Snotras dagbok.

[QBee]

Det høres ut som om dere har det ekstremt slitsomt! Og alt føles så mye verre uten den viktige nattesøvnen også. 7 timers søvn for en nyfødt er helt klart alt for lite, tydelig at hun plages. 

Ville vurdert å kuttet ut melkeprotein ganske umiddelbart, uten at jeg har noen medisinsk kompetanse bare for å understreke det. Er en ganske stor andel av kolikkbarn som ikke tåler melk, og det er en forholdsvis enkel ting å teste ut. 

[Snotra]

Vi var på helsestasjonen mandag som var, og veiinga viste at hun ikke hadde lagt på seg nok. Jeg skulle imidlertid fortsette amminga, men amme på en litt annen måte (20 min på hvert bryst istedet for å la hun drikke fra ett bryst til hun føler seg ferdig med det) for å se om det bedrer seg. Vi skal tilbake nå på mandag også, pluss at vi har en time til lege da også. Jeg vil nemlig høre hva en lege tenker om saken, da jeg føler at helsesøster er litt "uerfaren". Tok opp både det med tungebånd og melkeallergi, men hun syntes at E er for ung til å kunne si noe om disse tingene. 

Tusen takk for innspill alle sammen, jeg håper virkelig dette går seg til snart. Er så fortvilende når man ser hvor vondt hun har og at uansett hvor mye vi trøster og bysser så hjelper det ikke på. Hun blir helt stiv og rød som en tomat når det står på som verst. I dag har det vært en bra dag så langt, hun har nå sovet rekordlenge fire timer etter en trilletur. Jeg blir nesten nervøs og klarer ikke å sove, selv om det jo er det jeg egentlig bør. 

 

[Illy]

Håper den nye ammemåten har hatt virkning. Og at dere får både gode nyheter og svar i morgen. Det høres fryktelig slitsomt ut, og særlig det å ikke vite hva som er galt og hva som hjelper i tillegg. Krysser fingrene for at det blir flere slike bra dager på dere nå, så både E og dere får hvile

[Snotra]

Da har vi vært på seksukerskontroll hos legen, selv om E bare er fem uker. Heldigvis er hun frisk som en fisk, og alt er ok bortsett fra kolikksmertene. Hun har også lagt på seg 1 kg siden fødselen.  

Jeg er nå på dag tre med melkefri diett. Det går overraskende bra for min del, selv om jeg savner ost noe infernalsk allerede. Jeg lurer på hvor lenge det skal gå før man evt. merker noe på babyen? 

På fredag var vi hos manuellterapeut med E igjen. Hun har jo ingen låsninger, men er veldig stram i ryggen. I går sov hun seg nesten gjennom hele dagen. Kanskje behandlingen hadde virkning? Eller kanskje det bare var tilfeldighet. Man kan jo bare håpe. 

Ellers går ammingen bra, men du dæven hvor lei jeg er av å være sår. Når skal det egentlig gi seg? Det går bare opp og ned i sårhet, det er aldri helt smertefritt. 

 

 

Fødselshistorien: 

 

Innimellom slagene har jeg de siste ukene fått skrevet ned fødselshistorien. Den framstår ikke så "dramatisk" og fæl på papiret som den gjorde for meg de siste to-tre timene, da jeg følte både stor fortvilelse, redsel og en smerte som var så stor at jeg hadde et oppriktig ønske om å dø.  Nå i ettertid er jeg veldig lei meg for at det ble som det ble og jeg føler meg skuffet over meg selv som ikke taklet det bedre enn hva jeg gjorde. Jeg er også ekstremt lei meg for at jeg og mannen gikk glipp av øyeblikkene med å få lille E opp på brystet og klipping av navlestrengen. 

Uansett - hvis noen orker og lese: 

Fødselen startet en mandag og var overstått nesten nøyaktig to døgn etter de første riene. På formiddagen hadde jeg time til «trivselskontroll» hos overlegen på sykehuset. Alt var ok, men han spurte om jeg ville bli strippet noe jeg takket ja til. Han anbefalte oss deretter å ha sex.

Som sagt så gjort, på kvelden koste vi oss sammen i 22-tida, og i 23-tida begynte de første riene. De tok seg gradvis opp, og kl. 01.00 vekket jeg mannen og sa at nå tror jeg at noe skjer. Vi sto opp og jeg la meg på sofaen. Etter ei lita stund ringte jeg til føden, både for å varsle fra om at noe var på gang men også for å høre om vi skulle komme inn. Fikk kun beskjed om å avvente til tre rier pr. 10 minutt. Jeg lå og brukte rier-appen hele natta, men riene ble aldri så hyppige som tre pr. 10 minutt. Men vondt var det!

