Et nytt forsøk. Noen tips?

[Engel]

Kort oppsummering her (dere som vil ha den lange versjonen finner den blandt de generelle dagbøkene): Jeg ble separert fra min mann i juni 2015, etter at han dumpet avgjørelsen om å ville skilles i fanget på meg i april. Forholdet har haltet litt de siste par årene, men jeg ble likevel tatt totalt på senga. Vi hadde da vært sammen i 18 år, gift i 11 av de. Har 3 barn sammen. Bruddet var tøft, da han dro inn ei ung, ny venninne. Det forholdet ble helt slutt i oktober (som forventet, det var ikke mulig at det kunne vare). Jeg har også datet litt etter at hun nye venninna nærmest flyttet inn hos x-en, men avsluttet det i jula da jeg innså at jeg ikke var "nok ferdig" med x-en, som i november/desmber begyte å hinte om å prøve på nytt. Men uten å gjøre noe forsøk på å bedre forholdet mellom oss (syns jeg da). Etter mye tenking i jula og nå i januar bestemte jeg meg for at det må være enten eller. Enten prøver vi å finne ut om det ER mulig å finne tilbake til hverandre, da er det mye jobb som må gjøres. Eller vi avslutter det helt nå, og går videre hver vår vei, uten at det er aktuelt å prøve igjen senere. Det har jeg fremstilt for x-en nå, og bedt han velge. Over for alltid, eller et siste, aktivt forsøk.

Ble en lang telefonsamtale med x-en i går. Som endte med at vi faktisk skal ta noen samtaler og se om det overhodet finnes noen mulighet der. Men han er fortsatt i modusen om at alt er min feil. At det er jeg som ikke har "spilt på lag". At det er jeg som må endre meg. Han har vondt for å ta inn over seg at hvis man skal være et lag, så må alle lagspillerene ha mulighet til å bestemme litt og kunne påvirke resultatet. Hvem vil være på lag med en som forventer å bestemme alt selv, at alt skal skje på hans premisser? Ja, jeg må gjøre endringer hos meg. Men det må virkelig han også.

Så jeg stiller meg veldig tvilende til dette. Men jeg tror for min egen del at det blir godt å "gjøre noe". Jeg har ikke tro på at vi kommer til å finne sammen igjen, men heller at vi kan får til en endelig avslutning, hvor det ikke er den minste tvil lengre. Han har så mye å gjøre på jobb nå da, så han ville ikke tenke på dette før om et par uker. Bare det er helt feil holdning tenker jeg da. Et par timer til å begynne å snakke om ting kan man alltid finne, man jobber jo ikke døgnet rundt uansett. Men greit nok. Vet jeg får det hektisk på jobb de neste to ukene selv også.

Det føles veldig rart å skulle gjøre dette også. For jeg har virkelig ikke den type følelser for han lengre. Jeg føler meg helt "død". Men jeg er jo glad i han samtidig. Glad i den han var før. Han har jo betydd så vannvittig mye for meg oppgjennom årene. Nei, dette blir ikke lett... Jeg er litt redd for at det kan komme til å bli enda mere vondt istedet. Men jeg føler jeg trenger å gjøre et siste forsøk, for ungene og min egen samvittighet. Hans holdning til nå har vært litt sånn "går ting seg til så kan vi prøve igjen, samtidig leter jeg etter noe nytt". Men han er enig i at nå prøver vi, og da dater vi ikke andre.

Men nå lurer jeg på om noen har vært gjennom dette og har noen konkrete tips. Jeg får han ikke med til samlivsterapeut, for det har vi prøvd tidligere, og han mener det ikke hjelper. Jeg tror at eneste måten å komme videre her er at vi

1. Snakker oss skikkelig igjennom og prøver å finne årsaken til at forholdet begynte å "gå utforbakke" for 2-3 år siden. Det er ikke noe poeng å snakke om de siste 2 årene, for de er bare et stort, mørkt hull. Vi må finne ut hvorfor vi havnet i hullet, ingen vits å snakke om hva som skjedde når vi først hadde havnet der. (skulle gjerne hatt hjelp av terapeut her...)

2. Så må vi legge alt som har vært bak oss. Han trekker stadig fram ting som skjedde for 10 år siden feks, det er nyttesløst. Og jeg vet at jeg også må legge alt som skjedde i bruddet med hun unge venninna bak meg. Man kan ikke fortsette å trekke fram gammel dritt. Da kommer man ikke videre.

3. Så må vi prøve å begynne helt på nytt. Bli kjent på nytt, som de menneskene vi er begge to nå. Ikke de vi var for 19 år siden. Og se om det kan oppstå følelser på nytt. Og om vi har noe å bygge et forhold på.

