Jeg er treningsnarkoman

[AnonymBruker]

Jeg er ei 21 år gammel jente, som siden høsten 2014 har trent omtrent hver dag. Det meste av treningen er jogging og styrketrening. Selv om jeg har trent mye og ensidig, har jeg utrolig nok ikke fått noen skader. 

Merker at jeg er blitt en treningsnarkoman, da jeg planlegger ALT i livet mitt etter når jeg skal trene. Jeg er livredd for å ikke få trent som jeg skal og er vant til, og dropper derfor mye annet til fordel for treningen. Selv om jeg har et slikt tvangsforhold til trening, så gleder jeg meg til å trene, og ingenting er som følelsen under og etter en treningsøkt. All treningen har også gjort at jeg har gått ned noen kilo, og veier nå 44-45 kg, med en høyde på 160 cm. Jeg spiser jo godt, men får naturligvis ikke nok kalorier siden jeg forbrenner så mye. 

Jeg vet jo at dette ikke er bra, og tenker at jeg må endre livsstil til slik jeg levde før treningsnarkomanien tok overhånd. Likevel er dette utrolig vanskelig. Jeg tenker at "jeg skjerper meg fra og med neste uke", men hver gang utsetter og utsetter jeg, fordi jeg klarer ikke tanken på å trene mindre enn jeg er vant til. Tror også det at jeg ikke har noen skader etc. og at jeg fungerer greit i hverdagen, gjør at jeg føler kroppen sier det er "greit" at jeg trener så mye som jeg gjør. 

Synes dette er utrolig vanskelig, og en veldig vond sirkel å komme seg ut av. Man kan tro at det "bare er å trene mindre", men det er faktisk ikke så lett, når jeg har hatt denne vanen i over et år. 

Er det noen her som har råd/tips til hva jeg kan gjøre? Noen som evt. er/har vært i samme situasjon, eller noen som vet noe rundt dette likevel? Setter utrolig stor pris på alle svar og hjelp

Anonymkode: c9574...cf2

[AnonymBruker]

Ta deg en tur til psykolog. 

Det gikk en dansk dokumentar på NRK for en stund siden om en mann som var treningsnarkoman. Han fikk hjelp av psykolog til å begrense treningen og gjøre nødvendige endringer for at treningen ikke skulle være den dominerende faktoren i livet hans. 

 

Anonymkode: dc56e...d38

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ta deg en tur til psykolog. 

Det gikk en dansk dokumentar på NRK for en stund siden om en mann som var treningsnarkoman. Han fikk hjelp av psykolog til å begrense treningen og gjøre nødvendige endringer for at treningen ikke skulle være den dominerende faktoren i livet hans. 

 

Anonymkode: dc56e...d38

Men koster ikke psykolog ganske mye? Jeg er privatist, og får derfor ikke studentrabatt eller lignende. Har heller ikke noe ekstra penger å rutte med. Vet at dette er noe man bør bruke penger på siden det har mye å si for meg som person, men jeg har rett og slett ikke penger til overs

Anonymkode: c9574...cf2

[Berit]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet jo at dette ikke er bra, og tenker at jeg må endre livsstil til slik jeg levde før treningsnarkomanien tok overhånd.

Anonymkode: c9574...cf2

Dette klarer du. Når du vet at det ikke er bra for deg, er du på god vei. Er ikke det viktigste og det riktigste å ha god helse? Skriv ned i en ukeplan hvilke dager du skal trene, sørg for at det ikke blir for mye. Fullfør. Strekk deg etter å nå målet til å oppnå det du synes er det beste for deg og kroppen din i det lange løp. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Berit skrev:

Dette klarer du. Når du vet at det ikke er bra for deg, er du på god vei. Er ikke det viktigste og det riktigste å ha god helse? Skriv ned i en ukeplan hvilke dager du skal trene, sørg for at det ikke blir for mye. Fullfør. Strekk deg etter å nå målet til å oppnå det du synes er det beste for deg og kroppen din i det lange løp. 

