Når de andre foreldrene i bhg ikke vil bli kjent med deg..

[AnonymBruker]

1 time siden, Dollyådi skrev:

Jeg er nok dessverre en sånn som du beskriver. Jeg har faktisk aldri kommet på at jeg skal bli venner med andre foreldre i barnehagen.

Samme her... vi har barn nummer fire i barnehagen nå, og med foreldregrupper i klassene, , FAU, korpset, håndballen og friidretten kjenner jeg veldig at det er "nok foreldre" nå. Jeg har overhodet ikke lyst til å bli kjent med flere, det holder i bøtter og spann med de vi har å forholde oss til. Av erfaring vet vi jo også at barnehagestadiet er fort unnagjort så fort barna begynner på skolen, det er ikke akkurat arenaen for de varige vennskapene, dette.

Når det er sagt, er vi alltid lydhøre for de som tar kontakt på barnas vegne, og lar minstejenta bli med andre hjem/inviterer vennene hjem. Men jeg har virkelig ingen lyst til å bli videre kjent med foreldrene- og det håper jeg virkelig ikke de tar personlig, uansett om de er unge eller gamle, muslimer eller hinduer, norske eller amerikanske, røde eller grønne ;)I

 

Anonymkode: 96e2c...16c

[AnonymBruker]

Jeg er mor til en treåring, og helt seriøst har jeg aldri tenkt på å bli venner med andre foreldre på barnets avdeling. Noen kjenner jeg fra før, og de prater jeg en del med. Tenker det blir mer av sånt når barnet blir eldre og det blir aktuelt med bursdager og å bli med hverandre hjem. Jeg er vel en sånn "gammel mor" som det refereres til her.

 

Må si jeg stusser litt på at du liksom er en trussel fordi du er ung alenemor? Min erfaring er at unge folk tror at de som er eldre tenker sånn, men at det ikke stemmer. 

Anonymkode: 3f3a7...4ec

[Gjest Dollyådi]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Samme her... vi har barn nummer fire i barnehagen nå, og med foreldregrupper i klassene, , FAU, korpset, håndballen og friidretten kjenner jeg veldig at det er "nok foreldre" nå. Jeg har overhodet ikke lyst til å bli kjent med flere, det holder i bøtter og spann med de vi har å forholde oss til. Av erfaring vet vi jo også at barnehagestadiet er fort unnagjort så fort barna begynner på skolen, det er ikke akkurat arenaen for de varige vennskapene, dette.

Når det er sagt, er vi alltid lydhøre for de som tar kontakt på barnas vegne, og lar minstejenta bli med andre hjem/inviterer vennene hjem. Men jeg har virkelig ingen lyst til å bli videre kjent med foreldrene- og det håper jeg virkelig ikke de tar personlig, uansett om de er unge eller gamle, muslimer eller hinduer, norske eller amerikanske, røde eller grønne ;)I

 

Anonymkode: 96e2c...16c

Glemte å skrive, men det er unge Nr 4 her og..... Signerer på det du skriver her. 

[Gjest Blomsterert]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er mor til en treåring, og helt seriøst har jeg aldri tenkt på å bli venner med andre foreldre på barnets avdeling. Noen kjenner jeg fra før, og de prater jeg en del med. Tenker det blir mer av sånt når barnet blir eldre og det blir aktuelt med bursdager og å bli med hverandre hjem. Jeg er vel en sånn "gammel mor" som det refereres til her.

 

Må si jeg stusser litt på at du liksom er en trussel fordi du er ung alenemor? Min erfaring er at unge folk tror at de som er eldre tenker sånn, men at det ikke stemmer. 

Anonymkode: 3f3a7...4ec

Så du vil ikke bry deg om du ser noen ikke blir inkludert? Du blåser i de du ikke kjenner,og tenker at det ikke er så viktig før barna blir eldre? Nei,hun unge her er ingen trussel. Du og dine likesinnede er mer det. Trussel mot samhørighet og ren sympati og litt medmenneskelighet. 

[Gjest Blomsterert]

Blir veldig overrasket og noe trist over hvor mange her som opplever å ikke bli inkludert! For noen selvopptatte egoister det fins rundt om. Og barna av foreldrene da? Flotte forbilder må jeg si. 

