Jeg er ingenting

[cardinal2015]

Jeg er så fryktelig fortvilet, og trenger gode råd.

Jeg er ei jente i midten av 20 årene. Jeg har ikke fullført videregående, jeg har aldri hatt en ordentlig jobb (kun tilkallingsvakter på forskjellige steder), og har flere perioder vært uten jobb. Det lengte jeg har gått uten jobb er 3 år., og nå har jeg ikke jobbet siden september og da begynte jeg i jobben i juli og før det hadde jeg ikke jobbet siden 2012. Uansett, jeg kan ingenting,  har ingen kompetanse. Jeg blir livredd når folk spør meg om å gjøre ting jeg aldri har gjort, fordi jeg føler at det er "vanlige" ting å kunne når du er midt i 20 årene. Jeg har 2 barn, med 2 forskjellige menn, men det er fedrene som har hovedansvaret i begge tilfellene, og jeg har svært lite kontakt med mine barn. Jeg bor hos min far, og sover på kjøkkenet siden han i utgangspunktet bare leier en studioleilighet.

Jeg sliter veldig med psyken min, og jeg sliter med å få legen min og psykiatrien til å forstå hvor alvorlig jeg faktisk sliter. Jeg har veldig få venner på min egen alder, siden jeg ble sosialt utstøtt etter jeg mistet omsorgen til min yngste datter. Faren er psykopat, og har blant annet slått inn ruta på bilen min mens jeg satt inni, og han fikk alle imot meg med å gå ut på Facebook og på bygda og fortelle masse løgner om hvilken dårlig forelder jeg er osv. Han løy også i retten da vi diskuterte hvem som skulle ha omsorgen, og jeg ble så satt ut og målløs at jeg fikk ikke forsvart meg ordentlig.

Jeg har veldig dårlig selvbilde, men dette er ikke ugrunnet. Jeg er veldig stygg egentlig, har skeiv nese, ingen ordentlig fine former i ansiktet, store ører, ingen hake, stort heng over øynene, bart, stygge tenner, tynt pistrete hår, mørke ringer under øyene etc. I tillegg har jeg gått opp en del i vekt i det siste, fra å veie rundt 55 kg veier jeg nå 68, og jeg er ikke i utgangspunktet ei veldig stor jente så jeg har rett og slett blitt skikkelig feit. stor mage, store lår. ingen rumpe. puppene mine er skikkelig stygge, tomme, henger og ligger veldig "under armen". jeg har veldig mange stygge arr og strekkmerker på lår, legger, rumpe, mage, pupper, armer.

i perioder er jeg veldig deprimert. sånn som nå.  da sliter jeg med de vanligste ting, som å spise (jeg spiser toppen 2 måltider om dagen. men stort sett 1 eller ingen). dusje, kan fort gå 5 dager mellom hver gang jeg dusjer. på det verste har det gått 20 dager (dette er utenom perioder hvor jeg har vært innlagt på sykehus osv). pusse tenner. børste håret. stå opp av sengen. sove, jeg får ikke sove om natten, ligger våken og tenker og gråter. må klype meg selv for å fokusere på noe annet, men som regel ser jeg på netflix El. til jeg sovner av meg selv, gjerne etter å ha vært våken i 20 timer. da veksler det veldig mellom jeg enten sover fryktelig urolig og våkner hver time/annen hver time i ca 8 timer. eller jeg sover i dyp søvn i 10-16 timer. jeg har ingen døgnrytme i det hele tatt. jeg gruer meg til å gå på butikken, for jeg ser helt jævlig ut. bor i joggebukse eller treningstights og hettegenser, fett bustete tynt slitt ekkelt hår og ser ut som en zombie i trynet. jeg er fæl  økonomien har gått til helvete. jeg aner ikke hvor mye inkassogjeld jeg har, men det er på godt over 100 000.