Ja, jeg vet jo innerst inne at dette ikke er bra for meg. Og det tenker jeg ofte på, og at jeg må endre livsstilen. Men selv om jeg har de riktige tankene, så er det utrolig vanskelig å endre det i praksis. Har prøvd å lage en slags ukeplan, men det nytter ikke. Jeg svikter gang på gang, fordi tanken på å ikke trene som jeg er vant til tar knekken på meg. Slik blir det at jeg tenker at "fra og med neste uke SKAL jeg skjerpe meg", men så svikter jeg også når neste uke kommer. Jeg utsetter og utsetter denne endringen av livet mitt, og det har jeg gjort så utrolig lenge nå. Skulle nesten ønske at jeg fikk en skade eller noe, som virkelig gjør at jeg fysisk ikke kan trene som jeg gjør. Men jeg føler kroppen min sier det er "greit". I tillegg er jeg så avhengig av den godfølelsen under og etter trening. 

Anonymkode: c9574...cf2

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ei 21 år gammel jente, som siden høsten 2014 har trent omtrent hver dag. Det meste av treningen er jogging og styrketrening. Selv om jeg har trent mye og ensidig, har jeg utrolig nok ikke fått noen skader. 

Merker at jeg er blitt en treningsnarkoman, da jeg planlegger ALT i livet mitt etter når jeg skal trene. Jeg er livredd for å ikke få trent som jeg skal og er vant til, og dropper derfor mye annet til fordel for treningen. Selv om jeg har et slikt tvangsforhold til trening, så gleder jeg meg til å trene, og ingenting er som følelsen under og etter en treningsøkt. All treningen har også gjort at jeg har gått ned noen kilo, og veier nå 44-45 kg, med en høyde på 160 cm. Jeg spiser jo godt, men får naturligvis ikke nok kalorier siden jeg forbrenner så mye. 

Jeg vet jo at dette ikke er bra, og tenker at jeg må endre livsstil til slik jeg levde før treningsnarkomanien tok overhånd. Likevel er dette utrolig vanskelig. Jeg tenker at "jeg skjerper meg fra og med neste uke", men hver gang utsetter og utsetter jeg, fordi jeg klarer ikke tanken på å trene mindre enn jeg er vant til. Tror også det at jeg ikke har noen skader etc. og at jeg fungerer greit i hverdagen, gjør at jeg føler kroppen sier det er "greit" at jeg trener så mye som jeg gjør. 

Synes dette er utrolig vanskelig, og en veldig vond sirkel å komme seg ut av. Man kan tro at det "bare er å trene mindre", men det er faktisk ikke så lett, når jeg har hatt denne vanen i over et år. 

Er det noen her som har råd/tips til hva jeg kan gjøre? Noen som evt. er/har vært i samme situasjon, eller noen som vet noe rundt dette likevel? Setter utrolig stor pris på alle svar og hjelp

Anonymkode: c9574...cf2

Kanskje du kunne forsøke å rett og slett lage mer avtaler med venner i løpet av uken? Da blir det vanskeligere å svikte dem og dra på trening i stedet. 

Anonymkode: 543d7...347

[Ciara]

Om jeg forstår deg rett: Det er psykisk sett du ser på dette som et problem? Siden kroppen din virker å trives med treningen, mener jeg. På mange måter er det jo heller ikke feil å være veldig opptatt av trening. Mange har hobbyer som tar stor plass i livet og som krever tilrettelegging. Men det høres jo ut som om du er et hakk over dette igjen, i og med at treningen er førsteprioritet i alle tilfeller. Velger du trening heller enn å møte mennesker? Hvis du går uten trening i dag (hvis det har skjedd, da), hvordan føler du deg da? Og hva er ditt forhold til kropp, har treningsinteressen din noe med kroppsfokus å gjøre, eller er det helse og den gode følelsen du er ute etter?

[Berit]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg vet jo innerst inne at dette ikke er bra for meg. Og det tenker jeg ofte på, og at jeg må endre livsstilen. Men selv om jeg har de riktige tankene, så er det utrolig vanskelig å endre det i praksis. 

Anonymkode: c9574...cf2

Jeg tror du ikke vet det nok, at du ikke vet virkelig hvor viktig det er.

Jeg trener en god del, men jeg er veldig forsiktig med det å ikke overtrene. Jeg liker til en viss grad å presse meg, og tror det er heldig til en viss grad. Men vet det ikke er bra i det lange løp å presse seg for mye, så er veldig obs på det. Jeg kjenner folk i rullestol, folk som har kreft, skader som har gjort dem mer eller mindre handicappet. Hadde aldri selv klart åkomme i den situasjonen. Vet så godt at mange har fått skader og andre alvorlige psykiske symptomer på å overdrive, og frykter å skulle komme i den situasjonen selv.

