Barna er uvenner. Påvirker mødrenes vennskap

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi man støtter sin egen familie uansett. Det er slik jeg vil ha det, og slik jeg kommer til å behandle min familie. Jeg gjør det samme med venner. Hvis noen behandler noen i min familie dårlig så fornærmer de faktisk meg også. Jeg tolererer ikke slikt, så enkelt er det. Du klarer å heve deg over sånne ting, jeg klarer ikke det. Og derfor forstår jeg godt at denne moren vil vise sin 12åring at man støtter hverandre i hennes familie, slik vi ville gjort i min. 

Om hun har rett eller ikke spiller ingen rolle. Men du må forstå at denne moren kanskje ønsker å vise sin støtte til sin datter ved å ta litt avstand. Denne moren mener sikkert at det er hennes datter som har blitt behandlet dårlig, akkurat som at du mener din datter er i sin fulle rett. Sånn er det bare. Og man velger alltid familie ovenfor venner, ihvertfall i min verden. 

Anonymkode: 5890f...d3e

Det går over når du blir voksen å vet bedre 

Anonymkode: 946a5...0a7

[Gjest Klaveret]

1 time siden, O.G. skrev:

Vet du mer om saken enn det som fortelles om i HI?

Nei, jeg tenker på normal medmenneskelighet, barns utvikling, oppdragelse og empati. Får gåsehud av tanken på å omgjøre dine råd til praksis.

[skruf]

Jeg hadde ikke kuttet ut et vennskap pga barna våre hadde hatt en krangel! Bestevenninna mi og meg har døtre på samme alder som igjen har blitt bestevenninner, nå har aldri de to kranglet, men om de hadde gjort det så hadde jeg aldri droppet venninna mi pga jentungene. 

De er 12 år, og det kan fort bli full dramarama i den alderen der med hormoner som bobler i blodet og en verden som de tror snurrer rundt dem selv. 

Som mødre så tror jeg faktisk venninna mi og meg hadde prøvd å fått i stand et "familieråd" med begge jentene og prøvd å komme til bunns i saken. Det er jo for ille om to jenter skal for alltid ødelegge et vennskap mellom dem pga noe som kanskje bare er en filleting. Hvis jenta mi hadde vært den som hadde vært så hard at hun hadde nektet å høre på den andre jenta så tror jeg at det hadde vært på tide at jeg hadde frisket opp samtalen om å tilgi med datteren min... Sånn som ts skriver så er den andre jenta helt fortvilet og lei seg, mens ts sin datter holder seg knallhard. 

[Gjest O.G.]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Fordi man støtter sin egen familie uansett. Det er slik jeg vil ha det, og slik jeg kommer til å behandle min familie. Jeg gjør det samme med venner. Hvis noen behandler noen i min familie dårlig så fornærmer de faktisk meg også. Jeg tolererer ikke slikt, så enkelt er det. Du klarer å heve deg over sånne ting, jeg klarer ikke det. Og derfor forstår jeg godt at denne moren vil vise sin 12åring at man støtter hverandre i hennes familie, slik vi ville gjort i min. 

 

Anonymkode: 5890f...d3e

Vel, i min verden og min familie så legger man seg ikke opp i noe man ikke har noe med, ergo jeg legger meg ikke ut med folk min søster eller min mor eventuelt har et problem med. Jeg hadde ikke blitt fornøyd hvis de stakk nesen sin i mine saker heller, selv om de "holdt med meg". Sånn vil jeg ha det.

[Gjest O.G.]

52 minutter siden, Klaveret skrev:

Nei, jeg tenker på normal medmenneskelighet, barns utvikling, oppdragelse og empati. Får gåsehud av tanken på å omgjøre dine råd til praksis.

Du får gåsehud av å lære ungene at andre ikke kan legge seg opp i deres eventuelle konflikter, men heller det at de må håndtere livet sitt selv?

[Gjest Klaveret]

23 minutter siden, O.G. skrev:

Du får gåsehud av å lære ungene at andre ikke kan legge seg opp i deres eventuelle konflikter, men heller det at de må håndtere livet sitt selv?

Nei. Ordlyden i din beskrivelse av hvordan. Det er mulig å oppdra barn på en oppbyggende måte.

[AnonymBruker]

Dere som syns det er riktig å holde avstand: dersom det var mødrene som hadde kranglet, hadde dere krevd at barna ikke var venner også? 

Anonymkode: c96e1...4b3

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det går over når du blir voksen å vet bedre 

Anonymkode: 946a5...0a7

Hersketeknikker er også noe man slutter med etterhvert. 

