Hvorfor er noen naturlig slanke og andre ikke?

[AnonymBruker]

Har dette bare med kcal inn versus kcal ut å gjøre? Eller er noen mer heldige/uheldige med forbrenning fra naturens side?

Har en venninne som alltid har vært slank og snakker om at hun kan stappe i seg hva som helst uten å legge på seg (det var et problem at hun ikke gikk opp i tenårene). Poenget er at hun, i motsetning til meg, spiser en halv snickers og pakker vekk resten fordi hun er stappmett/kvalm.

På den andre siden kjenner jeg en på 220kg, som mener at han legger på seg av ingenting og stakkars han. Men jeg ser med egne øyne at han trykker innpå ekstremt mye.

Så har vi alle de som, etter det jeg ser, har et normalt, sunt kosthold med utskeiing i blant. Disse er både tynne, "normale" og tjukke.

Stoffskifte? Forbrenning? Kcal inn/ut?

Anonymous poster hash: f6571...568

[Gjest SykkelJenny]

Kalorier inn/ut for de aller fleste.

[AnonymBruker]

Kalorier inn/ut. Den naturlige forbrenningen varier veldig lite fra person til person. De med såkalt høy forbrenning forbrenner ikke mer enn 50 kcal mer enn en normal person, sånn i snitt. 

 

Det er også vist at mange som er såkalt naturlig slanke rett og slett beveger seg mer. Ikke trener mer, men beveger seg mer. De skifter oftere stilling når de står og sitter og ligger, vipper med føttene, gestikulerer mye, reiser seg oftere for å gå og hente ting, osv. Altså småbevegelser man ikke gjør med vilje. 

 

Samboeren min er veldig tynn, og påstår han kan spise hva som helst uten å legge på seg. Sannheten er at han spiser utrolig lite. Jeg spiser mer enn ham til samtlige måltider, til tross for at han er 20 cm høyere enn meg. Han blir stappmett etter 3 pizzastykker, mens jeg fremdeles er sulten etter 6. Han orker bare 2 biter sjokolade etter å ha spist en 150 g burger, for da er han så utrolig mett. Han blir veldig fort kvalm av søtsaker, mens jeg kan spise nærmest ubegrensede mengder. 

Anonymous poster hash: a24b3...8e3

[Gjest Gjest_Idja]

Det handler jo om kcal inn/ut også for de som er uheldige med forbrenningen fra naturens side. De som er "uheldige" med forbrenningen får jo dessverre ut færre kcal enn andre. Så for absolutt alle mennesker handler det om kcal inn/ut, men for noen må kcal inn være så lavt at det blir vanskelig å gjennomføre. Forskere mener også det er andre faktorer vi dessverre ikke kjenner godt nok til som gjør at noen blir overvektige, mens andre ikke. Det kalles ikke fedmegåten uten en grunn. 

 

Likevel, de fleste overvektige sliter ikke med veldig lav forbrenning og legger ikke på seg fordi de spiser et knekkebrød mer enn de slanke. Mitt inntrykk er at "naturlig slanke" ofte er mennesker som har fått gode spise- og aktivitetsvaner fra de var små, så derfor faller det naturlig for dem. Som du selv har opplevd, noen overvektige ser ikke at de spiser altfor mye, fordi de tror deres måte å spise på er normalen for alle mennesker.

[AnonymBruker]

Det er kun et fåtall som har noen form for sykdom e.l. som gjør at forbrenningen ikke fungerer som normalt. For alle andre er det som det blir sagt kalorier inn/ut som gjelder.

 

Ofte er det slik at tynne mennesker overvurderer hvor mye de spiser (jeg spiser sååå mye; og blir mett etter 2 pizzastykker) og overvektige undervurderer hvor mye de spiser (kan bare se på en sjokolade så går jeg opp i vekt; og trykker i seg 250 gram cheeseburger med ekstra bacon og milkshake).

Anonymous poster hash: eb72f...0ab

[Gjest Morello]

Jeg er naturlig slank (ikke like mye nå som da jeg var yngre men likevel, blir litt oppblåst av masse junkfood men går ikke opp i vekt) og har merket meg at vi som er det ofte har et annet syn på hva masse mat er enn de som er tjukke. Jeg kan spise hva jeg vil uten å legge på meg, fordi jeg har en liten magesekk og det jeg synes er mye mat som gjør meg stappmett og småkvalm, er en tiendedel av det en tjukk person kan spise i et måltid. 

 

En annen ting er at jeg spiser sakte. