slettes ikke at gal og depresjon burde være i samme setning i det hele tatt. Psykiske sykdommer er alvorlige ting ingen kan gjøre noe med. 

Grunnen til at jeg tror jeg er ''gal'', er fordi jeg føler jeg innbiller meg at jeg er psykisk syk. Jeg mener, jeg har det som folk med depresjon pleier å ha det, men jeg ler og smiler ganske ofte. Som nevnt i HI så kan jeg finne på å le helt uten videre når jeg egentlig er kjempe deppa - Derfor føler jeg meg gal. Jeg trodde at når man har depresjon så er det slik at en ikke klarer å smile i det hele tatt. Dessuten føler jeg at jeg ikke har noen grunn til å være lei meg. Jeg har det meste av det jeg vil ha - Får selvsagt ikke gjøre alt jeg vil, og kjøpe alt jeg vil ha, men jeg  har det en ungdom i Norge trenger for å ''overleve''. 

I tillegg har jeg hørt at folk med depresjon bare tenker og ikke klarer å sove. Jeg derimot kan sove i flere timer, og likevel være tappa for energi når jeg våkner. Har flere ganger skjedd at jeg har lagt meg rett etter middag, og våkna neste dag klokka 6, for å oppdaga at jeg fortsatt er trøtt. Det føles ut som om jeg aldri får nok søvn. 

[Gjest Vevila]

Tror det er ganske normalt. Man dekker over følelser med kroppslige gester. Du er absolutt ikke gal, men du skulle kanskje hatt noen å snakke med?  

[AnonymBruker]

9 minutter siden, The Lost Dreamer skrev:

Jeg tenker slettes ikke at gal og depresjon burde være i samme setning i det hele tatt. Psykiske sykdommer er alvorlige ting ingen kan gjøre noe med. 

Grunnen til at jeg tror jeg er ''gal'', er fordi jeg føler jeg innbiller meg at jeg er psykisk syk. Jeg mener, jeg har det som folk med depresjon pleier å ha det, men jeg ler og smiler ganske ofte. Som nevnt i HI så kan jeg finne på å le helt uten videre når jeg egentlig er kjempe deppa - Derfor føler jeg meg gal. Jeg trodde at når man har depresjon så er det slik at en ikke klarer å smile i det hele tatt. Dessuten føler jeg at jeg ikke har noen grunn til å være lei meg. Jeg har det meste av det jeg vil ha - Får selvsagt ikke gjøre alt jeg vil, og kjøpe alt jeg vil ha, men jeg  har det en ungdom i Norge trenger for å ''overleve''. 

I tillegg har jeg hørt at folk med depresjon bare tenker og ikke klarer å sove. Jeg derimot kan sove i flere timer, og likevel være tappa for energi når jeg våkner. Har flere ganger skjedd at jeg har lagt meg rett etter middag, og våkna neste dag klokka 6, for å oppdaga at jeg fortsatt er trøtt. Det føles ut som om jeg aldri får nok søvn. 

Det jeg vet er at depresjon arter seg forskjellig hos forskjellige mennesker. Noen sover ikke i det hele tatt, mens andre nesten ikke gjør annet enn å sove. Og det med at du ler og smiler vil jeg tro kan være en "forsvarsmekanisme". Du ønsker ikke å blottlegge for familie og venner hvor vondt du har det, så du tilpasser reaksjonene dine etter forventningene. Dessuten: Det å le og smile når du kan gjør kanskje godt? Du klarer kanskje å glemme at du har det vondt en liten stund akkurat der og da?

Jeg vet i alle fall at jeg er en mester til å sette opp en "normal" fasade selv, også når jeg egentlig har mest lyst til å krølle meg sammen i et hjørne og gråte, eller sperre meg inne med bøker, TV og PC og ikke se et menneske på flere måneder. Slik har jeg det jevnlig, i lange perioder, men det er ingen som merker det på meg om jeg ikke med vitende og vilje lar dem få vite det. 

Stor klem til deg, du har det ikke godt. Jeg anbefaler veldig at du prøver å få hjelp, og at du prøver å slippe noen du stoler på inn nære nok til å fortelle hvordan du har det.  Det hjelper faktisk. 

Anonymkode: a34db...b71

[AnonymBruker]

Den 16. februar 2016 at 21.28, The Lost Dreamer skrev:

Dette får meg til å lure på om jeg sliter meddepresjon eller ikke.

