ny operert og alene

[AnonymBruker]

Må bare få det ut et sted. For 8 dager siden hadde jeg en stor operasjon. 
Siden den gang har søsken, foreldre, tanter, onkler og venner ringt. "Ring hvis det er noe". Jeg har kavet meg opp og frem. Til tross for tilstanden min så har jeg klart å lage mat, de fleste av dagene. Jeg var foreberedt og har masse ferdig laget i fryseren. Jeg har klart meg greit så langt. 
De ringer, sender tekstmelding og sier "bare ta kontakt hvis du trenger hjelp". 

8 dager uten å vaske håret. Har bandasje på siden av halsen, så må være forsiktig med å dusje hår. Kroppen går greit, hår er vanskelig. 
Blir svimmel og kvalm av å bøye for mye på hodet, det presser i såret også. Så jeg må være forsiktig. Ringte rundt på Onsdag og spurte om noen kunne komme å hjelpe meg, "har ikke tid, neste uke". fikk jeg til svar, greit nok det. Forventer ikke at folk skal stå her på sekunder heller. 

Så kom dagen, jeg måtte vaske håret. Med tillatelse fra lege så klart. Har skylt tuppene og brukt balsam, men hodebunnen har jeg ikke fått til, før i dag. Det gjorde vondt i hodebunnen, for det var så skitten og ekkelt. 

Jeg satt på gulvet i dusjen og kastet opp. Mistet balansen og slo hodet i veggen, ikke hardt men hardt nok. Hadde telefonen ved siden av i tilfelle noe skulle skje. Jeg ringte rundt. Ingen tok telefonen. Følte meg så ufattelig alene. Var redd og viste ikke hva jeg skulle gjøre. Bestemor ringte tilfeldig og hun ba meg strengt om å ringe etter taxi, dra til legevakten, hun møter meg der. Hun er ikke helt frisk selv og eier ikke bil. 

Nå er jeg endelig hjemme. En lett hjernerystelse men ellers grei. Må ta det med ro, ikke noe bøy og tøy på meg. Skal til legen igjen neste uke, for håpe bandasjen forsvinner, hvis ikke så får jeg tilbud om at noen kan komme å hjelpe meg en dag i uken. Vaskeklær og vask håret mitt. Ufattelig nedverdigende. Men hva med familien min? Venner? 
Jeg tørr ikke å si noe til dem. Ingen har ringt meg tilbake. Mamma har sett meldingen på facebook men ikke svart. Hun er pålogget, men svarer meg ikke. 

Er det mye å forlange? En halvtime hjelp til å vaske håret? 
Egentlig kunne jeg ikke være alene de første dagene. Men vil ikke være til bry for noen, så jeg ble hjemme. 
Får ikke lov til å gjøre vanlig husarbeid, må ligge mest mulig i ro. Men vil ikke være til bry for noen. Det tar meg kanskje 2 dager å flere forsøk å sette på ei maskin med klær, men etter mye om og men så klarer jeg det til slutt. Mamma kom innom en av første dagene, hjalp meg med å skifte på sengen for jeg blødde igjennom bandasjen. 

Bestemor skal ta det opp med mamma og pappa. Det som skjedde idag. Jeg gruer meg. Føler meg som en byrde, selv om at jeg ikke har tatt imot hjelp enda. Men når jeg først spør, så er det ingen som kan. 

Jeg er ikke den som roper etter hjelp. Men etter det som skjedde i dag så føler jeg meg mutters alene. Redd er jeg også, hva om jeg faller igjen? Jeg har vinglet og nesten falt ett par gangen mens jeg har laget mat, måtte avbryte matlagingen fordi jeg ble for svimmel. Men ellers klart meg greit siden operasjonen. Tørr så vidt å gå på do, i frykt for å falle. Føler meg så invalid og slik kommer jeg til å være i minst 2 uker til i følge legen! Svimmelheten, svakheten i kroppen og må ta det med ro. 

Anonymkode: 8397f...56f

[AnonymBruker]

Om du er alene og ikke skal det, trenge hjelp osv så får du vel hjemmesykepleie?

Anonymkode: c24ba...0db

[AnonymBruker]

Jeg føler du har lagt litt opp til det selv..  Du skulle bedt om hjelp med en gang, fått noen til å komme innom de første dagene. I stedet for å vente 8 dager, da de fleste av de sikkert tror det går greit når du har klart deg selv hele tiden. Og SP er det jo engang slik at de fleste av oss hat et liv utenom, og det gjør at vi ikke alltid har muligheten til å svare på en melding, ringe hele tiden eller komme akkurat når det passe for den som spør. 

