Hvordan holder dere ut? (depresjon)

[AnonymBruker]

Joda.. Jeg har kastet bort tenårene mine på å være deprimert.. Sliter med angst og alt det der, går i terapi, en time samtale med psykolog i uken.. Mange pågående faktorer, ensomhet er det verste. Har ikke venner, hadde en kjæreste tidligere som jeg fortsatt holder kontakt med men jeg kan ikke ha han for nærme. Går dårlig med skole, jeg jobber ved siden av studiene i en jobb hvor jeg er i kontakt med mennesker hele dagen.. Begynner snart i ny jobb. 

Hvordan holder dere andre som sliter med depresjon ut? Jeg er så vanvittig lei. Greier ikke gråte, sitter bare her og ser i veggen, surfer gjennom Facebook, forumer og nettaviser.. Orker ingenting, vil ingenting, eller jo, jeg vil være glad og finne på noe, jeg vil gå på butikken selv om det er lyst ute og handle, men jeg tør ikke. Jeg vil sminke meg og ordne meg men det er et helvetes ork, vil ikke se meg selv i speilet. Føler meg så alene og skulle så inderlig ønske noen kunne trøste meg. Men jeg har ingen. Har opplevd så mye utnytting oppigjennom årene at det er helt sykt, jeg har blitt løyet til så mange ganger av venner og kjæreste (eks nå), og da mener jeg løyet til på daglig basis i mange år.. Jeg stoler ikke på mennesker overhodet og ser ikke for meg å få ny kjæreste i det hele tatt eller nye venner da jeg tror alle vil meg vondt og tror ingen er ærlige mot meg. 

Greier ikke konsentrere meg om skolearbeid, greier ikke følge med på en TV-serie før tankene vandrer avgårde. Vil bare sove og ligge på sofaen med øynene igjen og drømme om en fredfull tilværelse og livet jeg egentlig vil leve. Ser ikke noe lys i enden av tunnelen, ikke noe håp, niks nada null. Jeg er så lei av å ha det sånn. Jeg har prøvd alle mulige råd og tips, aner ikke hvorfor jeg skriver her men jeg måtte bare få det ut. Kjennes ut som jeg skal dø av ensomhet.  

Anonymkode: c943b...a73

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Joda.. Jeg har kastet bort tenårene mine på å være deprimert.. Sliter med angst og alt det der, går i terapi, en time samtale med psykolog i uken.. Mange pågående faktorer, ensomhet er det verste. Har ikke venner, hadde en kjæreste tidligere som jeg fortsatt holder kontakt med men jeg kan ikke ha han for nærme. Går dårlig med skole, jeg jobber ved siden av studiene i en jobb hvor jeg er i kontakt med mennesker hele dagen.. Begynner snart i ny jobb. 

Hvordan holder dere andre som sliter med depresjon ut? Jeg er så vanvittig lei. Greier ikke gråte, sitter bare her og ser i veggen, surfer gjennom Facebook, forumer og nettaviser.. Orker ingenting, vil ingenting, eller jo, jeg vil være glad og finne på noe, jeg vil gå på butikken selv om det er lyst ute og handle, men jeg tør ikke. Jeg vil sminke meg og ordne meg men det er et helvetes ork, vil ikke se meg selv i speilet. Føler meg så alene og skulle så inderlig ønske noen kunne trøste meg. Men jeg har ingen. Har opplevd så mye utnytting oppigjennom årene at det er helt sykt, jeg har blitt løyet til så mange ganger av venner og kjæreste (eks nå), og da mener jeg løyet til på daglig basis i mange år.. Jeg stoler ikke på mennesker overhodet og ser ikke for meg å få ny kjæreste i det hele tatt eller nye venner da jeg tror alle vil meg vondt og tror ingen er ærlige mot meg. 

Greier ikke konsentrere meg om skolearbeid, greier ikke følge med på en TV-serie før tankene vandrer avgårde. Vil bare sove og ligge på sofaen med øynene igjen og drømme om en fredfull tilværelse og livet jeg egentlig vil leve. Ser ikke noe lys i enden av tunnelen, ikke noe håp, niks nada null. Jeg er så lei av å ha det sånn. Jeg har prøvd alle mulige råd og tips, aner ikke hvorfor jeg skriver her men jeg måtte bare få det ut. Kjennes ut som jeg skal dø av ensomhet.  

Anonymkode: c943b...a73

For min del var en innleggelse løsningen. Der fikk jeg den roen jeg trengte i tillegg til kompetente fagpersoner tilgjengelig til en hver tid som faktisk oppfordret meg til å ta det med ro, spise, sove, gjøre små ting for meg selv. Mye fokus på rutiner, hvilket er veldig viktig når man er midt i kampen med depresjon. Nå, 8 mnd senere handler det om å skape rom i hverdagen hvor jeg gir slipp på alt, det være seg jobb, skolearbeid, plikter og definitivt den dårlige samvittigheten. Å gjøre ting for meg selv og si høyt at jeg fortjener det. Kombinert med ukentlige timer hos psykolog selvfølgelig. Men igjen er dette mitt problem, jeg stresser, tar på meg for mye, blir aldri bra nok hvilket igjen utløser depresjoner, år etter år. Årsaken for deg kan være en annen, og derfor trenger ikke dette å være den rette løsningen for deg. Jeg anbefaler deg å lufte tankene dine hos psykologen. Det fremstår som om du føler du kanskje står litt på stedet hvil i forhold til behandling? Kanskje dere sammen kan diskutere andre fremgangsmåter? Lykke til ❤

Anonymkode: beff2...4bd

[bippo]

Innleggelse hjalp for min del også. Og kunst. Det å skape noe og få et utløp for det man føler og tenker er veldig deilig, og veldig terapeutisk. Trenger ikke være flink,  og det trenger ikke å være billedkunst. Det kan være hva som helst. Musikk, poesi, hagearbeid (veldig koselig å gro ting), baking +++ 
En annen ting som hjalp meg veldig var å kutte ut alle giftige forhold jeg hadde i livet mitt (eller hvertfall sette dem på vent til jeg var sterk nok til å takle dem), så jeg brant noen broer, men det hjalp utrolig mye. 
Veldig mange begynner også å game, WoW, Elder Scrolls, sånne ting, og for mange (inkl meg) er det en måte å unslippe hverdagen på. Mange får også flere gode venner via det.  Man må bare passe på å ikke bli for oppslukt i det, så det blir en avhengighet. 
Ensomheten tok litt tid for min del, men det hjalp å slippe folk inn og ha mennesker rundt meg som kjente meg godt. Også fikk jeg meg hund, og han er den beste medisinen i verden  

Jeg vet hvordan du har det, jeg husker det godt, og selv om du sikkert ikke tror det (det ville ikke jeg gjort da jeg var sånn), så vil jeg bare si at det blir bedre. Du kommer ikke til å alltid ha det sånn. 

Du kan godt sende meg en PM om du har lyst til å prate.  

[Gjest 123Sol]

Medisiner hjalp for min del.

[AnonymBruker]

Tja. Etter 20 år med kronisk dyp depresjon kan jeg si at jeg holder ut fordi jeg ikke har noe valg. Det er forventet at jeg skal fortsette å leve, det er ikke opp til meg. Livet handler derfor for meg om å vente, enten til jeg får en alvorlig sykdom, havner i en ulykke eller dør en mer naturlig død. Ventingen er uutholdelig til tider, men tiden går heldigvis fortere jo eldre man blir.

Anonymkode: b0641...9b4