Kan faen ikke stole på noen, vil gi opp

[AnonymBruker]

Jeg er så drittlei. Har hatt tidenes største motgang i livet, vært gjennom et rent helvete den siste tiden og kjempet for å komme meg litt ovenpå. Så fort jeg kommer litt opp viser det seg at de jeg anså som mine nærmeste venner har sladret videre til folk om hva som er skjedd med meg og hva jeg går gjennom. Hele verden raste sammen - igjen! Ingen selvmordstanker denne gangen, bare fryktelig, fryktelig sint, skuffet og lei. Men aller mest på meg selv. At jeg har klart å komme i alt dette trøbbelet, i tillegg til å stole på mennesker som bare bruker smerten min som underholdning. Så sinnssykt skuffende og ydmykende. Å bli gjort til latter. Kan like gjerne gi opp å prøve å få livet på rett kjør. Det er jo uansett ingen man kan stole på i denne verden... Vet ikke hva jeg lengre kan gjøre, når ikke engang mine nærmeste vil meg vel.

Noen som har vært igjennom noe av det samme, og har noen råd eller tanker?

 

Hilsen ung kvinne som er psykisk utslitt av voksenlivet...

Anonymkode: 6286c...05c

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp hatt en situasjon der jeg betrodde meg til en nær venninne om mye vanskelig da alt hadde toppet seg og jeg hadde en krise. Finner senere ut at hun har sagt dette rett videre til fyren jeg dater. Og vi er i startfasen - det er overhodet ikke info jeg var klar for å dele med ham.

Så ja, tillit er en vanvittig vanskelig ting. Det tar lang tid å bygge og altfor ofte holder den ikke. Og det er trist å føle at jeg nå må holde igjen overfor henne, som jeg i utgangspunktet anså som en god venninne. Må rett og slett strengt filtrere hva jeg forteller henne. 

Jeg vet like fullt at man ikke kan gå igjennom livet alene, og at det gjør vondt verre. I det siste har jeg anstrengt meg for å bli bedre kjent med et par bekjente som jeg tror kan bli gode venninner. Det er lettere om man har flere å lene seg på, fra ulike kretser. 

 

Anonymkode: d1bb4...67b

[Gjest supernova_87]

Men vet du, jeg synes du kan være kjempefornøyd med at du klarte å komme deg litt ovenpå igjen! Selv om det var enda mer motbør å finne der, så skal du huske at du klarte å komme deg litt ovenpå før du visste om det. Enten kan de se det at det alltid kommer noe negativt uansett hvor hardt man jobber, eller du kan se på den enorme jobben du gjorde inntil det tidspunktet. Det at du klarte så mye før, det betyr at du er sterk! Og siden du er sterk så kan du klare å komme deg igjennom dette også.

Det høres skikkelig ekkelt og vondt ut å oppleve at de man stoler på og er glad i sviker deg med å utlevere deg til andre. Jeg kan nok ikke sette meg helt inn i akkurat din situasjon, men jeg vet hvordan det er at noen jeg stolte på og som jeg hadde delt intime og private ting med, brøt tilliten og delte det med andre. Og det var skikkelig ekkelt, jeg følte meg så dum. Så dum som virkelig hadde stolt på dette mennesket. Så dum som hadde trodd at det vennskapet var noe godt, men så endte det sånn. Og dette klarte jeg ikke å si til meg selv, men jeg tenker det nå når du er i noenlunde samme situasjon, at det er ikke du som er dum! Det er de menneskene som du stolte på, men som brøt den tilliten du hadde til dem. Det er de som har gjort noe feil, og ikke du. Vi trenger mennesker rundt oss, og det er vanlig å prøve å stole på de som er vennene våre. Du har ikke dummet deg ut, eller gjort noe feil, det er de som har oppført seg dårlig.

Jeg forstår også at du er sint på deg selv, det var jeg også. Jeg la skylden på meg selv, for det var jo jeg som hadde stolt på. Men det er ikke din skyld. Man kan rett og slett ikke gå rundt å forvente at mennesker skal være ekle mot seg, da blir livet i alle fall ikke noe bra. Og dessverre så skjer det da at mennesker rundt deg skuffer deg, men skylden for det skal ikke du ta på deg.

Som sagt, jeg skjønner at du er drittlei nå, men seriøst, tenk på jobben du har gjort! Jeg synes du har gjort en kjempejobb som har slitt med så mye, men likevel kjempet på og jobba knallhardt for å få det bedre.