Ungene vil selvfølgelig bli holdt helt unna alt dette, fram til vi eventuelt skulle finne ut at vi er helt sikre på at vi vil kunne leve sammen og være lykkelige, så vil vi være "skilt" utad.

Noen andre råd? tror dere jeg er inne på noe? Og ja, jeg vet at dette sannsynligvis er helt dødfødt, og at jeg kanskje er både naiv og dum som vil gi han en ny sjanse. Men vi går begge inn i dette med stor skepsis og lite følelser. Går det så går det. Går det ikke så er det helt greit for min del, og helt sikkert for hans også.

Endret 5. februar 2016 av Engel

[Gjest AnonGangerTo]

La merke til det aller viktigste setningen i innlegget ditt. "At det er jeg som må endre meg". Sorry men jeg ville takket pent for meg og sagt, "Jeg vil være sammen men noen som elsker og aksepterer meg slik som jeg er". Men du gjør som du vil. 

[Engel]

Burde ventet meg kommentar på det...

Noe av det viktigste i forhold er vel å innse at man ikke kan forandre på andre, kun seg selv. Så må man da vurdere hva man er komfortabel med å endre på. Vi har i løpet av de siste årene kommet i en dårlig sirkel å hvordan vi snakker sammen og oppfører oss mot hverandre. Jeg ser helt klart at det er ting der jeg bør ta tak i å endre på, egentlig uavhengig om det er i forhold til han eller i et evt nytt forhold med noen andre. Det at man er seg selv hele tiden betyr ikke nødvendligvis at man er en god utgave av seg selv hele tiden. Jeg hverken kan eller vil endre min personlighet, ingen fare der. Og jeg tror egentlig ikke det er hovedproblemet heller. Jovisst har vi nok vokst litt fra hverandre også, men vi har jo elsket den andre personen i mange år, elsket den personligheten. Selv om det har dukket opp noen nye, uventede sider akkurat det siste året, så tror jeg den grunnleggende personligheten er den samme hos oss begge. Mye den samme som vi forelsket oss i for 19 år siden. Men jeg kan og vil endre hvordan jeg møter og snakker til andre personer (og da fortrinnsvis min x). Og som jeg skriver så krever jeg at han også må gjøre endringer. Man blir negativ selv om man blir møtt med negativitet. Og det blir en ond sirkel. Og dette er noe vi trenger å endre uansett. For samme hva som skjer så har vi 3 barn vi skal samarbeide om.

Det er en litt merkelig holdning å mene at man kan gå gjennom livet uten å av og til måtte stoppe opp og vurdere om man er på rett kurs, eller om man kanskje burde justere litt. Men ja, det er nok også litt dette som bekymrer meg. For hvis han forventer at jeg skal tilpasse meg han i ett og alt, så går det ikke. Det er nok mye dette som har vært årsak til bruddet også. Vi er begge sterke personligheter med sterke meninger, og er nok begge litt dårlig på å la oss lede. Og den "venninna" som var inne i en periode var min rake motsetning, ung, uten utdannelse, uselvstendig. En som ikke klarer å ta valg for seg selv og sitt eget liv en gang. Men det ble visst fort kjedelig det også... Men vi må finne en middelvei, en samarbeidsform der vi begge jobber sammen, i samme retning. Hvis det er mulig da.

Men ja, jeg er helt ærlig veldig usikker på dette selv også.

[AnonymBruker]

Jeg har fulgt tråden din om bruddet, og skulle så gjerne ønske jeg kunne kommet med gode råd her. 

Ja, dere må snakke sammen. Og da er det utrolig viktig at begge er ydmyk. Du må endre deg, ja, men det må jo også han? 

Ellers kan jo en del av dette "oppdage hverandre igjen" gå ut på god gammeldags dating. Finne på ting sammen i nye omgivelser, nye opplevelser. Gå aktivt inn for å se hverandre med nye øyne. 

Høres vanskelig ut. Dere et tøff om dere får det til. Men tøff er du uansett

 

Anonymkode: d5aae...65d

[AnonymBruker]

Jeg tenker at hvis du bestemmer deg for dette, bestemmer du deg for nettopp det! Å satse, gå all in, ikke med alle baktankene som du refererer til her. Det høres kanskje for lett og skummelt ut, men saken er den at hvis du hele tiden også skal gardere deg istedenfor å satse, vil du på en måte kjøre to hester samtidig, og da får du : tvetydige svar, evt et detsruktivt utfall! Det samme gjelder mannen din, han må satse 100%! Holdning og fokus er så viktig når man vil oppnå noe! Å hele tiden være dobbel, gir deg doble svar som igjen ender opp med å bli destruktivt. 

