åpent brev...

[AnonymBruker]

Jeg velger å skrive dette her. Mest for å sette ord på tanker og følelser.

Jeg er ensom. Alene. Det er forskjell på å være ensom og alene; jeg er begge deler. Jeg har ingen nære venner, ingen jeg stoler på. Jeg har en liten familie, og ingen personlig eller nær relasjon til disse. Jeg var i et seriøst forhold, vi var forlovet. Det ble slutt i november i fjor. Han forlot meg for ei annen. Sorgen over dette spiser meg opp hver dag. Grunnen til at det ble slutt er det ingen som vet; jeg skammer meg over det. Jeg sitter igjen med følelsen av å ikke være god nok. At den jeg er og meg som person ikke er god nok.

Jeg er alene i helger, høytider og ferier. Det skammer jeg meg også over. At jeg som person ikke er interessant nok eller god nok til at mennesker ønsker å være min venn. Hver gang jeg er ute er jeg redd for å møte noen jeg kjenner. Jeg går ikke ut mer enn strengt tatt nødvendig, utenom jobb. Jeg er redd for spørsmål som "hvor skal du", "hvem skal du møte", "hva skal du i helgen". Sannheten er; jeg er alene.

Jeg savner faren min. Han døde når jeg var 12 år. Det klarer jeg ikke å komme over. Han var, og er, helten min og mitt store forbilde. Jeg har en enormt stor tomhet inni meg på grunn av at han ikke er her. Jeg gråter fremdeles flere ganger i uken på grunn av tapet av min far.

Jeg hadde en bestevenn for et par år siden. Han flyttet, og etter hvert mistet vi kontakten. Han stilte alltid opp for meg; på gode og dårlige dager. Jeg kunne stole på han, det beviste han om og om igjen. Jeg savner en slik venn. Som stiller opp uansett hva. Som forsøker å løfte deg opp, gi støtte og positiv energi.

Jeg savner noen å snakke med. Noen å gå på kafe, kino og byturer med. Jeg savner å være sosial med noen (sett bort fra jobbsammenheng). Flere ganger etter å ha vært ute begynner jeg å gråte når jeg kommer hjem. Å se familier, kjærestepar, vennegjenger osv., knekker meg. At noen ønsker å være i livet mitt og tilbringe tid med meg er egentlig alt jeg ønsker meg.

Jeg føler jeg ikke er god nok. Jeg føler jeg ikke er interessant nok, morsom nok, gøyal nok, sterk nok, pen nok eller intelligent nok til å være noens venn eller kjæreste.

Jeg er egentlig bare trøtt og sliten.

Anonymkode: 6618a...bec

[AnonymBruker]

Hvor bor du da?

Anonymkode: 170d6...faa

[Gjest bruker83924]

Trist lesing ts. Hvis du vil kan du sende meg en pm. Det er ikke sikkert vi bor samme sted, men jeg kan være en god samtalepartner likevel  

Hvis ikke, så er det mange som legger ut venne-annonser på kg. Det er ingen skam i det. Du må heller ikke føle/tenke det er flaut at du er alene, for det er det virkelig ikke. Det er ikke noe du kan noe for, og du hadde nok blitt overrasket over hvor mange som enten er ensom og/eller alene ❤

Endret 30. januar 2016 av ElizabethTaylor

[Cancellara]

Dette var sterk lesning. Å utlevere seg så oppriktig som du gjør her beviser at du har en styrke i deg.  Et første steg på erkjennelse overfor deg selv hva du virkelig føler. Jeg tror det er mange som deg som er alene og føler seg ensom. Du nevner også flere av årsakene til hvorfor her, og jeg føler et inderlig håp for deg at din situasjon kan bli bedre.  Vi mennesker er jo også flokk dyr, og vi trenger omsorg og nærhet, og vite at vi betyr noe for andre.  Det er vonde følelser du beskriver.  Gjennom et liv så vil man oppleve nedturer og vi må jobbe med oss selv for å komme ut av vanskelighetene.  Ditt åpne brev her syns jeg er godt tiltak for å gjøre situasjonen din bedre.  Samtidig er vi mennesker også forskjellig sosialt anlagt, samtidig kan andre igjen ha grader av sosial angst.  Jeg pleier ofte si til folk som har problemer av forskjellige slag at man til tider må finne interesser, hobby eller trening for å jobbe seg ut av krevende situasjoner. Gjennom forskjellige aktiviteter kan man finne glede, inspirasjon og ny gnist i livet, man treffer mennesker. Jeg skjønner også at det finnes angst for å fortelle kolleger og nærmeste familie at man er ensom og alene.  Det er en barriere som må brytes for å gjøre det.  Mulig har du brutt en barriere allerede nå ? Mennesker som er i dype bølgedaler i livet må ta tak i problemene sine selv, og sakte jobbe seg ut av det på forskjellige måter. Da er det viktig med et åpent sinn, initiativ og engasjement. Ha en målsetting om at livet skal bli bedre enn det er idag.  Det er krevende og man trenger sterk vilje.  Alt dette kommer innenfra ; viljestyrke, adferdsendringer og målbevissthet. Det finnes organisasjoner å få hjelp hos ; mentalhelse.no, kirkens SOS, hjelptilhjelp.no  m.m. det er mange å kontakte for å få hjelp.  Jeg tror det er mange i din situasjon og det er fint å snakke med likesinnede også for å dele følelser og få en større forståelse for din situasjon.  Som medmenneske syns jeg dette er leit, det er trist å gå med slike problemer og følelser.  Ønsker deg lykke til med bearbeidelsene og har du behov for å kommunisere så kan du gjerne ta kontakt om du ønsker det.

