samvittigheten rundt samlivsbrudd

[Borrelåshjertet]

Vi klemmer. Vi nusser. Vi gnir nese mot nese. Vi tar vår egen knuckle punch, den som får meg til å tenke at båndet vårt, det kan ingen ødelegge. Vi vinker hadet. Hun vinker til hun ser bilen kjøre bort. Idet hun forsvinner i der fjerne, blir jeg skjør. Tårene presser på. Når hun ikke er hjemme lukker jeg døren inn til rommet hennes. Jeg orker ikke den konstante påminnelsen om at hun er offeret i valget jeg tok. Et år har gått siden jeg skiftet status. Fra gift til singel, eller separert for å være mer nøyaktig. Mange rundt meg har meninger om livet mitt. Som regel er dette folk som tror de kjenner meg. Det er de som ikke har spurt meg hvordan jeg har det. De som rømte da ting endret seg. Og bare synser. De som viste sitt sanne jeg. Igjen sitter klippene mine. De jeg gråter, ler, drikker, danser og synger med. De jeg er ærlige med. De som plukker meg opp og limer meg sammen. De som har fått meg gjennom året. Midt oppi sorgen over å gjøre datteren min til et statistikk-barn er også frykten for å være alene. Kommer jeg til å finne en som vil ha meg? 

 

Til daglig ler vi av guttene vi har rundt lillefingeren, at det er vi som har makten og vi lager reglene. Stiletthelene klikker i gatene, latteren sitter løst, øyne på dansegulvet stirrer mot oss med begjær i blikket, men vi vil bare være oss, ingen skal slippe inn i vårt rike. Iblant slår det meg at denne makten sitter løst. Tenk om Han med stor H dukker opp, men i hans plan er det ikke plass til en 5 åring. Jeg treffer mye bra fyrer, men frykter både for Borrelåshjertet og for hjertet til hun jeg er villig til å gjøre alt for. 

 

Dette handler ikke om meg, men om henne. At hun får de beste forutsetninger til å leve et normalt og lykkelig liv. Selv om jeg har frarøvet henne det som anses som det mest normale. Hun er tøff og klok. Hun skjønner mer enn vi gir henne anerkjennelse for. Jeg har lært at jeg ikke skal dytte mine følelser over på henne. Mitt savn, min ulykkelighet, den skal ikke hun føle på. Hun skal hoppe paradis, leke med såpebobler, lære seg og blåse Hubba-Bubba-bobler og være så god i alt en femåring tror hun er god i. Datteren min har verdens beste Pippi-holdning. "Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert" Nå er det min tur til å tenke slik. 

[Femme79]

Du skriver fint, Borrelåshjertet. Jeg kjenner tristheten din når jeg leser dette. Bra du vil være sterk for din datter!  

[AnonymBruker]

Du beskriver følelsene dine på en utrolig fin måte. Du virker som en veldig god mor som ønsker det beste for ditt 

Jeg vet lite om ditt liv; men av det du beskriver vet jeg en ting: Du er en sterk og stødig kvinne for ditt barn og hun er heldig som har en mor som ønsker det beste for hennes liv. De som ikke er der for deg i vonde perioder er like greit å droppe som venner. Fokuser på det som gjør deg godt. 

Stor klem til deg <3

Anonymkode: d44c5...2a5

[AnonymBruker]

23 timer siden, Borrelåshjertet skrev:

Vi klemmer. Vi nusser. Vi gnir nese mot nese. Vi tar vår egen knuckle punch, den som får meg til å tenke at båndet vårt, det kan ingen ødelegge. Vi vinker hadet. Hun vinker til hun ser bilen kjøre bort. Idet hun forsvinner i der fjerne, blir jeg skjør. Tårene presser på. Når hun ikke er hjemme lukker jeg døren inn til rommet hennes. Jeg orker ikke den konstante påminnelsen om at hun er offeret i valget jeg tok. Et år har gått siden jeg skiftet status. Fra gift til singel, eller separert for å være mer nøyaktig. Mange rundt meg har meninger om livet mitt. Som regel er dette folk som tror de kjenner meg. Det er de som ikke har spurt meg hvordan jeg har det. De som rømte da ting endret seg. Og bare synser. De som viste sitt sanne jeg. Igjen sitter klippene mine. De jeg gråter, ler, drikker, danser og synger med. De jeg er ærlige med. De som plukker meg opp og limer meg sammen. De som har fått meg gjennom året. Midt oppi sorgen over å gjøre datteren min til et statistikk-barn er også frykten for å være alene. Kommer jeg til å finne en som vil ha meg? 