Anonymkode: 20241...7e5

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om du er alene og ikke skal det, trenge hjelp osv så får du vel hjemmesykepleie?

Anonymkode: c24ba...0db

Det har blitt sendt inn en haste søknad om hjemmesykepleier som kan komme innom en gang i uken. Vet ikke om jeg får tilbud om oftere besøk eller noe. Fikk bare en kort beskjed i dag om det. Har ikke fått hørt om noe tidligere. Har jo klart meg greit så langt. 

ts

Anonymkode: 8397f...56f

[wintergirl]

For det første vil jeg sende deg en klem og si jeg føler med deg  Det er dårlig gjort og ikke stille opp for deg nå som du faktisk trenger de som mest. Godt at du har bestemoren din, selv om hun er begrenset selv så gjør hun det hun makter for deg og tenker på deg. Håper også familien din får dårlig samvittighet når hun tar det opp med dem.  Håper de to siste ukene dine blir bedre enn de har vært hittil. God bedring

Endret 31. januar 2016 av wintergirl

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler du har lagt litt opp til det selv..  Du skulle bedt om hjelp med en gang, fått noen til å komme innom de første dagene. I stedet for å vente 8 dager, da de fleste av de sikkert tror det går greit når du har klart deg selv hele tiden. Og SP er det jo engang slik at de fleste av oss hat et liv utenom, og det gjør at vi ikke alltid har muligheten til å svare på en melding, ringe hele tiden eller komme akkurat når det passe for den som spør. 

Anonymkode: 20241...7e5

Jeg vet, men trenger ikke hjelp til matlaging, for jeg har frosset ned det jeg trenger på forhånd. Det er bare å ta opp, hiv i mikro og ferdig. Eller først tine i kjøleskapet, men såpass klarer jeg. 
Vasking av hus trenger jeg ikke enda, for jeg ligger jo bare her. 

Trengte hjelp til å skifte på sengen, det fikk jeg. 
Mamma og pappa har vært innom å sagt hei, sett om det er noe jeg trenger osv. Tante svingte innom med melk da jeg gikk tom, for hun var på vei for å si hei allikevel. Jeg klarer meg greit, og vil ikke ringe og mase og være til bry. Bare fordi jeg kan. 

Hårvask er det jeg sliter veldig med og som er nødvendig etter en viss tid. Ringte på Onsdag og spurte mamma om hun kunne komme innom når hun har tid. Hun bor 5 minutter unna, å gå, altså ikke med bil. Hun er hjemmeværende og gjør ingenting om dagene, men allikevel. Jeg sier ikke "Kom NÅ". Onsdag nevnte jeg det først, så Torsdag og Fredag. I dag, Lørdag sa jeg ifra at jeg prøver selv, så ringer jeg hvis noe skjer. Et kvarter senere satt jeg i dusjen, omringet av mitt eget spy. Prøvde å ringe å ringe, ingen svar. Ringte pappa, som også er hjemme men han er dårlig til å svare på telefonen, ingen svar. Lillesøsteren min bor hjemme hos mamma og pappa, er hjemme idag, svarte ikke. Prøvde facebook, ingen svar. En time senere fikk jeg kavet meg opp på toalettet og satt der litt. Så ringte bestemor ved en tilfeldighet. 
Jeg vil ikke bry henne med slikt, for hun er gammel og svak i kroppen. Frisk, men vanlig "gammeldame-syk"  Hun har nok med seg selv om dagene. 
Hun ble med meg hjem etter legevakten og hjalp meg med å spyle badet for spy. Delikat, men jeg klarer ikke å stå bøyd for lenge, for da blir jeg svimmel og spyr igjen. 

Hun skal nå prate med mamma. 
Mamma ringte meg nå nettopp, for bestemor har fortalt hun om hendelsen kort, men skal prate mer med henne i morgen. Jeg forstår jo at folk ikke kan møte opp på flekken, og jeg forventer ikke mye heller. Jeg klarer meg jo greit. 
Men var ekkelt å sitte der uten mulighet til å stå oppreist, føle meg mutters alene og så hjelpeløs. Det fikk meg til å tenke, alle de ordene og setningene som "bare spør så hjelper jeg" faktisk er ekte, eller om de sier det utav respekt... 

ts

 

Anonymkode: 8397f...56f

[AnonymBruker]