Så det er faktisk en skremsel for meg å tenke meg i ulike situasjoner der folk har dårlig helse. Jeg vil leve lengst mulig med best mulig helse. Ikke bare nå, men også når jeg blir gammel. Noen eldre har nettopp levd en gylden middelvei med ting, og de holder seg fantastisk. Mange av disse er mitt forbilde. 

Altfor mange som trener veldig mye over tid, får skader og må gi seg. Det er rart at du sier at du nesten skule ønske å få en skade. Hva hvis den skaden ikke helt gårt over? Tror neppe du faktisk vet hvor ille det kan være å bli utsatt for det. 

Jeg trener en del yoga og er blitt veldig hektet på det. Det handler også mye om balanse og synes det er fantastisk hjelpemiddel til å finne roen i meg selv. Anbefaler å trene det innimellom.

Endret 11. februar 2016 av Berit

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men koster ikke psykolog ganske mye? Jeg er privatist, og får derfor ikke studentrabatt eller lignende. Har heller ikke noe ekstra penger å rutte med. Vet at dette er noe man bør bruke penger på siden det har mye å si for meg som person, men jeg har rett og slett ikke penger til overs

Anonymkode: c9574...cf2

Nei, du må betale fram til du får frikort (du får henvisning fra fastlegen) og det er vel på rundt 2200kr, etter det er det gratis. 

Skal du derimot til privatpraktiserende psykolog koster det 900/1000 kr pr. time, noe som selvsagt er dyrt. 

Du kan også søke hjelp hos helsestasjon for ungdom (dersom du er i den alderen). Det beste er nok å ta det opp med fastlegen og be om henvisning. 

Anonymkode: dc56e...d38

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du kunne forsøke å rett og slett lage mer avtaler med venner i løpet av uken? Da blir det vanskeligere å svikte dem og dra på trening i stedet. 

Anonymkode: 543d7...347

De vennene jeg har i byen jeg bor nå møter jeg så mye jeg og de kan. Kan jo ikke forvente at de setter av mer tid til å møte meg, bare fordi jeg må ha en unnskyldning for å ikke trene. 

Anonymkode: c9574...cf2

[AnonymBruker]

1 time siden, Ciara skrev:

Om jeg forstår deg rett: Det er psykisk sett du ser på dette som et problem? Siden kroppen din virker å trives med treningen, mener jeg. På mange måter er det jo heller ikke feil å være veldig opptatt av trening. Mange har hobbyer som tar stor plass i livet og som krever tilrettelegging. Men det høres jo ut som om du er et hakk over dette igjen, i og med at treningen er førsteprioritet i alle tilfeller. Velger du trening heller enn å møte mennesker? Hvis du går uten trening i dag (hvis det har skjedd, da), hvordan føler du deg da? Og hva er ditt forhold til kropp, har treningsinteressen din noe med kroppsfokus å gjøre, eller er det helse og den gode følelsen du er ute etter?

Ja, treningen er dessverre blitt førsteprioritet. Jeg planlegger alt ut i fra treningen, og dersom noe kræsjer, kommer treningen først. Uansett. Hater at det er slik Jeg har ikke gått en dag uten trening siden jeg begynte å bli avhengig. Har selvfølgelig hatt dager hvor jeg ikke har trent like hardt (feks. en gåtur med rask gange i 45 min), og på slike dager føler jeg meg nesten fæl og at jeg har noe "ugjort". Får også mindre matlyst hvis jeg ikke trener slik jeg er vant med. Det er først og fremst helse og den gode følelsen jeg er ute etter. Men jeg er også opptatt av å spise sunt, se bra og trent ut, men det er ikke slik at jeg er veldig opptatt av utseendet, nei. 

Anonymkode: c9574...cf2

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg trente hver dag i omtrent halvannet år. Det begynte å gå utover forholdet mitt, kjæresten ble irritert over alt som hadde med trening å gjøre. i tillegg trener jeg hjemme, så jeg er i veien og bråker (bruker videoer med alt fra kickboxing til beinhard tabata og cardio til styrke). Jeg følger programmer som er satt opp, og var ekstremt opptatt av å følge planen (trene mandagstrening på mandag etc). Det var veldig vanskelig å ikke trene, og jeg fikk helt vondt i magen om det skjedde noe som gjorde at jeg ikke fikk fulgt kalenderen. Og jeg har heller ikke blitt skada.

