Snotras dagbok.

[LoveTrain]

Ingen råd å komme med. Mini her blir 10 uker i morgen, og vi har enda ikke startet med tidlig legging. Jeg har bare akseptert at han er en ny del av kroppen min🙈 Vi "sover" 23-11, og han spiser hundre ganger ila natten. Det lengste han sover er 2-3t den første delen av natten, ellers er det timesintervaller. 

Når står dere opp? Sover hun i vogn eller bil? Jeg begynner å ane at søvn avler søvn hos småen her, og når han sover lite på dagen så sover han lite om natten også. 

[Illy]

10 uker allerede, det er utrolig 😊 Det høres slitsomt ut, og det er sikkert sånn som de andre sier, at man må la det gå seg til. Er det forskjell på dag og natt, altså at det er om natten hun har størst behov for pupp og nærhet? Jeg er litt overrasket over at det er sånn her, altså at hun på 6 dager alt skiller på døgnet. Jordmor fra helsestasjonen sa at det er vanlig blant spedbarn, og kanskje er et gammelt instinkt fra da mødre måtte jobbe med å sanke mat på dagtid, men hadde tid til kos på kveld og natt. Aner ikke om det stemmer da. Det høres slitsom ut nå som hun nesten ikke sover på dagtid, altså. Er det mulig for deg å få gjort ting da?

[Snotra]

Takk for svar dere snille mennesker.  

Vi skal prøve å ikke stresse for mye med det å få henne til å sovne tidligere om kvelden. Saken er bare den at hun er så stupe trøtt, så vi tror det er noe hun har behov for. Men det kan være det at hun sover så lite på dagen som gjør det. Men vi får vel bare å la det gå i hennes eget tempo. Og overtrøttheten pga av lite søvn på dagen, gjør legginga bare enda vanskeligere. Og nei, @Illy, det blir gjort minimalt på dagen. Enten amming, byssing eller trilling. Har funnet ut at jeg tør å ta med meg vogna inn på butikken da, så jeg får handlet mat i det minste.  Og dusjing skjer mens hun spreller på badegulvet. Trening har jeg ikke startet med enda. Ei heller sex.... 

Det som "plager meg mest" er det med at hun ammes i søvn. Og den eneste grunnen til det er fordi at det låser meg fullstendig, og det gjør meg litt stresset. Og jeg ønsker at faren skal kunne ta del i mer av leggingen, ikke minst avlaste av og til med flaske. Men jeg må vel bare se det an dette også.  

Ja tenk, ti uker - som i morgen er 11 uker! Tida går både fort og sakte. Og endelig tør jeg skrive ned noen ord om noe som har plaget meg: 

Manglende morsfølelse og den umiddelbare gjenkjenneligheten/forelskelsen: Jeg fikk henne jo ikke opp på brystet slik som de fleste får, så det er mulig det har noe med saken å gjøre. Men det har tatt lang tid å få den sterke morsfølelsen. Til å begynne med var hun bare en fremmed, en baby som jeg syns var veldig vakker og som jeg følte en sterk beskyttertrang ovenfor, men kjærlighet vet jeg ikke. Men heldigvis har denne kjærlighetsfølelsen kommet gradvis på og blitt bare sterkere og sterkere for hver uke. Og heldigvis er jeg såpass voksen og belest på tematikken at jeg vet at det ikke er alle som får den morsfølelsen med en gang, men jeg har slitt med dårlig samvittighet og selvbilde pga det uansett. For en mamma liksom... Men nå, om ikke morskjærligheten er på plass 100%, så vil jeg ihvertfall si 90%, og det gjør godt. Og det er helt utrolig den følelsen jeg får når hun smiler til meg. Er det mulig liksom? 