Da det ble tidlig på morgenen, ca. kl. 06 ringte jeg føden igjen, men det var fremdeles samme beskjed: vent til tre rier på ti minutter. Det var veldig frustrerende, fordi riene var nesten hyppige nok, sånn type tre pr. 11-12 minutt. Dagen ble brukt til å holde ut latensfasen, jeg prøvde med dusjing og forsøkte også å høre på musikk. 

Da det ble tirsdag kveld, sånn i 18-tida, ringte vi til sykehuset igjen. Vi fikk da komme inn for å få smertestillende som jeg skulle få og sove på. På sykehuset målte de også riene.  Nesten med en gang da vi satte oss inn i bilen igjen for å kjøre hjem tok riene seg mer opp i smerte. Mannen dro og kjøpte burger til oss, men jeg klarte nesten ikke å spise noe. Nesten umiddelbart bestemte vi oss for å dra tilbake til sykehuset igjen, fordi riene var både sterkere og hyppigere enn tidligere. Jeg tok en ny dusj, mens mannen og naboen plutselig måtte fikse olje på bilen – plutselig var den nesten tom for olje!

Da vi, etter en smertefull biltur, endelig kom til sykehuset, fikk vi heldigvis lov til å bli over natta på ei fødestue. Jeg hadde da ca. 2 cm åpning. Jeg fikk en morfin-coctail som skulle hjelpe meg til å sove gjennom natta. Selv om det ikke ble ei smertefri natt, så hjalp det veldig på. Da det ble morgen, i åtte-tida, ble jeg sjekket på nytt av jordmor og endelig ble det konstatert åpning på fire cm. Jeg var nå i aktiv fødsel!

Vi fikk servert trasig sykehusfrokost, men vi var ved godt mot. Jordmora var også veldig hyggelig, og hun hadde med seg en medisinstudent som skulle observere av og til. Etter ei stund fikk jeg prøve lystgass, og det hjalp på veldig. Riene ble jo mer smertefulle etter hvert som timene gikk, men lystgassen hjalp på. I 13-tida mente jordmora at jeg burde ta en epidural, siden timene gikk og jeg begynte å bli sliten og det så lang tid å få mer åpning. Med epidural skulle jeg få muligheten til å slappe av og kanskje sove litt.

Epiduralen ble satt, men den virket ikke optimalt. Kun venstresiden ble skikkelig bedøvd, og den ble bedøvd så mye at jeg nesten ikke klarte å stå på venstrefoten. Mens høyre side ikke var skikkelig bedøvd. Det hjalp imidlertid på, og på ettermiddagen sov jeg litt.

Utover kvelden brukte jeg lystgassen når riene kom og jeg sørget for å stå, gynge og stå på en fot, sitte på ball, stå på alle fire i senga, for å få fremgang. Men hver cm åpning tok veldig lang tid, og jeg ble etter hvert ganske demotivert.

Da klokka ble rundt 20.00 (tror jeg) så nærmet jeg meg ti cm, men jordmora var ikke helt sikker på om jeg var der enda. Til sammen tre jordmødre kjente på meg, og noen mente jeg hadde full åpning, mens noen mente jeg ikke var der helt enda. Plutselig gikk vannet, og det viste seg å være litt forurenset, men jordmora var ikke bekymret fordi babyen hadde det bra. Jeg begynte nå å bli ganske så fortvilet, fordi smertene var veldig sterke og jeg lå nå bare i senga. Og ikke hadde jeg noe trykketrang heller, men jeg kjente et press som var fælt. Jeg fikk etter hvert satt et riestimulerende drypp, fordi riene mine var ikke effektive nok. Det var skikkelig jævlig. Dessverre tålte E riedryppet dårlig og for meg var det bare grusomt.  Jeg lå nå og ropte om at de måtte skyte meg, fordi det var så vondt. Jeg mente det av hele mitt hjerte. Og jeg sa til mannen at dette er har utviklet seg til å bli et mareritt. Det var liksom ingen framgang. Jeg følte at jordmor/jordmødrene ikke var særlig til stede på rommet, og når de var der sto de mye og så på den skjermen som viste hjerteslag, rier etc. Jeg skjønner i ettertid at de var ute på "kontrollrommet" sammen med legene og hele tiden drøftet situasjonen og framgangen, men jeg følte at vi var mye overlatt til oss selv i denne delen av fødselen, og jeg savnet info. Jeg ropte at jeg ønsket å dø, før jeg kom på at kanskje keisersnitt var mulig? Men nei, det var for sent sa de. 

Plutselig var rommet fylt opp av folk. Det var to leger pluss to barneleger og barnepleiere og to-tre jordmødre. Og medisinstudenten sto i et hjørne fordi det var så fult av folk. Til sammen var det rundt tolv personer.

Legene ga meg beskjed om at de nå skulle forløse E med tang og at de derfor kom til å klippe i meg. De satte en pudendalblokade, uten å spørre om det var ok. Det gjorde veldig vondt, men jeg antar at det hadde gjort enda mer vondt uten.