jeg har en kjæreste. han er min aller beste venn. jeg er veldig avhengi av han og jeg føler jeg maser på han hele tiden.  han har akkurat fått en bedre stilling på jobben og driver å kjører inn nå. det er veldig mye fokus på jobb og soving for han om dagen, samtidig som han prøver å holde liv i kontakten med vennene sine, og derfor blir det veldig lite/ikke tid til meg. når vi er med hverandre så er vi hos han, og vi ligger stort sett i sengen fordi det er det jeg orker og bare sånn det har blitt, og ser på netflix. vi har drevet på frem og tilbake i 2 år. vi er litt kjærester, også er vi ikke det men driver på også er vi kjærester igjen osv. på våren i fjor, etter jeg kom hjem fra å ha besøkt familie i utlandet i påsken, kom han på døra mi og sa at det var slutt. han ville ikke mer.  jeg fikk ikke noe særlig foklarring, og han ble helt borte. tok ikke tlf når jeg ringte, svarte ikke på sms osv. jeg var helt knust, for han var og er min beste venn og min store kjærlighet. jeg har aldri opplevd en sånn nærhet til noen som jeg gjør med han. jeg var så knust i den perioden at jeg husker nesten ingenting av det. jeg gjorde ingenting, også begynte jeg å trene og jeg trente og trente og bare fokuserte på å trene. så plutselig begynte han å ta litt kontakt av og til. særlig på helger og sa at han ønsket at jeg kom til han så vi kunne ha sex. jeg var så fryktelig forelsket og jeg ville jo ha han tilbake og gjorde hva som helst for det, så jeg lot meg villig dra til han. vi hadde sex også var det null kontakt igjen. han svarte ikke meg. helt til han plutselig tok kontakt igjen etter 2-3 uker og ønsket at jeg kom for å ha sex igjen. og sånn holdt det på en stund før vi begynte å være mer sammen igjen, og nå er vi sammen igjen .

men jeg er så redd for å miste han igjen. jeg gråter når jeg skriver dette fordi jeg vet ikke om jeg kommer til å takle det.  jeg slet utrolig mye med selvmordstanker sist, det har jeg hatt av andre årsaker også de siste 15 årene, og det eneste som holder meg igjen er at jeg ikke er modig nok til å gjennomføre det. han sier at han er i en helt annen tankegang nå enn det han var på den tiden, at jeg er hans livs kjærlighet og at han bare vil ha meg. at det ikke er noe problemer og jeg må slutte å være så usikker og redd. Men jeg skjønner ikke hva han ser i meg. jeg har ingenting. jeg er en taper, et null. jeg kommer aldri til å få til noe. jeg kommer til å ende opp på gata. jeg har tidligere også bodd på gata etter at jeg ble kastet ut av huseieren min fordi jeg ikke kunne betale husleien. da sov jeg i bilen min, eller hos venner og bekjente.

jeg har lyst til å rette på dette, jeg har lyst til å bli et bedre menneske. få meg en ordentlig jobb jeg kan ha lenge, gå på skole og få mer kunnskap og utdanne meg til noe. jeg har egentlig veldig lyst til å bli eiendomsmegler eller noe der i gården. men jeg tror det er for sent. jeg er så skakkjørt at det kommer til å ta så altfor lang tid å ordne opp i. samtidig så hjelper ikke psyken min No særlig da jeg må sykmelde meg i de periodene jeg er deprimert siden jeg ikke får til en dritt da.

hvordan skal jeg få til å holde på kjæreste min? jeg er jo ingenting. han sier det bare er tull når jeg sier slik til han, men jeg har jo helt rett. er det noen som har noen gode råd?

[AnonymBruker]

Ta kontakt med psykisk helse i kommunen din og få hjelp til egen bolig. Og samtaler og terapi for eget selvbilde og selvtillit. Og få hjelp til å jobb osv via nav. Glem hele fyren. Han er ikke deg verdig. Han bruker deg når han føler for det. Det finnes ulike tilbud som kanskje er noe for deg sosialt. Og kanskje du har lyst til å freshe deg opp litt, ta en tur til frisøren etc. Jeg gir sikkert dårlige råd her nå, men det er det jeg kommer på. Lykke til! 

Anonymkode: e6362...8b5

[AnonymBruker]

Kjære deg, du sliter med mange problemer, og du må få hjelp. Start med fastlegen, slik at denne kan koble inn NAV/kommune.

Du trenger hjelp til å få selvtillit nok til å føle at du står støtt på egne bein. 