Takk for at de fins som er obs på slike ting. Folk som har øynene med seg,har empati og verdier som skjønner at INGEN skal stå på utsiden! For de fins også.

Skulle ønske det var flere bare. TS og dere andre : trist er det. Bare trist. Det koster lite å inkludere litt. Men stå på,det er ikke du og dere som gjør feil her. Tvert om. Dere gjør det rette som gode forbilder for barna også!

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

En liten utblåsning fra en frustrert mamma. Jeg har en 3 åring i en barnehage vi er kjempefornøyd med på alle punkter, bortsett fra én ting - og det er at de andre foreldrene er håpløst vanskelige å bli kjent med!

Jeg er i ferd med å gi opp hele greia, jeg er faktisk nesten på gråten når jeg skriver dette, fordi jeg igjen har levert barnet med et forsøk på å smalltalke med et par andre foreldre, uten å få noe særlig respons..

Det eneste som skiller meg og faren til barnet fra de andre foreldrene i barnehagen er at vi er yngst av alle foreldrene og at vi (desverre) også har gått fra hverandre. (Hittil er de andre fortsatt gift og får barn nummer to og tre i disse tider..).

Jeg syntes det er kjempetrist å føle at vi blir eksludert, selv om vi prøver. Titt og ofte overhører jeg de andre som har hatt "playdates" i helgene - en som inviterer og overser meg glatt f eks, som skravler med hverandre om alt og ingenting, men når jeg prøver å komme inn i samtalen blir de bare ganske stille og ser litt rart på meg! Herregud. 

Far har forsøkt flere ganger å ta initiativ til å møtes en søndag f eks med foreldrene til bestevennen til barnet vårt, uten at de har vært så ivrige på det. 

Blir skikkelig lei meg og begynner å lure på om det er noe galt med oss

Andre i samme situasjon eller med lignende erfaringer?:/ 

 

Anonymkode: 8330d...9be

I mine øyne er ikke barnehagen arenaen der man blir kjent med - eller forventer å bli kjent med - foreldrene til de andre barna. Det er utelukkende en arena for barna, barnepass imens foreldrene arbeider og så videre.

Hvorfor har du et stort behov for å bli kjent med andre barns foreldre? Jeg har vanskelig for å forstå det, jeg sier hei og kan slå av en prat med andre foreldre, men innvollene mine vrir seg i smerte hver gang det blir noe mer enn det. 

Jeg har barnet i barnehage. Nei, jeg er ikke interessert i deg og din familie  

Er selvsagt hyggelig når jeg prater med andre, men lusker meg hjem igjen så fort jeg bare kan. Jeg sender ikke barnet i barnehage for at jeg skal være sosial selv.

Anonymkode: 443ac...5c8

[ss82]

Jeg tror folk har veldig ulike forventninger. De som kanskje er nye i området eller ikke kjenner så mange andre barnefamilier, håper kanskje at barnehagen er en arena hvor man kan bli kjent med andre familier med barn. Mens de som har nok nettverk fra før, helgene fulle av avtaler og andre venner å ha "playdates" med, ikke tenker slik. Vi tilhører den første gruppa, men foreløpig har jeg ikke følt at det har vært naturlig ta initiativ til å treffe av de andre foreldrene utenom bhg. Er nok litt for redd for å trenge meg på folk. Man bør kanskje ha følerne ut og prøve å finne ut om noen andre er i samme situasjon? Ellers tror jeg som andre har påpekt at det blir annerledes når barna blir eldre og blir med hverandre hjem og har bursdagsselskaper. 

Jeg tror ikke dette har så mye med alder eller sivilstatus å gjøre, men det kan jo hende at de litt eldre foreldrene har større nettverk fra før, kjenner flere familier i området gjennom eldre barn osv. At andre mødre skulle se på deg som en trussel fordi du er singel, har jeg vanskelig for å forestille meg...

[AnonymBruker]

What?! Er det forventet at man sosialiserer med de andre foreldrene i barnehagen?!