Jeg husker ikke denne delen så tydelige, men husker bare at jeg lå og vrei meg i smerte og var fortvilet og at mannen sto på min venstre side. Det aller vondeste var da de satte inn tanga, men de klarte bare å få på plass den ene delen. De måtte gi opp forsøket på å sette inn den andre, og da de skulle ta ut den første delen sleit de veldig med å få den løs. 

Det ble da tid for vakuum. Jeg skulle nå presse når jeg hadde rier, men jeg kjente knapt riene lenger og kjente ikke noe behov for å presse. Den ene jordmora fortalte meg når jeg hadde ri og jeg fikk beskjed om å presse. Det var veldig vondt, og ikke minst rart å skulle presse ut noe man egentlig ikke «føler» for å presse ut. Jeg holdt ei arm i mannens hånd og ei arm i en annen jordmor si hånd. Jeg kunne kjenne at noe ble dratt ut av meg, men det var først helt mot slutten at jeg kjente noe slags «pressbehov».

Jeg merket faktisk ikke når E var ute, bare at plutselig ble noe blodig og slimete lagt oppå magen min. Jeg skvatt skikkelig, og det minnet veldig om fasongen til hodet til en Alien. Jeg antar jeg så ryggen til E.

Men hun lå der bare i to sekunder før barnelegene hastet henne bort til barneundersøkelsesbordet. Her ble hun koblet på diverse som laget masse alarmlyder.

Selv fikk jeg beskjed om å presse ut morkaka, og det gikk fort og uten smerte. Men før vi vet ordet av det så sier den ene legen noe om at jeg har en blødning og at jeg mister mye blod fort. Da blir jeg veldig redd, fordi jeg vet hvor fort man kan forblø fra livmora.

Det viste seg at jeg hadde rift i livmorhalsen, men legen stappet hånda inni meg og satte press på blødningen mens den andre legen hastet til. Også jordmødrene hastet rundt og fikset diverse, og alarmer koblet til meg gikk også av. Det var nå ulyder tilknyttet både meg selv og E, og det var veldig stressende. Jeg trodde jeg skulle dø, så jeg gjentok gang på gang til mannen at jeg elsket han. Da skjønte hun som holdt på blødningen hvor redd jeg var og fortalte at dette kom til å gå helt fint og at de hadde kontroll, selv om det kunne framstå som hektisk. Avdelingsoverlegen selv sydde meg, både rifta innvendig og der hvor de klippet meg. Jeg kjente syinga litt, men alt i alt betydde det ingenting.

Etter hvert så roet det hele seg, og jeg følte selv de hadde kontroll på situasjonen. Jeg var dekket av blod helt opp til brystet, og jeg ble vasket av den ene jordmora. Men vi var mer usikre på hvordan det gikk med E. Legene jobbet fortsatt med henne, og de hastet nå ned til nyfødtintensiven. Før de dro fikk vi henne så vidt opp på brystet og noen bilder ble tatt. Det var veldig surrealistisk. Mannen ble med henne til nyfødtintensiven.

Da ble jeg plutselig helt alene på rommet, med et drypp, og det var veldig tomt og trist. Jeg ble liggende og døse og jeg hallusinerte. Etter ei stund kom mannen tilbake med de gode nyhetene at E pustet av seg selv og at alt mest sannsynlig kom til å bli helt bra. Jeg fikk møtt henne ordentlig for første gang dagen etter. 

 

Nå våknet hun akkurat fra luren sin og jeg må haste til.  

[Marimba]

Å huff, for en opplevelse! Jeg begynte faktisk å gråte av innlegget ditt, fordi jeg kunne tenke meg at det var en grusom opplevelse. Ikke bare pga smerten, kan tenke meg at redselen og frykten både rundt deg selv og rundt lille E var enda verre. Jeg håper du fikk god hjelp til å bearbeide dette i ettertid, og mannen din også. Også håper jeg møtet med E dagen etter også hjalp til med å starte legingen av opplevelsen.

Store klemmer til deg! Midt oppi alt det som skjedde syntes jeg du hørtes utrolig tapper og tøff ut!  

 

 

Endret 8. april 2018 av Marimba
Autocorrecten lever sitt eget liv

[Gjest Jeey]

Herregud for en dårlig fødselsopplevelse du har hatt 🙁 Synd at det ble sånn for dere.. Må ha vært skremmende, og domt du følte du ikke ble mer informert underveis.. Jeg tenker at jordmødre noen ganger må kunne forutse at keisersnitt er det lureste før du rekker å komme så langt 😕 Først er du redd for alt som skjer med deg selv også måtte du bekymre deg for babyen også! Nei, huff! Ingen burde gå igjennom en sånn tung fødsel! Er jo reine tortur! Må ta skikkelig på psyken i etterkant også! Håper alt går bra med deg nå!  