Det er forskjell på å be om hjelp til handling, hente posten, ta ut søppel, hente noe på apoteket og å be om hjelp til personlig hygiene. Jeg forstår faktisk at folk ikke iler til for å hjelpe deg i dusjen, det er langt over manges intimgrenser, og ikke noe jeg syns du kan forvente. Sett deg på en krakk/stol i dusjen, og bøy hele overkroppen fremover, så slipper du å bøye halsen. Evt dekker du til såret med plastikk og tape, og sitter rett opp og ned og lar vannet renne over hele hodet. Ta smertestillende på forhånd, så den virker før du går i gang. Ellers er det ingen som MÅ gjøre husarbeid og vaske klær ila 8 dager, ikke gjør mer enn nødvendig. Få noen til å kjøpe lettvindt mat til deg hvis du går tom i fryseren, som fjordland, rett i koppen o.l. Tviler ikke på at du føler seg dårlig, men ingen store operasjoner utføres som dagkirurgi, så hadde dette vært så voldsomt som du skal ha det til, så hadde du vel vært innlagt en del dager etter operasjonen. 

Anonymkode: 814a8...c83

[Adara]

At din egen mor ikke svarer deg, det er trist. Håper hun skjønner hvordan du har det etter praten med bestemor. 

Klem til deg, det ordner seg nok <3

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er forskjell på å be om hjelp til handling, hente posten, ta ut søppel, hente noe på apoteket og å be om hjelp til personlig hygiene. Jeg forstår faktisk at folk ikke iler til for å hjelpe deg i dusjen, det er langt over manges intimgrenser, og ikke noe jeg syns du kan forvente. Sett deg på en krakk/stol i dusjen, og bøy hele overkroppen fremover, så slipper du å bøye halsen. Evt dekker du til såret med plastikk og tape, og sitter rett opp og ned og lar vannet renne over hele hodet. Ta smertestillende på forhånd, så den virker før du går i gang. Ellers er det ingen som MÅ gjøre husarbeid og vaske klær ila 8 dager, ikke gjør mer enn nødvendig. Få noen til å kjøpe lettvindt mat til deg hvis du går tom i fryseren, som fjordland, rett i koppen o.l. Tviler ikke på at du føler seg dårlig, men ingen store operasjoner utføres som dagkirurgi, så hadde dette vært så voldsomt som du skal ha det til, så hadde du vel vært innlagt en del dager etter operasjonen. 

Anonymkode: 814a8...c83

De skal ikke hjelpe meg i dusjen da  Da er over min egen intimgrense også. 
Det er snakk om at jeg sitter på en stol og får hjelp til følge med på baksiden. Jeg har bandasje på halsen, på baksiden av nakken og litt oppover hodet. Er ikke bare-bare å ta på plastikk heller, ikke klarer jeg å løfte armene så høyt heller. 

Husvask og slikt har ikke vært nødvendig heller. Det vet jeg jo. 

ts

Anonymkode: 8397f...56f

[AnonymBruker]

Familier er forskjellige. Det er ikke sikkert de forstår hvordan du har det.

Men alle kommuner har kortidsplasser, såkalte USK plasser (utskrivningsklare pasienter fra sykehuset) Altså pasienter som kommer fra sykehuset, men som ikke klarer seg hjemme alene med en gang. De er som regel på avd i et par dager til en uke. I etterpåklokskapen så hadde det vært lurt å få deg inn på. Det er det sykehuset som ordner. Men da må du være helt klar på at du er alene og ikke klarer deg, at du ikke får hjelp fra andre for å få plass.

God bedring!

Anonymkode: 19a9f...7ba

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Familier er forskjellige. Det er ikke sikkert de forstår hvordan du har det.

Men alle kommuner har kortidsplasser, såkalte USK plasser (utskrivningsklare pasienter fra sykehuset) Altså pasienter som kommer fra sykehuset, men som ikke klarer seg hjemme alene med en gang. De er som regel på avd i et par dager til en uke. I etterpåklokskapen så hadde det vært lurt å få deg inn på. Det er det sykehuset som ordner. Men da må du være helt klar på at du er alene og ikke klarer deg, at du ikke får hjelp fra andre for å få plass.

God bedring!

Anonymkode: 19a9f...7ba

I utgangspunktet så var det snakk om noen dager på sykehus. Men mamma og pappa sa det ikke var nødvendig for de bor jo så nære. Hvis noe akutt skjer så er de jo bare 5 minutter unna, 2 min med bil, maks. 
Jeg klarer meg jo helt greit. Var kun den hendelsen i dusjen som skremte meg litt. For da innså jeg hvor hjelpeløs jeg er og hvor alene jeg er. 