1 time siden, skruf skrev:

Jeg hadde ikke kuttet ut et vennskap pga barna våre hadde hatt en krangel! Bestevenninna mi og meg har døtre på samme alder som igjen har blitt bestevenninner, nå har aldri de to kranglet, men om de hadde gjort det så hadde jeg aldri droppet venninna mi pga jentungene. 

De er 12 år, og det kan fort bli full dramarama i den alderen der med hormoner som bobler i blodet og en verden som de tror snurrer rundt dem selv. 

Som mødre så tror jeg faktisk venninna mi og meg hadde prøvd å fått i stand et "familieråd" med begge jentene og prøvd å komme til bunns i saken. Det er jo for ille om to jenter skal for alltid ødelegge et vennskap mellom dem pga noe som kanskje bare er en filleting. Hvis jenta mi hadde vært den som hadde vært så hard at hun hadde nektet å høre på den andre jenta så tror jeg at det hadde vært på tide at jeg hadde frisket opp samtalen om å tilgi med datteren min... Sånn som ts skriver så er den andre jenta helt fortvilet og lei seg, mens ts sin datter holder seg knallhard. 

Det er ingen som sier man skal kutte ut noe vennskap her. Denne moren tar litt avstand fordi mødrene selvsagt støtter hver sin datter, og når en mor sitter og ser sin triste og fortvilte datter være lei seg over datteren til venninnen så gjør det selvsagt vondt når nevnte venninne tilsynelatende ikke bryr seg. 

31 minutter siden, O.G. skrev:

Vel, i min verden og min familie så legger man seg ikke opp i noe man ikke har noe med, ergo jeg legger meg ikke ut med folk min søster eller min mor eventuelt har et problem med. Jeg hadde ikke blitt fornøyd hvis de stakk nesen sin i mine saker heller, selv om de "holdt med meg". Sånn vil jeg ha det.

Trenger ikke stikke nesen i noens saker. Hvis noen i min familie er lei seg og gråter på min skulder, så drar jeg ikke dagen etter og drikker kaffe med den personen. Selvfølgelig blir jeg da trist på vedkommedes vegne, som er så lei seg. Og jeg klarer da lett å sette meg inn i situasjonen, og forestille meg hvor sårt det hadde vært om noen jeg betrodde meg til dro hjem til dem som hadde gjort meg vondt. 

Det handler vel mest av alt om å ta 12åringen på alvor. For to jenter i denne alderen er vennskap utrolig viktig, denne jenta som er lei seg føler antakelig at verden går i grus siden hun har mistet bestevenninnen sin. Hadde min datter vært lei seg over noe sånt hadde jeg ikke klart å late som ingenting ovenfor moren til den andre. 

 

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere som syns det er riktig å holde avstand: dersom det var mødrene som hadde kranglet, hadde dere krevd at barna ikke var venner også? 

Anonymkode: c96e1...4b3

Nei. Hva slags dumt spørsmål er det? Min datter er ikke pliktig til å støtte meg, men jeg er pliktig til å støtte min datter. Ikke får mine barn vite om hvem jeg krangler med heller. 

Anonymkode: 5890f...d3e

[Gjest O.G.]

18 minutter siden, Klaveret skrev:

Nei. Ordlyden i din beskrivelse av hvordan. Det er mulig å oppdra barn på en oppbyggende måte.

Vel, du får fortelle meg hvordan man lærer tolvåringer at de må ordne opp i ting selv.

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Trenger ikke stikke nesen i noens saker. Hvis noen i min familie er lei seg og gråter på min skulder, så drar jeg ikke dagen etter og drikker kaffe med den personen. Selvfølgelig blir jeg da trist på vedkommedes vegne, som er så lei seg. Og jeg klarer da lett å sette meg inn i situasjonen, og forestille meg hvor sårt det hadde vært om noen jeg betrodde meg til dro hjem til dem som hadde gjort meg vondt. 

 

 

 

Anonymkode: 5890f...d3e

Da stikker du jo nesen din i det her du ikke har noe med, for skal man ta side må man i det minste ha hørt begge versjonene.

[Gjest Klaveret]

1 time siden, O.G. skrev:

Vel, du får fortelle meg hvordan man lærer tolvåringer at de må ordne opp i ting selv.

 

Jeg har aldri utgitt meg for å ha noe fasitsvar, men noen gode råd kunne jeg nok kommet med om jeg hadde trodd du var mottakelig 

[Gjest O.G.]

