Jeg er ikke syk nok

[AnonymBruker]

Sliter med angst, går til psykolog. Går hjemme fordi jeg klarer ikke skole eller jobb. 
Fokuserer på behandling.

1.
Når jeg er hjemme så føler jeg meg frisk. Jeg tørr ikke å kjenne på følelsene mine, i frykt for å knekke sammen. Gjør jeg det så er jeg redd for at jeg ikke skal klare å komme meg opp på overflaten igjen. 
Jeg kobler rett og slett ut og da føler jeg meg frisk. 

2.
Så fort jeg går ut døren eller telefonen ringer så slår det meg som en vegg. Jeg kobler ut og forter meg å gjøre det jeg må gjøre. Som å hente posten, kaste søppel, handle inn mat. Gjør aldri noe utover det, jeg har ikke energi til det. 
Jeg kobler ut for å beskytte meg selv, slik som beskrevet ovenfor. Jeg gjør det jeg må så fort jeg kan. 

3.
Hos psykologen får jeg sterk angst. Jeg er så nære på å knekke sammen som du får. 
Angsten er på topp og jeg glemmer alt som ble sagt å gjort. For hjernen klarer det bare ikke. 

Jeg skal nå legges inn. 
Men sliter med å godta at jeg er syk. For i scenario 1 så føler jeg meg jo frisk! Jeg klarer det på punkt 2. Altså jeg klarer å gjøre det jeg må, fordi jeg må gjøre det. 
hvorfor jeg mister kontrollen inne hos psykologen vet jeg ikke. Kan være fordi jeg må tenke og føle på de følelsene jeg unngår til daglig... eller jeg vet ikke, bare gjetter. I mitt hode så er jeg frisk, for jeg klarer 1 og 2. De som er syk er syk 24/7. 
Så til spørsmålene mine;

- Bare jeg som har det sånn? 
- Er jeg syk nok?

Anonymkode: c0faa...290

[AnonymBruker]

Syk nok til hva? 

Anonymkode: b97eb...497

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Syk nok til hva? 

Anonymkode: b97eb...497

innlegelse

Anonymkode: c0faa...290

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

innlegelse

Anonymkode: c0faa...290

Hvis du føler du trenger en innleggelse så er det sikkert det du trenger. Det handler ikke noe om å være syk nok å gjøre. Slapp av og ta i mot hjelpen.

Anonymkode: b97eb...497

[AnonymBruker]

Høres ut som du føler deg "frisk" fordi du unngår alt som er potensielt angstskapende. Det virker imidlertid som om angsten begrenser deg såpass mye at du ikke fungerer i det daglige. Hadde du ikke hatt angst så hadde du vel klart å jobbe eller studere. Slik jeg oppfatter det sliter du med psykiske plager (sykdom) som hemmer deg såpass mye i hverdagen at du ikke fungerer så bra som du skal.

Jeg håper du tar imot innleggelsen og at du bruker den konstruktivt til å utfordre angsten din. Lykke til  

Anonymkode: d3071...0fa

[Hactar]

Hvis du har fått tilbud om innleggelse, har noen vurdert deg til syk nok. Da bør du ta imot. At du føler deg sykere i behandlingssituasjonen enn hjemme er ikke uvanlig. Hos psykologen tvinges du til å konfrontere angsten, mens hjemme kobler du ut.

Mulig jeg er på bærtur nå, men jeg får litt følelsen av at du prøver å overbevise deg selv om at du ikke trenger innleggelse, fordi du da må kjenne enda mer på angsten. Hvis det er tilfelle, tenk nøye gjennom hvordan du har det nå. Du har det slett ikke bra. Selv om en innleggelse kan virke truende, er det behandling som må til for å få det bedre.

[AnonymBruker]

Største problemet er at jeg ikke føler meg syk nå. Siden jeg er hjemme, helt alene. 
Blir det for mye så trekker jeg for gardinene, slår mobil på lydløs og kobler av ringeklokken. Slik at ingen kan få kontakt og jeg må utfordre angsten. 

Nå føler jeg meg jo helt frisk. 
Er så usikker på dette med innleggelse, for jeg føler meg jo frisk nå

ts

Anonymkode: c0faa...290

[AnonymBruker]

Hvem foreslo innleggelse? Jeg snakker om selvmord til psykologen min, går aldri ut og ser og hører ting som ikke er ekte.. Allikevel er det ingen som legger meg inn, selv om jeg vil.. Men tør jo ikke si det til psykologen .. Ja ja.. 

Anonymkode: 39ede...bdb

[AnonymBruker]

Det handler om kontroll og frykt.

Når du er hjemme og skjermer deg selv mot alt som gir deg ubehag, har du kontroll og føler derfor ikke angst/frykt. Men det at du opplever det som en trussel mot kontrollfølelsen bare telefonen ringer, sier en del om hvor stort behov du har for å kontrollere omgivelsene dine.

De som har et sterkt behov for kontroll i livene sine har ofte det fordi det er noe annet de ikke føler de har kontroll over. Så da kontrollerer man heller det man KAN kontrollere, som feks om du skal være ute blant folk eller ikke. 

Ja, du blir dårligere hos psykologen fordi han/hun pirker borti de tingene som er den egentlige årsaken til frykten din. At du reagerer som du gjør betyr sannsynligvis at psykologen er inne på noe som er viktig for deg å snakke om.

Det du gjør ved å sperre deg inne, er å fortelle deg selv at verden er så farlig at du ikke engang kan være i den på samme måte som andre. Slik vil angsten vokse seg større og større.