[AnonymBruker]

Så ærlig du er. Kanskje vi bor i samme by. Eller i nærheten. Vi kan gå turer...kafé.  jeg er sikkert eldre enn deg. Jeg er mye alene. Skyldes min spes jobb.

Ta gjerne kontakt. Jeg har mann men han er mye borte .har voksne barn,men de bor langt unna

Anonymkode: ff86d...f20

[AnonymBruker]

Anonymkode: 3c4d6...c4c

[imawesome]

Oi.. dette her var virkelig som å lese om seg selv gitt. Jeg kjenner veldig på den følelsen av å være helt tom på innsiden, som om at livet har lite mening igjen, bare send meg en PM om du vil, jeg vil gjerne prate med deg. Jeg håper alt ordner seg, og jeg vil gjerne være den personen som er der når som helst!

[AnonymBruker]

Tusen takk til alle dere som har lest innlegget og alle dere som har tatt dere tid til å svare. Jeg ble veldig rørt av det dere har skrevet, og det betyr veldig mye for meg. Jeg skal svare dere nå utover ettermiddagen/kvelden. Jeg måtte bare summe meg litt for det var utrolig vanskelig å brette ut tanker og følelser på den måten.

- ts

Anonymkode: 8ce41...131

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor bor du da?

Anonymkode: 170d6...faa

Jeg bor på Vestlandet.

Anonymkode: 8ce41...131

[AnonymBruker]

21 timer siden, ElizabethTaylor skrev:

Trist lesing ts. Hvis du vil kan du sende meg en pm. Det er ikke sikkert vi bor samme sted, men jeg kan være en god samtalepartner likevel  

Hvis ikke, så er det mange som legger ut venne-annonser på kg. Det er ingen skam i det. Du må heller ikke føle/tenke det er flaut at du er alene, for det er det virkelig ikke. Det er ikke noe du kan noe for, og du hadde nok blitt overrasket over hvor mange som enten er ensom og/eller alene ❤

Jeg føler meg flau over min situasjon, og jeg skammer meg. Når kollegaer på arbeidsplassen snakker om planer for helger, høytider osv., så unnskylder jeg meg stort sett fra samtalene og går. Jeg orker ikke å si det høyt at jeg ikke har noen planer eller noen å dele tiden/høytidene med. Jeg føler det er min feil, og de negative tankene bare baller på seg. Det har blitt en barriere at jeg ikke føler meg god nok... For noen... Jeg har vurdert å gå til psykolog bare for å ha noen å prate med...

Før var jeg full av liv, trente, lo og smilte, var alltid positiv og hadde alltid godt humør. Jeg pleide å se på meg selv som en person som kunne klare alt. Nå klarer jeg akkurat å samle nok krefter til å være positiv og i godt humør på jobb. Når jeg kommer hjem og er alene, bryter jeg sammen.

Jeg vet det trolig finnes flere enn meg som er i denne situasjonen. Det synes jeg er veldig trist, for jeg vet hvor vondt dette kan føles. Det unner jeg ingen.

Tusen takk for at du stiller opp og jeg kan skrive til deg!