En annen ting som jeg har slitt med er amminga. Og da ikke akkurat det å amme, men det å synes det er så fint. Altså, det er fint og jeg er glad for at jeg får det til, men jeg nyter det ikke. Jeg ser det er så mange som syns amming er det beste i hele verden og at de gruver seg til baby ikke vil mer. Jeg må innrømme at jeg teller ned ukene til vi kan prøve fast føde. For meg er det en slags "fangenskapsfølelse", det at jeg alltid må være hundre prosent til stede. Ja, jeg kan pumpe, men det kommer så lite ut ved pumping, så det blir et ukesprosjekt å få til nok melk til at jeg kan være særlig fraværende. Jeg føler at dette er forbudte tanker, men sånn er det bare. Men jeg må samtidig understreke at jeg er veldig glad for at jeg har kunnet amme, og jeg er stolt over at jeg har bitt tennene sammen når det har gjort jævlig vondt. 

Det siste som jeg går og tenker på er det med sex: Jeg og mannen har fortsatt ikke fått muligheten. Hun sover jo aldri og når hun sover på natta er vi helt utslitte. Og jeg må innrømme at jeg er redd... Mer nervøs nå enn da jeg var jomfru.  Jeg vet nemlig at jeg har fått en del arrvev, og det gjorde vondt da jeg var på kontroll hos legen. Scheisse... 

 

[Illy]

Så fint at du tør og vil dele, jeg tror det er flere enn man tror som kjenner seg igjen i det du beskriver

Jeg har tenkt en del på det med fødsel og å få barnet opp på brystet etterpå og få tid sammen. Jeg trodde jo at jeg kom til å få en hard fødsel, og kanskje akutt keisersnitt, så jeg var redd for å ikke få den tiden. Det var litt fordi jeg hadde på følelsen at det ville påvirke meg, at jeg ville ha problemer med å takle det og ikke helt visste hvordan jeg ville reagere. Jeg var veldig heldig. Men når det er sagt, husker jeg nesten ingenting fra de 2-3 timene vi hadde sammen på fødestua etter fødselen. Jeg vet, har blitt fortalt og sett på bilder at jeg var veldig glad. Og selv om det er litt rart og sårt å ikke huske, kjenner jeg at den tiden har betydd  mye. For jeg var i hvert fall helt i sjokk. Tanken på være i den type sjokk, og antagelig verre, etter en så hard og skremmende fødsel, og så heller ikke få ha barnet hos seg, gjør at jeg får helt vondt i magen.

En annen ting er alle hormonendringene som skjer i kroppen etter fødsel. Jeg har vært så lykkelig i graviditeten, og er forsåvidt det nå også. Men humøret er mye mer svingende og ustabilt. Det er en litt dårlig kombinasjon med lite søvn og lite tid til å hente seg inn igjen Her om dagen var jeg virkelig nedtrykt fordi jeg syntes at jeg var så stygg helt ut av det blå. Ikke mammakroppen spesifikt, men alt.

Og jeg tror det er en ting folk ikke snakker så mye om, men når jeg tenker på nære venner som har snakket med meg om amming og det å alltid være tilgjengelig, har faktisk flertallet sagt at de gleder seg til den perioden er over. Jeg syns foreløpig det er fint, men litt slitsomt. Vi kløner en del, så det er ikke bare enkelt å dra ut, i tilfelle hun plutselig vil ha mat.

Det er godt at du er belest på temaet og vet at det er vanlig, men følelsene er ikke så lett å styre. Det hjelper nok ikke at jeg sier det heller, men du er en god mor, og du har ingenting å ha dårlig samvittighet for!

[Snotra]

På 18.5.2018 den 12.03, Illy skrev:

Så fint at du tør og vil dele, jeg tror det er flere enn man tror som kjenner seg igjen i det du beskriver

Jeg har tenkt en del på det med fødsel og å få barnet opp på brystet etterpå og få tid sammen. Jeg trodde jo at jeg kom til å få en hard fødsel, og kanskje akutt keisersnitt, så jeg var redd for å ikke få den tiden. Det var litt fordi jeg hadde på følelsen at det ville påvirke meg, at jeg ville ha problemer med å takle det og ikke helt visste hvordan jeg ville reagere. Jeg var veldig heldig. Men når det er sagt, husker jeg nesten ingenting fra de 2-3 timene vi hadde sammen på fødestua etter fødselen. Jeg vet, har blitt fortalt og sett på bilder at jeg var veldig glad. Og selv om det er litt rart og sårt å ikke huske, kjenner jeg at den tiden har betydd  mye. For jeg var i hvert fall helt i sjokk. Tanken på være i den type sjokk, og antagelig verre, etter en så hard og skremmende fødsel, og så heller ikke få ha barnet hos seg, gjør at jeg får helt vondt i magen.