Da jeg var syk to dager trente jeg dobbelt neste dag og dagen etter det (nesten to timer) for å "ta igjen" øktene fra dagene før. Jeg tenkte på, planla og leste om økter og programmer hele tiden, både når jeg fulgte oppsatte programmer som gjerne går over 4-8 uker, og når jeg selv satte det sammen (da var det egentlig verre, for da satt jeg og planla hvilken dag styrke var best, hvilken dag cardio passa etc).  Vi måtte gjøre endringer som gjorde at vi ikke var sykt sure på hverandre hele tiden. 

Så: Jeg starta med å kutte ut helga. Noen ganger blir kjæresten med å ta en økt i helga, andre helger trener jeg ikke, annet enn å gå turer med hunden, og de kan gjerne være lange og i ulendt terreng etc. Kjæresten får faktisk bestemme om det blir trening eller ikke. Det var veldig vanskelig å gjøre det i starten. Og jeg skal ikke late som det ikke er vanskelig nå også, men det har blitt bedre. 

Jeg tenker fortsatt MYE på trening og leser om øktene og sånn, men jeg greier å gå utenom planen. Jeg får ikke helt mentalt sammenbrudd av å trene en onsdagsøkt på en torsdag eller å hoppe over helga sånn at søndag er på mandag. Skjønner at dette høres sykt ut. Jeg må tvinge meg selv til å ikke gjøre det, mend det hjelper å ha samboer. Hadde jeg ikke hatt det kunne jeg sikkert trent to ganger om dagen. Minst. Trener om morgenen før jobb, så da hadde jeg sikkert tatt en økt etter jobb også. 

Så nå trener jeg 5-6 dager i uka. Og jeg spiser godteri etc innimellom. Men ja, jeg har et stykke igjen før det ikke er en besettelse, jeg ser på/etter forbedring på kroppen hele tiden, lurer på hva jeg spiser feil siden jeg ennå ikke har klart synlige abs, er med i treningsgrupper på fb og savner det skikkelig de dagene jeg ikke trener. 

Tror det er litt fordi en del avmeg er redd for å bil tjukk og lat igjen, som jeg var før. Men jeg har jo endret livsstil, så det burde ikke skje. 

Begynn med små steg, kutt en eneste dag. Med tvang. Eller velg å gjøre noe annet en dag. 

Sammen kan vi klare det!

Anonymkode: 13898...647

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg trente hver dag i omtrent halvannet år. Det begynte å gå utover forholdet mitt, kjæresten ble irritert over alt som hadde med trening å gjøre. i tillegg trener jeg hjemme, så jeg er i veien og bråker (bruker videoer med alt fra kickboxing til beinhard tabata og cardio til styrke). Jeg følger programmer som er satt opp, og var ekstremt opptatt av å følge planen (trene mandagstrening på mandag etc). Det var veldig vanskelig å ikke trene, og jeg fikk helt vondt i magen om det skjedde noe som gjorde at jeg ikke fikk fulgt kalenderen. Og jeg har heller ikke blitt skada.

Da jeg var syk to dager trente jeg dobbelt neste dag og dagen etter det (nesten to timer) for å "ta igjen" øktene fra dagene før. Jeg tenkte på, planla og leste om økter og programmer hele tiden, både når jeg fulgte oppsatte programmer som gjerne går over 4-8 uker, og når jeg selv satte det sammen (da var det egentlig verre, for da satt jeg og planla hvilken dag styrke var best, hvilken dag cardio passa etc).  Vi måtte gjøre endringer som gjorde at vi ikke var sykt sure på hverandre hele tiden. 

Så: Jeg starta med å kutte ut helga. Noen ganger blir kjæresten med å ta en økt i helga, andre helger trener jeg ikke, annet enn å gå turer med hunden, og de kan gjerne være lange og i ulendt terreng etc. Kjæresten får faktisk bestemme om det blir trening eller ikke. Det var veldig vanskelig å gjøre det i starten. Og jeg skal ikke late som det ikke er vanskelig nå også, men det har blitt bedre. 

Jeg tenker fortsatt MYE på trening og leser om øktene og sånn, men jeg greier å gå utenom planen. Jeg får ikke helt mentalt sammenbrudd av å trene en onsdagsøkt på en torsdag eller å hoppe over helga sånn at søndag er på mandag. Skjønner at dette høres sykt ut. Jeg må tvinge meg selv til å ikke gjøre det, mend det hjelper å ha samboer. Hadde jeg ikke hatt det kunne jeg sikkert trent to ganger om dagen. Minst. Trener om morgenen før jobb, så da hadde jeg sikkert tatt en økt etter jobb også. 