Anonymkode: 8893f...624

[AnonymBruker]

Hovedproblemet ditt kjære ts, er at du må lære deg til å bli glad i deg selv, for da omtaler du ikke deg selv på måten du gjør her, men da fokuserer du på det som er bra om deg selv. Alle har også bra sider! Du velger og bare legge vekt på det du ikke liker, men i andres øyne kan det du beskriver her, oppfattet helt annerledes. Du er nå din verste fiende, og dette må du snakke med noen om, ta tak i rota av problemet, som jeg tipper kommer av at du kanskje aldri fikk nok kjærlighet i oppveksten, ble ikke sett som barn osv. Mange er i den situasjonen, men det er på tide å slutte å leve offerrrollen, men ta tak i eget liv, lære deg til å bli glad i seg selv, men det er ikke gjort over natta, men det vil garantert snu livet ditt i riktig retning!

Den overskriften din provoserer meg faktisk, fordi alle er noe! Alle er verdifulle på sin måte, du må finne dine verdifulle sider.

Anonymkode: de2c3...9f7

[Gjest Blomsterert]

1 time siden, cardinal2015 skrev:

Jeg er så fryktelig fortvilet, og trenger gode råd.

Jeg er ei jente i midten av 20 årene. Jeg har ikke fullført videregående, jeg har aldri hatt en ordentlig jobb (kun tilkallingsvakter på forskjellige steder), og har flere perioder vært uten jobb. Det lengte jeg har gått uten jobb er 3 år., og nå har jeg ikke jobbet siden september og da begynte jeg i jobben i juli og før det hadde jeg ikke jobbet siden 2012. Uansett, jeg kan ingenting,  har ingen kompetanse. Jeg blir livredd når folk spør meg om å gjøre ting jeg aldri har gjort, fordi jeg føler at det er "vanlige" ting å kunne når du er midt i 20 årene. Jeg har 2 barn, med 2 forskjellige menn, men det er fedrene som har hovedansvaret i begge tilfellene, og jeg har svært lite kontakt med mine barn. Jeg bor hos min far, og sover på kjøkkenet siden han i utgangspunktet bare leier en studioleilighet.

Jeg sliter veldig med psyken min, og jeg sliter med å få legen min og psykiatrien til å forstå hvor alvorlig jeg faktisk sliter. Jeg har veldig få venner på min egen alder, siden jeg ble sosialt utstøtt etter jeg mistet omsorgen til min yngste datter. Faren er psykopat, og har blant annet slått inn ruta på bilen min mens jeg satt inni, og han fikk alle imot meg med å gå ut på Facebook og på bygda og fortelle masse løgner om hvilken dårlig forelder jeg er osv. Han løy også i retten da vi diskuterte hvem som skulle ha omsorgen, og jeg ble så satt ut og målløs at jeg fikk ikke forsvart meg ordentlig.

Jeg har veldig dårlig selvbilde, men dette er ikke ugrunnet. Jeg er veldig stygg egentlig, har skeiv nese, ingen ordentlig fine former i ansiktet, store ører, ingen hake, stort heng over øynene, bart, stygge tenner, tynt pistrete hår, mørke ringer under øyene etc. I tillegg har jeg gått opp en del i vekt i det siste, fra å veie rundt 55 kg veier jeg nå 68, og jeg er ikke i utgangspunktet ei veldig stor jente så jeg har rett og slett blitt skikkelig feit. stor mage, store lår. ingen rumpe. puppene mine er skikkelig stygge, tomme, henger og ligger veldig "under armen". jeg har veldig mange stygge arr og strekkmerker på lår, legger, rumpe, mage, pupper, armer.