Anonymkode: 4745d...320

[AnonymBruker]

sånn hadde vi det også, men kom tilbake nå, når de begynte på skolen,

da ble vi utnyttet som barnevakt og det irriterer meg enda mer. Så nå prøver jeg å unngå disse andre foreldrene, slutter å svare på tlf. og meldinger, for  du får ikke mer kontakt med foreldrene selv om barna besøker hverandre må du tro, og barna kommer på besøk når mor eller far eller begge skal i "møte" eller trene osv. men hyggelig utenom det, det skjer ikke. 

Anonymkode: 2143a...866

[AnonymBruker]

Sitat

Det er sikkert fordi mødrene er redd for at du som singel skal friste mennene deres. Dette mener jeg faktisk seriøst. 

Vel, what comes around goes around. Her er/var det flere som aldri noen sinne så mye som hilste i barnehagen. Etter hvert ble det en del samlivsbrudd, og jeg ble også alenemor, og jeg har datet noen av (x)mennene deres . Ikke noe seriøst, en kaffe/kino ol. utslag av nyssgjerrighet og tifeldigheter, ikke hevnmotivert. Ville aldri vurdert det engang om det hadde vært damer jeg hadde noe som helst forhold til. Hadde vi bare vært på hils, eller de hadde giddet å i det minste smile og nikke ville det holdt til at jeg aldri ville vurdert det. Det lønner seg å være hyggelig mot folk, det tar to sekund å smile og si hei, selv om man har det travelt. Jeg kan også være i min egen verden innimellom og glemme å hilse, men ikke hver dag!

 

Anonymkode: b0599...cef

[makkapakka]

trodde det aldri gikk an å ha nok venner og at folk bruker det som argument til å ikke bli kjent med nye.

[Gjest Haaploes]

Til de foreldrene som føler seg utenfor:

Som voksen har jeg innsett at foreldrene mine nok var litt som dere da jeg var liten. De var på mange måter veldig annerledes fra de andre foreldrene; unge med høy utdanning, fortsatt gift i et område der skilsmisser var veldig vanlig...de skilte seg ut! Likevel knakk de aldri nakken, men hentet og leverte med et smil, stilte opp på korpsøvelser og treninger og hva det måtte være, og det er jeg så innmari takknemlig for i dag!

Så ikke gi opp, det blir bedre

[bush babe]

Uffda, jeg er også en sånn som kun hilser på de jeg ikke kjenner. Barnehagen er da virkelig ikke et sted jeg ser for meg at jeg skal sosialisere! Jeg kjenner endel fra før, de skravler jeg raskt med hvis jeg rekker ved levering/henting, men ellers har jeg nok med meg og mine.

Det blir litt mer aktuelt når barna blir eldre og får venner, før det så er det faktisk ikke slik at foreldre mingler ved sammenkomster.  Og for de som tror det har noe med alder/posisjon/yrke/tilhørighet/utseende osv å gjøre, så må jeg si at det har ikke noe å si. Jeg aner jo ikke hvem eller hva de andre foreldrene er/gjør, og det interesser meg ikke før mitt barn evnt skal bli med ditt barn hjem. 

Så mitt råd er å skaffe deg venner utenom bhg, så går det seg til med foreldre når barnet ditt får venner på besøk.

[AnonymBruker]

21 timer siden, ViljaH skrev:

Bli med i FAU, vær vennlig og hyggelig. Og så løsner det litt når de begynner med bursdagsselskaper, her begynner de ved 4 år. Da er 1 forelder med hvert barn, drikker kaffe og prater imens ungene har selskap

Min erfaring også. Det gikk 3 år før vi begynte å bli kjent. 4 og 5 år gikk som en lek :-) Da mener jeg barna sine venner altså. Jeg har ikke det same behovet for å bli kjent med foreldrene utover en liten "kvalitetssjekk".

Anonymkode: add2e...6d1

[Eeemil]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde dette problemet på fødselsforberedende kurs!

Jeg var yngst og første kvelden så jobbet dessverre samboeren min og jeg måtte dra alene. Noen av kvinneheksene var direkte ufine mot meg, og de gikk utifra at jeg var alene. En av de spurte om jeg var fra xxx helt ut av det blå, og når jeg kom hjem og fortalte samboeren min det så sa han at xxx er stedet i Norge hvor det bor flest alenemødre 

Det løsnet av en eller annen grunn veldig når jeg fortalte at jeg har samboer da.. 