14 minutter siden, Klaveret skrev:

Jeg har aldri utgitt meg for å ha noe fasitsvar, men noen gode råd kunne jeg nok kommet med om jeg hadde trodd du var mottakelig 

Har ikk du da nei.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hersketeknikker er også noe man slutter med etterhvert. 

Det er ingen som sier man skal kutte ut noe vennskap her. Denne moren tar litt avstand fordi mødrene selvsagt støtter hver sin datter, og når en mor sitter og ser sin triste og fortvilte datter være lei seg over datteren til venninnen så gjør det selvsagt vondt når nevnte venninne tilsynelatende ikke bryr seg. 

Trenger ikke stikke nesen i noens saker. Hvis noen i min familie er lei seg og gråter på min skulder, så drar jeg ikke dagen etter og drikker kaffe med den personen. Selvfølgelig blir jeg da trist på vedkommedes vegne, som er så lei seg. Og jeg klarer da lett å sette meg inn i situasjonen, og forestille meg hvor sårt det hadde vært om noen jeg betrodde meg til dro hjem til dem som hadde gjort meg vondt. 

Det handler vel mest av alt om å ta 12åringen på alvor. For to jenter i denne alderen er vennskap utrolig viktig, denne jenta som er lei seg føler antakelig at verden går i grus siden hun har mistet bestevenninnen sin. Hadde min datter vært lei seg over noe sånt hadde jeg ikke klart å late som ingenting ovenfor moren til den andre. 

 

Nei. Hva slags dumt spørsmål er det? Min datter er ikke pliktig til å støtte meg, men jeg er pliktig til å støtte min datter. Ikke får mine barn vite om hvem jeg krangler med heller. 

Anonymkode: 5890f...d3e

Om du blir uvenn med noen så merker unger det

Anonymkode: 8249b...309

[AnonymBruker]

2 timer siden, O.G. skrev:

Vel, du får fortelle meg hvordan man lærer tolvåringer at de må ordne opp i ting selv.

Da stikker du jo nesen din i det her du ikke har noe med, for skal man ta side må man i det minste ha hørt begge versjonene.

Jeg tar ikke side, jeg støtter, ubetinget. Jeg tror faktisk ikke du kan sette deg inn i det når du ikke har barn. Ubetinget kjærlighet er noe som vanskelig kan forklares, jeg trenger ikke vite begge sider for å trøste og støtte barnet mitt som er fortvilet og lei seg. Det eneste jeg vet er at jeg ihvertfall ikke ønsker å gi barnet mitt (evt andre familiemedlemmer om det gjelder det) følelsen av svik ved at jeg holder tett kontakt med den motsatte parten. Samme hvor irrajonell følelsen av svik er, så er ikke det noe jeg ønsker å påføre de jeg er glad i. 

Og jeg gjentar, mennesker som sårer de jeg er glad i er ikke mennesker jeg ønsker å ha i livet mitt. 

Anonymkode: 5890f...d3e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tar ikke side, jeg støtter, ubetinget. Jeg tror faktisk ikke du kan sette deg inn i det når du ikke har barn. Ubetinget kjærlighet er noe som vanskelig kan forklares, jeg trenger ikke vite begge sider for å trøste og støtte barnet mitt som er fortvilet og lei seg. Det eneste jeg vet er at jeg ihvertfall ikke ønsker å gi barnet mitt (evt andre familiemedlemmer om det gjelder det) følelsen av svik ved at jeg holder tett kontakt med den motsatte parten. Samme hvor irrajonell følelsen av svik er, så er ikke det noe jeg ønsker å påføre de jeg er glad i. 

Og jeg gjentar, mennesker som sårer de jeg er glad i er ikke mennesker jeg ønsker å ha i livet mitt. 

Anonymkode: 5890f...d3e

Den der "du vet ikke hvordan det er for du har ikke barn" er en feig debattmåte, litt sånn under beltestedet for å vinne en diskusjon. Jeg har barn selv, men jeg holder ikke med barna mine for enhver pris hvis jeg ser de har tatt/gjort feil/urett. Ja, jeg trøster og er der for de, men har de feil så har de feil. 

Anonymkode: 7b0d2...f18

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tar ikke side, jeg støtter, ubetinget. Jeg tror faktisk ikke du kan sette deg inn i det når du ikke har barn. Ubetinget kjærlighet er noe som vanskelig kan forklares, jeg trenger ikke vite begge sider for å trøste og støtte barnet mitt som er fortvilet og lei seg. Det eneste jeg vet er at jeg ihvertfall ikke ønsker å gi barnet mitt (evt andre familiemedlemmer om det gjelder det) følelsen av svik ved at jeg holder tett kontakt med den motsatte parten. Samme hvor irrajonell følelsen av svik er, så er ikke det noe jeg ønsker å påføre de jeg er glad i. 