Dere må være enige om at dere virkelig prøver ALT! Er du villig til det? Er han villig til det? BEGGE må være villige til det! Viljen er nr én her, men er jeg. Man kan få til det utroligste med rett innstilling og vilje! Ligger der tvil hele veien, vil det styre utfallet.

Håper dere får det til. Tenk på hva du virkelig ønsker innerst inne!

Anonymkode: e4f92...10e

[Belladonna]

Hei, hva med å prøve på noe som veldig mange samlivsterapauter foreslår i slike situasjoner. Sett en dato, gjerne om en måned eller to. Frem til da skal dere ha minimalt med kontakt og hvorvidt dere skal fortsette eller ei skal overhode ikke diskuteres. Denne tiden bruker dere på å bearbeide alle følelsene dere har knyttet til både bruddet og årsakene til bruddet. Dere bruker også denne tiden til å fatte en beslutning om dere skal fortsette eller ikke. Når dere så møtes på den avtalte dagen, gir dere hverandre et svar. Dersom begge er enige om å prøve på nytt, gir dere hverandre samtidig et løfte om å legge alt negativt som har skjedd bak dere. Dere har ikke lov til å klandre hverandre for ting som har skjedd og fortiden forblir fortid. Dere kan gjerne markere dette på en måte (noen velger å bytte ut de gamle gifteringene), men det er ikke nødvendig. Dere begynner simpelthen på nytt. Dette er viktig at dere blir enige om før dere setter en dato. At dersom dere begge vil fortsette, legger dere fortiden bak dere. Da får dere mulighet til å bli kjent med hverandre på nytt. 

I tenkeperioden er det viktig å være ærlig med seg selv. Denne tiden er kjempe nødvendig mtp å finne ut om man kan tilgi og glemme, om man i det hele tatt ønsker å prøve på nytt, eller om man vil legge hele forholdet bak seg og fortsette uten hverandre. Det er derfor det er viktig at dere ikke diskuterer dette og helst har så lite som mulig kontakt i denne perioden. For å virkelig gjennomføre dette uavhengig av hva resultatet blir, er det viktig at man ikke dater noen andre i mellomtiden. Dette bør dere også love hverandre. 

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke dere kan tvinge frem noen forelska-følelse. Når det har kommet så langt vil et vellykket forsøk kun resultere i et fornufts-samliv pga barna og historien dere har sammen. 

Anonymkode: 5795b...0b9

[Engel]

Vi har egentlig hatt en tenkeperiode nå siden før jul (siden vi var så vidt inne på temaet i november). Og i den perioden så valgte jeg å avslutte dating bl.a. X-en har heller ikke datet noen. Vi har ikke hatt mer kontakt enn det vi må pga ungene og familie, men vi kommer ikke videre av å bare være fra hverandre. Jeg har savnet han, men jeg er usikker på om jeg egentlig savner akkurat "han", eller om det er settingen med familie og "kjæreste" jeg savner. Men ja, jeg har konkludert med at jeg kan tilgi og glemme. Mye av det som har skjedd i alle fall. Og ja, vi var begge helt enige i går om at vi ikke dater noen andre oppi dette.

Dessverre så er vi nok begge veldig usikre på hva vi egentlig føler lengre. Og vi må nok ha noen samtaler for å se om vi virkelig kan klare å legge alt bak oss og gå videre. Jeg er veldig usikker på om han kommer til å legge sjelen sin i å finne tilbake (eller finne tilbake blir feil, heller å begynne på nytt), og dermed blir jeg usikker selv også. Det har vært et stort tilitsbrudd her. Han holdt meg for narr i lang tid siden han hadde mistet følelsene sine for lenge siden uten å si noe om det (sendte meg fortsatt "Elsker deg" meldinger m.m. helt til et par uker før bruddet). Så det vanskeligste her blir nok å stole på han rett og slett. Stole på at han har riktige følelser for meg. Jeg er jo redd for å bli såret igjen. Men det jeg håper er at vi etter noen samtaler enten kan gjøre akkurat det, bestemme oss for å virkelig prøve, og rett og slett begynne å date hverandre på nytt. Eller kanskje vi finner ut at det er håpløst og lukker den døra for alltid.