i perioder er jeg veldig deprimert. sånn som nå.  da sliter jeg med de vanligste ting, som å spise (jeg spiser toppen 2 måltider om dagen. men stort sett 1 eller ingen). dusje, kan fort gå 5 dager mellom hver gang jeg dusjer. på det verste har det gått 20 dager (dette er utenom perioder hvor jeg har vært innlagt på sykehus osv). pusse tenner. børste håret. stå opp av sengen. sove, jeg får ikke sove om natten, ligger våken og tenker og gråter. må klype meg selv for å fokusere på noe annet, men som regel ser jeg på netflix El. til jeg sovner av meg selv, gjerne etter å ha vært våken i 20 timer. da veksler det veldig mellom jeg enten sover fryktelig urolig og våkner hver time/annen hver time i ca 8 timer. eller jeg sover i dyp søvn i 10-16 timer. jeg har ingen døgnrytme i det hele tatt. jeg gruer meg til å gå på butikken, for jeg ser helt jævlig ut. bor i joggebukse eller treningstights og hettegenser, fett bustete tynt slitt ekkelt hår og ser ut som en zombie i trynet. jeg er fæl  økonomien har gått til helvete. jeg aner ikke hvor mye inkassogjeld jeg har, men det er på godt over 100 000.

jeg har en kjæreste. han er min aller beste venn. jeg er veldig avhengi av han og jeg føler jeg maser på han hele tiden.  han har akkurat fått en bedre stilling på jobben og driver å kjører inn nå. det er veldig mye fokus på jobb og soving for han om dagen, samtidig som han prøver å holde liv i kontakten med vennene sine, og derfor blir det veldig lite/ikke tid til meg. når vi er med hverandre så er vi hos han, og vi ligger stort sett i sengen fordi det er det jeg orker og bare sånn det har blitt, og ser på netflix. vi har drevet på frem og tilbake i 2 år. vi er litt kjærester, også er vi ikke det men driver på også er vi kjærester igjen osv. på våren i fjor, etter jeg kom hjem fra å ha besøkt familie i utlandet i påsken, kom han på døra mi og sa at det var slutt. han ville ikke mer.  jeg fikk ikke noe særlig foklarring, og han ble helt borte. tok ikke tlf når jeg ringte, svarte ikke på sms osv. jeg var helt knust, for han var og er min beste venn og min store kjærlighet. jeg har aldri opplevd en sånn nærhet til noen som jeg gjør med han. jeg var så knust i den perioden at jeg husker nesten ingenting av det. jeg gjorde ingenting, også begynte jeg å trene og jeg trente og trente og bare fokuserte på å trene. så plutselig begynte han å ta litt kontakt av og til. særlig på helger og sa at han ønsket at jeg kom til han så vi kunne ha sex. jeg var så fryktelig forelsket og jeg ville jo ha han tilbake og gjorde hva som helst for det, så jeg lot meg villig dra til han. vi hadde sex også var det null kontakt igjen. han svarte ikke meg. helt til han plutselig tok kontakt igjen etter 2-3 uker og ønsket at jeg kom for å ha sex igjen. og sånn holdt det på en stund før vi begynte å være mer sammen igjen, og nå er vi sammen igjen .

men jeg er så redd for å miste han igjen. jeg gråter når jeg skriver dette fordi jeg vet ikke om jeg kommer til å takle det.  jeg slet utrolig mye med selvmordstanker sist, det har jeg hatt av andre årsaker også de siste 15 årene, og det eneste som holder meg igjen er at jeg ikke er modig nok til å gjennomføre det. han sier at han er i en helt annen tankegang nå enn det han var på den tiden, at jeg er hans livs kjærlighet og at han bare vil ha meg. at det ikke er noe problemer og jeg må slutte å være så usikker og redd. Men jeg skjønner ikke hva han ser i meg. jeg har ingenting. jeg er en taper, et null. jeg kommer aldri til å få til noe. jeg kommer til å ende opp på gata. jeg har tidligere også bodd på gata etter at jeg ble kastet ut av huseieren min fordi jeg ikke kunne betale husleien. da sov jeg i bilen min, eller hos venner og bekjente.

jeg har lyst til å rette på dette, jeg har lyst til å bli et bedre menneske. få meg en ordentlig jobb jeg kan ha lenge, gå på skole og få mer kunnskap og utdanne meg til noe. jeg har egentlig veldig lyst til å bli eiendomsmegler eller noe der i gården. men jeg tror det er for sent. jeg er så skakkjørt at det kommer til å ta så altfor lang tid å ordne opp i. samtidig så hjelper ikke psyken min No særlig da jeg må sykmelde meg i de periodene jeg er deprimert siden jeg ikke får til en dritt da.

hvordan skal jeg få til å holde på kjæreste min? jeg er jo ingenting. han sier det bare er tull når jeg sier slik til han, men jeg har jo helt rett. er det noen som har noen gode råd?