Så nå trener jeg 5-6 dager i uka. Og jeg spiser godteri etc innimellom. Men ja, jeg har et stykke igjen før det ikke er en besettelse, jeg ser på/etter forbedring på kroppen hele tiden, lurer på hva jeg spiser feil siden jeg ennå ikke har klart synlige abs, er med i treningsgrupper på fb og savner det skikkelig de dagene jeg ikke trener. 

Tror det er litt fordi en del avmeg er redd for å bil tjukk og lat igjen, som jeg var før. Men jeg har jo endret livsstil, så det burde ikke skje. 

Begynn med små steg, kutt en eneste dag. Med tvang. Eller velg å gjøre noe annet en dag. 

Sammen kan vi klare det!

Anonymkode: 13898...647

Så godt å høre at jeg ikke er alene, selv om det ikke er en særlig positiv situasjon du er/har vært i. Jeg kjenner meg igjen i det å feks. måtte "ta igjen" trening, men for min del trente jeg faktisk mens jeg hadde tarminfeksjon tidlig i høst. Helt forferdelig at det går an å bli så besatt av trening. Jeg planlegger egentlig ikke øktene så mye, og følger ingen fast "plan", men får helt hetta hvis jeg feks. ikke jogger så mye som jeg pleier over feks. en uke, eller hvis jeg ikke får trent alle muskelgrupper så mye som jeg bruker. 

Tenker at samboeren din har vært til utrolig god hjelp, du er heldig som han en! Jeg har dessverre ingen som kan hjelpe meg slik, og derfor er det ekstra vanskelig. Ja, man må tvinge seg selv, men det at noen andre "hjelper til" tror jeg er betydningsfullt. Fordi jeg har ikke klart å overtale meg selv til å endre livsstilen. 

Jeg tror nok at min redsel også er å bli "lat og i dårlig form". Innerst inne vet jeg jo at jeg ikke blir det selv om jeg kutter ned treningen, og/eller trener mer variert, men jeg klarer likevel ikke å slutte. Jeg ser ikke på endringer på kroppen min, det er egentlig det indre jeg er mest opptatt av. Altså helsen, godfølelsen, gleden osv jeg får av trening. 

Har som nevnt opplevd å ikke ha matlyst, og å ikke få sove, dersom jeg ikke trener slik jeg alltid gjør. Hadde du det også slik? Vet at hvis jeg skal klare å avvenne meg denne treningsrutinen, så kommer jeg til å plages særlig med slike ting   

Anonymkode: c9574...cf2

[AnonymBruker]

Ja, jeg har opplevd å ikke få sove, men det har faktisk vært psykisk. Altså, jeg har tenkt "hva skal jeg trene i morgen, hvordan skal jeg trene i morgen, hvordan skal jeg rekke å få tid til å trene det jeg vil". Og så får jeg ikke sove pga det. 

I dag, feks, sto det to økter på planen, det var valgfritt. Man skulle altså ta den ene. Jeg sov i treningstøyet mitt for å rekke begge to før jobb...! Men det blir bedre. Jeg er også avhengig av den herlige boosten etter en hard økt. Men når man begynner å planlegge livet sitt rundt trening er det jo ikke noe sunt. Jeg kan fortsatt være sånn at vi får vite at vi må reise bort til feks noen slektninger tidlig på en lørdag og være borte hele dagen...så tenker jeg "MEN...da får jeg ikke trent!! Kan jeg skvise inn en økt?!" Helgetanken er der ennå, har ikke vært så mange mnd jeg har holdt meg unna det. 

Jeg kan også bli påvirka av folk i treningsgrupper som gjør mer enn meg, men jeg slutta å følge et par folk på Instagram som egentlig bare ga dårlig samvittighet.

Matlyst har jeg ikke hatt problemer med, og jeg veier rundt ti kilo mer enn deg og er bare noen få cm høyere, men jeg har noen ganger gjort sånn at jeg - om jeg ikke har tilgang på noe sunt - velger å la være å spise der og da og spiser masse middag istedet. Nå tror jeg at jeg ikke bygger nok muskler fordi jeg ikke spiser nok, så prøver å spise mer enn jeg vil.