En annen ting er alle hormonendringene som skjer i kroppen etter fødsel. Jeg har vært så lykkelig i graviditeten, og er forsåvidt det nå også. Men humøret er mye mer svingende og ustabilt. Det er en litt dårlig kombinasjon med lite søvn og lite tid til å hente seg inn igjen Her om dagen var jeg virkelig nedtrykt fordi jeg syntes at jeg var så stygg helt ut av det blå. Ikke mammakroppen spesifikt, men alt.

Og jeg tror det er en ting folk ikke snakker så mye om, men når jeg tenker på nære venner som har snakket med meg om amming og det å alltid være tilgjengelig, har faktisk flertallet sagt at de gleder seg til den perioden er over. Jeg syns foreløpig det er fint, men litt slitsomt. Vi kløner en del, så det er ikke bare enkelt å dra ut, i tilfelle hun plutselig vil ha mat.

Det er godt at du er belest på temaet og vet at det er vanlig, men følelsene er ikke så lett å styre. Det hjelper nok ikke at jeg sier det heller, men du er en god mor, og du har ingenting å ha dårlig samvittighet for!

Takk for alle gode kommentarer. Du er så snill!  Og ja, de følelsene som er tilknyttet både graviditet, fødsel og barseltid er så omfattende og ikke minst utrolig forskjellige fra person til person. Det er fint å ha disse dagbøkene hvor man kan skrive ned stort og smått av tanker, for det er ikke alt som er like enkelt å dele med venner eller familie. Jeg håper det går bedre med dere både når det gjelder amming og nedtrykte følelser. ♥️

[Snotra]

Da har lille E rukket å bli tre måneder! Hurra for det! 

Dagene går med til stort sett det samme: Å amme og å få henne til å sove. Vi har startet med å legge henne gradvis tidligere på kveldene, og av og til funker det og av og til ikke. (Alltid ved amming eller byssing.) Men hun er tydelig trøtt på kvelden, så vi må bare fortsette.  Når det gjelder ammingen, så har hun virkelig begynt å tulle i de siste par ukene. Av og til hyler hun ut i frustrasjon og sinne og nekter å spise mer. Av og til bare dropper hun puppen og vil heller se på alt rundt omkring i rommet. Og av og til går det som det skal og hun spiser godt. Jeg må si jeg er veldig spent på å høre vekta hennes på 3-månederskontrollen vi skal på i neste uke. Jeg er jo redd hun får i seg for lite mat... Og jeg må si jeg gleder meg til å starte med å gi henne smaksprøver av diverse grøt/velling.  

Jeg har jo nådd mitt første amme-mål nå: Tre måneder! Wee! Neste mål er å amme fram til fire måneder. 

E har også begynt å bli mye mer livlig, hun leker mer og snakker mye mer. Hun har enda ikke ledd, men vi håper det er like rundt hjørnet. Hun har også begynt å bli litt mer krevende ved at hun ikke vil være særlig alene. Dvs. vil bare ligge under babygymmen i noen minutter før hun roper ut i frustrasjon. Så det er fortsatt krevende å henge opp klær f.eks.  Hun har også begynt å bli redd for fremmede/folk hun ikke ser daglig. Jeg tok henne med på jobben og da hylskrek hun hele tida. Jeg trodde ikke babyer som var så små ble redd fremmede, men tydeligvis gjør de det også...

Jaja, da var mine friminutter ute for denne gang. Jeg må springe før hun river ned babygymmen i frustrasjon her. 