Anonymkode: 8ce41...131

[AnonymBruker]

21 timer siden, Cancellara skrev:

Dette var sterk lesning. Å utlevere seg så oppriktig som du gjør her beviser at du har en styrke i deg.  Et første steg på erkjennelse overfor deg selv hva du virkelig føler. Jeg tror det er mange som deg som er alene og føler seg ensom. Du nevner også flere av årsakene til hvorfor her, og jeg føler et inderlig håp for deg at din situasjon kan bli bedre.  Vi mennesker er jo også flokk dyr, og vi trenger omsorg og nærhet, og vite at vi betyr noe for andre.  Det er vonde følelser du beskriver.  Gjennom et liv så vil man oppleve nedturer og vi må jobbe med oss selv for å komme ut av vanskelighetene.  Ditt åpne brev her syns jeg er godt tiltak for å gjøre situasjonen din bedre.  Samtidig er vi mennesker også forskjellig sosialt anlagt, samtidig kan andre igjen ha grader av sosial angst.  Jeg pleier ofte si til folk som har problemer av forskjellige slag at man til tider må finne interesser, hobby eller trening for å jobbe seg ut av krevende situasjoner. Gjennom forskjellige aktiviteter kan man finne glede, inspirasjon og ny gnist i livet, man treffer mennesker. Jeg skjønner også at det finnes angst for å fortelle kolleger og nærmeste familie at man er ensom og alene.  Det er en barriere som må brytes for å gjøre det.  Mulig har du brutt en barriere allerede nå ? Mennesker som er i dype bølgedaler i livet må ta tak i problemene sine selv, og sakte jobbe seg ut av det på forskjellige måter. Da er det viktig med et åpent sinn, initiativ og engasjement. Ha en målsetting om at livet skal bli bedre enn det er idag.  Det er krevende og man trenger sterk vilje.  Alt dette kommer innenfra ; viljestyrke, adferdsendringer og målbevissthet. Det finnes organisasjoner å få hjelp hos ; mentalhelse.no, kirkens SOS, hjelptilhjelp.no  m.m. det er mange å kontakte for å få hjelp.  Jeg tror det er mange i din situasjon og det er fint å snakke med likesinnede også for å dele følelser og få en større forståelse for din situasjon.  Som medmenneske syns jeg dette er leit, det er trist å gå med slike problemer og følelser.  Ønsker deg lykke til med bearbeidelsene og har du behov for å kommunisere så kan du gjerne ta kontakt om du ønsker det.

Jeg har vurdert å ta kontakt med ulike organisasjoner for å få hjelp. Det er bare den barrieren som må krysses for å klare å ta det skrittet jeg må komme over. Du har ellers mange gode råd som jeg kommer til å ta med meg videre. Jeg vet også dette innerst inne, men det er noe med det å gjøre ord og tanker om til handlinger. Jeg vil virkelig ha det bedre, og være lykkelig. Mitt problem er vel at de gangene jeg har åpnet meg og sluppet mennesker innpå meg, så ender jeg opp såret. Da blir terskelen automatisk høyere hver gang for å åpne seg for nye mennesker. Jeg erkjenner fult og helt at jeg må ta tak i situasjonen min selv. Jeg forventer ikke at noen andre skal løse dette for meg. Men, noen ganger kan det være greit å ha litt støtte og noen som hjelper deg opp og frem på veien.

Tusen takk for at du stiller opp!

Anonymkode: 8ce41...131

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så ærlig du er. Kanskje vi bor i samme by. Eller i nærheten. Vi kan gå turer...kafé.  jeg er sikkert eldre enn deg. Jeg er mye alene. Skyldes min spes jobb.

Ta gjerne kontakt. Jeg har mann men han er mye borte .har voksne barn,men de bor langt unna

Anonymkode: ff86d...f20

Dette var veldig snilt av deg. Det betyr veldig mye for meg at du tilbyr deg å stille opp. Som nevnt, jeg bor på Vestlandet.

Anonymkode: 8ce41...131

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Anonymkode: 3c4d6...c4c

Tusen takk

Anonymkode: 8ce41...131

[AnonymBruker]

21 timer siden, imawesome skrev:

Oi.. dette her var virkelig som å lese om seg selv gitt. Jeg kjenner veldig på den følelsen av å være helt tom på innsiden, som om at livet har lite mening igjen, bare send meg en PM om du vil, jeg vil gjerne prate med deg. Jeg håper alt ordner seg, og jeg vil gjerne være den personen som er der når som helst!

Jeg føler meg tom på innsiden, som du er inne på. Tidligere klarte jeg i hvert fall å smile, le, trene og ha tro på meg selv. Nå er alt det borte. Om du har opplevd eller opplever noe lignende min situasjon, så skal du vite at jeg vet hvordan dette føles. Det unner jeg ingen, og jeg vet hvor vondt det kan være.

Tusen takk for ditt innlegg og for at du tilbyr deg å stille opp!