Den enkle løsningen for meg selv hadde vært å bare droppe det å gå videre. Finne meg en ny mann. Nå som følelsene for x-en uansett for en stor grad er døde. Det har ikke manglet på interesse fra andre menn, men det er selvfølgelig uansett en vei å gå for å finne "drømmemannen", en med mye felles interesser osv. Men samtidig betyr x-en utrolig mye for meg. Og ikke minst hadde det vært mye bedre for familien om vi får dette til. Og vi har mange felles interesser. Egentlig passer vi veldig godt sammen sånn. Men vi er uenig i en del prioriteringer. Og om vi kan få akkurat det til å fungere er en helt annen sak.

[AnonymBruker]

Da han holdt deg for narr og sa at han hadde mistet følelsene for deg, holdte han da på med ei anna?

Anonymkode: e4f92...10e

[Belladonna]

Avtal å ha et par slike samtaler. Det kan være lettere å se hverandre i et annet lys, hvis man f.eks er på en restaurant eller et annet nøytralt koselig sted. Få i gang litt romantisk stemning når dere prater og bli enige om hvilke ting som må prioriteres å tas opp. Jeg tenker kanskje at denne tenkeperioden burde skje ETTER dere har funnet ut hvilke ting som må til for at forholdet skal være fruktbart (i og med at dere allerede har vært i en slik periode kan man jo kalle det for "bestemme seg-perioden" og kanskje bare ta en uke eller to). Her burde dere ha en liste over kanskje 3 (tilfeldig tall, altså) ting dere vil at partneren skal endre eller forbedre seg på, og 3 positive ting som partneren allerede gjør og som blir satt pris på. Dersom dere begge kan gjøre disse tingene for hverandre, og samtidig glemme det som har vært, er det nok gode odds for at ting kan fungere. Det er de tingene som til stadighet går igjen i krangler og som hele tiden blir tatt opp på nytt, som tærer på forholdet. Så disse tingene må man bli kvitt på en eller annen måte. Jeg tenker jo det at dersom man fortsatt elsker hverandre og har lyst til å reparere det som er ødelagt, burde man satse på det. Det er bare viktig at begge vet konkret hva man må jobbe med  Uansett hvordan det ender, så vet dere i det minste at dere har prøvd og da kan det være enklere for deg å gå videre dersom du bestemmer deg for det

[Engel]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da han holdt deg for narr og sa at han hadde mistet følelsene for deg, holdte han da på med ei anna?

Anonymkode: e4f92...10e

Nei. Han fikk riktignok nærmere kontakt med henne et par mnd før bruddet, og jeg tror nok det var medvirkende til at han faktisk tok mot til seg til å gå fra meg. Men det skjedde ikke noe mellom dem før i selve bruddperioden. Det er jeg ganske så sikker på siden jeg også kjenner både henne og hennes x fra før. Hele greia var rimelig patetisk. Felles skjebne felles trøst. Jeg så aldri på henne som en trussel. Naivt kanskje, og selvfølgelig var det sårende som bare f.. uansett. Men jeg visste det kom til å bli kortvarig. Jeg er overrasket over at min x kunne være så blind og dum. Det er kanskje det verste. 

Belladonna: takk for veldig gode råd! Det skal jeg virkelig ta med meg.

jeg har vært veldig i tenkeboksen selv i dag. Og jeg begynner faktisk å kjenne at jeg ønsket at vi skal klare dette. Og det skremmer meg, for det gjør meg sårbar.

[SørVestlandsJentå]

Den 2/5/2016 at 19.34, Engel skrev:

Nei. Han fikk riktignok nærmere kontakt med henne et par mnd før bruddet, og jeg tror nok det var medvirkende til at han faktisk tok mot til seg til å gå fra meg. Men det skjedde ikke noe mellom dem før i selve bruddperioden. Det er jeg ganske så sikker på siden jeg også kjenner både henne og hennes x fra før. Hele greia var rimelig patetisk. Felles skjebne felles trøst. Jeg så aldri på henne som en trussel. Naivt kanskje, og selvfølgelig var det sårende som bare f.. uansett. Men jeg visste det kom til å bli kortvarig. Jeg er overrasket over at min x kunne være så blind og dum. Det er kanskje det verste. 

Belladonna: takk for veldig gode råd! Det skal jeg virkelig ta med meg.

jeg har vært veldig i tenkeboksen selv i dag. Og jeg begynner faktisk å kjenne at jeg ønsket at vi skal klare dette. Og det skremmer meg, for det gjør meg sårbar.

"Og vi må nok ha noen samtaler for å se om vi virkelig kan klare å legge alt bak oss og gå videre. "

HEi!

Jeg ser du skriver du vil ha disse SAMTALENE med han og SNAKKE om problemene.....