[Snotra]

I dag kommer svigermor på besøk og blir i fem dager. Samtidig så jobber mannen masse overtid denne uka, så jeg er alene om å forberede besøket. Skulle gjøre klart gjesterommet i stad. Prøvde å snike meg opp trappa mens lille E lå og sov. Våknet hun? Jadda... Rakk bare å ta fram sengeklærne... Sukk. Dette blir en laaaaaaang økt tror jeg. Noe som egentlig hadde tatt meg ti minutter å gjøre klart blir vel fordelt over flere timer. 

I dag har hun vært like tullete med amminga. Hvorfor må hun skrike ut og nekte å spise? Hun må jo være sulten stakkars lille? Jeg "gleder" meg til å spørre helsestasjonen om dette, og ikke minst få klarhet i vekta. Det er jo til å bli bekymra over. 

Jeg har forresten funnet ut at Jollyroom er noen onde sniker som virkelig prøver å få meg til å bruke penger når jeg egentlig ikke skal... Hvor jævla mange salg kan de ha? Epost flere ganger i uka om "vårsalg", "vår-skvis" av priser, og nå det siste: "flash-salg". Og det verste av alt er jo at jeg bestandig finner noe jeg har lyst på å kjøpe. Gi meg styrke! 

[Snotra]

Er det noe rart at lillemor sliter med å sovne, når hu mor har det på samme viset? Her er svigermor snill og går en laaang tur. Får jeg sove? Nei! Har jeg hatt tre timer med søvn i natt? Ja! Hvorfor får jeg ikke sove??? Aaaaaaaaah! Så etter å ha ligget lenge og bare kastet meg fram og tilbake i senga, har jeg kapitulert og laget meg masse kaffe og støvsugd i stedet. O lykke!  De siste kveldene har jeg ikke fått sovet når jeg har lagt meg heller, ligger bare og vrir meg fram til første amming. Er det rart man snart ser i kryss? Det verste er jo det at tålmodigheten ovenfor E blir lavere når søvnen er så mangefull. Og hun kan jo ikke noe råd for at hun ikke får sove stakkar. Hun er jo bare lita og uskyldig og ny her i verden.. Men hvordan er det mulig å være så trøtt at hun ikke klarer å holde øynene åpne og samtidig ikke klare å sovne? Hun kan ligge og klage/ule/sukke i senga, mens jeg trøster og "shhher" og håper på at hun skal klare å bikke over i søvnen, men i stedet så ender det 99% av tilfellene opp med at hun bikker over i ordentlig utrøstelig gråt. Da må jeg enten bare ta henne bort fra leggesituasjonen eller prøve å amme henne i søvn, selv om det ikke gikk for ti minutter siden. 

Bla bla... Masse tanker om søvn her... 

Ellers begynner tankene å kretse mer og mer rundt det å evt. skulle skaffe seg en nr. 2. Noe som er ganske rart, fordi av og til mistrives jeg nærmest med å være hjemme med lille, og jeg gleder meg skikkelig til å komme tilbake på jobb. Særlig når det er som mest utfordrende med søvn og skriking.

Samtidig så er vi ganske overbeviste om at E har det best med et søsken i livet. Det er fint å være to, selv om man aldri har noen garanti for at man går overens med søskenet sitt. Og vi vet også at man har det helt fint som enebarn. Det er bare det at vi syns det virker trist å ikke ha noen å dele oppveksten med. Og siden vi er så gamle som vi er, bør vi ikke vente for lenge heller. Men det å ha to tette, virker ganske heftig... 

Nei, her må jeg heller utnytte svigermors trilletur til noe annet fornuftig enn å drikke kaffe og være på KG.  

 

 

[LoveTrain]

Oi, her var det masse nytt! Først og fremst, gratulerer med tre måneder😍 Gikk det greit på kontrollen? Var vekten fin? 

