Dere som ikke fikk barn - angrer dere?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri angret. Er faktisk sjeleglad for at jeg ikke fikk barn. Eksen presset meg til å få barn, noe jeg sa ja til fordi jeg ikke ville at han skulle gå fra meg. Ett år før vi skulle begynne å prøve gikk han fra meg likevel. Da innså jeg at jeg virkelig ikke ville ha barn, noen gang, og er utrolig lykkelig med det valget.

Anonymkode: ed341...ea3

[AnonymBruker]

Den 31. januar 2016 at 22.14, Hummels skrev:

Du kommer ikke til å angre. Det sies at de lykkeligste er de uten barn, for de har mindre bekymringer, mindre stress, para har med tid til hverandre, mer tid til å oppfylle drømmer, gjøre ting de elsker, dra på reiser, får mange opplevelser osv.. Blir du/dere ensom som gammel så er det bedre å skaffe seg dyr. Da er man aldri ensom. Mindre stress også med dyr.

Selv har jeg vert usikker hva jeg ønsker, men innerst inne har jeg alltid sett for meg et barnløs liv og leve lykkelig med ei dame som heller ikke vil ha barn. Jeg er ung enda, 26 år, men det har blitt sterkere ønske for hvert år om å ikke få barn. Men..nå er det for sent. Nå skal jeg bli far mot min vilje. For eksen var desperat etter barn og lurte meg med å si at hun gikk på ppiller. Så der gikk den drømmen om et barnløs liv i dass. Kommer uansett til å stille opp og være der for barnet for klarer ikke å la være å være sammen med egen unge og ignorere det når det er født. Kommer uansett alltid til å være sint innerst inne på eksen for at hun tvinger på meg en unge.

Kjenner noen gamle som aldri har hatt barn. De angrer ikke et sekund. De hadde ikke fått opplevd så mye og levd et så eventyrfullt liv hvis de hadde vert foreldre.

TS her:

Samboeren min ønsker heller ikke barn men sier at dersom jeg hadde blitt gravid så hadde han såklart støttet meg dersom jeg ville beholde. Men jeg merker at jeg er veldig redd for at dette bare er noe han sier og at han egentlig ikke mener det. Og som du skriver: innerst inne være sint på meg...

Når jeg ser på folk rundt meg så virker det som om "alle" går fra hverandre når de får barn. Jeg syntes det er rart :/

Den 31. januar 2016 at 22.44, AnonymBruker skrev:

Jeg er 26 år. Jeg vet ikke helt. Jeg vil ikke ha mange barn i alle fall, men jeg føler om jeg fått ett så MÅ jeg ha to, fordi jeg vil ikke at mitt barn skal bli enebarn.

Jeg tenker at jeg vil være mye mer fri hvis jeg ikke har barn. Da kan jeg bruker mine penger på meg og reise når og hvor jeg vil uten å bekymre meg om barna.

Grunnen til at jeg er redd for at det er et dårlig barn er faktisk ikke fordi jeg MÅ ha opplevelsen, men jeg er redd for å bli veldig gammel og ensom. Altså 80 åring med ingen som kommer på besøk, ingen som hjelper meg når jeg ikke skjønner "systemet", og ingen som besøker meg når jeg ligger for døden.  Jul og 17 Mai alene. 

Hvis man får barn er man nesten garantert at det ikke skjer. Hvis barna dine er snille da.

Anonymkode: 6a02a...34d

Akkurat den tenker jeg på også....

Anonymkode: 0fe80...7b6

[AnonymBruker]

En ting jenter bør ta med i betraktningen, er at menn har så mye større spillerom enn oss. Urettferdig, men blir ofte slik. Om forholdet ryker når du er 37, og han går rett inn i nytt forhold og blir lykkelig tobarnspappa,  mens du kanskje ikke finner en ny match, kan det bli sårt. Jeg skjønner at man ikke kan ta høyde for alle sånne "kanskjer", men hvis kriteriet for det lykkelige barnløse livet er det gode varme forholdet man har, kan det være verdt å huske at det ikke er alt som varer.

Nå er ikke det noe argument for å få barn, misforstå meg rett! Men man vet aldri hvordan livet blir....det som er sikkert, er at ting forandrer seg og ikke alltid går som planlagt. 

Poenget er hva du sammenligner livet som forelder med. Sammenligner du med lykkelig parforhold eller singelliv i førtiåra? Det er ingen garantier for noe...

Anonymkode: 9d970...890

[Susa]

Søstra mi vil ikke ha barn. Hun er 26 og gift med ei på 40. Ingen av de har noengang ønsket seg barn, de fyller livet med mange dyr. Kan ikke se for meg at de vil angre i fremtiden heller.

[AnonymBruker]

Den 31.1.2016 at 22.44, AnonymBruker skrev:

Grunnen til at jeg er redd for at det er et dårlig barn er faktisk ikke fordi jeg MÅ ha opplevelsen, men jeg er redd for å bli veldig gammel og ensom. Altså 80 åring med ingen som kommer på besøk, ingen som hjelper meg når jeg ikke skjønner "systemet", og ingen som besøker meg når jeg ligger for døden.  Jul og 17 Mai alene. 

Hvis man får barn er man nesten garantert at det ikke skjer. Hvis barna dine er snille da.

Anonymkode: 6a02a...34d

Besteforeldrene mine er 70 år, de er ofte ute med venner og kjenner de fleste eldre på bygda. Man kan ha sosialt nettverk selv om man er gammel.

Og selv om man ikke har det- når du blir 80 år kommer alle til å sitte på nett og det vil være mange muligheter for å bli kjent med mennesker på nett. Som du da enten kan bare snakke med via nett, eller avtale å møte i nærheten av der du bor. Tror ikke det å bli ensom som gammel kommer til å være problem om 50 år for de som har vokst opp med internett og vet hvordan de kan få seg venner der. Selv når er det mange 50+ som har FB for eks. Så lenge gamlingen ikke er preget av angst eller andre problemer som gjør det vanskelig, så tror jeg ikke dette vil bli noe problem.

Anonymkode: 87ec3...e99

[AnonymBruker]

Jeg er 45 og angrer ikke!! 

Anonymkode: f268f...ec8

[Jolene]

Den 31.1.2016 at 23.00, Mippi skrev:

Vi som har jobbet på eldrehjem vet at du blir alene og forlatt som gammel uansett om du får barn eller ikke.

Stemmer ikke. Har opplevd at de med barn ofte får besøk av sine barn, mens de barnløse får besøk av nieser og nevøer. Så det ene trumfer ikke det andre. Alt i alt handler det om at man må ta vare på de rundt seg, særlig den yngre generasjonen for å få besøk

[AnonymBruker]

Den 31.1.2016 at 22.44, AnonymBruker skrev:

Jeg er 26 år. Jeg vet ikke helt. Jeg vil ikke ha mange barn i alle fall, men jeg føler om jeg fått ett så MÅ jeg ha to, fordi jeg vil ikke at mitt barn skal bli enebarn.

Jeg tenker at jeg vil være mye mer fri hvis jeg ikke har barn. Da kan jeg bruker mine penger på meg og reise når og hvor jeg vil uten å bekymre meg om barna.

Grunnen til at jeg er redd for at det er et dårlig barn er faktisk ikke fordi jeg MÅ ha opplevelsen, men jeg er redd for å bli veldig gammel og ensom. Altså 80 åring med ingen som kommer på besøk, ingen som hjelper meg når jeg ikke skjønner "systemet", og ingen som besøker meg når jeg ligger for døden.  Jul og 17 Mai alene. 

Hvis man får barn er man nesten garantert at det ikke skjer. Hvis barna dine er snille da.

Anonymkode: 6a02a...34d

Nåja, jeg vet nå ikke helt, jeg. Jeg ser hvordan det er i min og samboers familie nå, og det er ikke mye fryd og gammen.

 

På min side bor mamma og onklene mine i hjembyen, men det er mamma som drar det meste av lasset. Ikke egentlig fordi hun vil gjøre alt selv, men fordi onklene mine ikke engasjerer seg mer enn de må for syns skyld, og mamma nekter å se foreldrene sine gå der for lut og kaldt vann. Hun har prøvd å rekke ut en hånd og be om hjelp når blodtrykket etter hvert ble farlig høyt. Det er vanskelig å drive enmannsforetak og samtidig være selskapsdame, hushjelp, helsevesenets kontaktperson, i tillegg til å ha en rekke matintoleranser som krever tid og planlegging. Men neida, hun måtte ikke komme her og komme her, det var flere enn henne som hadde noe å stri med!

- Ser man på neste ledd, er mamma og pappa skilt. Jeg og søsknene mine er spredt for alle vinder, fra Akershus i sør til Nordland i nord. To av oss er etablerte, og jeg er usikker på fremtidsplanene til de to andre.