Det FUNKER ikke. Heller ikke Par Terapi Funker. Fordi DET FUNKER IKKKE!!!!!!!!!!!!

 

Han sier med ORD "elsker deg" okei... Hvis du lurer på om han mener det...

så må du nesten se på HANDLINGEN hans....

 

Alle disse SAMTALE rådene gjør meg sprø, fordi det funker ikke.

 

 

 

 

Endret 7. februar 2016 av SørVestlandsJentå

[AnonymBruker]

9 minutter siden, SørVestlandsJentå skrev:

"Og vi må nok ha noen samtaler for å se om vi virkelig kan klare å legge alt bak oss og gå videre. "

HEi!

Jeg ser du skriver du vil ha disse SAMTALENE med han og SNAKKE om problemene.....

Det FUNKER ikke. Heller ikke Par Terapi Funker. Fordi DET FUNKER IKKKE!!!!!!!!!!!!

 

Han sier med ORD "elsker deg" okei... Hvis du lurer på om han mener det...

så må du nesten se på HANDLINGEN hans....

 

Alle disse SAMTALE rådene gjør meg sprø, fordi det funker ikke.

 

 

 

 

Har du et veldig vondt og bittert brudd bak deg?

Parterapi (det skrives i et ord) fungerer for mange og jeg syns det er galt å skrive i alle tråder hvor dette kommer opp, at det ikke fungerer. 

Par som har barn bør, av hensyn til de, jobbe med forholdet sitt og mange har fastlåste konflikter pga dårlig kommunikasjon og da kan parterapi være til stor hjelp. 

Anonymkode: c5313...13d

[Engel]

43 minutter siden, SørVestlandsJentå skrev:

"Og vi må nok ha noen samtaler for å se om vi virkelig kan klare å legge alt bak oss og gå videre. "

HEi!

Jeg ser du skriver du vil ha disse SAMTALENE med han og SNAKKE om problemene.....

Det FUNKER ikke. Heller ikke Par Terapi Funker. Fordi DET FUNKER IKKKE!!!!!!!!!!!!

 

Han sier med ORD "elsker deg" okei... Hvis du lurer på om han mener det...

så må du nesten se på HANDLINGEN hans....

 

Alle disse SAMTALE rådene gjør meg sprø, fordi det funker ikke.

 

 

 

 

Hei! Og takk for innspill! Selvfølgelig er det ikke sikkert at samtaler vil hjelpe oss sånn at vi kan finne tilbake til sånne følelser for hverandre. Men en ting som jeg vet overhodet ikke hjelper er å IKKE snakke sammen. Når det er sagt så er det ikke lett å snakke sammen om sånt, og det vil kreve mye av oss begge, det er sikkert. Og jeg håper at vi kan komme så langt at vi kan bedre samarbeidet om ungene i alle fall. Heldigvis går det stadig bedre, men det er fortsatt mye unødvendig smågruff der. Og jeg vet at den største bøygen for meg her er å godta at han ikke prioriterer ungene på samme måte som meg. Han prioriterer seg selv. Dette et noe jeg bare må leve med, for han har tydelig ingen intensjoner om å endre på det. Uansett om vi er sammen eller ikke. Men nye kjærester prioriteres også forran ungene. Vil han kunne prioritere meg igjen på den måten tro? Sånn at jeg kan få påvirkningskraft gjennom det? Tviler vel på det.

[AnonymBruker]

Mitt inntrykk er at du ønsker å prøve dette, men er redd for at han svikter deg igjen. Det forstår jeg veldig godt, det er ufattelig vondt når ens nærmeste kan vende seg i mot deg seg slik han gjorde. Samtidig tenker jeg at hvis du ikke gir forholdet en sjanse nå som du har muligheten, er det fare for at du vil angre senere og tenke "hva hvis?".. For om dere prøver nå så får du i hvertfall et svar, uansett hvordan det går.. Og muligheten er absolutt tilstede for at dere kommer sterkere ut på den andre siden   Men det krever selvfølgelig at han forstår at dere kan ikke bare skli tilbake inn i partilværelsen uten å måtte jobbe med å få til et velfungerende forhold; altså han kan ikke fortsette å sette seg selv først i alle sammenheng. 

Hvordan var de 2 årene før det? Har han vist noen tegn på depresjon? Jeg spør fordi jeg er også midt opp i et uventet samlivsbrudd, hvor triggeren er langvarig depresjon. Om min mann har møtt en annen vet jeg ikke, men at han har alvorlig depresjon er det ingen tvil om og han har i likhet med din mann, oppført seg veldig irrasjonelt og ukarakteristisk. 