Når det gjelder morsfølelse, så har det vært veldig likt her. Jeg hadde til og med en helt fin fødsel, fikk småen opp på brystet (han fikk dog aldri koblet seg på), og hele den pakken, uten at det gjorde underverker for følelsene mine. Han var jo bare en fremmed bylt. Jeg tror jeg bare er typen som trenger litt tid på å utvikle kjærlighet for andre, inkludert mitt eget barn. Som deg er jeg også glad jeg var forberedt på dette, og tok det egentlig greit. Amming syns ikke jeg heller er det største i verden. Er veldig glad det funker sånn passe, og at han får de godene det medfører, men ellers kunne jeg vært foruten. Eller, jeg må innrømme at det er ganske praktisk at puppen fungerer som trøst uansett hva problemet er. Siden vi måtte supplere med erstatning i begynnelsen, er jeg ikke fremmed for at pappaen kan gi det slik at jeg får sove. Jeg pumper alltid, og han får morsmelken som er, men har ingen kvaler med å supplere med erstatning for at han skal bli mett og jeg skal få sove i fred en gang i blant. Særlig mtp at jeg er en del alene med han, så unner jeg meg virkelig den søvnen! 

Det virker som de er ganske like i utviklingen:) Her får jeg heller ikke være alene lenger. Han vil være med meg overalt hele tiden, og jeg får ikke gå på do uten vippestolen eller babygymmet, og da er det nærmest stoppeklokke før han hyler til 😛

Hva sier mannen ang nr 2? Dere brukte jo en del tid på å få E? Det som skremmer meg mest er en ny graviditet😣 Men sånn rent praktisk kan jeg tenke meg to (eller tre) tette. Er greit å stå i det i noen år, og så får man gradvis friheten igjen. Har et vennepar med barn på 8, 9 og 11. Og de anbefaler det på det sterkeste, selv med to kolikkbabyer. 🙄

 

[Snotra]

20 timer siden, LoveTrain skrev:

Oi, her var det masse nytt! Først og fremst, gratulerer med tre måneder😍 Gikk det greit på kontrollen? Var vekten fin? 

Når det gjelder morsfølelse, så har det vært veldig likt her. Jeg hadde til og med en helt fin fødsel, fikk småen opp på brystet (han fikk dog aldri koblet seg på), og hele den pakken, uten at det gjorde underverker for følelsene mine. Han var jo bare en fremmed bylt. Jeg tror jeg bare er typen som trenger litt tid på å utvikle kjærlighet for andre, inkludert mitt eget barn. Som deg er jeg også glad jeg var forberedt på dette, og tok det egentlig greit. Amming syns ikke jeg heller er det største i verden. Er veldig glad det funker sånn passe, og at han får de godene det medfører, men ellers kunne jeg vært foruten. Eller, jeg må innrømme at det er ganske praktisk at puppen fungerer som trøst uansett hva problemet er. Siden vi måtte supplere med erstatning i begynnelsen, er jeg ikke fremmed for at pappaen kan gi det slik at jeg får sove. Jeg pumper alltid, og han får morsmelken som er, men har ingen kvaler med å supplere med erstatning for at han skal bli mett og jeg skal få sove i fred en gang i blant. Særlig mtp at jeg er en del alene med han, så unner jeg meg virkelig den søvnen! 

Det virker som de er ganske like i utviklingen:) Her får jeg heller ikke være alene lenger. Han vil være med meg overalt hele tiden, og jeg får ikke gå på do uten vippestolen eller babygymmet, og da er det nærmest stoppeklokke før han hyler til 😛

Hva sier mannen ang nr 2? Dere brukte jo en del tid på å få E? Det som skremmer meg mest er en ny graviditet😣 Men sånn rent praktisk kan jeg tenke meg to (eller tre) tette. Er greit å stå i det i noen år, og så får man gradvis friheten igjen. Har et vennepar med barn på 8, 9 og 11. Og de anbefaler det på det sterkeste, selv med to kolikkbabyer. 🙄

 

Kontrollen gikk veldig fint. Hun ligger litt over snittet både vekt- og lengdemessig. Stas må jeg si! Men de sprøytene var grusomme. Som hun skrek. Det var helt for jævlig for hu mor. Jeg fikk tårer i øynene faktisk. Men heldigvis ingen store bivirkninger i ettertid.  