 

På samboers familie er det svigermor og hennes bror, altså samboers onkel. Onkelen flyttet til Østlandet for flere år siden, og etablerte egen familie der. Så da faller all byrden på svigermor, som heller ikke har hjerte til å la moren sin gå for lut og kaldt vann. I neste ledd har to av tre barn bodd noen timer unna i mange år. Nå er det jeg og samboer som bor her, mens svoger og svigerinne bor noen timers kjøring unna. På svigerfars side klarer besteforeldrene seg selv enda, men de er noen år yngre.

 

Jeg har tenkt mye på dette i det siste. Hva hvis svigers og mine foreldre trenger "konstant" hjelp, støtte og selskap samtidig, og ingen av søsknene/svigersøsken har flyttet tilbake til hjemstedet? Hvordan skal vi gjøre det da? Bryte opp fra ektefelle og egne barn for å flytte tilbake på pike/gutterommet, og deretter flytte tilbake til ektefelle og egne barn når foreldrene våre har forlatt denne verden?

 

Nei, barn er virkelig ingen garanti for å ha selskapsdame og hushjelp/handyman/brukerservice på sine eldre dager. Det var nok det før i tiden, da det var helt vanlig at tre generasjoner bodde sammen. Men ikke nå lenger.

Anonymkode: 39825...66c

[AnonymBruker]

38 år og barnløs. Har ikke angret hittil, men skal innrømme at jeg fremdeles er redd for å ende opp med å gjøre det.

Anonymkode: 8a252...294

[Gjest Sisti]

Jeg tenker at hvis man ikke angrer på mangelen av barn før man er pensjonist eller havner på gamlehjem, så er det en god indikator på at man har tatt det rette valget. Hvis man har levd lykkelig i 80 år uten barn er det helt tåpelig å plutselig skulle angre fordi man etter 80 år føler seg ensom...

Dere bør derfor ikke være redde for å angre når dere er 80. Det er ikke når man er 80 man har størst glede (eller belastning) av barna. Det er mye man kan angre på som 80-åring, men man bør ikke la det styre livet sitt. Det er jo bedre å heller se tilbake på det gode livet man har hatt, enn å være sur for noe som mangler i en bitteliten del av livet. Hadde man hatt barn kunne det like gjerne vært at man satt der som 80-åring og var sur for at barna ikke hadde levd livet slik man mener de burde, eller for at de ikke kommer på besøk, eller hva det skal være. 

[AnonymBruker]

Jeg er 25 år og barnløs. Helt ærlig så kjenner jeg at jeg ikke har lyst på barn, samtidig så samfunnet forventer det av meg. 

Uansett, en litt sløkket sammenligning, men jeg får høre at jeg kommer til å angre på tatoveringene mine når jeg er 70 år og rynkete. Javel, det kan så hende, men da har jeg i det minste hatt 50 gode år uten anger. Alt tatt i betraktning. 

Anonymkode: 239a3...9dc

[Gjest Jokkmokk]

2 timer siden, frøkenkoz skrev:

Ja, flirte litt av den der jeg også. Jeg har et fantastisk sexliv!  Og attpåtil har jeg tre barn. Skulle nesten ikke tru det gikk Ann 😂😂😂

Jeg har prøvd alle varianter, lite sex og labert forhold uten barn- mye sex og rosa skyer uten barn. Og omvendt. Eller; aldri prøvd minimalt med sex i barnefasen, men det kommer sikkert det og en periode.

Kort sagt: livet er ikke så kategorisk hverken med eller uten barn.

[Gjest Badebuksa]

Si meg, hvor mange av dere som svarer her er ferdige med livet? Du kan ikke sitte som 30-50-åring og si "nei, jeg angrer ikke", når du kanskje har 60-40 år igjen å leve! Du vet ikke om du angrer enda! Kanskje ensomheten på gamlehjemmet er det som skal til, hvem vet. 

Men for all del, flott at det ikke angres riktig enda. Og det man ikke vet har man ikke vondt av, ikke sant?  

[Gjest Margit Spat]

Jeg er i førtiårene og har ikke angret et sekund. 

Jeg er ingen barnehater, men har det best uten egne barn. 

[Petra75]

5 minutter siden, Badebuksa skrev:

Si meg, hvor mange av dere som svarer her er ferdige med livet? Du kan ikke sitte som 30-50-åring og si "nei, jeg angrer ikke", når du kanskje har 60-40 år igjen å leve! Du vet ikke om du angrer enda! Kanskje ensomheten på gamlehjemmet er det som skal til, hvem vet. 

Men for all del, flott at det ikke angres riktig enda. Og det man ikke vet har man ikke vondt av, ikke sant?  

Litt enig i denne. Det er ikke så interessant at en 25-åring ikke angrer enda, da man da som regel har en haug med år igjen å gjøre om på valget på.

