Vet ikke om jeg vil ha barn, hvorfor er DU barnløs?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn fordi jeg aldri har ønsket meg egne barn. Jeg er glad i barn og jeg kunne godt hatt en kjæreste som har barn, men jeg vil ikke ha mine egne.

For det første har jeg total angst for hele gravid og føde-greia. For det andre klarer jeg ikke å se meg selv om (biologisk) mor. Jeg er redd for ansvaret, alt som kan gå galt, å være bundet og begrenset.. det aller meste egentlig. Dessuten har jeg siden jeg var veldig ung tenkt at det ikke er noe poeng å sette barn til verden i dette samfunnet og la enda et nytt menneske gå gjennom livet.. som kan være ganske tøft.

En annen grunn er at jeg faktisk aldri har blitt gravid. Det har vært uhell og jeg har ikke sikret meg mot å få barn, så kanskje jeg ikke har så lett for å bli gravid... eller kanskje jeg ikke kan bli gravid i det hele tatt. Siden jeg aldri har ønsket meg barn, så har jeg heller ikke sjekket det ut.

Når det er sagt: Om jeg hadde blitt gravid og var i et forhold og i en situasjon der jeg hadde mulighet til å faktisk oppforstre et barn, så hadde jeg utvilsomt beholdt det og helt sikkert sagt "Det er det beste som har hendt meg!". Banna bein

Nå er jeg mest sannsynlig for gammel og har enda tilgode å høre den biologiske klokka, så jeg er fornøyd med det jeg har og ikke har.

Anonymkode: 8ab3d...be8

[Fandenivoldsk]

Fordi jeg elsker søvn, alkohol, og sex. Og å kunne bruke alle pengene mine på meg selv. Eller spontant gå på cafe, eller ta en storbytur for den saks skyld. Og fordi det å kunne bruk en halvtime i dusjen er digg. Eller bare det å kunne gå på dass i fred.

Derfor.

[AnonymBruker]

Aldri ønsket de, liker de ikke og ser ikke noe positivt med å ha barn.

Biologisk klokke har jeg nok ikke. Den har aldri tikket et sekund i løpet av livet mitt, og nå er det for seint å få barn uten å være ekstremt egoistisk å være over 40 når man blir far for første gang.

I tillegg har mine søsken bevist godt at å få barn i vår familie kanskje grenser over på egoisme, fordi vi har en del arvelige sykdommer som gjør at livet til alle er ikke så lett som det kanskje burde ha vært. Og jeg synes ikke noe om å sette syke barn til verden om det kan ungås.

Anonymkode: 78800...04b

[AnonymBruker]

40 minutter siden, Fnisu skrev:

Fordi jeg elsker søvn, alkohol, og sex. Og å kunne bruke alle pengene mine på meg selv. Eller spontant gå på cafe, eller ta en storbytur for den saks skyld. Og fordi det å kunne bruk en halvtime i dusjen er digg. Eller bare det å kunne gå på dass i fred.

Derfor.

Ja, for alt dette utgår i all fremtid når man får barn 

Anonymkode: 90a38...f0a

[AnonymBruker]

Denne type verden er ikke en jeg kunne tenkt meg å ha barn i. Dersom jeg hadde sett fremgang i betydelig skala i nær fremtid, så kanskje jeg hadde vurdert det. Men nå er ting mer usikkert og generelt er jeg ikke spesielt imponert av den verdenen vi lever i. Tror jeg hadde passet bedre inn om jeg hadde blitt født 100 år senere

 

Anonymkode: 3734b...6c0

[AmandaVI]

Fordi det er umulig - jeg opererte bort livmoren som 26-åring pga kreft. Men jeg har aldri forestilt meg selv som "mamma" eller "hustru", selv ikke før sykdommen. Jeg har altfor mye bagasje til det. I tillegg ble jeg, som eldst og jente, oppdratt veldig strengt og forventet å være reservemamma for mine småsøske. Det er litt av grunnen. En annen årsak er at jeg rett og slett ikke ser noen fordel med foreldrerollen eller å gifte seg. Bladet vekk fra munnen: Bortkastet tid og mer bry enn det er verdt.