Så lenge jeg kan huske har jeg alltid skjult redsel, nervøsitet, usikkerhet, tristhet og sinne ved å le og smile. Jeg smilte når jeg fikk vite at bestefarem min døde, og jeg lo når jeg fortalte mamma og pappa at kanina mi har død. I tilleg har jeg ledd og grått i ett i begravelser og smilt når folk rundt meg har skada seg, krangla eller fått kjeft.

Dette er jo en helt uaksebtabel oppførsel etter min mening da, men jeg har lenge prøvde å skjerpe meg uten hell. 

Jeg føler jeg smiler og ler for ofte, for å skjule hvor utrolug deppa, redd, usikker og sliten jeg er. Jeg kan finne på å få latterkrampe  så jeg ikke får puste når jeg sitter i stua med mine foreldre også gå inn på rommet mitt å gråte meg til søvn.

Jeg har skjønt at dette er en forsvarmekanisme, men herregud den er jo helt elendig. Skammer meg skikkelig. Det får meg til å føle at jeg egentlig bare tror jeg er deprimert og at jeg innbiller meg at jeg sliter psykisk. 

Pappa spurte flere ganger i sommer hvorfor jeg nekter å dra til graven til bestefar som døde for to år siden. Han er ganske skuffa  over at jeg ikke har hvert der fordi bestefar var utrolig glad i meg. Han døde for to år siden, men jeg har likevel ikke dratt til graven hans. Jeg pleier bare å le det vekk og si jeg ikke vil, selvfølgelig blir pappa skuffa da!!! Jeg smilte når jeg fikk vite at han døde, selvom jeg elsker han utrolig høyt. Grunnen til at jeg nekter å besøke graven er at jeg fortsatt ikke har grått ordentlig over at han er borte. Det har enda ikke gått helt opp for meg, og jeg føler at hvis jeg drar til graven, så kommer jeg til å innse sannheten og bryte sammen og bare bli helt ødelagt. 

I det siste har folk rundt meg snakka mye om depresjon på skolen og jeg blir utrolig ukomfortabel når folk snakker om det. Folk sier så mye rart, ubevisst, og ler av det de sier, som sårer meg og som faktisk får meg til å føle meg dum og innbilsk.

Igår var det flere som påpekte at jeg sliter med depresjon på tull fordi jeg sa jeg la meg rett etter middag og fortsatt var trøtt når jeg våkna etter 13timer (Dette har skjedd flere ganger)

Beklager for langt innlegg, følte bare for å få det ut. Jeg tør ikke dra til legen i redsel for å skuffe foreldrene mine, få dem sinte eller bare virke oppmerksomhetssyk. Mamma har slitt med depresjon før, men jeg føler at hun hadde større grunn til å være deprimert enn meg.

Jeg føler meg rett og slett som et forferdelig menneske og skammer meg så mye at jeg ikke vil at folk skal vite om dette. Samtidig kjenner jeg at jeg ikke klarer å holde ut lenger. Jeg begynte å bli bedre i august, men for hver dag bare blir jeg verre og verre igjen. Det var virkelig ille ifjor og må føler jeg at det snart blir som ifjor igjen for meg.

Tenkte jeg skulle kommentere det jeg har hevet ut over her: man behøver ingen grunn for å være deprimert. Såklart: noen opplever ting som utløser en depresjon, men det er like normalt å få en depresjon uten en synlig årsak. Depresjon er en sykdom som går på kjemiske substanser i hjernen, og det kan ramme tilsynelatende tilfeldig. Hvorfor tror du at foreldrene dine blir sinte hvis du er åpen om hvordan du har det og drar til legen?

Mitt råd til deg er å søke hjelp. Det er veldig vanskelig i starten - når man har opprettholdt en fasade så lenge krever det mye å skulle bryte ut av denne. Men som psykologen min sa til meg en gang: veien ut er igjennom (også kom hun med en referanse til mustanghestene (?) som løper gjennom præriebrannene for å overleve isteden for å nytteløst flykte bort fra de). Og uavhengig av om du har en depresjon eller ikke, så er jeg sikker på at du vil ha nytte av noen å snakke med, for det virker som du bærer på veldig mye angst og smerte.

ønsker deg lykke til <3

Anonymkode: 35b67...851