Mannen min mener vi bare skal kjøre på å prøve på nr. 2 ganske så raskt. I forhold til økonomien må vi vente litt til senhøsten, for å være sikre på at jeg er i jobb i minst et halvt år for å få full lønn i permisjonstida, men hadde det ikke vært for det kunne vi startet enda tidligere. Han syns som deg og dine venner - greit å bli ferdig med det, pluss det er mange fordeler med to tette når de blir litt større.  Selv skulle jeg gjerne ha hatt en "pause" fra dette i et par år, men jeg ser fordelen med å bite tennene sammen og bli ferdig. Så vi får se hva som skjer. Vi brukte jo 19 pp før det satt med E, og hvem vet ved neste forsøk. 

Jeg må innrømme at jeg blir litt glad når jeg leser det du skriver om å gi mme av og til. Jeg sliter nemlig med å pumpe, det kommer så lite melk, så det blir et stressende prosjekt for meg å pumpe opp et lite lager med mm som mannen og evt. andre kan gi. Som oftest må jeg amme E, ikke bruke tid på å pumpe. Jeg skulle derfor veldig gjerne kunne tydd til mme ved behov. Jeg har imidlertid ikke ville gjøre dette enda, siden E har vært så skjør i magen og med mye skriking og luft. Jeg har derfor vært redd for at mme skulle forverre smertene hennes. Nå som hun begynner å bli eldre, blir det mer fristende å kunne ty til mme ved behov altså. Det virker jo til å fungere kjempefint for dere!  

[blomst12]

Hvis du har 100% dekning med  foreldrepenger nå så telles det som jobb:) at du ikke trenger jobbe 6 mnd før du går ut i ny permisjon:) 

[Snotra]

På 7.6.2018 den 20.58, blomst12 skrev:

Hvis du har 100% dekning med  foreldrepenger nå så telles det som jobb:) at du ikke trenger jobbe 6 mnd før du går ut i ny permisjon:) 

Vi har 80% dekning, så 80% av 80% lønn har vi ikke råd til. Eller det vil ihvertfall bli for trangt for at vi syns det er komfortabelt.  

[Snotra]

Herregud hvor snevert fokus jeg har for tida. Stort sett alt jeg tenker på er søvn. Hvordan få henne til å sove, hvordan få henne bort fra bysse-avhengigheten, hvordan gjøre det mest mulig komfortabelt og trygt for henne, hvordan legge henne uten gråt osv. Den siste uka har vært veldig varierende for å si det mildt. Vi har brukt opp til tre timer pr kveld for å få henne til å sovne, både med amming, byssing, shhh-ing, mer amming og mer byssing. Veldig utmattende for oss, og vi har hatt vår første frustrasjonskrangel midt oppi dette. Det går bra nå, men man blir jo helt frynsete av så lite søvn og så mye gråt. 

Det som gjør oss så trist og fortvilt er det at hun sliter fortsatt ekstremt mye med luft og smerter pga dette. Særlig på kveldstid. Hun fiser mer enn en godt voksen kar, vi er helt overgitt over at det er mulig å være så full av luft som hun er. Det hender at hun våkner opp av at hun fiser og hun hyler ut i smerte. Luftsmertene har faktisk forverret seg den siste måneden. Jeg vet ikke om det kan kalles kolikk lengre, da hun gråter ikke sånn som hun gjorde da hun var mindre, men at hun har vondt av og til det er helt sikkert. Jeg har tenkt å booke en egen time på helsestasjonen for å snakke om dette.

Jeg var og veide henne på mandag, og heldigvis virker det som at hun legger på seg som hun skal. 

De to siste nettene har vært helt crazy da! I går sov hun fra 21.30-05.00 og fra 06.00-08.30! Og i natt sov hun fra 19.30-21.30, 22.00-02.00 og fra 03.00-06.30. Det var så utrolig deilig - og for ei blid jente som har fått en del sammenhengende søvn!  Måtte det bare vare! Men jeg er selvsagt ikke optimist, med tanke på det fjerde utviklingsspranget og 4th month sleep regression... 