En av mine kvinnelige slektninger fikk en attpåklatt da hun var i slutten av trettiårene. Faren stakk da ungen var ett år. Han har alle uvanene og atferdsvanskene i læreboka, tror jeg, i tillegg er han veldig umoden (han er 14 år gammel) og egoistisk. Alt må handle om ham hele tiden, og han er veldig klengete. Moren er nå over femti og har kroniske smerter og sliter med depresjoner. Hver dag må hun holde ut med alle utfordringene å oppdra et barn med såpass omfattende spesialbehov byr på. Det er klart som blekk at guttungen hører hjemme på institusjon, og hun har vurdert det, men hun har ikke samvittighet til det. Jeg sier ikke at det ville skjedd dersom jeg selv fikk barn, men erfaringene jeg har gjort meg så langt taler for seg selv, og mot familielivet.

[Linituss]

Ganske enkelt fordi jeg ikke vil ha barn. Har aldri hatt lyst på barn. Klarer ikke interessere meg et halvt fnugg om graviditet, baby eller familieliv. Fra mitt synspunkt er det bare et tonn med arbeid, slit, bekymringer, problemer, stress og ubekvemmeligheter for "belønningen" som er det verste marerittet jeg kan tenke meg - å måtte ta meg av en unge som er avhengig av meg døgnet rundt. Som er avhengig av rett oppdragelse for å ikke bli en taper/mobber/drittunge/mobbeoffer, jeg er ansvarlig for all tenkelig oppførsel denne tingen kan finne på å gjøre i løpet av årene fram til myndighetsalder (og kanskje enda lengre). Ingen garanti for hvordan personlighet eller psyke den potensielle ungen kommer til å få/utvikle. I tillegg til befolkningsveksten på jorda, sykdommer, framtiden, erfaringer fra min oppvekst... Just nope.. NOOOOPE...

Det er mitt liv. Jeg har bare ett og det vil jeg leve med friheten og samvittigheten til å gjøre akkurat det jeg ønsker når jeg ønsker det. 

[Gjest Genevieve]

Fordi jeg ikke har møtt mannen jeg skal ha barn med ennå.

[Fandenivoldsk]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, for alt dette utgår i all fremtid når man får barn 

Anonymkode: 90a38...f0a

Neida, selvfølgelig ikke. Men etter hva jeg har skjønt er noe av det utvilsomt lettere å få til som barnløs

Og bortsett fra alt det der så er det fremdeles ingeting ved det å gå gravid, føde eller oppdra en unge som tiltaler meg. Med unntak av å kanskje, muligens klare å påvirke h*n til å få bra musikksmak, men det er liksom ikke helt grunn nok føler jeg..

Endret 6. februar 2016 av Fnisu

[Sapree]

Ønsket er ikke der rett og slett, det livet frister ikke. Føler det selv om jeg ser venninnen min lykkelig gift med sitt barn som er lydig og ordentlig. Vil bare fokusere på meg og min kjæreste og være fornøyd med det :-) 

[AnonymBruker]

Jeg har aldri ønsket barn. Eller, før sa jeg at jeg ikke var klar og at jeg kom til å ta abort hvis jeg ble gravid før jeg var klar, men utelukket ikke at jeg kom til å ønske barn i fremtiden. Men den tiden har ikke kommet enda. Er 32 år nå, og er singel. Alenemamma vil jeg i alle fall ikke bli. Det har jeg sagt siden jeg passet på småsøsknene min en uke da foreldrene mine var på ferie (jeg var 18 og søsknene mine var 8 og 10). Jeg er veldig glad i barn, men ønsker ikke egne. Akkurat som hund. Jeg er veldig glad i hund, men vil ikke ha hund selv. De krever for mye. Jeg dater en fyr som er 6 år eldre enn meg og har to barn på 6 og 8 år. Hvis det blir seriøst mellom oss, så tror jeg verken han eller jeg ønsker barn sammen.

Anonymkode: 081cb...226

[AnonymBruker]

Jeg har mange grunner, mange av dem kan gå under det at jeg har nok med meg selv.
 

• Ungen hadde ikke fått besteforeldre på min side.
• Jeg har allerede en fulltidsjobb (og syns 8 timer på jobb er alt for lenge)
• Jeg har allerede for lite fritid selv om det eneste jeg gjør er å trene 3-5 ganger i uken.
• Jeg har ikke noe nettverk (eller venner) i byen jeg bor i, og ikke noe nært forhold til søsken og annen familie. Derfor aner jeg heller ikke hva jeg skulle funnet på med ungen. Vi hadde vel blitt to lonere.
• Jeg er for lat. Jeg gidder så vidt å putte mitt eget tøy i vaskemaskinen. Alt utsettes og utsettes, men har man barn må ting gjøres. Har ikke vasket leiligheten min på nesten 4 måneder. Har støvsuget to ganger etter det.
• Hater å ikke få nok søvn. Da blir hele dagen og natten ødelagt. Er vant med katt, og den kunne irritere meg litt, men det er jo bare å slippe den ut. Det kan man ikke med en unge. 
• Er redd for komplikasjoner osv under/etter fødsel. Alle har vel lest noen skrekkhistorier?
• Vil ikke ha en unge med en kronisk sykdom eller et syndrom som f.eks. downs. Tenk så mye ekstra jobb!
• Vil ikke ta pause fra sporten jeg driver med mens jeg er gravid eller etter pga en ødelagt kropp. Er heller ikke villig til å gå glipp av kamper og treninger fordi jeg må være hjemme med ungen.