Og jeg gjentar, mennesker som sårer de jeg er glad i er ikke mennesker jeg ønsker å ha i livet mitt. 

Anonymkode: 5890f...d3e

Jeg har barn og synes tanken din er fullstendig irrasjonell. Barn må lære seg å ordne opp i egne kamper. Å ha en mor som ubetinget lar de henge i skjørtene sine uansett hvor ulogisk kranglene og kampene er, gjør ungene en gigantisk bjørnetjeneste.

Anonymkode: 946a5...0a7

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den der "du vet ikke hvordan det er for du har ikke barn" er en feig debattmåte, litt sånn under beltestedet for å vinne en diskusjon. Jeg har barn selv, men jeg holder ikke med barna mine for enhver pris hvis jeg ser de har tatt/gjort feil/urett. Ja, jeg trøster og er der for de, men har de feil så har de feil. 

Anonymkode: 7b0d2...f18

Det er jo nettopp dette jeg sier. Les hva jeg skriver. Nå er det jo også denne venninna som er trist, det er TS sin datter som er hard på at hun har rett. Selvfølgelig støtter man da! Hvordan tror du datteren hadde følt seg hvis mor hadde sittet borte hos hennes eks-bestevenninne og drukket kaffe som om ingenting har hendt, når jenta selv føler at verden har gått i grus? 

Prøv å bruk empatien din. Jeg kan lett sette meg inn i både TS sin venninnes situasjon, og barnet til TS sin venninne. 

Anonymkode: 5890f...d3e

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har barn og synes tanken din er fullstendig irrasjonell. Barn må lære seg å ordne opp i egne kamper. Å ha en mor som ubetinget lar de henge i skjørtene sine uansett hvor ulogisk kranglene og kampene er, gjør ungene en gigantisk bjørnetjeneste.

Anonymkode: 946a5...0a7

Hva er det å ordne opp i? To bestevenninner har slått opp, mot den enes vilje. Det blir som en kjærlighetssorg. 

Selv forsøkte jeg å ta livet av meg da jeg var 13 år gammel pga et brutt vennskap og alle ringvirkninger av det. Jeg ser for meg hvor ekstremt mye verre det hadde blitt om min mor skulle sittet hjemme hos den som jeg på den tiden følte ødela livet mitt. 

Anonymkode: 5890f...d3e

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det å ordne opp i? To bestevenninner har slått opp, mot den enes vilje. Det blir som en kjærlighetssorg. 

Selv forsøkte jeg å ta livet av meg da jeg var 13 år gammel pga et brutt vennskap og alle ringvirkninger av det. Jeg ser for meg hvor ekstremt mye verre det hadde blitt om min mor skulle sittet hjemme hos den som jeg på den tiden følte ødela livet mitt. 

Anonymkode: 5890f...d3e

Da har vel i utgangspunktet foreldrene dine feilet på ett langt tidligere tidspunkt  det var nok  til å få deg til å vurdere å ta kvelden.

Anonymkode: 946a5...0a7

[Dennedama]

17 timer siden, O.G. skrev:

Det kan vel være, men har du hørt den andre versjonen`?

Nei, Har egentlig ikke hørt den andre versjonen. Hun sier at hun ikke aner hva som har skjedd. Det får meg til å tenke at hun ikke vil si det. Noe har selvfølgelig skjedd, men det må ikke være den andre jenta alene som har gjort noe. Min datter er sikkert en like stor del av saken.

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da har vel i utgangspunktet foreldrene dine feilet på ett langt tidligere tidspunkt  det var nok  til å få deg til å vurdere å ta kvelden.

Anonymkode: 946a5...0a7

Det var nok "bare" psykisk sykdom, som da slo ut i puberteten, dessverre. Jeg har vært heldig og hatt en svært trygg og god barndom. Når man er i den alderen vil ofte følelser føles så ekstremt mye sterkere enn som voksen. Blir man sint blir man veldig sint, blir man forelska blir man veldig forelska, blir man lei seg blir man forferdelig lei seg. Skremmer meg hvor lite empati folk har her. 

Min datter hadde aldri sagt noe til meg om jeg hadde dratt til eksvenninnes hus, men det hadde hun heller ikke trengt, jeg klarer faktisk å forstå at det hadde vært sårende. 

 

Anonymkode: 5890f...d3e