Det er klart at dere har møtt på en stor utfordring og han har utsatt deg for er stort tillitsbrudd, men dere har faktisk mange gode år sammen og hvis forholdet i utgangspunktet hadde en solid grunn, er det lettere å bygge det opp igjen. Jeg tror dere kan dra god nytte av parterapi og det blir kanskje lettere å ta enkelte temaer opp med en neutral tredjepart tilstede? 

Jeg ønsker deg uansett lykke til! 🍀🍀🍀

Anonymkode: d790f...204

[Engel]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mitt inntrykk er at du ønsker å prøve dette, men er redd for at han svikter deg igjen. Det forstår jeg veldig godt, det er ufattelig vondt når ens nærmeste kan vende seg i mot deg seg slik han gjorde. Samtidig tenker jeg at hvis du ikke gir forholdet en sjanse nå som du har muligheten, er det fare for at du vil angre senere og tenke "hva hvis?".. For om dere prøver nå så får du i hvertfall et svar, uansett hvordan det går.. Og muligheten er absolutt tilstede for at dere kommer sterkere ut på den andre siden   Men det krever selvfølgelig at han forstår at dere kan ikke bare skli tilbake inn i partilværelsen uten å måtte jobbe med å få til et velfungerende forhold; altså han kan ikke fortsette å sette seg selv først i alle sammenheng. 

Hvordan var de 2 årene før det? Har han vist noen tegn på depresjon? Jeg spør fordi jeg er også midt opp i et uventet samlivsbrudd, hvor triggeren er langvarig depresjon. Om min mann har møtt en annen vet jeg ikke, men at han har alvorlig depresjon er det ingen tvil om og han har i likhet med din mann, oppført seg veldig irrasjonelt og ukarakteristisk. 

Det er klart at dere har møtt på en stor utfordring og han har utsatt deg for er stort tillitsbrudd, men dere har faktisk mange gode år sammen og hvis forholdet i utgangspunktet hadde en solid grunn, er det lettere å bygge det opp igjen. Jeg tror dere kan dra god nytte av parterapi og det blir kanskje lettere å ta enkelte temaer opp med en neutral tredjepart tilstede? 

Jeg ønsker deg uansett lykke til! 🍀🍀🍀

Anonymkode: d790f...204

Det er nok helt riktig at jeg ønsker å prøve, men er redd for å bli såret igjen. Og at jeg er redd jeg aldri vil klare å stole på han. Men jeg føler også at jeg må gjøre et siste forsøk ja, for å kunne legge det helt bak meg.

Jeg må innrømme at jeg har vært inne på tanken om depresjon når det sto på som verst. For han reagerte helt bakvendt på ting. Men det var først etter at han ba om skilsmisse. Så jeg tror ikke det er noe sånt. Men at han har hatt en liten "krise" av et eller annet slag tror jeg nok. 40-års krise? De to årene før det var mye preget av at han ble mer og mer misfornøyd når jeg satte spørsmål ved hans valg og prioriteringer, og at jeg nektet å godta at alt skulle være på hans premisser hele tiden. Jeg lot mye bare gli også, men når hans "egentid" og sånt bare økte og økte så blir man tilslutt lei. Tenker det er litt typisk det man forbinder med 40-års krise også. Og vi er også litt uenig om barneoppdragelse. Ikke i forhold til grenser og sånt egentlig, men hvordan de skal håndheves. Så ja, det er nok av områder vi må se om vi kan nærme hverandre på. Snakket såvidt med han i kveld i forbindelse med levering av ungene. Jeg ba han om å bruke de to neste ukene til å tenke over hva han kan være villig til å "jenke på", og hva han ikke kan leve uten. Hva er viktigst. Det samme tenker jeg mye på nå. Og jeg er slettes ikke sikker på at han kan gi meg nok av det jeg ønsker. Men vi får se.

jeg får han dessverre ikke med på terapi. Det er mye derfor jeg ønsket litt tips her. 

Endret 8. februar 2016 av Engel

[AnonymBruker]

Den 7. febrúar 2016 at 21.46, Engel skrev:

Det er nok helt riktig at jeg ønsker å prøve, men er redd for å bli såret igjen. Og at jeg er redd jeg aldri vil klare å stole på han. Men jeg føler også at jeg må gjøre et siste forsøk ja, for å kunne legge det helt bak meg.