Har du planer for helgen?
Mitt råd er å finne på noen aktiviteter som du liker å gjøre, lage noe god mat, og prøve å hygge deg alene, eller ta kontakt med familie, eller hvis du har noen venner og se om de vil være med å gjøre noe hyggelig. Hvis ikke så unner du deg selv noe, slik at du kan føle at du får en liten pause. En pause der du fokuserer på å gjøre noe godt for deg selv, for det fortjener du.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har nettopp hatt en situasjon der jeg betrodde meg til en nær venninne om mye vanskelig da alt hadde toppet seg og jeg hadde en krise. Finner senere ut at hun har sagt dette rett videre til fyren jeg dater. Og vi er i startfasen - det er overhodet ikke info jeg var klar for å dele med ham.

Så ja, tillit er en vanvittig vanskelig ting. Det tar lang tid å bygge og altfor ofte holder den ikke. Og det er trist å føle at jeg nå må holde igjen overfor henne, som jeg i utgangspunktet anså som en god venninne. Må rett og slett strengt filtrere hva jeg forteller henne. 

Jeg vet like fullt at man ikke kan gå igjennom livet alene, og at det gjør vondt verre. I det siste har jeg anstrengt meg for å bli bedre kjent med et par bekjente som jeg tror kan bli gode venninner. Det er lettere om man har flere å lene seg på, fra ulike kretser. 

 

Anonymkode: d1bb4...67b

 

Leit å høre at dette skjedde med deg. Fatter ikke hva som får folk til å ty til slike ynkelige grep.
Kan jeg spørre hvordan det gikk for deg og daten din etter dette?

Var det samme som skjedde med meg. Jeg så ingen annen løsning, alt toppet seg og alt jeg ville var å unnslippe all smerten. Når man er så nede så trenger man mennesker. Jeg tok kontakt med denne venninnen og hun var usedvanlig forståelsesfull, bygget opp tilliten min og fikk meg til å fortelle mer og mer - jeg følte meg bedre men så får jeg det tilbake rett i fleisen, samtidig som halve byen sikkert vet alt nå... Fin underholdning du. 

Problemet er at jeg ikke lenger vet hva jeg skal gjøre. Jeg har prøvd å kjempe så hardt i samarbeid med psykolog osv. Jeg vil komme meg opp og gripe tak i livet. Samtidig som jeg merker at jeg synker lengre og lengre ned i mørket, vil ikke gjøre noe. Jeg er så nede. Har mistet alle mine nærmeste. What to do? Jeg kan ikke bare sitte og råtne her. Samtidig som jeg ikke vil greie å stole på folk mer om jeg drar ut...


TS

Anonymkode: 6286c...05c

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg, du har helt normale tanker!

Du skal HEVE DEG OVER DET, tenke over hva som gjør deg glad og starte med å bli glad i deg selv igjen, dine egne grenser. hva du godtar og ikke- og gå videre med hevet hode!

Verden trenger snille mennesker, tenk på det du!

Anonymkode: e76c1...121

[AnonymBruker]

5 timer siden, Rainstorm skrev:

Men vet du, jeg synes du kan være kjempefornøyd med at du klarte å komme deg litt ovenpå igjen! Selv om det var enda mer motbør å finne der, så skal du huske at du klarte å komme deg litt ovenpå før du visste om det. Enten kan de se det at det alltid kommer noe negativt uansett hvor hardt man jobber, eller du kan se på den enorme jobben du gjorde inntil det tidspunktet. Det at du klarte så mye før, det betyr at du er sterk! Og siden du er sterk så kan du klare å komme deg igjennom dette også.

Det høres skikkelig ekkelt og vondt ut å oppleve at de man stoler på og er glad i sviker deg med å utlevere deg til andre. Jeg kan nok ikke sette meg helt inn i akkurat din situasjon, men jeg vet hvordan det er at noen jeg stolte på og som jeg hadde delt intime og private ting med, brøt tilliten og delte det med andre. Og det var skikkelig ekkelt, jeg følte meg så dum. Så dum som virkelig hadde stolt på dette mennesket. Så dum som hadde trodd at det vennskapet var noe godt, men så endte det sånn. Og dette klarte jeg ikke å si til meg selv, men jeg tenker det nå når du er i noenlunde samme situasjon, at det er ikke du som er dum! Det er de menneskene som du stolte på, men som brøt den tilliten du hadde til dem. Det er de som har gjort noe feil, og ikke du. Vi trenger mennesker rundt oss, og det er vanlig å prøve å stole på de som er vennene våre. Du har ikke dummet deg ut, eller gjort noe feil, det er de som har oppført seg dårlig.

Jeg forstår også at du er sint på deg selv, det var jeg også. Jeg la skylden på meg selv, for det var jo jeg som hadde stolt på. Men det er ikke din skyld. Man kan rett og slett ikke gå rundt å forvente at mennesker skal være ekle mot seg, da blir livet i alle fall ikke noe bra. Og dessverre så skjer det da at mennesker rundt deg skuffer deg, men skylden for det skal ikke du ta på deg.