Jeg vet ikke helt hvorfor de oppførte seg sånn, men jeg har mine innbilske teorier om at de er redd for at jeg skal stjele meg en far til barnet mitt, og at de må "forsvare" sine menn slik at jeg ikke tørr å angripe . At de rett og slett blir usikre rundt meg fordi jeg er ung og slank og bryr meg om hvordan jeg ser ut. Jada, skikkelig stygg teori, men jeg kan ikke se noen annen grunn til at det er de eldre av disse som flokker seg sammen for å "ta" meg.

Jeg tror rett og slett at mange av kvinnene som har ventet sine gode år på å bli foreldre føler de er "bedre" enn de som fikk barn tidlig. For de har jo livserfaring og masse utdannelse og hus og bil og Golden Retriver, så selvfølgelig er de bedre enn meg. Uansett hvor god jobb jeg gjør så kan jeg jo aldri måle meg med de som ventet til sekundet før overgangsalderen med å få barn. 

Anonymkode: e95e2...f60

Nei, jeg tror ikke noe på det. Jeg tenker mer på at jeg føler meg gammel hvis jeg skal ha venninner som er 20 år yngre.

[AnonymBruker]

TS her. 

Tusen takk for mange fine svar. Jeg ser at en del har misforstått innlegget mitt litt da. Jeg har venner og jeg har nettverk. Det er ikke slik at jeg drømmer om å bli bestevenner med alle de andre foreldrene i barnehagen. Jeg tenker på BARNA. Ikke på at jeg og mor til en av de andre barna skal sitte å drikke vin sammen i helgene etter at barna har lagt seg. 

I barnehagen barnet mitt går i er det allerede dannet seg klikker hvor de tilbringer tid sammen i helgene. Det er altså ikke slik at jeg er den eneste som tenker på å finne på ting med ungene sammen på en søndag f eks. Dette er noe jeg har observert og overhørt i garderoben. Syntes derfor det er merkelig at f eks foreldrene til det barnet mitt barn leker best med og er hånd i hånd med hver dag, fra de kommer til de går, ikke har ønsket å inkludere oss.

Kjente idag at jeg ga litt opp i forhold til å prøve å være imøtekommende og smalltalke..  

Håper virkelig ting blir bedre når de begynner på skolen om 3 år; de tilhører samme skole alle sammen så da håper jeg det er mer rom for å kunne i hvertfall få mer enn et lite nikk når jeg hilser.

Anonymkode: 8330d...9be

[Eeemil]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

Tusen takk for mange fine svar. Jeg ser at en del har misforstått innlegget mitt litt da. Jeg har venner og jeg har nettverk. Det er ikke slik at jeg drømmer om å bli bestevenner med alle de andre foreldrene i barnehagen. Jeg tenker på BARNA. Ikke på at jeg og mor til en av de andre barna skal sitte å drikke vin sammen i helgene etter at barna har lagt seg.

I barnehagen barnet mitt går i er det allerede dannet seg klikker hvor de tilbringer tid sammen i helgene. Det er altså ikke slik at jeg er den eneste som tenker på å finne på ting med ungene sammen på en søndag f eks. Dette er noe jeg har observert og overhørt i garderoben. Syntes derfor det er merkelig at f eks foreldrene til det barnet mitt barn leker best med og er hånd i hånd med hver dag, fra de kommer til de går, ikke har ønsket å inkludere oss.

Kjente idag at jeg ga litt opp i forhold til å prøve å være imøtekommende og smalltalke..

Håper virkelig ting blir bedre når de begynner på skolen om 3 år; de tilhører samme skole alle sammen så da håper jeg det er mer rom for å kunne i hvertfall få mer enn et lite nikk når jeg hilser.