Det er fryktelig vanskelig med slike innlegg for en vet ikke hva en skal bidra med. Det er for mye å forholde seg til om du skjønner,og en må finne ord for å trøste. For jeg tror garantert at veldig mange vil nettopp det pluss p komme med gode råd til hjelp. Så vit det ihvertfall!

Det virker rart på meg at lege og psykriater ikke ser alvoret her. Du lever ikke et lett liv,og en skjønner at dette ser svart ut. Det ser jo helt vanlige mennesker.

Det jeg tenker er at du må få ditt eget sted å bo. Snakk med legen om det,så kanskje han bør hjelpe med et skriv til NAV. For ett skritt,en positiv forandring kan være den første av flere. En må starte ett sted. Gjøre NOE om du skjønner. Alt forandrer seg ikke på en gang,det tar tid. Men du er bare i midten av tjueårene,du har muligheter til å få det bedre mens du enda er forholdsvis ung. Det er aldri for sent uansett.

Men ta ett skritt først. Det er viktig !

[AnonymBruker]

Og en ting til ts : ALDRI sammenligne deg med andre! Vi utvikler oss alle i forskjellig tempo. Noen tar utdannelse mye seinere i livet, noen blir syke og må ta opp fag fordi de aldri fikk generell studiekompetanse. Selv må jeg ende kurs, ta etterutdanning eller noe for å komme videre, vanskelig å få jobb med min tidligere utdannelse. Men jeg må se på muligheter, ikke på alle hindringene som ligger der. Det må du også gjøre!

Hvis du er misfornøyd med vekta, gjør noe med det. Begynn å gå turer hver dag i hurtig tempo, hjelper veldig på humøret! Og figuren;) Spis sunt ( hjelper og på følelsen du har om deg selv ). Som sagt, gjør ting som får deg til å føle deg bedre, ikke selvdestruktive ting.

 

Anonymkode: de2c3...9f7

[Sølvi88]

Uff, hvor skal man starte... Få hjelp, du må få hjelp med psyken din aller først. Du kommer aldri til å klare å holde på en jobb om du ikke får bedre tanker om deg selv.

Spis og tren, gjerne hver dag. Tren hard og spis mye mat. IKKE tren uten og spise, da begynner også nye problemer. Trening utløser lykkehormoner og lykkestoffer i kroppen din. Og når du begynner å få synlige muskler blir du stolt. Det er nok noe du trenger. Stolthet. Vær snill mot deg selv og få hjelp, lykke til!

[Gjest førstedamen]

Jeg tror ikke noe på beskrivelsen din da du mulig kan se helt slik ut det er nok heller slik du føler du ser ut og har lært deg selv over mange år at det er slik som er pent og slik som er stygt. Ikke gjør det. Finn hva du liker mer med deg selv og mindre. Vi er mange som ikke er så veldig "modell" pene, men vi har lært oss å godta at slik ser vi ut.

Jeg er veldig ufornøyd med blandt annet tennene mine og det er dyrt å fikse på. Vil råde deg til å snakke ordentlig med psykolog eller lege å få frem at du faktisk sliter. Hvis du får komme inn i psykiatri omsorgen i din kommune, da får du også gratis tannbehandling!!!!

[AnonymBruker]

3 timer siden, cardinal2015 skrev:

Jeg er så fryktelig fortvilet, og trenger gode råd.

Jeg er ei jente i midten av 20 årene. Jeg har ikke fullført videregående, jeg har aldri hatt en ordentlig jobb (kun tilkallingsvakter på forskjellige steder), og har flere perioder vært uten jobb. Det lengte jeg har gått uten jobb er 3 år., og nå har jeg ikke jobbet siden september og da begynte jeg i jobben i juli og før det hadde jeg ikke jobbet siden 2012. Uansett, jeg kan ingenting,  har ingen kompetanse. Jeg blir livredd når folk spør meg om å gjøre ting jeg aldri har gjort, fordi jeg føler at det er "vanlige" ting å kunne når du er midt i 20 årene. Jeg har 2 barn, med 2 forskjellige menn, men det er fedrene som har hovedansvaret i begge tilfellene, og jeg har svært lite kontakt med mine barn. Jeg bor hos min far, og sover på kjøkkenet siden han i utgangspunktet bare leier en studioleilighet.

