Han reagerer så voldsomt

[.....]

Minstemann er 9 år. Han har alltid vært lettantennelig når noe går han imot, og vi sliter med dette. 

F.eks. 

På forballtrening dersom noen er uheldig å treffer han i magen med en ball, tråkker på foten ved et uhell etc. så har de gjort det med vilje og han blir kjempesint og hylgriner lenge. Det nytter ikke hva vi sier i forhold til at det er uhell og at de ikke gjorde det med vilje. 

På halloween var noen unger startet litt før, så han ble hengende etter. Da hadde de ødelagt halloween for han og han surket og grein i sikkert 30 min og endte opp med å gå helt alene. 

I sin egen bursdag, hadde en pinata, når de skulle slå hull på denne ble ungene vel ivrig, og det endte opp med at de slo den ned og et par av ungene drylte den i bakken for å få hull. Da ble han pottsur og sprang å satt seg i er hjørne og grein fordi han ikke hadde fått slått hull i den (eller vært borti den påstår han selv). 

Bare noen eksempler. Han går skikkelig sur og det tar lang tid før han blir blid igjen. 

Vi ser jo at væremåten hans resulterer i at det svært sjelden er noen som ringer hit for å komme på besøk eller at han skal komme på besøk, og vi er redd dette skal utvikle seg slik at han til slutt sitter helt alene.

 

Hvordan i all verden skal vi få dette til å snu? Trenger virkelig noen gode råd. Har lest boksen eksplosive barn og forsøkt å følge noen tips der, men det er vanskelig....

Er det noen som kjenner seg igjen i dette?

[AnonymBruker]

Hva slags oppdragelsesmetode bruker dere?

Anonymkode: a2b89...cd8

[AnonymBruker]

Ganske typisk asperger-trekk det der

Anonymkode: 4dcfa...c9f

[AnonymBruker]

1 time siden, ..... skrev:

Minstemann er 9 år. Han har alltid vært lettantennelig når noe går han imot, og vi sliter med dette. 

F.eks. 

På forballtrening dersom noen er uheldig å treffer han i magen med en ball, tråkker på foten ved et uhell etc. så har de gjort det med vilje og han blir kjempesint og hylgriner lenge. Det nytter ikke hva vi sier i forhold til at det er uhell og at de ikke gjorde det med vilje. 

På halloween var noen unger startet litt før, så han ble hengende etter. Da hadde de ødelagt halloween for han og han surket og grein i sikkert 30 min og endte opp med å gå helt alene. 

I sin egen bursdag, hadde en pinata, når de skulle slå hull på denne ble ungene vel ivrig, og det endte opp med at de slo den ned og et par av ungene drylte den i bakken for å få hull. Da ble han pottsur og sprang å satt seg i er hjørne og grein fordi han ikke hadde fått slått hull i den (eller vært borti den påstår han selv). 

Bare noen eksempler. Han går skikkelig sur og det tar lang tid før han blir blid igjen. 

Vi ser jo at væremåten hans resulterer i at det svært sjelden er noen som ringer hit for å komme på besøk eller at han skal komme på besøk, og vi er redd dette skal utvikle seg slik at han til slutt sitter helt alene.

 

Hvordan i all verden skal vi få dette til å snu? Trenger virkelig noen gode råd. Har lest boksen eksplosive barn og forsøkt å følge noen tips der, men det er vanskelig....

Er det noen som kjenner seg igjen i dette?

Er gutten ellers frisk og rask? Undersøkt av lege i senere tid? Han klarer jo ikke henge med eller å ha kontroll over hvor beina er, så her er noe som hemmer han, fysisk. Det gir seg ofte utslag i utagering eller oppgitthet. 

Anonymkode: 48a9e...035

[.....]

Han er frisk og rask, ja. Klarer helt fint å henge med om han vil. Veldig opptatt av å være først og best i alt. Hvor skriver jeg at han ikke klarer å ha kontroll over beina??

Vi har helt vanlig oppdragelse. Datteren vår er ikke sånn.

[.....]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ganske typisk asperger-trekk det der

Anonymkode: 4dcfa...c9f

Han har ikke asberger. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, ..... skrev:

Han er frisk og rask, ja. Klarer helt fint å henge med om han vil. Veldig opptatt av å være først og best i alt. Hvor skriver jeg at han ikke klarer å ha kontroll over beina??

Vi har helt vanlig oppdragelse. Datteren vår er ikke sånn.

Dette svaret viser at her må du begynne å gå i deg selv, for barnets beste. 

Anonymkode: 48a9e...035

[smilo]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dette svaret viser at her må du begynne å gå i deg selv, for barnets beste. 

Anonymkode: 48a9e...035

Hva mener du med det? 

[.....]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Dette svaret viser at her må du begynne å gå i deg selv, for barnets beste. 

Anonymkode: 48a9e...035

Hva i all verden mener du med det??? Vi forsøker å gjøre det beste for barna våre, men om dette hadde hatt med oppdragelse å gjøre, skulle begge hatt samme væremåte.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, ..... skrev:

Hva i all verden mener du med det??? Vi forsøker å gjøre det beste for barna våre, men om dette hadde hatt med oppdragelse å gjøre, skulle begge hatt samme væremåte.

To barn trenger ikke ha samme oppførsel selv om de har samme oppdragelse. Barn er forskjellige, og trenger gjerne litt forskjellig oppdragelse.