Har jo hatt god tid på å planlegge i forveien. Innkjøp av mat, husvask og slike ting. Så det er egentlig kun svimmelheten som er "farlig". Vanskelig å forklare men jeg klarer ikke å røre meg så fort (hodet). De har operert flere steder, vil ikke gå innpå detaljer men balansenerven ble berørt og derfor sliter jeg sånn med svimmelhet og kvalme. Det å bøye meg får jeg ikke lov til, jeg må være rak i ryggen for å unngå å bli svimmel og akutt kvalm.
F.eks katten må få maten sin på et bord, for jeg klarer ikke å bøy meg ned for å gi hun mat. Det har jeg løst ved å sette mat-skålen på et bord. Kjøpte et billig-bord fra ikea. Hvordan jeg skal få rengjort kattedoen vet jeg ikke, har to stykk for å unngå å  gjøre det så ofte. Tror jeg må prøv å sette meg ned og rengjøre. Ha en krakk eller stol for å støtte meg på for å komme meg opp. Men det går nok bra, har fortsatt ett par dager igjen før jeg må rengjøre kattedoen  
Det å sette meg ned er jo en mulighet, men da risikerer jeg å ikke komme meg opp igjen. For jeg mister styrken i føttene helt utav det blå. Det som skjedde i dusjen, pga svimmelheten og trykket i hodet. 
Får også anfall hvor jeg blir svimmel og kvalm utav det blå. Samme om jeg sitter, ligger eller rører på meg. 

Vanskelig å forklare, men du vet den følelsen når du legger nedpå med høy promille? Alt svinger og snurrer, det kjennes ut som at kroppen faktisk svaier, når du ligger stille. Sånn er det, også blir jeg iskald i kroppen, blir glodvarm i ansiktet og hodet også blir jeg akutt kvalm og kaster opp. Alt skjer på en gang, mister også balansen og styrken i føttene. Varierer hvor lenge det varer, kommer an på hva jeg gjorde. Blir jeg kaldt i kroppen, varm i ansiktet så vet jeg hva som kommer. 
Får ikke lov til å gå så mye pga det. Må hold meg mest mulig i ro, så jeg ligger/sitter i sengen med pc, har alt jeg trenger rundt meg. Soverommet er nærmere badet enn stuen, derfor er jeg her. Bare det å scrolle for fort på pc'en gjør meg kvalm og svimmel  Kan ikke se filmer, for det blir for mye bevegelser på en gang. 

Jeg klarer meg jo! 
Det er kun småting og den følelsen av å føle meg så hjelpesløs når jeg får slike anfall, og det at ingen svarte et kvarter etter jeg sa ifra om at jeg gikk i dusjen, som er en risikosport for noen i min tilstand 
Men får høre hva legen sier, skal tilbake på etterkontroll i uken som kommer, så skal vi ta opp det å søke om ekstra hjelp i den uken som kommer. Trenger bare hjelp i en time, en dag i uka til det aller nødvendige, ellers så klarer jeg meg helt greit. 

ts

 

Anonymkode: 8397f...56f

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at du er skuffa! Din mor burde hvertfall  klare og stille opp og hjelpe deg å vaske håret, skulle da bare mangle! Håper du blir bedte snart og at moren din skjønner hvordan ting egentlig er etter å ha snakket med bestemoren din. 

Anonymkode: 4895c...f9f

[AnonymBruker]

Da har jeg vært hos mamma og pappa. Hun beklaget at hun ikke tok telefonen, hun var bare sliten og hadde ingen andre unnskyldninger. 

Hun sier nå at hun kan hjelpe meg neste gang. Ihvertfall prate med meg på mobil (høyttaler) mens jeg dusjer, slik at hun vet at det går bra. Hun viste ikke det var så alvorlig da jeg prøvde å få tak i henne. Hun sa hun ikke hadde noen unnskyldning og ville ikke lyve heller. 
Er usikker på om jeg kan stole på henne. Men vet jo at hvis hun prater med meg på telefonen, jeg blir svimmel og faller igjen så vet jeg jo at hun kommer å hjelper meg. Hun er ikke ondskapsfull heller. Var jeg som foreslo det. For hun sa hun kunne komme hit å hjelpe meg, men er redd for at hun ikke stiller opp og at jeg er for kravstor. Så mobil er å møte henne på halvveien. 