Jeg sliter veldig med psyken min, og jeg sliter med å få legen min og psykiatrien til å forstå hvor alvorlig jeg faktisk sliter. Jeg har veldig få venner på min egen alder, siden jeg ble sosialt utstøtt etter jeg mistet omsorgen til min yngste datter. Faren er psykopat, og har blant annet slått inn ruta på bilen min mens jeg satt inni, og han fikk alle imot meg med å gå ut på Facebook og på bygda og fortelle masse løgner om hvilken dårlig forelder jeg er osv. Han løy også i retten da vi diskuterte hvem som skulle ha omsorgen, og jeg ble så satt ut og målløs at jeg fikk ikke forsvart meg ordentlig.

Jeg har veldig dårlig selvbilde, men dette er ikke ugrunnet. Jeg er veldig stygg egentlig, har skeiv nese, ingen ordentlig fine former i ansiktet, store ører, ingen hake, stort heng over øynene, bart, stygge tenner, tynt pistrete hår, mørke ringer under øyene etc. I tillegg har jeg gått opp en del i vekt i det siste, fra å veie rundt 55 kg veier jeg nå 68, og jeg er ikke i utgangspunktet ei veldig stor jente så jeg har rett og slett blitt skikkelig feit. stor mage, store lår. ingen rumpe. puppene mine er skikkelig stygge, tomme, henger og ligger veldig "under armen". jeg har veldig mange stygge arr og strekkmerker på lår, legger, rumpe, mage, pupper, armer.

i perioder er jeg veldig deprimert. sånn som nå.  da sliter jeg med de vanligste ting, som å spise (jeg spiser toppen 2 måltider om dagen. men stort sett 1 eller ingen). dusje, kan fort gå 5 dager mellom hver gang jeg dusjer. på det verste har det gått 20 dager (dette er utenom perioder hvor jeg har vært innlagt på sykehus osv). pusse tenner. børste håret. stå opp av sengen. sove, jeg får ikke sove om natten, ligger våken og tenker og gråter. må klype meg selv for å fokusere på noe annet, men som regel ser jeg på netflix El. til jeg sovner av meg selv, gjerne etter å ha vært våken i 20 timer. da veksler det veldig mellom jeg enten sover fryktelig urolig og våkner hver time/annen hver time i ca 8 timer. eller jeg sover i dyp søvn i 10-16 timer. jeg har ingen døgnrytme i det hele tatt. jeg gruer meg til å gå på butikken, for jeg ser helt jævlig ut. bor i joggebukse eller treningstights og hettegenser, fett bustete tynt slitt ekkelt hår og ser ut som en zombie i trynet. jeg er fæl  økonomien har gått til helvete. jeg aner ikke hvor mye inkassogjeld jeg har, men det er på godt over 100 000.

jeg har en kjæreste. han er min aller beste venn. jeg er veldig avhengi av han og jeg føler jeg maser på han hele tiden.  han har akkurat fått en bedre stilling på jobben og driver å kjører inn nå. det er veldig mye fokus på jobb og soving for han om dagen, samtidig som han prøver å holde liv i kontakten med vennene sine, og derfor blir det veldig lite/ikke tid til meg. når vi er med hverandre så er vi hos han, og vi ligger stort sett i sengen fordi det er det jeg orker og bare sånn det har blitt, og ser på netflix. vi har drevet på frem og tilbake i 2 år. vi er litt kjærester, også er vi ikke det men driver på også er vi kjærester igjen osv. på våren i fjor, etter jeg kom hjem fra å ha besøkt familie i utlandet i påsken, kom han på døra mi og sa at det var slutt. han ville ikke mer.  jeg fikk ikke noe særlig foklarring, og han ble helt borte. tok ikke tlf når jeg ringte, svarte ikke på sms osv. jeg var helt knust, for han var og er min beste venn og min store kjærlighet. jeg har aldri opplevd en sånn nærhet til noen som jeg gjør med han. jeg var så knust i den perioden at jeg husker nesten ingenting av det. jeg gjorde ingenting, også begynte jeg å trene og jeg trente og trente og bare fokuserte på å trene. så plutselig begynte han å ta litt kontakt av og til. særlig på helger og sa at han ønsket at jeg kom til han så vi kunne ha sex. jeg var så fryktelig forelsket og jeg ville jo ha han tilbake og gjorde hva som helst for det, så jeg lot meg villig dra til han. vi hadde sex også var det null kontakt igjen. han svarte ikke meg. helt til han plutselig tok kontakt igjen etter 2-3 uker og ønsket at jeg kom for å ha sex igjen. og sånn holdt det på en stund før vi begynte å være mer sammen igjen, og nå er vi sammen igjen .