For å bli mindre redd for noe, må du tøre å stå i angsten og våge å være redd. Å løpe og gjemme seg vil i det lange løp gjøre vondt verre. Psykologen kan hjelpe deg å møte angsten din på en konstruktiv måte, og da vil den etter hvert sannsynligvis bli mindre og du vil kunne leve mer som du ønsker.

Vær ærlig med psykologen, og vær ærlig med deg selv, ta imot den hjelpen du får. I ditt tilfelle høres det ikke ut som om det er hvordan du føler deg hjemme som bør definere hvor mye hjelp du trenger, det er hvordan du føler deg når du er ute.

Anonymkode: f1e44...6c2

[AnonymBruker]

Jeg har innlegget over. Ser nå at det kanskje virket litt krasst og belærende, det var overhodet ikke meningen.

Det jeg skrev er forøvrig basert på mine egne erfaringer med angsthåndtering. Om ikke alt er direkte relevant for din situasjon, håper jeg det kan ha verdi likevel.

Lykke til

Anonymkode: f1e44...6c2

[AnonymBruker]

Du er absolutt ikke frisk! Du klarer ikke å møte verden og du tørr ikke kjenne på dine egne følelser. Du er syk nok til innleggelse. Ingen tvil.

Anonymkode: 8efce...fd2

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvem foreslo innleggelse? Jeg snakker om selvmord til psykologen min, går aldri ut og ser og hører ting som ikke er ekte.. Allikevel er det ingen som legger meg inn, selv om jeg vil.. Men tør jo ikke si det til psykologen .. Ja ja.. 

Anonymkode: 39ede...bdb

Psykologen. Har utsatt det i flere måneder, for jeg tørr ikke. 

Jeg vet inderlig godt at jeg trenger det. Men det er så vanskelig. For når jeg er hjemme så føler jeg meg jo frisk. Bortsett fra de gangene jeg bryter sammen da. 

Alt er så vanskelig! Følelser, tanker, fortiden, familie. alt. Får panikk av å må snakke om det. Jeg vet godt hva jeg burde si, men jeg klarer det ikke. Frykten for å knekke sammen er for sterk. 
Jeg vet at det er det jeg bør gjøre. Jeg bør knekke sammen og si alt. Føler på en måte at det er det psykologen gjør, prøver å knuse den murveggen jeg har satt opp rundt meg. Første psykologen jeg hadde ble bare stille. Når jeg kjempet mot tårene så ble hun bare stille og lot det gå over. Hun jeg har nå presser på. Stiller de "riktige" spørsmålene, jeg får panikk, går ut, trekker pusten, hyperventilerer og kommer tilbake med masken på plass. Føler hun presser meg for å knekke meg, men på en positiv måte. For jeg vet jo selv at jeg MÅ fjerne den murveggen, jeg må si det jeg tenker og føler. 

Innleggelse er skummelt. Så ja, jeg håper på å få høre "Du er ikke syk nok" slik at jeg kan vise denne tråden til psykologen. 
For ved en innleggelse så kan jeg ikke flykte. Jeg kan ikke blokkere verden på samme måte. Jeg kan ikke gjemme meg under dyna og rømme inn i en bok. Jeg kommer til å føle meg fanget! Og det skremmer meg.

Jeg vet at innleggelse er det beste. Jeg vet at jeg en dag må knekke sammen, slik at psykologen kan hjelpe meg opp igjen. 
Jeg sier til meg selv hele tiden "Jeg er ikke syk nok". For det er lettere å høre enn "Du er ikke verdt bryet, du er en byrde". Jeg prøver å snu tankegangen, jeg prøver å bli frisk. Men den hersens veggen er i veien for meg! 20 år har jeg gjemt meg bak ordene "Jeg har det fint", jeg har skjult meg bak denne murveggen i så mange år. 

Fikk panikk før i dag, for psykologen sendte henvendelse ang innleggelse. Jeg tenkte å få høre at jeg er ikke syk nok, jeg trenger ikke innleggelse, psykologen overreagerer. Slik at jeg hadde en god grunn til å ta tilbake henvendelsen som ble sendt. Men svarene deres var ikke de jeg håpet på, så jeg ringte ikke. Angrer, men samtidig ikke. 
Jeg fikk panikk, jeg vil ikke! Men samtidig så vil jeg, for jeg vil bli frisk. For å bli frisk så må jeg gjøre ting som skremmer meg, ting jeg ikke vil. Får ikke til å sove, for det er så ufattelig mange tanker i hodet mitt. Jeg vil, men jeg vil ikke. Jeg må, men tørr ikke. 

ts

Anonymkode: c0faa...290

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvem foreslo innleggelse? Jeg snakker om selvmord til psykologen min, går aldri ut og ser og hører ting som ikke er ekte.. Allikevel er det ingen som legger meg inn, selv om jeg vil.. Men tør jo ikke si det til psykologen .. Ja ja.. 

Anonymkode: 39ede...bdb

Det er desverre ofte ganske tilfeldig eller basert på kapasitet hvem som får tilbud om innleggelse. Noen kan være veldig syke og må gjennom akutten etter selvmordsforsøk for å komme inn, mens i andre tilfeller trenger ikke pasienten å være så syk for å få innleggelse. En begynnelse vil i allefall å være å si alt til psykologen.

Anonymkode: ff3e2...9dc

[Hactar]

Du har god selvinnsikt, du både ser hva du trenger og hvorfor du stritter imot. Jeg håper du tar imot innleggelsen, særlig fordi jeg tror du vil klare å stå i behandlingen. Du vil helt sikkert knekke sammen, men det vil ikke ta forstanden fra deg. Og på andre siden venter en bedre tilværelse.