Jeg må innrømme at jeg har vært inne på tanken om depresjon når det sto på som verst. For han reagerte helt bakvendt på ting. Men det var først etter at han ba om skilsmisse. Så jeg tror ikke det er noe sånt. Men at han har hatt en liten "krise" av et eller annet slag tror jeg nok. 40-års krise? De to årene før det var mye preget av at han ble mer og mer misfornøyd når jeg satte spørsmål ved hans valg og prioriteringer, og at jeg nektet å godta at alt skulle være på hans premisser hele tiden. Jeg lot mye bare gli også, men når hans "egentid" og sånt bare økte og økte så blir man tilslutt lei. Tenker det er litt typisk det man forbinder med 40-års krise også. Og vi er også litt uenig om barneoppdragelse. Ikke i forhold til grenser og sånt egentlig, men hvordan de skal håndheves. Så ja, det er nok av områder vi må se om vi kan nærme hverandre på. Snakket såvidt med han i kveld i forbindelse med levering av ungene. Jeg ba han om å bruke de to neste ukene til å tenke over hva han kan være villig til å "jenke på", og hva han ikke kan leve uten. Hva er viktigst. Det samme tenker jeg mye på nå. Og jeg er slettes ikke sikker på at han kan gi meg nok av det jeg ønsker. Men vi får se.

jeg får han dessverre ikke med på terapi. Det er mye derfor jeg ønsket litt tips her. 

Nei.. Det skal ikke være enkelt..  

Men jeg ville allikevel ikke ha sett bortifra at det kan ha vært enslags "midtlivsdepresjon" som trigget det hele. Deprimerte menn oppfører seg ofte annerledes enn kvinner og blir ofte sure/aggressive og ikke minst, de kan oppføre seg veldig egoistisk. Slik din mann har gjort, som forventer at andre tilpasser seg alltid hans behov. Ikke at det er noen god unnskyldning, men av og til er det godt å i hvertfall få en forklaring.. Det er også ikke helt uvanlig å "rømme" ut av forhold når man har depresjon, for så å angre på det senere. Men jeg kjenner jo ikke din mann. 

 

Jeg synes derimot at han bør bli med til samtaler. Jeg skjønner at du ikke kan tvinge ham, men jeg synes du kan presse litt på. Kanskje ikke umiddelbart, men når gjenforeningsfasen er kommet litt lengre. Det er greit at han får høre det fra andre enn deg at forhold handler om både å gi og ta.. 

 

Har dere forresten fått snakket mer? 

 

Anonymkode: d790f...204

[Engel]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei.. Det skal ikke være enkelt..  

Men jeg ville allikevel ikke ha sett bortifra at det kan ha vært enslags "midtlivsdepresjon" som trigget det hele. Deprimerte menn oppfører seg ofte annerledes enn kvinner og blir ofte sure/aggressive og ikke minst, de kan oppføre seg veldig egoistisk. Slik din mann har gjort, som forventer at andre tilpasser seg alltid hans behov. Ikke at det er noen god unnskyldning, men av og til er det godt å i hvertfall få en forklaring.. Det er også ikke helt uvanlig å "rømme" ut av forhold når man har depresjon, for så å angre på det senere. Men jeg kjenner jo ikke din mann. 

 

Jeg synes derimot at han bør bli med til samtaler. Jeg skjønner at du ikke kan tvinge ham, men jeg synes du kan presse litt på. Kanskje ikke umiddelbart, men når gjenforeningsfasen er kommet litt lengre. Det er greit at han får høre det fra andre enn deg at forhold handler om både å gi og ta.. 

 

Har dere forresten fått snakket mer? 

 

Anonymkode: d790f...204

Ikke godt å si hva som har skjedd. Men jeg håper han kan klare å sette noen ord på hva han har følt de siste par årene, slik at jeg kanskje kan bli litt klokere i alle fall.