Som sagt, jeg skjønner at du er drittlei nå, men seriøst, tenk på jobben du har gjort! Jeg synes du har gjort en kjempejobb som har slitt med så mye, men likevel kjempet på og jobba knallhardt for å få det bedre.

Har du planer for helgen?
Mitt råd er å finne på noen aktiviteter som du liker å gjøre, lage noe god mat, og prøve å hygge deg alene, eller ta kontakt med familie, eller hvis du har noen venner og se om de vil være med å gjøre noe hyggelig. Hvis ikke så unner du deg selv noe, slik at du kan føle at du får en liten pause. En pause der du fokuserer på å gjøre noe godt for deg selv, for det fortjener du.

Hei og beklager, jeg så aldri dette supre innlegget!

Jøye meg, du satte jammen ting i perspektiv for meg nå... 
Det er sant det, istedenfor å tenke at dette er enda en ny motgang så kan jeg heller tenke at jeg klarte å komme meg igjennom den verste før dette tidspunktet, og jeg skal klare denne også!

Og du har rett i dette også, at det var aldri jeg som gjorde noe feil, jeg som stolte på mennesket. Det var de som gjorde en ond handling, ikke jeg! Dette var en del av prossessen min for å bli bedre, det var en god handling som jeg kan være stolt over. Jeg tror jeg skjønner Det var en veldig positiv måte å se det på.

Huff... Det er helt sant. Jeg merker at jo mer nag jeg bærer til meg selv eller andre, jo verre får jeg det. Man kan ikke gå rundt og være paranoid hele tida, og ta hver eneste motgang som en unnskyldning for å isolere seg mer.. Da var jo all jobben før dette bortkastet! 

Oj får nesten litt lyst å gråte nå. Tusen takk! Jeg nekter å sitte her og være trist mer, skal love meg selv å finne på noe fint i morgen, for å få en pause og pusterom Tusen takk til deg Rainstorm


TS

 

Anonymkode: 6286c...05c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår deg, du har helt normale tanker!

Du skal HEVE DEG OVER DET, tenke over hva som gjør deg glad og starte med å bli glad i deg selv igjen, dine egne grenser. hva du godtar og ikke- og gå videre med hevet hode!

Verden trenger snille mennesker, tenk på det du!

Anonymkode: e76c1...121

 

Det var kveldens glad-innlegg. Det er så enkelt som det, rett og slett... Hvordan skulle det blitt av snille mennesker om alle lot seg begrave seg ned i mørket hver gang man møtte motgang? 
Jeg skal jobbe hardt fra nå å bli glad i meg selv ja, og heve hodet ikke minst. Ikke helt sikker på hva jeg godtar og ikke... Får vel bare kjenne på følelsene Men viktig å handle riktig utifra det også og ikke ta beslutninger i sinne... Huff, blir mye å tenke på.


TS

Anonymkode: 6286c...05c

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Leit å høre at dette skjedde med deg. Fatter ikke hva som får folk til å ty til slike ynkelige grep.
Kan jeg spørre hvordan det gikk for deg og daten din etter dette?

 

Anonymkode: 6286c...05c

Det gjenstår å se...men han er fortsatt god venn / kollega av henne og de snakker mye sammen. Det gjør det hele veldig vanskelig.

Anonymkode: d1bb4...67b

[AnonymBruker]

Jeg stoler heller ikke på noen, men livet går sin gang uansett. Man kan fremdeles ha ett flott liv uten å betro seg til noen. Mange flotte opplevelser osv.

Etter at alle mine nærmeste har begått alvorlige tillitsbrudd ifht meg, så stoler jeg ikke på  noen. Så da har jeg endret strategi. Jeg kan fortelle hvem som helst hva som helst. Mange ting av det jeg kan fortelle, vil mange oppleve som fortrolig for dem. Det er i utgangspunktet f.eks ting som ingen helst vil snakke om pga tabu, men hos meg er ikke det det.

Private tanker og ting, det får INGEN høre! Betror meg ikke til noen lenger.

Anonymkode: df376...822

[AnonymBruker]

Andre har også behov for å snakke om stressende ting, slik som du hadde behov for det når du lempet det over på dem. Er ikke nødvendigvis slik at de snakket om det fordi det var underholdende. Synes det er litt rart når en person som deler "hemmeligheter" med andre siden det stresser dem og det letter å snakke om det, reagerer når andre gjør akkurat det samme. Det er svært stressende og vanskelig å høre om selvmordstanker eller tung depresjon spesielt. 

Bedre å ikke drive på å skape hemmeligheter som man deler med andre, bedre å være åpen om sin situasjon og regne med at det man sier kan bli sagt videre. Jeg forventer ikke av mennesker rundt meg at de har taushetsplikt angående hva jeg sier. 

Anonymkode: 0314b...794