Bestemor kom innom i kveld, vi lagde vafler og koste oss. Vet hun kom bare for å høre hvordan det gikk med mamma, og for å se om alt går bra. Men hyggelig var det ihvertfall. 
Jeg hater å spør om hjelp. Jeg hjelper andre, men det føles så nedverdigende å må motta hjelp. Så det sitter langt inne å si "jeg sliter" høyt for noen. 

Men jeg har bestemt meg. Jeg skal spør om å få hjelp en gang i uken de neste 2-3 ukene. Husker ikke hva hun legen kalte det, men det er noe ala hjemmesykepleier. En dag i uken er alt jeg trenger, til mat innkjøp og henge opp klær. Ellers så klarer jeg resten selv. 

ts

Anonymkode: 8397f...56f

[Gjest O.G.]

De har sagt seg villig til å hjelpe deg, men du har ikke tatt imot hjelpen. 

[AnonymBruker]

Jeg synes det er jævla dårlig gjort av familien din! 

For eksempel dette: Hun sier nå at hun kan hjelpe meg neste gang. Ihvertfall prate med meg på mobil (høyttaler) mens jeg dusjer, slik at hun vet at det går bra. Hun viste ikke det var så alvorlig da jeg prøvde å få tak i henne. Hun sa hun ikke hadde noen unnskyldning og ville ikke lyve heller. 

det skal ikke så mye fantasi til for å skjønne at nyopererte trenger hjelp. Hvis hun virkelig mente det, så hadde hun kommet i første omgang. I det minste så hadde hun sagt at hun helt sikkert kommer neste gang. Hva er det tullet med "i alle fall prate med deg på mobil mens du dusjer"? Nei, hun gidder ikke. 

Anonymkode: 541f6...1d5

[AnonymBruker]

Den 31.1.2016 at 1.46, AnonymBruker skrev:

Det har blitt sendt inn en haste søknad om hjemmesykepleier som kan komme innom en gang i uken. Vet ikke om jeg får tilbud om oftere besøk eller noe. Fikk bare en kort beskjed i dag om det. Har ikke fått hørt om noe tidligere. Har jo klart meg greit så langt. 

ts

Anonymkode: 8397f...56f

 

Den 31.1.2016 at 15.46, AnonymBruker skrev:

Har jo hatt god tid på å planlegge i forveien.

ts

 

Anonymkode: 8397f...56f

Du sier jo imot deg selv her! Altså, det er hjemmesykepleien som skal ta seg av slike ting. Du skulle sendt inn søknad på forhånd, evt funnet frem mobilnummer, for da kan de også hjelpe akutt når du faktisk burde vært en bruker i denne perioden. 

Jeg skal bare operere føttene mine, men jeg varsler jo og søker om hjemmesykepleie i god tid, ikke fordi jeg vet om jeg trenger hjelp, men fordi da er jeg registrert og kan ringe hvis det trengs. 

Så jeg synes faktisk også at du har lagt opp til dette selv. Når du ikke fikk noen som kunne hjelpe deg så måtte du likevel i dusjen akkurat da? Hvorfor kunne du ikke ventet til noen hadde tid, og fått de til å være på besøk da. Og hvis ingen kunne så burde du ringt legen din sånn at han kunne kontaktet hjemmesykepleien, eller at du selv hadde ringt hjemmetjenesten. Det er lov å tenke selv om man er dårlig, og det å påstå at man klarer seg så fint selv, for så å klage når det skjer uhell, det synes jeg er litt tåpelig. 

Anonymkode: 96831...c3e

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er jævla dårlig gjort av familien din! 

For eksempel dette: Hun sier nå at hun kan hjelpe meg neste gang. Ihvertfall prate med meg på mobil (høyttaler) mens jeg dusjer, slik at hun vet at det går bra. Hun viste ikke det var så alvorlig da jeg prøvde å få tak i henne. Hun sa hun ikke hadde noen unnskyldning og ville ikke lyve heller. 

det skal ikke så mye fantasi til for å skjønne at nyopererte trenger hjelp. Hvis hun virkelig mente det, så hadde hun kommet i første omgang. I det minste så hadde hun sagt at hun helt sikkert kommer neste gang. Hva er det tullet med "i alle fall prate med deg på mobil mens du dusjer"? Nei, hun gidder ikke. 

Anonymkode: 541f6...1d5

Enig! Også spesielt siden de bare bor fem minutter unna! 

Anonymkode: 088d4...a94

[AnonymBruker]

55 minutter siden, O.G. skrev:

De har sagt seg villig til å hjelpe deg, men du har ikke tatt imot hjelpen. 