Nei, vi har ikke snakket noe mer, vi har det begge ganske hektisk i jobben nå, så avtalen har vært å bruke de to ukene nå på å tenke litt hver for oss, så håper jeg vi kan få tatt en skikkelig samtale om et par uker, når ting på jobb forhåpentligvis har roet seg for begge. Kommer jo en vinterferie snart. Jeg er i hvertfall veldig i tenkeboksen. Men konkluderer vel stadig med at det hele er veldig avhengig av hvilke signaler han kommer med. Skal jeg tørre å gå inn for dette fullt og helt, og virkelig prøve om vi kan få det til å fungere så må jeg være 100% sikker på at han gjør det samme. Fortsatt er det ikke sikkert det vil fungere, og sjansen for å bli såret igjen er stor. Men jeg heller nok mer og mer i mot at jeg virkelig ønsker å få dette til. Og at jeg er villig til å tilgi og glemme rimelig mye hvis jeg bare får en god forklaring på hva dette har vært, og hvis jeg mener jeg kan føle meg trygg på at dette ikke er noe som fort vil skje igjen. Det er noe med at når man har vært sammen i 18 år så føler man at man kjenner den andre personen veldig godt. Det som har skjedd nå er så fullstendig ulikt og helt motsatt av den personen han har vært i alle år. Det er ikke bare jeg, men også flere venner og familien hans, som plutselig ikke har kjent igjen denne personen. Det har rett og slett ikke vært "han". Oppførselen har ikke hengt på grep i det hele tatt. Derfor føler jeg at dette kan ha vært en engangshendelse. Hadde vi kun vært sammen i noen få år hadde det vært noe helt annet, da ville jeg nok trodd at sjansen for gjentakelse var stor. Likevel vet jeg ikke om det er mulig å få følelsene tilbake. Jeg er veldig oppsatt på at vi IKKE skal gå tilbake bare basert på vennskap og fornuft. Det må være følelser der. På lik linje med om jeg skulle funnet meg en ny partner. Alt annet er utenkelig når det først har gått så langt. Og jeg vet veldig godt at for min egen del så er det mye enklere å kutte det som har vært og heller gå videre akkurat nå. Men for familien, og for det vi faktisk har hatt sammen, så er det riktig å gjøre en skikkelig vurdering på om det virkelig er riktig å gå hver til vårt.

[AnonymBruker]

Når jeg leser denne tråden, så får jeg inntrykk av at dere begge håper den andre kan/skal/har endre(t) seg. Han legger skylda på deg og mener det er du som skal forandre deg, du synes han ble en annen de siste åra, implisitt håper du at han kan "bli seg selv" igjen. Det høres ikke lovende ut, rett og slett.

Jeg skjønner på en måte at du ønsker å gi det en sjanse til, du hadde jo ikke noe "valg", det var han som plutselig en dag dro.  Men det hadde jo vært dårlig lenge, dere gikk til og med til en samlivsterapaut. Hva snakket dere om den gangen? Hvordan forsøkte dere å løse problemene? Hvorfor funket ikke dette? Var du ærlig? Sa du for lite/for mye?

Om jeg skal tippe vilt, så tenker han at det er en grei og levelig utvei å komme tilbake, men han har egentlig ikke noe dyptfølt ønske om all verdens lange samtaler. Men må han, så må han. (Han er vel det klassiske eksempelet på ektemann som finner ut at ei elskerinne ikke er det helt store å leve sammen med, som kommer luskende tilbake til kona, jfr Reitan.)  Du kommer til å føle deg ganske ensom i disse samtalene, og litt frustrert over at du ikke får alle svarene du vil. Og så er det godt mulig at dere finner sammen igjen; han som sagt fordi det er convenient, du fordi du fortsatt har litt følelser (mikset med mange gode minner) og av hensyn til barna. Men om det blir noe bedre... Dere er jo de personene dere er. Man kan lære å beherske seg når det kommer til irritasjonsmomenter, man kan bli bedre til å kommunisere, men hvis det uansett ligger noe der som man behersker seg over og kommuniserer rundt... Vel, for min del i alle fall, har det gjort meg nummen. Nummen følelsesmessig. Vi kommuniserte uten følelser for den andre, sa terapeuten til oss. Ikke noe om den klassiske greia om at vi kommuniserte dårlig og hvordan gjøre det bedre, som jeg har inntrykk av at man vanligvis hører.

Så da er jeg kommet til meg selv og grunnen til at dette innlegget er så negativt. Jeg holder på å separeres nå, og kommer aldri til å se meg tilbake. Vi har vært sammen i over 20 år. Jeg tror jeg har gjort det meste for å få det til å funke. Jeg har valgt mine kamper, på hans oppfordring har jeg snakket om problemene når jeg egentlig ikke orket, jeg har hatt sex selv om jeg ikke hadde lyst, jeg har forsøkt å være henholdsvis ærlig/skånsom/konfronterende i samtaler. Og altså endt opp som tom, nummen og "uten følelser for den andre i kommunikasjonen". Nevnte jeg at det er flere år siden vi var hos denne terapauten? Og først nå holder vi på å flytte fra hverandre. I det minste får jeg høre på jobben at jeg er utrolig god på å analysere menneskelige relasjoner, så noe har jeg fått ut av dette...

Tenk deg godt om er vel det jeg vil fram til.

Anonymkode: ece1b...974

[Gjestemannen]

JEg ønsker dere lykke til.

 

Hilsen en som akkurat nå står i ferd med å separeres etter 20 års forhold.