[Snotra]

Ååå, føler meg som den verste mora i verden akkurat nå. Klarer ikke å få henne til å sove, selv om hun har vært våken lenge allerede og hun er trøtt som fy. Og siden jeg har sovet kun fire timer i natt er tålmodigheta på null... Og det er jo ikke hennes feil... Etter flere mislykkede forsøk, som både starter og ender med hylskriking, måtte jeg bare legge henne under babygymmen og drikke litt kaffe og surfe på nett... Jeg blir så fortvilt og får vondt i magen av dårlig samvittighet. Hvordan kan jeg bli så sint på noen som ikke gjør noe galt, bare ikke klarer å sove? Får lyst til å hylgråte selv også, men klarer det ikke. Blir litt apatisk rett og slett. 

[LoveTrain]

Du er en god mamma som ser hennes behov for søvn❤️ Hun er bare litt sta og uenig😜 Jeg har ikke noen gode råd å komme med. Er helt avhengig av å få sove nok selv, så jeg legger meg ned på rommet med småen og ammer han i søvn, eller rigger meg til med puter etter ammingen og lar han sove oppå meg. Forsøker vanligvis å skille mellom nattsoving og dagsoving, men når ingen triks funker så tyr vi til dårlige løsninger 🙈. Eventuelt blir det ut å trille, men det frister jo lite når man selv har sovet tilnærmet null ila natten🙄. 

[Snotra]

På 15.6.2018 den 11.21, LoveTrain skrev:

Du er en god mamma som ser hennes behov for søvn❤️ Hun er bare litt sta og uenig😜 Jeg har ikke noen gode råd å komme med. Er helt avhengig av å få sove nok selv, så jeg legger meg ned på rommet med småen og ammer han i søvn, eller rigger meg til med puter etter ammingen og lar han sove oppå meg. Forsøker vanligvis å skille mellom nattsoving og dagsoving, men når ingen triks funker så tyr vi til dårlige løsninger 🙈. Eventuelt blir det ut å trille, men det frister jo lite når man selv har sovet tilnærmet null ila natten🙄. 

Tusen takk for gode ord, kjære du! Det er dager som er tyngre enn andre, men jeg må bare innse at sånn er livet for tida.  Heldigvis er de fine dagene også her. Jeg føler sånn med de som går med konstant søvnmangel i månedsvis! Jeg skulle så gjerne ønsket at E likte å ligge oppå oss når hun skal sove, men det nekter hun, det har hun gjort helt siden hun kom hjem fra sykehuset. Det er veldig synd, for det virker så koselig. 

[Snotra]

E har nå blitt fire måneder! Hurra! Og jeg ammer henne fortsatt. Da var ammemål nr. 2 oppnådd. Så får vi se om jeg når mål tre som er seks måneder. 

Vi begynte med smaksprøver denne uka. Nå har hun spist 3 x søtpotet og i dag får hun sin tredje smaksprøve med aprikos. Jeg er litt skeptisk til aprikosen, om den er litt hard for magen hennes. Men hun liker det da! Gliser masse og gaper opp når jeg mater henne. Så det er stas! Ekstra stas er det at hun lo for første gang forrige helg. Det var artig det! Katta var den utløsende faktoren. Han er altså bare helt vidunderlig og hun lyser opp hver gang hun ser han. 

Eller er søvn det store problemet som vanlig. Hun er enda vanskeligere å få til å sove enn tidligere og våkner opp mye mer på natta. Etter kl fem om morgenen er det liksom helt umulig for henne å sove lengre, så da må jeg bysse i ei time for å få henne til å sove i ei halvtime maks. Og sånn er alle lurene hennes på dagtid, maks en halvtimes varighet. I går gikk jeg en laang tur med vogna og hun sovna ikke en gang! Huff... Jeg blir så fortvilt. 