Jeg har jo tatt imot hjelp. Men jeg har ikke trengt noe hjelp, kun ved to anledninger; å skifte på sengen da det ble mye blod der første natten, og da jeg skulle dusje. 

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Du sier jo imot deg selv her! Altså, det er hjemmesykepleien som skal ta seg av slike ting. Du skulle sendt inn søknad på forhånd, evt funnet frem mobilnummer, for da kan de også hjelpe akutt når du faktisk burde vært en bruker i denne perioden. 

Jeg skal bare operere føttene mine, men jeg varsler jo og søker om hjemmesykepleie i god tid, ikke fordi jeg vet om jeg trenger hjelp, men fordi da er jeg registrert og kan ringe hvis det trengs. 

Så jeg synes faktisk også at du har lagt opp til dette selv. Når du ikke fikk noen som kunne hjelpe deg så måtte du likevel i dusjen akkurat da? Hvorfor kunne du ikke ventet til noen hadde tid, og fått de til å være på besøk da. Og hvis ingen kunne så burde du ringt legen din sånn at han kunne kontaktet hjemmesykepleien, eller at du selv hadde ringt hjemmetjenesten. Det er lov å tenke selv om man er dårlig, og det å påstå at man klarer seg så fint selv, for så å klage når det skjer uhell, det synes jeg er litt tåpelig. 

Anonymkode: 96831...c3e

Jeg fikk spørsmål om jeg bodde alene og at jeg burde ha hjelp de første ukene. Men mamma og pappa, som var med meg på kontroll og operasjonsdagen sa det ikke var nødvendig for jeg har dem. Jeg har jo klart meg fint, bortsett fra dusjing og små plukk som jeg fint kan utsette. Som det å støvsuge, kaste søppel og slike ting tar lang tid, gjerne en hel dag. Men jeg klarer det og det er ikke ting som haster. 

Eneste som jeg trenger hjelp til er å dusje, noen som er i nærheten i tilfelle noe skjer (slik som sist), og mat innkjøp. Men jeg skal klare meg fint ut uken når det kommer til mat. 

Jeg trodde jo jeg hadde mamma og pappa. Men når jeg først trengte dem så fikk jeg ikke hjelp. Det skremte meg og jeg følte meg ufattelig alene. Nå går det bedre, for jeg vet jo at mamma ikke mente noe vondt med det. 

Ang dusjingen. Jeg spurte om hjelp på Onsdag, jeg spurte "Kan du komme hjelpe meg en dag til helgen?", ikke "Kom NÅ". Jeg dusjer i går, og da har jeg ventet siden Onsdag. Ingen hjelper meg i dusjen, håret burde taes i vasken ja, men ubehaget og svimmelheten blir ikke bedre. Eneste forskjellen er at jeg sitter med noen like ved, i tilfelle jeg faller om. 
Jeg mener ikke at noen skal hjelpe meg inne i dusjen. Bare være i nærheten, enten via telefon eller i leiligheten i tilfelle jeg faller og ikke kommer meg opp igjen. 
Det å gå flere dager uten å få dusje, stinke sykehus og fult av blod er ikke delikat. Første dusjen var viktigst, nå kan det fint gå noen ekstra dager før jeg må ta håret, kroppen klarer jeg selv. Jeg har en stol i dusjen, i tilfelle jeg blir svimmel og mister styrken i føttene igjen. 

Jeg var innom akutten på grunn av at jeg falt om i dusjen og slo hodet. Fikk så beskjed om at jeg skal innom legen og få sendt avgårde en hastesøknad om hjelp en dag i uken. Legen har fått beskjeden og sendt den, jeg skal dit i morgen for da er hun på jobb. 
Det er kun småting jeg ikke klarer selv, ellers så klarer jeg meg selv. Jeg vil ikke be folk om å vaske hus, kjøpe mat og slikt bare fordi jeg kan. Problemet var bare at den ene gangen jeg spurte så kunne ingen hjelpe. Jeg spurte på Onsdag husk, ga opp og gjorde det selv på Søndag. Pratet med mamma på telefonen like før og sa ifra at jeg gikk i dusjen. Siste hun sa var "Ring hvis noe skjer". Noe skjedde, jeg ringte, ingen svar. Jeg ble redd og følte meg alene når ingen gadd å svare meg verken på mobil eller facebook. 

Men det ordner seg nå som jeg får hjelp fra andre, også får mamma og pappa være en hyggelig bonus. 

ts

 

Anonymkode: 8397f...56f