[LoveTrain]

Først og fremst, så godt å høre at alt er fint med lille E❤️ Håper hun fortsetter med sovingen fremover🤞😊

Vi hadde en veldig lik start på fødselen, med rier i flere dager, og treig fremgang. Men du verden så forskjellig det endte! Utrolig trist at dere fikk så dårlig informasjon underveis, da det har mye å si for opplevelsen. Det må være fryktelig skummelt når det skjer så mye over hodet på en, og man frykter for livet til både babyen og seg selv. Fikk du en god gjennomgang av fødselen i etterkant?  

[Ruccula]

5 timer siden, Snotra skrev:

Da har vi vært på seksukerskontroll hos legen, selv om E bare er fem uker. Heldigvis er hun frisk som en fisk, og alt er ok bortsett fra kolikksmertene. Hun har også lagt på seg 1 kg siden fødselen.  

Jeg er nå på dag tre med melkefri diett. Det går overraskende bra for min del, selv om jeg savner ost noe infernalsk allerede. Jeg lurer på hvor lenge det skal gå før man evt. merker noe på babyen? 

På fredag var vi hos manuellterapeut med E igjen. Hun har jo ingen låsninger, men er veldig stram i ryggen. I går sov hun seg nesten gjennom hele dagen. Kanskje behandlingen hadde virkning? Eller kanskje det bare var tilfeldighet. Man kan jo bare håpe. 

Ellers går ammingen bra, men du dæven hvor lei jeg er av å være sår. Når skal det egentlig gi seg? Det går bare opp og ned i sårhet, det er aldri helt smertefritt. 

 

 

Fødselshistorien: 

 

Innimellom slagene har jeg de siste ukene fått skrevet ned fødselshistorien. Den framstår ikke så "dramatisk" og fæl på papiret som den gjorde for meg de siste to-tre timene, da jeg følte både stor fortvilelse, redsel og en smerte som var så stor at jeg hadde et oppriktig ønske om å dø.  Nå i ettertid er jeg veldig lei meg for at det ble som det ble og jeg føler meg skuffet over meg selv som ikke taklet det bedre enn hva jeg gjorde. Jeg er også ekstremt lei meg for at jeg og mannen gikk glipp av øyeblikkene med å få lille E opp på brystet og klipping av navlestrengen. 

Uansett - hvis noen orker og lese: 

Fødselen startet en mandag og var overstått nesten nøyaktig to døgn etter de første riene. På formiddagen hadde jeg time til «trivselskontroll» hos overlegen på sykehuset. Alt var ok, men han spurte om jeg ville bli strippet noe jeg takket ja til. Han anbefalte oss deretter å ha sex.

Som sagt så gjort, på kvelden koste vi oss sammen i 22-tida, og i 23-tida begynte de første riene. De tok seg gradvis opp, og kl. 01.00 vekket jeg mannen og sa at nå tror jeg at noe skjer. Vi sto opp og jeg la meg på sofaen. Etter ei lita stund ringte jeg til føden, både for å varsle fra om at noe var på gang men også for å høre om vi skulle komme inn. Fikk kun beskjed om å avvente til tre rier pr. 10 minutt. Jeg lå og brukte rier-appen hele natta, men riene ble aldri så hyppige som tre pr. 10 minutt. Men vondt var det!

Da det ble tidlig på morgenen, ca. kl. 06 ringte jeg føden igjen, men det var fremdeles samme beskjed: vent til tre rier på ti minutter. Det var veldig frustrerende, fordi riene var nesten hyppige nok, sånn type tre pr. 11-12 minutt. Dagen ble brukt til å holde ut latensfasen, jeg prøvde med dusjing og forsøkte også å høre på musikk. 

Da det ble tirsdag kveld, sånn i 18-tida, ringte vi til sykehuset igjen. Vi fikk da komme inn for å få smertestillende som jeg skulle få og sove på. På sykehuset målte de også riene.  Nesten med en gang da vi satte oss inn i bilen igjen for å kjøre hjem tok riene seg mer opp i smerte. Mannen dro og kjøpte burger til oss, men jeg klarte nesten ikke å spise noe. Nesten umiddelbart bestemte vi oss for å dra tilbake til sykehuset igjen, fordi riene var både sterkere og hyppigere enn tidligere. Jeg tok en ny dusj, mens mannen og naboen plutselig måtte fikse olje på bilen – plutselig var den nesten tom for olje!

Da vi, etter en smertefull biltur, endelig kom til sykehuset, fikk vi heldigvis lov til å bli over natta på ei fødestue. Jeg hadde da ca. 2 cm åpning. Jeg fikk en morfin-coctail som skulle hjelpe meg til å sove gjennom natta. Selv om det ikke ble ei smertefri natt, så hjalp det veldig på. Da det ble morgen, i åtte-tida, ble jeg sjekket på nytt av jordmor og endelig ble det konstatert åpning på fire cm. Jeg var nå i aktiv fødsel!

