Dominerende og "taktisk" kollega..

[Whoops]

En liten oppdatering er på sin plass... det ordner seg for snille jenter.

Personen jeg hadde problemer med sluttet for en stund siden på jobb. Jeg vet ikke helt detaljene rundt det og det spiller egentlig ikke noen rolle for meg heller. Arbeidsmiljøet var nok en medvirkende årsak og jeg vet at personen ble advart i forkant om enkelte ting, uten at det var noen synlig forbedring (det virket nesten som h*n bare ble verre).

Jeg har i ettertid fått høre at det ikke bare var jeg som reagerte, men at flere hadde merket seg at det var jeg som var en av de mest utsatte. Jeg har i ettertid sagt i fra til en overordnet og forklart hvordan jeg opplevde situasjonen, bare sånn for å lufte det og sikre at det ikke var noen kommentarer de hadde fått av vedkommende om meg og som kunne feste seg. Jeg fikk beskjed om at de hadde registrert at det var noe grums (både med holdingen til personen og relasjonen til andre, blant annet meg) og at de forsto at jeg syntes det var vanskelig.

Det er vel ikke vanskelig å tenke seg at jeg er lettet og veldig glad for at jeg slapp å lage noen stor sak ut av dette. Tross alt hadde jeg egentlig ikke noen skyld i situasjonen.

[SøtMelon]

Den 15. februar 2016 at 21.30, Whoops skrev:

Takk for gode råd WubWub. Det største problemet er kanskje at vi ikke har noen overordnet på plass (de er i en annen by eller på andre kontorer, noen også i andre land). De som er overordnet hos oss er innom sporadisk eller vi kommuniserer meg dem over nett eller telefon. De gangene de faktisk er hos oss har denne personen på en eller annen måte alltid klart å snike seg innpå på forhånd og gjerne tatt dem med ut på middag dagen før eller tilbudt seg å hente dem på stasjonen. Det er meningen at en av oss skal bli underleder etter hvert... og man ser jo hvordan det kan gå i verste fall

Personen er ikke faglig dyktig og dette er tydeligvis måten h*n klatrer på. Ledere som ikke er på plass til daglig vil jo gjerne høre stort og smått om hvordan det jobbes. Og de har ikke noe personlig forhold til noen av oss, utenom kanskje denne personen som alltid henger i skjørtene på dem når de er innom. Jeg kan bare håpe at de ikke er så lettlurte og at det grenser til det irriterenede eller åpenlyse.

Jeg skal prøve å si i fra, men det er vanskelig i et så lite miljø der man jobber så tett. Jeg ser snart ingen utvei annet enn å prøve å finne en annen person eller flere som kan spille litt på lag og støtte opp. Det er ting som angår hele gruppen også. For eksempel er det denne personen som har sterkest mening om temperaturen i rommet, hvor sterk kaffen skal være, hvor potteplanta skal stå osv. For ikke å snakke om hvor ofte h*n informerer oss om vi gjør ting på feil måte og deretter sender en epost til lederen og spør "Er det ikke sånn at vi skal gjøre dette slik?". De fleste av oss gir nok blanke blaffen i de fleste småtingene, men vi bør kanskje si i fra litt oftere om sånt også.

Du må få med flere på dette. Og husk å være forsiktig, for kollegaen din er mest sannsynlig en psykopat. Og slike er livsfarlige.

Hadde selv en slik kollega, og hun greide lett å overbevise sjefene om hva som helst. Ja, hun greide å vende sjefen mot meg uten at jeg selv visste hvorfor.

Men i vertfall, ikke finn på å gå til frontalangrep mot en psykopat 😊 Allier deg heller med kolleger som du stoler på.

[AnonymBruker]

Den Thursday, April 28, 2016 at 22.49, Zienna skrev:

For noen år siden, da jeg begynte i ny jobb, var jeg borti noenlunde samme situasjon.  Vi var 9 kolleger som hver dag hadde frokostmøte (kaffe) sammen, deriblant også sjefen.  La merke til at èn kollega ikke var der, og spurte ham om hvorfor han ikke kom.  Fordi ingen spør meg, svarte han.  Etter hvert forsto jeg at Frøken Dominant var på kant med ham, hvilket hun sa til meg. 

Først da gjennomskuet jeg gruppens virkelige samspill.  Frøken Dominant hersket.  Hun avbrøt de hun ikke syntes var viktige midt i en fortelling, himlet med øynene mens hun så på sjefen.  Sjefen så brydd ut, men sa aldri noe.  Ingen rundt bordet tok til motmæle eller forsvarte den det gikk ut over. 

Jeg hadde bestemt meg på forhånd. Da hun neste gang himlet med øynene, sa jeg høyt og provosende:  Hvorfor himler du med øynene?   Det er IKKE greit, og jeg aksepterer det IKKE!  Rød i ansiktet forlot hun rommet. 

Fra dette øyeblikk var det jeg som var "fienden".  Plutselig kom kolleger til meg og fortalte om år med mobbing og en sjef som ikke foretok seg noe.  Joda, sa sjefen, hun er ikke enkel, men hun er da ikke så gal heller.  I to år sa jeg god morgen og god middag til henne, hun svarte aldri.  Hun varslet sjefen om at hun ikke ville delta på noen sosiale aktiviteter hvor jeg var tilstede.  Velvel, sa han, det er jo ditt valg.. 

Enden på visa - hun søkte om overflytting til annen avdeling.  Mitt poeng, og råd, er å konfrontere.  Det er det eneste som nytter!  Kan også legge til at dette er mitt aller første møte med den slags problemstilling, etter mer enn 30 år i arbeidslivet.     

Åh, jeg hadde en helt lik kollega! Har henne ennå, men helt annen avd. Hun ble så sint da jeg gikk mot henne at hun ignorerte meg i alle møter. For meg gikk det sport i å få henne til å se på meg siden hun lot som jeg var luft  Hun oppførte seg grusomt mot flere, og sjefen sa det samme som din sjef..

 Men jeg tror noe er galt med henne. Ikke helt frisk...

Anonymkode: 408b3...b2d

[Whoops]

 

19 timer siden, SøtMelon skrev:

Du må få med flere på dette. Og husk å være forsiktig, for kollegaen din er mest sannsynlig en psykopat. Og slike er livsfarlige.

Hadde selv en slik kollega, og hun greide lett å overbevise sjefene om hva som helst. Ja, hun greide å vende sjefen mot meg uten at jeg selv visste hvorfor.

Men i vertfall, ikke finn på å gå til frontalangrep mot en psykopat 😊 Allier deg heller med kolleger som du stoler på.

Som sagt har hun sluttet i jobben og jeg slipper å tenke på det lenger.

Jeg er veldig forsiktig med å gi folk diagnoser. Noen mennesker mangler bare selvinnsikt og antenner dessverre.