Ja, det hjalp veldig å få "kjeft" for treninga av samboeren, selv om jeg ble sur der og da. Han vil jo bare mitt beste, og når jeg heller trener enn å finne på noe sammen er det jo ikke bra...! Kanskje du kan alliere deg med en venninne, som du gjør noe annet med på feks lør eller søn, at dere faktisk er sammen hele dagen så du ikke får sjans til å trene?

Anonymkode: 13898...647

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har opplevd å ikke få sove, men det har faktisk vært psykisk. Altså, jeg har tenkt "hva skal jeg trene i morgen, hvordan skal jeg trene i morgen, hvordan skal jeg rekke å få tid til å trene det jeg vil". Og så får jeg ikke sove pga det. 

I dag, feks, sto det to økter på planen, det var valgfritt. Man skulle altså ta den ene. Jeg sov i treningstøyet mitt for å rekke begge to før jobb...! Men det blir bedre. Jeg er også avhengig av den herlige boosten etter en hard økt. Men når man begynner å planlegge livet sitt rundt trening er det jo ikke noe sunt. Jeg kan fortsatt være sånn at vi får vite at vi må reise bort til feks noen slektninger tidlig på en lørdag og være borte hele dagen...så tenker jeg "MEN...da får jeg ikke trent!! Kan jeg skvise inn en økt?!" Helgetanken er der ennå, har ikke vært så mange mnd jeg har holdt meg unna det. 

Jeg kan også bli påvirka av folk i treningsgrupper som gjør mer enn meg, men jeg slutta å følge et par folk på Instagram som egentlig bare ga dårlig samvittighet.

Matlyst har jeg ikke hatt problemer med, og jeg veier rundt ti kilo mer enn deg og er bare noen få cm høyere, men jeg har noen ganger gjort sånn at jeg - om jeg ikke har tilgang på noe sunt - velger å la være å spise der og da og spiser masse middag istedet. Nå tror jeg at jeg ikke bygger nok muskler fordi jeg ikke spiser nok, så prøver å spise mer enn jeg vil.

Ja, det hjalp veldig å få "kjeft" for treninga av samboeren, selv om jeg ble sur der og da. Han vil jo bare mitt beste, og når jeg heller trener enn å finne på noe sammen er det jo ikke bra...! Kanskje du kan alliere deg med en venninne, som du gjør noe annet med på feks lør eller søn, at dere faktisk er sammen hele dagen så du ikke får sjans til å trene?

Anonymkode: 13898...647

Nå er det liksom slik at jeg ikke har noen av mine bestevenninner her i byen. Jeg har noen venner ja, men ingen jeg føler jeg kjenner så godt at jeg kan henge med dem hele dagen. Det blir mest sånn "ut og spise, kino, vorspill og byen, kosekveld" eller lignende. Derfor synes jeg det er litt vanskelig. I tillegg sitter jeg mye da jeg leser mye pensum som privatist, og får jeg ikke rørt meg som jeg pleier i løpet av dagen, så blir jeg utrolig stressa. Dette er jo også med på å forsterke treningsnarkomanien. Jeg spiser mye, men ikke nok sammenlignet med aktivitetsnivået mitt. Det sier jo seg selv når jeg er undervektig, og veier 4-5 kg mindre enn jeg gjorde for ca. 1,5 år siden. Dersom jeg er usikker på om jeg rekker å trene en dag hvor jeg egentlig skal noe annet, så dropper jeg det andre til fordel for treningen. Hver gang. Og det er slitsomt, og utrolig dumt og usunt. Jeg vet det, men det har så langt vært umulig for meg å endre på det i praksis

Anonymkode: c9574...cf2

[Teethgrinding]

Toppidrettsutøvere trener hver dag, flere ganger om dagen. De tar ikke skade av det heller ofte. Hvorfor er det problematisk at du trener sånn? Jeg tror heller du må jobbe med fokuset. Fikk en annen hobby du kan kombinere dette med. Flytt fokuset. Dette med at treningen i seg selv er galt tror jeg ikke noe på. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det liksom slik at jeg ikke har noen av mine bestevenninner her i byen. Jeg har noen venner ja, men ingen jeg føler jeg kjenner så godt at jeg kan henge med dem hele dagen. Det blir mest sånn "ut og spise, kino, vorspill og byen, kosekveld" eller lignende. Derfor synes jeg det er litt vanskelig. I tillegg sitter jeg mye da jeg leser mye pensum som privatist, og får jeg ikke rørt meg som jeg pleier i løpet av dagen, så blir jeg utrolig stressa. Dette er jo også med på å forsterke treningsnarkomanien. Jeg spiser mye, men ikke nok sammenlignet med aktivitetsnivået mitt. Det sier jo seg selv når jeg er undervektig, og veier 4-5 kg mindre enn jeg gjorde for ca. 1,5 år siden. Dersom jeg er usikker på om jeg rekker å trene en dag hvor jeg egentlig skal noe annet, så dropper jeg det andre til fordel for treningen. Hver gang. Og det er slitsomt, og utrolig dumt og usunt. Jeg vet det, men det har så langt vært umulig for meg å endre på det i praksis