Og det verste er at jeg kan bli sint på henne... Jeg kan bli irritert når hun ikke sovner eller våkner opp "for tidlig". Jeg prøver å ikke la henne merke at jeg blir sint, men jeg er redd jeg ikke er så rolig som jeg ønsker å framstå. Herregud, dette er vondt... Jeg får så dårlig samvittighet at jeg blir kvalm. Huff... Jeg håper det går seg til snart. Og ikke minst ønsker jeg mer enn noe annet at jeg skal slutte å bli så irritert når søvnen hennes lar vente på seg.... Det er verst for meg grytidlig på morgenen, da er tålmodigheten minst... Huff. Jeg lengter av og til ekstremt etter å begynne på jobb og at mannen skal være den som har permisjonen. Og ikke minst lengter jeg til at natt-ammingen skal være overstått og hun sover natta igjennom. 

Æsj, jeg hater å skrive dette. Det framstår så brutalt og stygt, og så lite som ei mamma skal være. Jeg avslutter derfor med å skrive at hun er  det beste som fins i livet mitt og er helt vidunderlig. Hun ler og leker seg og spreller av glede, og det er så artig å se hvordan hun utvikler seg for hver dag som går. Og hvor utrolig heldig jeg er som har fått ei så fantastisk datter! Jeg skammer meg ekstra over hvor irritert jeg blir når jeg tenker på alle de som ikke har fått friske barn eller som sliter med noe som faktisk er alvorlig. Jeg må ta meg sammen og innse at jeg har det faktisk veldig bra og er kjempeheldig! 

Puh! Nå tror jeg vi må ut og trille litt, få litt frisk luft.  

 

[Porcelain]

Å fucke med folks søvn er sett på som et effektivt torturmiddel, så det er veldig naturlig at man blir litt gal i hodet av det. Ellers kjenner jeg meg godt igjen i frustrasjon over at babyen ikke sover, vi sleit mye med det samme - det tok lang tid (sorry), men det ble bedre etterhvert. Jeg lover

[Weebs]

Lite søvn er hardt! Her var 20 minutters søvn standard en periode. Jeg føler hele permisjonen min handlet om søvn. Den perioden med fem lurer på 20 minutt daglig var... Jepp. Du vet  Men det blir bedre! Plutselig sov hun 45 minutt, deretter én time, nå er halvannen time ganske vanlig. Det er deilig!  Jeg husker fremdeles hvor korte de på 20 minutt føltes, så jeg setter skikkelig stor pris på det. Det kommer du også til å gjøre etterhvert! 

Og så fantastisk med latter! Og katt! Du er heldig  Jeg elsker katter 

[Snotra]

På 29.6.2018 den 13.28, Porcelain skrev:

Å fucke med folks søvn er sett på som et effektivt torturmiddel, så det er veldig naturlig at man blir litt gal i hodet av det. Ellers kjenner jeg meg godt igjen i frustrasjon over at babyen ikke sover, vi sleit mye med det samme - det tok lang tid (sorry), men det ble bedre etterhvert. Jeg lover

 

På 29.6.2018 den 14.23, Weebs skrev:

Lite søvn er hardt! Her var 20 minutters søvn standard en periode. Jeg føler hele permisjonen min handlet om søvn. Den perioden med fem lurer på 20 minutt daglig var... Jepp. Du vet  Men det blir bedre! Plutselig sov hun 45 minutt, deretter én time, nå er halvannen time ganske vanlig. Det er deilig!  Jeg husker fremdeles hvor korte de på 20 minutt føltes, så jeg setter skikkelig stor pris på det. Det kommer du også til å gjøre etterhvert! 

Og så fantastisk med latter! Og katt! Du er heldig  Jeg elsker katter 

Søvn, søvn og enda mer søvn. Det er definitivt fokuset for tida. Man blir litt lei! Jeg er veldig glad for å lese at man ikke er alene om dette, og at det bedrer seg med tida. Måtte det skje fort!  Var det utfordrende for dere å få baby til å sove også? Her blir man litt smågal av all byssingen, og legginga på kvelden tar fort noen timer.... 

Katter er supre og funker til så mangt!