Anonymkode: 8330d...9be

Jeg tror bare du må vente til det blir naturlig at ungene besøker hverandre på egenhånd. Folk som ikke hilser tilbake kan ha mange grunner til det. Kanskje de bare har fullt fokus på barnet eller at de har dårlig tid? Et nikk tilbake er vel ikke så ille? Uansett grunn må du holde motet oppe og fortsette og hilse. Your time will come :-)

[ViljaH]

Greit nok at man ikke aktivt rekruttrrer nye venner i barnehage - men det må an å være en omgjengelig og hyggelig person. Ikke kun prate med dem man kjenner fra før, men passe på å etablere en liten relasjon med barnas foreldre når det passer seg sånn. Jeg liker å kjenne barnas venners foreldre litt. Jeg tenker det er å engasjere seg i barnets liv! Min skolegutt har venner vi fortsatt finner på ting med iblandt, som han ble venner med i bhg. Nå går de på forskjellige skoler.

Jeg tenker det er fint for barnet å beholde nettverket sitt videre i oppveksten, ta med venner så vennskap står seg.  Og for oss voksne er det også hyggelig å treffes litt. Jeg har venner og bekjente fra utrolig mange sirkler, det er fint. Og om jeg treffer noen jeg klikker skikkelig med, er jeg alltid åpen for en ny venn.

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her. 

Tusen takk for mange fine svar. Jeg ser at en del har misforstått innlegget mitt litt da. Jeg har venner og jeg har nettverk. Det er ikke slik at jeg drømmer om å bli bestevenner med alle de andre foreldrene i barnehagen. Jeg tenker på BARNA. Ikke på at jeg og mor til en av de andre barna skal sitte å drikke vin sammen i helgene etter at barna har lagt seg. 

I barnehagen barnet mitt går i er det allerede dannet seg klikker hvor de tilbringer tid sammen i helgene. Det er altså ikke slik at jeg er den eneste som tenker på å finne på ting med ungene sammen på en søndag f eks. Dette er noe jeg har observert og overhørt i garderoben. Syntes derfor det er merkelig at f eks foreldrene til det barnet mitt barn leker best med og er hånd i hånd med hver dag, fra de kommer til de går, ikke har ønsket å inkludere oss.

Kjente idag at jeg ga litt opp i forhold til å prøve å være imøtekommende og smalltalke..  

Håper virkelig ting blir bedre når de begynner på skolen om 3 år; de tilhører samme skole alle sammen så da håper jeg det er mer rom for å kunne i hvertfall få mer enn et lite nikk når jeg hilser.

Anonymkode: 8330d...9be

Men har du selv gått inn for å invitere de barna/organisere en playdate da? Når jeg er i hente/levere-sitauasjoner i barnehagen hender det at jeg ender opp med å prate med de foreldrene jeg allerede kjenner - og da kan det godt være at jeg overser (ikke med vilje) andre som er for å hente sine barn, som jeg ikke kjenner. Men hadde en annen mor invitert barnet (og/eller meg) på noe i helga, så ville jeg sikkert sagt ja. 

 

Det blir ofte så lett å stå på utsiden å mene hva andre bør gjøre. Men kanskje må man selv aktivt ta det første konkrete skrittet, i stedet for å tillegge andre holdninger.

Anonymkode: ca13b...117

[AnonymBruker]

Huff, denne situasjonen kjenner jeg meg så godt igjen i. Det handlet absolutt ikke om at jeg ville dra på kino med de andre foreldrene, eller feire nyttår med dem... Det var jo bare et ønske om at vi var såpass på hils at det var naturlig å inkludere hverandres barn i litt større grad enn hva som var tilfellet. De andre barna ble godt kjent gjennom at de ofte traff hverandre på fritiden, og mitt barn ble utenfor. Det er ikke så gøy når de andre barna snakker sammen om det morsomme de gjorde i helgen, eller at de skal noe spennende sammen etter barnehagen. Ikke når man alltid er utenfor. Jeg var ung alenemor, så ingen av venninnene mine hadde barn vi kunne være med. Det er ingen sitt ansvar, det her, og jeg er ikke bitter, men hallo...det koster så lite... Det er triste minner. Nå går barnet på skolen, og jeg føler meg fremdeles ikke som en del av foreldregjengen, men barnet er ofte på besøk eller har venner her. Så det gikk seg jo til på en måte. (Jeg og barnefar ga forholdet et siste krampeaktige forsøk, og da var det helt annerledes, faktisk. Plutselig var jeg verdt å snakke med likevel, men det stoppet da vi gjorde det slutt for godt).

Anonymkode: e4edd...f15