Vi fikk servert trasig sykehusfrokost, men vi var ved godt mot. Jordmora var også veldig hyggelig, og hun hadde med seg en medisinstudent som skulle observere av og til. Etter ei stund fikk jeg prøve lystgass, og det hjalp på veldig. Riene ble jo mer smertefulle etter hvert som timene gikk, men lystgassen hjalp på. I 13-tida mente jordmora at jeg burde ta en epidural, siden timene gikk og jeg begynte å bli sliten og det så lang tid å få mer åpning. Med epidural skulle jeg få muligheten til å slappe av og kanskje sove litt.

Epiduralen ble satt, men den virket ikke optimalt. Kun venstresiden ble skikkelig bedøvd, og den ble bedøvd så mye at jeg nesten ikke klarte å stå på venstrefoten. Mens høyre side ikke var skikkelig bedøvd. Det hjalp imidlertid på, og på ettermiddagen sov jeg litt.

Utover kvelden brukte jeg lystgassen når riene kom og jeg sørget for å stå, gynge og stå på en fot, sitte på ball, stå på alle fire i senga, for å få fremgang. Men hver cm åpning tok veldig lang tid, og jeg ble etter hvert ganske demotivert.

Da klokka ble rundt 20.00 (tror jeg) så nærmet jeg meg ti cm, men jordmora var ikke helt sikker på om jeg var der enda. Til sammen tre jordmødre kjente på meg, og noen mente jeg hadde full åpning, mens noen mente jeg ikke var der helt enda. Plutselig gikk vannet, og det viste seg å være litt forurenset, men jordmora var ikke bekymret fordi babyen hadde det bra. Jeg begynte nå å bli ganske så fortvilet, fordi smertene var veldig sterke og jeg lå nå bare i senga. Og ikke hadde jeg noe trykketrang heller, men jeg kjente et press som var fælt. Jeg fikk etter hvert satt et riestimulerende drypp, fordi riene mine var ikke effektive nok. Det var skikkelig jævlig. Dessverre tålte E riedryppet dårlig og for meg var det bare grusomt.  Jeg lå nå og ropte om at de måtte skyte meg, fordi det var så vondt. Jeg mente det av hele mitt hjerte. Og jeg sa til mannen at dette er har utviklet seg til å bli et mareritt. Det var liksom ingen framgang. Jeg følte at jordmor/jordmødrene ikke var særlig til stede på rommet, og når de var der sto de mye og så på den skjermen som viste hjerteslag, rier etc. Jeg skjønner i ettertid at de var ute på "kontrollrommet" sammen med legene og hele tiden drøftet situasjonen og framgangen, men jeg følte at vi var mye overlatt til oss selv i denne delen av fødselen, og jeg savnet info. Jeg ropte at jeg ønsket å dø, før jeg kom på at kanskje keisersnitt var mulig? Men nei, det var for sent sa de. 

Plutselig var rommet fylt opp av folk. Det var to leger pluss to barneleger og barnepleiere og to-tre jordmødre. Og medisinstudenten sto i et hjørne fordi det var så fult av folk. Til sammen var det rundt tolv personer.

Legene ga meg beskjed om at de nå skulle forløse E med tang og at de derfor kom til å klippe i meg. De satte en pudendalblokade, uten å spørre om det var ok. Det gjorde veldig vondt, men jeg antar at det hadde gjort enda mer vondt uten.

Jeg husker ikke denne delen så tydelige, men husker bare at jeg lå og vrei meg i smerte og var fortvilet og at mannen sto på min venstre side. Det aller vondeste var da de satte inn tanga, men de klarte bare å få på plass den ene delen. De måtte gi opp forsøket på å sette inn den andre, og da de skulle ta ut den første delen sleit de veldig med å få den løs. 

Det ble da tid for vakuum. Jeg skulle nå presse når jeg hadde rier, men jeg kjente knapt riene lenger og kjente ikke noe behov for å presse. Den ene jordmora fortalte meg når jeg hadde ri og jeg fikk beskjed om å presse. Det var veldig vondt, og ikke minst rart å skulle presse ut noe man egentlig ikke «føler» for å presse ut. Jeg holdt ei arm i mannens hånd og ei arm i en annen jordmor si hånd. Jeg kunne kjenne at noe ble dratt ut av meg, men det var først helt mot slutten at jeg kjente noe slags «pressbehov».

Jeg merket faktisk ikke når E var ute, bare at plutselig ble noe blodig og slimete lagt oppå magen min. Jeg skvatt skikkelig, og det minnet veldig om fasongen til hodet til en Alien. Jeg antar jeg så ryggen til E.

Men hun lå der bare i to sekunder før barnelegene hastet henne bort til barneundersøkelsesbordet. Her ble hun koblet på diverse som laget masse alarmlyder.