Anonymkode: 8ce41...131

[imawesome]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg tom på innsiden, som du er inne på. Tidligere klarte jeg i hvert fall å smile, le, trene og ha tro på meg selv. Nå er alt det borte. Om du har opplevd eller opplever noe lignende min situasjon, så skal du vite at jeg vet hvordan dette føles. Det unner jeg ingen, og jeg vet hvor vondt det kan være.

Tusen takk for ditt innlegg og for at du tilbyr deg å stille opp!

Anonymkode: 8ce41...131

Det fungerer for meg å dra til psykolog, jeg har også et støtteapparat rundt meg sånn at jeg skal slippe å føle meg så alene hele tiden. Kanskje dette kunne ha hjulpet deg også?

[AnonymBruker]

Trist å lese Si i fra dersom du trenger noen å prate med. Bor på Vestlandet selv, nå strekker jo det seg langt, men dersom du bor i nærheten kan jeg gjerne møte deg, så slipper du kanskje å føle deg så ensom.

Anonymkode: 7a169...e63

[Gjest bruker83924]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg flau over min situasjon, og jeg skammer meg. Når kollegaer på arbeidsplassen snakker om planer for helger, høytider osv., så unnskylder jeg meg stort sett fra samtalene og går. Jeg orker ikke å si det høyt at jeg ikke har noen planer eller noen å dele tiden/høytidene med. Jeg føler det er min feil, og de negative tankene bare baller på seg. Det har blitt en barriere at jeg ikke føler meg god nok... For noen... Jeg har vurdert å gå til psykolog bare for å ha noen å prate med...

Før var jeg full av liv, trente, lo og smilte, var alltid positiv og hadde alltid godt humør. Jeg pleide å se på meg selv som en person som kunne klare alt. Nå klarer jeg akkurat å samle nok krefter til å være positiv og i godt humør på jobb. Når jeg kommer hjem og er alene, bryter jeg sammen.

Jeg vet det trolig finnes flere enn meg som er i denne situasjonen. Det synes jeg er veldig trist, for jeg vet hvor vondt dette kan føles. Det unner jeg ingen.

Tusen takk for at du stiller opp og jeg kan skrive til deg!

Anonymkode: 8ce41...131

Du har ikke tenkt over at du kanskje er deprimert? Jeg var i en lignende situasjon en periode, selv om jeg hadde familie, kjæreste og venner, så følte jeg meg ufattelig ensom. Begynte etter hvert å ta mindre og mindre kontakt med venner, og tenkte litt at det var de som ikke ville ha kontakt med meg. Etter hvert innså jeg at jeg var sterkt deprimert, og jeg hadde rett og slett stengt meg litt inne. Folk merka det, og tok derfor ikke kontakt med meg tilbake, siden jeg alltid sa nei. 

Jeg sier ikke at det er det som har skjedd med deg, men siden du sier du var full av liv før, så tror jeg at du kan ha kommet i en slags ond sirkel: Du blir deprimert fordi du er alene, men du har ikke energi til å ta kontakt med noen fordi du er deprimert. 

Jeg anbefaler deg så absolutt til å ta kontakt med en psykolog, evt fastlegen slik at du blir henvist videre. I mens så håper jeg inderlig at du tar kontakt med noen, slik at du har noen å snakke med. Får helt vondt av hvordan du har det 

Som sagt, du kan alltids skrive til meg. 

ps: Jeg bor også på vestlandet

Endret 1. februar 2016 av ElizabethTaylor

[ClosedParadise]

Sender deg en stor klem ❤️ har selv opplevd vonde tider hvor jeg har vært ekstremt langt nede. Da er det viktig at du har noen å prate med, som får deg over på bedre tanker. Send meg gjerne en pm, hvis du har lyst. Jeg ønsker deg alt godt  <3 

jeg bor i Østfold. 

[Doge]

[AnonymBruker]

Den ‎01‎.‎02‎.‎2016 at 1.52, imawesome skrev:

Det fungerer for meg å dra til psykolog, jeg har også et støtteapparat rundt meg sånn at jeg skal slippe å føle meg så alene hele tiden. Kanskje dette kunne ha hjulpet deg også?

Det er absolutt noe jeg vurderer.

Veldig bra at du har støtteapparat og mennesker rundt deg. Jeg kan absolutt tro at det å ha noen rundt seg er til god hjelp. Om ikke annet så blir den ensomhetsfølelsen litt mindre kan jeg tenke meg. For meg så blir ensomhetsfølelsen så stor at den på en måte tar energien fra meg...

Anonymkode: 8ce41...131