Om jeg skulle bli i tvil noen gang, så kan jeg bare ta en titt på en mammablogg eller kategorien barn og familie her inne, så er jeg ikke i tvil lenger 

 

Anonymkode: 22c52...640

[AnonymBruker]

Jobber mye frivillig, har tatt på meg mange verv. De er viktige for meg og jeg er viktig for foreningen. Om jeg hadde hatt barn hadde jeg ikke hatt tid til det.

Arbeisledig nå, klarer så vidt å betjene boliglånet, så tror flere utgifter hadde vært en dårlig ide.

I tillegg er det over 7,2 milliarder mennesker på kloden og blir over 200.000 flere mennesker netto hver eneste dag. Jeg trenger i alle fall ikke bidra til det.

Anonymkode: 10766...830

[Gjest Balian de Ibelin]

Jeg er barnløs fordi jeg ikke vil ha barn

[Testosteron]

Fordi jeg er single

[Gjest Aucaman]

Takes two to tango.

Har egentlig alltid hatt lyst på barn, men de siste par årene har jeg tenkt at det er liksågreit å la være. Økonomien blir så som så de neste ti årene, kommer til å flytte en del rundt og genene mine er så som så. Ikke helt på stadiet hvor sterilisering er et alternativ forsåvidt, men likevel er det helt greit å slippe situasjonene hvor barn er en mulighet.

[Sølvi88]

Jeg er lykkelig  Jeg trenger ikke barn for å bli lykkelig, jeg har det helt perfekt slik jeg har det. Jeg har alt jeg drømmer om, jeg har alle mulighetene jeg ønsker og hele verden ligger forran mine føtter. 

Jeg har biler, jeg har hus, jeg har en katt og vurderer en hund. Jeg har en jobb jeg elsker, jeg jobber ekstremt mye og jeg elsker det, og når lønna kommer så har jeg så mye penger som jeg kan bruke på det jeg vil selv. Jeg har en fantastisk kjæreste, jeg har muligheten til å reise når jeg vil hvor jeg vil. Jeg kan sve så lenge jeg vil, jobbe så lenge jeg vil, feriere så lenge jeg vil, trene når jeg vil. Min lidenskap etter trening er filmer og serier, og når jeg har fri kan jeg nyte hvert eneste minutt av en serie og ligge på sofaen å se hele helgen. Jeg har alt jeg ønsker i livet og jeg nyter hvert minutt.

[DelvisPresley]

Den 5.2.2016 at 11.19, AnonymBruker skrev:

Men hvorfor finner det så vanvittig mange alenemødre og alenefedre da?  Møter nesten aldri en mann over 25 som ikke har barn! 

Anonymkode: a2c3c...d38

Jeg har ikke barn. Snart 30. Snittet for førstegangsfedre er 31,3 år, så du må være uheldig om du bare treffer på menn som har barn.

For å svare TS sitt spørsmål, så er jeg barnløs først og fremst fordi det kreves en kvinnelig partner til det, og jeg syns kjærlighet og forhold er for vanskelig.. Jeg har ikke sosiale evner til noe slikt. Og når man da er litt passiv på den fronten, og i tillegg har lav status på yrke,klein økonomi og middels utseende, ja da forblir man singel.

I tillegg er det en del med det å ha barn som er negativt; det er altoppslukende, og man får ikke tid til alenetid. Man blir fryktelig sær når man blir forelder, og mister kontakt med venner. Vi lever i en bedriten verden som bare synes å bli verre og verre. Kanskje er ikke kloden levelig når dagens barn blir voksne. Unger koster mye penger, og tenk på hva barn krever i dagens samfunn. Pc, nettbrett, mobil. Alt skal de ha. Helt ned i 4-5 års alder..

I tillegg skiller de fleste par lag i dagens verden, så for oss menn/fedre betyr det som regel lite omgang med barna våre.

Får jeg noengang barn, så er det utelukkende grunnet èn ting; den egoistiske tankegangen om å reprodusere seg selv.