Anonymkode: 9ba81...0d0

[Pysa]

Hm, ikke lett. Jeg tror jeg ville vært i forkant av situasjonene, der det er mulig. Før trening, ta en prat om hva som kan skje. Prøv å finne en felles strategi på hva man kan gjøre om man blir tråkket på foten eller lignende. Det kan gjerne være noe helt teit, som å snu seg rundt to ganger eller vinke til deg, eller noe. Jeg tenker at han skal være forberedt på at det kan skje noe, og ha en plan for hva han skal gjøre. Hva han gjør, er ikke viktig. Klarer han det, er det positiv oppmerksomhet. Går det ikke, kan man avtale å prøve på nytt neste gang. Men dette må gjøres i forkant. Når det bobler i kroppen, er det for sent.  

Poenget med denne øvelsen er å trene impulskontroll. Det er krevende for alle parter, men det er jo nødvendig at han lærer det. Etter en stund (eller med alders kommende modenhet) vil han innse at man ofte kan velge hvordan man reagerer. 

Jeg ville også snakket med sosiallærer på skolen, hun/han kan være en ressurs. 

[.....]

Vi har hatt mange runder rundt akkurat dette i forhold til treningssituasjoner, og her har det blitt mye bedre. Peptalk i bilen eller hjemme stort sett hver gang før trening. Men det er fortsatt en del situasjoner hvor vi ikke kan forutse hans reaksjon. 

Etter å ha lest boken eksplosive barn, så kjente jeg igjen mange av aituasjonene beskrevet i boken, og har forsøkt å leve etter foreslåtte reaksjonsmønstre i forhold til å være på forskudd for situasjonen og hjelpe han ut av en situasjon istedet for å gå i en diskusjon hvor han går i lås. Men, det er vanskelig, og vi håper jo at dette skal avta snart. Han blir jo større og større.....

[.....]

Vi har forøvrig ikke sosiallærer på skolen.

[AnonymBruker]

25 minutter siden, ..... skrev:

Han har ikke asberger. 

hvorfor tror du ikke det?

Anonymkode: 4dcfa...c9f

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ganske typisk asperger-trekk det der

Anonymkode: 4dcfa...c9f

Ganske typisk KG-brukere å slenge ut at barn har asperger bare fordi de er litt annerledes 

Anonymkode: f632c...6c1

[AnonymBruker]

29 minutter siden, ..... skrev:

Hva i all verden mener du med det??? Vi forsøker å gjøre det beste for barna våre, men om dette hadde hatt med oppdragelse å gjøre, skulle begge hatt samme væremåte.

Nei selvsagt ikke. Det er to forskjellige individer. De reagerer ulikt. Har du feks tatt "ulv ulv" samtalen med han? Snakket med han om konsekvenser før dere reiser på sånne situasjoner som slikt skjer og faktisk følge opp med det?

Anonymkode: a2b89...cd8

[AnonymBruker]

Han er en drittunge, men vokser det av seg etter hvert. Noen unger bare er sånn og det er ikke så mye å gjøre med det. Det er personligheten hans. 

Anonymkode: 59798...1fe

[Gjest Blomsterert]

Det måtte jo komme noen med Asperber her også. Det er så utrolig latterlig! 

Ts. Han virker som et noe selvhøytidlig konkurransemenneske. Altså,sånt er bare noen personlighetstyper. Skjønner at det kan være grunn til at dere lurer og blir oppgitte. Det eneste jeg kan råde til er å spille spill med ham,sånn at han kan forsone seg med at han ikke alltid vinner,eller at han ikke blir litt mer vant til å ikke ta så stor plass? Og snakke med han så han forstår at uhell ikke trenger være "angrep"på ham. Det er ikke andre råd jeg kan komme med. Vet ikke om det hjalp stort heller.

Men se bort fra de tullete diagnosegreiene her,og også de som lurer på oppdragelsen. Du tar opp dette her,og da tenker jeg at du er obs på oppdragelse og vet hva du gjør. Personer er forskjellige,og det gjelder de små menneskene rundt oss også.

Ps. At han BLIR vant til å ikke ta så stor plass,skulle det stå da.

Endret 7. februar 2016 av Blomsterert

[AnonymBruker]

Høres ut som broren min når han var yngre, bare at han i tillegg helst ville hevne seg på alle som var ute etter han(ingen var ute etter han, men han mente det så fort noe gikk i mot han eller han ikke fikk vilja si). Jeg så for meg alle eksemplene du nevnte i hodet, bare med broren min istedet for sønnen din og kjente igjen situasjonene så godt

Jeg kan trøste deg med at han nå i voksen alder er en oppegående og sosial fyr, men det var slitsomt når han var ung. Alle kompiser trakk seg unna og han fikk vel ingen ordentlig kompisgjeng igjen før i midten av tenåra. Han ble utredet for både asperger og adhd, fikk diagnosen adhd. I voksen alder har denne diagnosen blitt trukket tilbake i forbindelse med utredning av annen fysisk sykdom hvor alt annet må utelukkes. I mine øyne var han bare en skikkelig drittunge, kunne ikke fordra han før han kom opp i tenårene, men da ble jeg veldig glad i han.

Anonymkode: e1bc1...54b

[.....]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

hvorfor tror du ikke det?

Anonymkode: 4dcfa...c9f

Fordi jeg har lest om asbergers og han har INGEN sammenlignbare trekk med de som har asbergers. 

 

Det trenger ikke alltid være en diagnose selv om en unge opptrer litt utenom det vanlige. Vi er alle forskjellig.