men jeg er så redd for å miste han igjen. jeg gråter når jeg skriver dette fordi jeg vet ikke om jeg kommer til å takle det.  jeg slet utrolig mye med selvmordstanker sist, det har jeg hatt av andre årsaker også de siste 15 årene, og det eneste som holder meg igjen er at jeg ikke er modig nok til å gjennomføre det. han sier at han er i en helt annen tankegang nå enn det han var på den tiden, at jeg er hans livs kjærlighet og at han bare vil ha meg. at det ikke er noe problemer og jeg må slutte å være så usikker og redd. Men jeg skjønner ikke hva han ser i meg. jeg har ingenting. jeg er en taper, et null. jeg kommer aldri til å få til noe. jeg kommer til å ende opp på gata. jeg har tidligere også bodd på gata etter at jeg ble kastet ut av huseieren min fordi jeg ikke kunne betale husleien. da sov jeg i bilen min, eller hos venner og bekjente.

jeg har lyst til å rette på dette, jeg har lyst til å bli et bedre menneske. få meg en ordentlig jobb jeg kan ha lenge, gå på skole og få mer kunnskap og utdanne meg til noe. jeg har egentlig veldig lyst til å bli eiendomsmegler eller noe der i gården. men jeg tror det er for sent. jeg er så skakkjørt at det kommer til å ta så altfor lang tid å ordne opp i. samtidig så hjelper ikke psyken min No særlig da jeg må sykmelde meg i de periodene jeg er deprimert siden jeg ikke får til en dritt da.

hvordan skal jeg få til å holde på kjæreste min? jeg er jo ingenting. han sier det bare er tull når jeg sier slik til han, men jeg har jo helt rett. er det noen som har noen gode råd?

Kjære deg, blir helt trist av å lese innlegget ditt. Og har du hatt selvmordstanker siden du var ti år?

Anonymkode: 0f1c6...841

[cardinal2015]

Nav er på banen, og der har jeg en fantastisk veileder som hjelper meg masse! Det er psykiatrien som ikke forstår. Jeg har hatt ukentlige samtaler med psykolog i lange perioder siden jeg var 12. og ja, selvmordstankene begynte da jeg var 10. jeg ble veldig mobbet på skolen, og av "vennene" mine, til langt opp i videregående. jeg har aldri klart å passe inn noe sted ordentlig.

 

det med egen bolig, jeg har prøvd i flere år å få hjelp til å flytte for meg selv, men ventelistene på kommunale boliger er lange og på det private markedet er det alt for dyrt for meg.

Jeg trener 5 dager i uken, når jeg kommer meg ut døra, og i gode perioder. men nå har jeg blitt nødt til å si opp treningsavtalen pga dårlig råd. det er for kaldt og glatt til å trene ute og for dårlig plass inne hjemme. jeg prøver å gå turer minst 2 ganger i uken, de er gjerne på 8-15 km. Jeg har ikke råd til å spise sunt :/ Selv om jeg prøver å sjonglere det lille jeg har inn i mnd så jeg får spist noe hver dag.