Selv fikk jeg beskjed om å presse ut morkaka, og det gikk fort og uten smerte. Men før vi vet ordet av det så sier den ene legen noe om at jeg har en blødning og at jeg mister mye blod fort. Da blir jeg veldig redd, fordi jeg vet hvor fort man kan forblø fra livmora.

Det viste seg at jeg hadde rift i livmorhalsen, men legen stappet hånda inni meg og satte press på blødningen mens den andre legen hastet til. Også jordmødrene hastet rundt og fikset diverse, og alarmer koblet til meg gikk også av. Det var nå ulyder tilknyttet både meg selv og E, og det var veldig stressende. Jeg trodde jeg skulle dø, så jeg gjentok gang på gang til mannen at jeg elsket han. Da skjønte hun som holdt på blødningen hvor redd jeg var og fortalte at dette kom til å gå helt fint og at de hadde kontroll, selv om det kunne framstå som hektisk. Avdelingsoverlegen selv sydde meg, både rifta innvendig og der hvor de klippet meg. Jeg kjente syinga litt, men alt i alt betydde det ingenting.

Etter hvert så roet det hele seg, og jeg følte selv de hadde kontroll på situasjonen. Jeg var dekket av blod helt opp til brystet, og jeg ble vasket av den ene jordmora. Men vi var mer usikre på hvordan det gikk med E. Legene jobbet fortsatt med henne, og de hastet nå ned til nyfødtintensiven. Før de dro fikk vi henne så vidt opp på brystet og noen bilder ble tatt. Det var veldig surrealistisk. Mannen ble med henne til nyfødtintensiven.

Da ble jeg plutselig helt alene på rommet, med et drypp, og det var veldig tomt og trist. Jeg ble liggende og døse og jeg hallusinerte. Etter ei stund kom mannen tilbake med de gode nyhetene at E pustet av seg selv og at alt mest sannsynlig kom til å bli helt bra. Jeg fikk møtt henne ordentlig for første gang dagen etter. 

 

Nå våknet hun akkurat fra luren sin og jeg må haste til.  

Herregud så grusomt!!! Her rant tårene da jeg leste innlegget ! Det høres bare så forferdelig jævelig ut, og jeg er så lei meg for at du måtte oppleve noe sånt.

Frykten for en lignende opplevelse er grunnen til at jeg ikke turte å føde vaginalt. 

Stor klem til deg snotra! <3

Hvordan opplevde mannen din denne opplevelsen? 

Samtidig må jeg undre,  kunne de virkelig ikke tatt et ks?? Istedenfor å begynne med den tanga osv?? 

Takk og lov at det gikk bra med deg og baby til slutt <3 

 

 

Endret 8. april 2018 av Ruccula

[Tonio]

Tårene rant da jeg leste. Høres virkelig ikke ut som en drømmefødsel, men heldigvis endte jo alt bra! Trist at du først fikk hilse ordentlig dagen etter.

[A4-livet]

Jeg skjønner godt at du er lei deg for at fødselen ble dom den ble, men du FÅR IKKE LOV til å våre skuffet over deg selv! Noen får enkle fødsler og noen får en fødsel som du gjorde, og da er det ikke snakk om å takle fødselen men om å komme gjennom den uten å være totalt ødelagt fysisk og psykisk etterpå. Sånn, da er jeg ferdig med å være streng  Håper du har fått snakket skikkelig ut om fødselen med noen, og kanskje gått gjennom den med en av jordmødrene eller legene som var til stede. 

[Weebs]

Jeg fikk vondt i hele meg av den historien 

For en utrolig vond opplevelse. Og jeg er enig med A4. Du må absolutt ikke være skuffet over deg selv! Dette var jo helt hinsides! FOR en tøff start dere har fått  Du er beinhard 

Jeg var melkefri i åtte uker og er en skikkelig ostefreak. Synnøve Finden sin Go' Vegan "smelteost" synes jeg var god på pizza. 

Noen påstår at de merker effekt etter bare er par dager. For at hvert eneste spor skal være borte må du holde på i minst seks uker. Det tar tre uker for kroppen å kvitte seg med det. Så tre uker for din kropp, pluss tre uker for E, siden du ammer  Husk å sjekke tannkremen. Det var melk i den vi brukte  

[miore]

Jeg er også enig med A4, det er ikke noen grunn til å være skuffet over deg selv! Tvert i mot har du kommet helskinnet gjennom noe som høres ut som en kjempetøff opplevelse  Det er virkelig ikke din skyld at du ikke fikk en enkel fødsel der babyen nærmest svoppet ut av seg selv etter tre-fire timer med rier. 

[QBee]

Mulig det føltes enda verre i virkeligheten, men tror ikke det er noen som ikke vil være enig i at det der ikke var en tøff fødsel.

