Flere single der ute som har problemer med fremtidsplaner?

[Gjest Supersingel]

Hei alle sammen!

Jeg er altså ganske innbarket singel vil jeg tro; 31 år, barnløs og uten seriøst forhold i 7 år. Ganske lei av alle dateopplegg som ender opp med at enten jeg eller den andre trekker seg. D klaffer liksom aldri!!!! Men det er en annen historie.

Det jeg lurer på er om det er typisk å ha det som jeg har det nå, når man er langtidssingel. Jeg er etablert med jobb, leilighet og mange veninner som jeg er glad i, jeg har hatt en oppvekst uten de store problemene, jeg har reist og jeg trives godt i byen min. MEN jeg kan ikke komme forbi idèen om at livet mitt slik det er nå er "venterommet" til mitt videre liv som forhåpentligvis blir med både mann og barn. Mannen lar vente på seg, og det fører til at jeg kan tenke bare på meg selv og mine behov. I utgangspunktet kan det høres herlig ut, men i lengden er det slitsomt. Jeg ender opp med altfor mange valgmuligheter; jeg kan leige ut leiligheten og flytte til utlandet, si opp jobben og begynne å studere igjen, ta videreutdanning; you name it. Egentlig så tror jeg at jeg vil bli der jeg er, men når jeg ikke kommer meg "videre" i privatlivet mitt, begynner jeg å tenke på at jeg må gjøre noe spennende med jobb og utdanning, og kanskje begynne med noe helt annet. Når jeg så har tenkt på det en stund, tenker jeg at, nei, jeg trives egentlig der jeg er og egentlig så er det en mann jeg trenger. Men når jeg etter en stund ikke finnen Mannen, så begynner jeg å fokusere på jobben igjen. Slik har de siste to årene mine vært, og det er slitsomt :o

Også blir jeg aldri helt klok på om jeg trives godt nok i jobben, og at jeg egentlig vil bytte men fordi jeg ikke har en mann som kan støtte meg gjennom det, så tør jeg ikke å hoppe i en ny utdannelse. Det jeg håper på er at en mann kan hjelpe meg med å finne roen så jeg slipper all denne rastløsheten..

Så det jeg lurer litt på er om dere single der ute kjenner dere igjen i dette, eller om dette kanskje er noe som det er helt vanlig at alle sliter med innimellom helt uavhengig av om man har etablert seg med familie eller ikke. Noen som kan hjelpe meg med å bli litt klokere?

Hilsen meg

[Gjest sceptisma]

Ja! Du er jo meg!! :o

Er like gammel som deg, etablert med egen leilighet og venninner og jobb og trives for så vidt i byen jeg bor i. Men føler det akkurat som deg, går og lurer på om jeg burde skifte jobb, finne en ny utdanning, leie ut eller selge leiligheten og flytte utenlands...eventyrlysten kommer over meg og da er jeg i full planlegging med å begynne på reiselederskole, studere i australia, jobbe på båt etc etc etc. Så tenker jeg at jeg skal gå ut og gjøre meg selv gravid så jeg i det minste får et barn, noe som jo er en ego tanke, som jeg legger fra meg, før jeg tenker på å skaffe meg hund, begynne på kurs og alle slags rare tanker og planer.

Så går det en stund og jeg finner ut at jeg egentlig har det greit, før jeg igjen føler meg utilfreds og begynner å leke med tanker om å skifte tilværelse. Jeg tror at det kommer av en grunn, altså, det ligger en utilfredshet i bunnen, som selvfølgelig kan bero på at jeg ikke har mann og barn, men kan også være lysten til å unnslippe a4 livet, og øyeblikksvise erkjennelser av at livet er alle hverdagene som slipper unna....

Det var iallefall veldig greit å lese om en som føler det som meg

[Gjest Anonymous]

Ditto Tror det rett og slett er fordi man bare har seg selv å tenke på...

[Melissa Gioberti]

Jeg har også nettopp fylt 31 og kjenner meg veldig igjen!

Det er som om man av og til står på sidelinjen og observerer andre gifte seg og smile fra alle brudebildene, inntil barna plopper ut, en etter en.

Hva med oss liksom? Vi er da pene, interessante, morsomme, trener gjør vi, har jobber, leilighet og fritidsinteresser, venner (som er gift)...Kanskje menn ikke har mer å tilby enn sex? Kanskje det er alt mannen kan tilby i et samliv? Mannen ønsker vel ikke å fungere som en lyttende og skravlende venninne, derfor blir hans oppgave kun å tilfredsstille fysiske behov/nærhet? Isåfall, dekker mannen kun 15 % av mitt liv. Det holder ikke.

Med tiden blir mange (ut)slitt, får rynker, legger på seg, mannen får mage, kvinnen får hengepupper (?), (enkelte blir utro), mange skiller seg, mange krangler, mange kjeder seg, tilværelsen kan lett bli triviell, osv. Slik kan det se ut dersom vi konsentrerer oss om ulempene. (Finnes sikkert mange gleder i dette styret også).

Livet som single kan overgå familie-livet- tror jeg.

[valentino]

Mannen ønsker vel ikke å fungere som en lyttende og skravlende venninne, derfor blir hans oppgave kun å tilfredsstille fysiske behov/nærhet? Isåfall, dekker mannen kun 15 % av mitt liv. Det holder ikke.

Nå må du skjerpe deg! Andre steder skriver du at du vil ha ekte MENN, men her skriver du at de må være en "lyttende og skravlende venninne" også. Det har ALDRI vært meningen av mannen skal være en venninne.

[Gjest Melissa Gioberti utl.]

Aner ikke hva en "ekte mann" egentlig er for noe! Har ikke møtt noen. Da er det lov å vingle litt, faktisk.