Jeg kan ikke gi opp kjæresten min. han er min eneste støtte hver dag. og han har oppført seg jævlig dritt mot meg, men han var helt sikker på at det ikke var bra for noen av oss å være sammen. han sier at han angrer på den perioden, og at han har helt andre tanker nå. og da han ringte og ville ha sex så var det fordi han savna meg også, ikke bare for å ha sex, selv om det var det han sa til meg da. men han trodde at jo mindre attraktivt han oppførte seg rundt meg jo lettere ville det bli for meg å komme meg videre.

jeg har snakket med nav og vi er enige om at jeg skal snakke med en fabrikk her jeg bor om å få praksisplass der 1-2 ganger i uken. og nav blir med og støtter opp og hjelper meg å forklare hvorfor jeg har hull i cv'en osv.

unnskyld at jeg høres så pessimistisk ut. men jeg ser at jeg ikke har vært spesifikk nok i det første innlegget og forklart at jeg har prøvd det i mange år å få ordentlig hjelp. men jeg blir en kasteball rundt omkring for å prøve ut ditt og datt og de har diagnostisert meg med lett vinter-depresjon. og det er helt feil. jeg har vørt til utredningen for ca 25 diagnoser, og vært innlagt på akutt døgnavdeling 37 ganger. så, det er ikke at jeg ikke har prøvd. setter veldig pris på rådene deres! tusen takk for fine svar

[Gjest Genevieve]

22 minutter siden, cardinal2015 skrev:

Nav er på banen, og der har jeg en fantastisk veileder som hjelper meg masse! Det er psykiatrien som ikke forstår. Jeg har hatt ukentlige samtaler med psykolog i lange perioder siden jeg var 12. og ja, selvmordstankene begynte da jeg var 10. jeg ble veldig mobbet på skolen, og av "vennene" mine, til langt opp i videregående. jeg har aldri klart å passe inn noe sted ordentlig.

 

det med egen bolig, jeg har prøvd i flere år å få hjelp til å flytte for meg selv, men ventelistene på kommunale boliger er lange og på det private markedet er det alt for dyrt for meg.

Jeg trener 5 dager i uken, når jeg kommer meg ut døra, og i gode perioder. men nå har jeg blitt nødt til å si opp treningsavtalen pga dårlig råd. det er for kaldt og glatt til å trene ute og for dårlig plass inne hjemme. jeg prøver å gå turer minst 2 ganger i uken, de er gjerne på 8-15 km. Jeg har ikke råd til å spise sunt :/ Selv om jeg prøver å sjonglere det lille jeg har inn i mnd så jeg får spist noe hver dag.

Jeg kan ikke gi opp kjæresten min. han er min eneste støtte hver dag. og han har oppført seg jævlig dritt mot meg, men han var helt sikker på at det ikke var bra for noen av oss å være sammen. han sier at han angrer på den perioden, og at han har helt andre tanker nå. og da han ringte og ville ha sex så var det fordi han savna meg også, ikke bare for å ha sex, selv om det var det han sa til meg da. men han trodde at jo mindre attraktivt han oppførte seg rundt meg jo lettere ville det bli for meg å komme meg videre.

jeg har snakket med nav og vi er enige om at jeg skal snakke med en fabrikk her jeg bor om å få praksisplass der 1-2 ganger i uken. og nav blir med og støtter opp og hjelper meg å forklare hvorfor jeg har hull i cv'en osv.

unnskyld at jeg høres så pessimistisk ut. men jeg ser at jeg ikke har vært spesifikk nok i det første innlegget og forklart at jeg har prøvd det i mange år å få ordentlig hjelp. men jeg blir en kasteball rundt omkring for å prøve ut ditt og datt og de har diagnostisert meg med lett vinter-depresjon. og det er helt feil. jeg har vørt til utredningen for ca 25 diagnoser, og vært innlagt på akutt døgnavdeling 37 ganger. så, det er ikke at jeg ikke har prøvd. setter veldig pris på rådene deres! tusen takk for fine svar

Jeg ville prioritert trening hvis jeg var deg, det gjør mye for den psykiske helsen pga endorfiner og at man er ute blant folk. Så bra at du er i kontakt med Nav med tanke på praksisplass, dette er et fint steg på veien.Begynn å ta tak i gjelden din først som sist. Tror det vil bedre seg for deg jeg TS og at du går lysere tider i møte.