Jeg har født 3 barn på mellom 2-5 timer fra første rie og selvom jeg følte både stolthet og mestring så var det virkelig ikke noen bragd. En fødsel er ikke noe man gjør bra eller dårlig, det er bare noe som skjer med en, tenker jeg. Også er noen av oss heldige, og noen litt mindre heldige. Synes ikke du skal være skuffet over deg selv, heller motsatt. 

[Illy]

Nå har jeg lest fødselshistorien din, og kan ikke si noe annet enn du er tøff som har kommet deg gjennom dette!  Det høres helt jævlig og skremmende ut. Og i tillegg høres det ut som du fikk lite informasjon og ikke ble tatt så godt vare på som du burde gjennom det hele  Som de andre sier, skuffet over deg selv må du i hvert fall ikke være! Fødselen din har noen likhetstrekk med moren min sin fødsel av meg, og jeg merker godt på henne når min termin nærmer seg over 30 år senere at det har gjort voldsomt inntrykk. 

[Snotra]

Tusen takk for gode og snille tilbakemeldinger. Det varmer!  Og jeg skal ta de til meg. 

Det er ikke meningen å skrive ned en historie som skal skremme andre eller gjøre noen bekymret. Jeg er veldig for at man skal framsnakke positive fødselsopplevelser. Samtidig har det vært nyttig for meg å skrive dette ned, for å få ut noen av tankene rundt fødselen. 

Jeg og  mannen har snakket mye om det, og han opplevde det ikke fult så dramatisk som meg, selv om han var veldig bekymra. Men så er han en rolig kar som har en jobb som gjør han godt rustet til å takle en slik hendelse. Rett etter fødselen var vi imidlertid begge enige om at vi ikke skal ha flere barn. 

Nå som ukene har gått har han blitt mer ivrig på at vi må få en liten en til (vi har hele tiden snakket om minst to), mens jeg er ikke helt der enda. Men jeg skal innrømme det at barseltida er en like stor grunn til at jeg ikke er så ivrig. 

Jeg må innrømme da, at jeg er ikke helt skremt bort fra å føde igjen. Jeg ønsker på en måte å få gjøre det hele på nytt igjen. Selv om neste fødsel nok vil være veldig annerledes (selv om jeg har møtt ei som opplevde lignende fødsel to ganger på rad, med samme komplikasjon/stagnasjon og tangforløsning begge gangene), så er det enkelte ting jeg har lært av denne fødselen som jeg ikke ønsker gjentatt neste gang/gjøre annerledes. Hvis det skal bli en neste gang da. Bare tiden vil vise. Først må jeg overleve barseltida. 

Det ble veldig lite debriefing på sykehuset etter fødselen forresten, men jeg skal på "seksukerskontroll" for å få undersøke stingene osv. på sykehuset i starten av mai, hos den samme legen som var med på selve forløsningen. Så mulig det blir mer mulighet til å snakke om det hele da. Ved utskriving fra barsel var det ei jordmor som jeg aldri hadde møtt før som tok en gjennomgang av fødselen, og det var litt merkelig. Hun visste jo kun det lille som sto i papirene. 

 

Jaja. Her er jeg fortsatt på melkefri diett, og vi kan ikke si vi merker noe særlig på jenta vår. Hun er fortsatt fryktelig oppblåst. Men du verden som hun fiser. Vi jubler hver gang!  Vi skal straks på sekukserskontroll hos helsesøster. Jeg er veldig spent på hvordan hun har vokst.  

 

[Snotra]

Herregud så sint og fortvilet jeg blir over meg selv. Hvem i svarte er det som ikke får sove når man er i den verste barseltida og får kun få timer søvn hver natt? Joda, det er meg det. Nå er det andre natta på under ei uke at jeg har lagt meg for natta, lille er ferdigamma og ligger faktisk og sover - og jeg er lys våken. Natt til søndag sov jeg nesten ikke i det hele tatt, og natt til i dag lå jeg våken fram til etter første amming var over kl. 03. Og jeg har hatt noen lignende netter før det også. 

Som om jeg ikke får lite nok søvn fra før liksom, så føkker kroppen det ekstra mye til? Hvorfor er det sånn?? Jeg blir helt på gråten. Og nå er mannen bortreist på jobb denne uka, og jeg er helt alene. Jeg blir så fortvilt fordi hun er jo våken nesten hele dagen, og sover kun når jeg triller. Og det er jo ikke mulig å trille og sove samtidig, så det å sove når baby sover funker ikke. 

*sukk*

Heldigvis gikk det bare fint på seksukerskontrollen. Hun ligger rett på streken i forhold til sin vektkurve.  Hun har også begynt å bli mye mer pludrete de siste dagene, hun liker å snakke med oss og smiler og sjarmerer. Sånn når hun ikke har vondt og skriker da. Men det har heldigvis blitt litt bedre det også. Og i  morgen er hun åtte uker!  