 

Til daglig ler vi av guttene vi har rundt lillefingeren, at det er vi som har makten og vi lager reglene. Stiletthelene klikker i gatene, latteren sitter løst, øyne på dansegulvet stirrer mot oss med begjær i blikket, men vi vil bare være oss, ingen skal slippe inn i vårt rike. Iblant slår det meg at denne makten sitter løst. Tenk om Han med stor H dukker opp, men i hans plan er det ikke plass til en 5 åring. Jeg treffer mye bra fyrer, men frykter både for Borrelåshjertet og for hjertet til hun jeg er villig til å gjøre alt for. 

 

Dette handler ikke om meg, men om henne. At hun får de beste forutsetninger til å leve et normalt og lykkelig liv. Selv om jeg har frarøvet henne det som anses som det mest normale. Hun er tøff og klok. Hun skjønner mer enn vi gir henne anerkjennelse for. Jeg har lært at jeg ikke skal dytte mine følelser over på henne. Mitt savn, min ulykkelighet, den skal ikke hun føle på. Hun skal hoppe paradis, leke med såpebobler, lære seg og blåse Hubba-Bubba-bobler og være så god i alt en femåring tror hun er god i. Datteren min har verdens beste Pippi-holdning. "Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert" Nå er det min tur til å tenke slik. 

Meget bra skrevet. Jeg kjenner igjen mye. Jeg lukker også døren til barnas rom i uken de er hos far. Han bor 5 minutter unna. Likevel.

Det er en spesiell livsstil å ha avtalt 50/50. Da er man ressurssterke og solide sammen - men ikke under det samme taket.

For barna er det fint! Bedre det enn at foreldrene krangler og ikke trives sammen.

Anonymkode: a2531...ed9

[Sissan1]

Åååå - den satt <3

[AnonymBruker]

Godt skrevet og beskrevet. Jeg ha hatt (og har mange slike tanker selv. Vi som skilte foreldre har gjort mye "riktig". Vi bor i samme gate så ungene har samme nærmiljø og skole som før. Vi samarbeider godt, feirer bursdager sammen, er sammen på skolearrangementer så langt det er praktisk mulig for begge å rekke det osv. Men  jeg lukker fremdeles dørene til ungenes rom når de er hos faren, selv om det er over 5 år siden vi skilte lag. Å se ungene sine bare halvparten av tida vil være sårt for alltid.... Jeg har tenkt mye på om jeg kunne ha bitt tennene sammen lengre og bare holdt ut (merk; ingen vold, bare mangel på følelser etter hvert), men jeg har kommet fram til at jeg allerede hadde holdt ut så lenge på overtid at jeg holdt på å miste meg selv... Jeg var stiv og kald og hadde lite å gi. Jeg er en bedre mor nå enn jeg var på slutten av samlivet, rett og slett fordi jeg har det bedre med meg selv.

Du finner noen, det er ikke uvanlig med "ferdigpakke" og av en eller annen grunn tror jeg menn ser det som et mindre hinder enn kvinner gjør om situasjonen er motsatt; hun barnløs, han med et barn fra før.

Anonymkode: 320d0...4a7

[Maiava88]

Så godt beskrevet. Stemmer på en prikk❤️

[AnonymBruker]

Flott innlegg, men vær så snill, ikke bruk annet enn standard-teksten. Det blir så vondt å lese da. 

Anonymkode: ead32...8d9