Anonymkode: c9574...cf2

Kan det handle om kontroll? Endelig fant du et område i livet hvor du kan ha 100 % kontroll?

 Hadde noe skjedd i livet ditt da du begynte å trene så mye for 1.5 år siden? 

 

Anonymkode: dd952...df5

[AnonymBruker]

13 timer siden, Arcturus skrev:

Toppidrettsutøvere trener hver dag, flere ganger om dagen. De tar ikke skade av det heller ofte. Hvorfor er det problematisk at du trener sånn? Jeg tror heller du må jobbe med fokuset. Fikk en annen hobby du kan kombinere dette med. Flytt fokuset. Dette med at treningen i seg selv er galt tror jeg ikke noe på. 

Toppidrettsutøvere trener hver dag, ja. Men dette blir noe helt annet. Toppidrettsutøvere har treningen som jobb og livsstil, og kan vie svært store deler av livet sitt til dette. De trener også variert gjennom hele året (selvfølgelig rettet mot sin idrett), og har perioder hvor de trener hardere og andre perioder hvor de trener lettere. Slik har de et liv som er lagt opp til at det SKAL trene så mye.

For min del trener jeg utrolig ensidig, da jeg kun jogger og trener styrketrening. Hver dag. Rett og slett fordi jeg er avhengig av det, og klarer ikke å trene andre ting, fordi jeg føler det ikke er "bra nok". I tillegg er jeg undervektig, har gått ned 4-5 kg siden jeg begynte med dette, fordi jeg ikke klarer å spise så mye som jeg må for å trene så mye som jeg gjør. Det klarer derimot toppidrettsutøvere. 

Ja, jeg må flytte fokuset, men treningen i seg selv er også et problem, tror jeg. Kan jo ikke fortsette slik i uendeligheten, men det er så utrolig vanskelig å gjøre noe med denne vanen. 

Anonymkode: c9574...cf2

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan det handle om kontroll? Endelig fant du et område i livet hvor du kan ha 100 % kontroll?

 Hadde noe skjedd i livet ditt da du begynte å trene så mye for 1.5 år siden? 

 

Anonymkode: dd952...df5

Nei, kan ikke huske at noe hadde skjedd.. Jeg har alltid vært glad i å trene, men har hele tiden vært fornøyd med 3-4 økter i uka + kanskje noen gåturer i tillegg. Slik hadde jeg en mye bedre balanse tidligere. Men så fikk jeg plutselig lyst til å oppleve den "godfølelsen" jeg gjør ved trening oftere enn 3-4 ganger i uka, og bestemte meg for å rydde plass til å trene hver dag. Og slik ballet ting på seg, og ble som det ble. Dessverre

Anonymkode: c9574...cf2

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, kan ikke huske at noe hadde skjedd.. Jeg har alltid vært glad i å trene, men har hele tiden vært fornøyd med 3-4 økter i uka + kanskje noen gåturer i tillegg. Slik hadde jeg en mye bedre balanse tidligere. Men så fikk jeg plutselig lyst til å oppleve den "godfølelsen" jeg gjør ved trening oftere enn 3-4 ganger i uka, og bestemte meg for å rydde plass til å trene hver dag. Og slik ballet ting på seg, og ble som det ble. Dessverre

Anonymkode: c9574...cf2

Treningen gir deg en "rus", og derfor har det blitt slik.  Det er en avhengighet.

Du må finne noe annet som gir deg samme følelsen av tilfredsstillelse.  Noen tyr til mat, det er ikke en god løsning, andre tyr til alkohol eller narkotika, en enda verre løsning, men du må finne noe annet som er godt for deg, noe du kan engasjere deg i.

Hva interesserer du deg for?  Hva med noe frivillighet?  Besøksvenn for Røde Kors, støttekontakt for et barn, et eller annet med musikk eller teater?

Anonymkode: 7ed35...552