[Illy]

Du må ikke være sint på deg selv Er det ikke egentlig litt typisk at når man er helt utmattet så nytter det plutselig ikke å sove? Jeg kjenner det igjen fra døgnvakter på jobb. Når det endelig er ei rolig natt, og jeg vet at det er fullt kjør igjen fra neste morgen så det er om å gjøre å benytte sjansen til å sove, så blir jeg bare liggende å vri meg. Godt er det ikke! Håper du har fått noe god nattesøvn nå. Kom mannen hjem til helga eller er du fortsatt alene?

Så koselig med pludring og smil Og hele åtte uker gammel, det er ingenting og samtidig masse!

[Snotra]

Da har lillejenta vår blitt over ti uker gammel. Det går fortsatt en del opp og ned i forhold til hvor mye vondt i magen hun har, men alt i alt går det mye bedre. Vi føler oss veldig heldige, og tenker på alle de stakkars folka som sliter med kolikk. 

De siste kveldene har jeg begynt å amme henne for natta i 19-tida, også har hun sovnet i 20-tida. (Altså at jeg ammer henne i søvn.) Da har jeg sneket meg opp igjen for litt voksentid i ei time før jeg selv må ta senga. For hun våkner allerede i 23.30-tida når hun blir lagt så tidlig. Også våkner hun to ganger til i løpet av natta. Men alt i alt er vi vel heldig for at det som hun sover skjer nattestid, for på dagtid sover hun nesten ingenting i det hele tatt. Jeg lurer virkelig på hvor lenge dette varer? Altså at hun vil ammes så mange ganger pr. natt? 

Og hvordan skal vi klare å komme oss bort fra det at hun enten må ammes i søvn eller bysses i søvn? Vi har ikke sjans til å få henne til å sove på annet vis. Blir så fortvilt, fordi hvis vi skal bysse henne i søvn holder vi fort på i over en time, og ofte uten hell også... Det er veldig fortvilende. 

 

 

 

 

[A4-livet]

Ved 10 uker er hun fortsatt veldig liten, mine har ikke funnet søvnen uten pupp før de var 9-10 mnd. Da kuttet jeg også ut nattamming. Frem til det ammet jeg minst to-tre ganger på natta, frem til de var 6-7 mnd ammet jeg nok minst fire (i perioder annen hver time). Andre kutter ut nattpuppen selv før den tid. Var i perioder drittlei og hadde lyst å bare dra bort og la mannen styre med ungen selv. Spesielt med minste som helst skulle legge seg klokka tolv de første månedene, deretter klokka ti frem til hun var fire mnd, så ble det klokka ni, og da hun var rundt seks mnd begynte hun å legge seg klokka sju. Fy så deilig det var med voksentid da! Uff, vet ikke om dette var til noen hjelp akkurat, men poenget er at når de er små regulerer de søvn og mat selv. Etter at minste her bikket året (omtrent) har hun stort sett sovet natta gjennom. Og i helgene kan hun sove til halv ti. Det hadde jeg ikke trodd for litt over et år siden. Så selv om det er tungt og kjipt nå så er det håp om å få bedre nattesøvn om ikke aaaaaltfor lenge. Og vips er de første tunge månedene glemt (snakker av erfaring, jeg mener stort sett at alt var bare fryd og gammen men da ser mannen rart på meg )

[Ruccula]

På 13.5.2018 den 10.56, Snotra skrev:

Da har lillejenta vår blitt over ti uker gammel. Det går fortsatt en del opp og ned i forhold til hvor mye vondt i magen hun har, men alt i alt går det mye bedre. Vi føler oss veldig heldige, og tenker på alle de stakkars folka som sliter med kolikk. 

De siste kveldene har jeg begynt å amme henne for natta i 19-tida, også har hun sovnet i 20-tida. (Altså at jeg ammer henne i søvn.) Da har jeg sneket meg opp igjen for litt voksentid i ei time før jeg selv må ta senga. For hun våkner allerede i 23.30-tida når hun blir lagt så tidlig. Også våkner hun to ganger til i løpet av natta. Men alt i alt er vi vel heldig for at det som hun sover skjer nattestid, for på dagtid sover hun nesten ingenting i det hele tatt. Jeg lurer virkelig på hvor lenge dette varer? Altså at hun vil ammes så mange ganger pr. natt? 

Og hvordan skal vi klare å komme oss bort fra det at hun enten må ammes i søvn eller bysses i søvn? Vi har ikke sjans til å få henne til å sove på annet vis. Blir så fortvilt, fordi hvis vi skal bysse henne i søvn holder vi fort på i over en time, og ofte uten hell også... Det er veldig fortvilende. 

 

 

 

 

Hun er enda så liten, gjør det som funker.  Hvis det funker å amme henne i søvn så gjør det. Det går seg til