Men på den annen side - det er vel begrenset hvor mange 80-åringer som frekventerer KG og kan svare. Men jeg spurte en gang min gamle tante, som snart er 80, om hun noen gang har angret på et liv uten mann og barn. Og det gjorde hun ikke. Så jeg lytter til henne og nyter livet uten barn. Satser på at jeg ikke vil angre. Nå er det uansett snart for sent å angre

 

[Perelandra]

5 minutter siden, Badebuksa skrev:

Si meg, hvor mange av dere som svarer her er ferdige med livet? Du kan ikke sitte som 30-50-åring og si "nei, jeg angrer ikke", når du kanskje har 60-40 år igjen å leve! Du vet ikke om du angrer enda! Kanskje ensomheten på gamlehjemmet er det som skal til, hvem vet. 

Men for all del, flott at det ikke angres riktig enda. Og det man ikke vet har man ikke vondt av, ikke sant?  

Jeg vet at jeg ikke kommer til å angre fordi jeg ville vært avhengig av mye hjelp fra andre hvis jeg hadde fått barn. Når livet mitt har vært på det tyngste, har jeg flere ganger tenkt "det er godt jeg ikke har barn, og bare har meg selv å ta vare på".

[Mayoo]

11 minutter siden, Badebuksa skrev:

Si meg, hvor mange av dere som svarer her er ferdige med livet? Du kan ikke sitte som 30-50-åring og si "nei, jeg angrer ikke", når du kanskje har 60-40 år igjen å leve! Du vet ikke om du angrer enda! Kanskje ensomheten på gamlehjemmet er det som skal til, hvem vet. 

Men for all del, flott at det ikke angres riktig enda. Og det man ikke vet har man ikke vondt av, ikke sant?  

Jeg syns det er bedre å angre på at en ikke fikk barn fremfor å angre på at en fikk barn.

Og det at du har barn er langt i fra en garanti om at du ikke kommer til å være ensom på gamlehjemmet. 

[Gjest Badebuksa]

6 minutter siden, Petra75 skrev:

Litt enig i denne. Det er ikke så interessant at en 25-åring ikke angrer enda, da man da som regel har en haug med år igjen å gjøre om på valget på.

Men på den annen side - det er vel begrenset hvor mange 80-åringer som frekventerer KG og kan svare. Men jeg spurte en gang min gamle tante, som snart er 80, om hun noen gang har angret på et liv uten mann og barn. Og det gjorde hun ikke. Så jeg lytter til henne og nyter livet uten barn. Satser på at jeg ikke vil angre. Nå er det uansett snart for sent å angre

 

Ja, det er svært begrenset. Uheldigvis kan man vel si, jeg tror KG hadde hatt nytte av den eldre generasjonens meninger på mange måter. Når dagens 20-åringer er gamle, sitter de vel på internett og diskuterer

[Gjest Badebuksa]

2 minutter siden, IglePigle skrev:

Jeg syns det er bedre å angre på at en ikke fikk barn fremfor å angre på at en fikk barn.

Og det at du har barn er langt i fra en garanti om at du ikke kommer til å være ensom på gamlehjemmet. 

Synes du? Hvordan vet du det, når du ikke har barn? 

Folk som har barn vet hvordan det er å ikke ha barn, men folk som ikke har barn vet ikke hvordan det er å ha barn. Men er 100% enig i at dersom du er usikker og ikke ønsker barn, bør du ikke få barn med vilje. Sterilisering er da et flott alternativ. 

Når det er sagt så ja, det er noen få som angrer på at de fikk barn, men faktisk angrer de fleste ikke på det. "Du angrer ikke på barna du fikk" er det noe som heter, som jeg har hørt og sett utallige fedre og mødre si. Godt å høre, men man velger sitt eget liv, med eller uten unger. (Ja, bortsett fra de som ikke kan få unger da, stakkars)

[Gjest Badebuksa]

9 minutter siden, Perelandra skrev:

Jeg vet at jeg ikke kommer til å angre fordi jeg ville vært avhengig av mye hjelp fra andre hvis jeg hadde fått barn. Når livet mitt har vært på det tyngste, har jeg flere ganger tenkt "det er godt jeg ikke har barn, og bare har meg selv å ta vare på".

Ja, men da har du sikkert valgt rett. Men husk! Ting skjer... om du er 30 år og frisk om 5 år er det ikke for sent. Men vet du at du aldri klarer å ta deg av barn er det selvsagt bare flott om du er sterilisert så slipper du å tenke på det. Skal ikke si mer, er bra du er fornøyd med valget ditt.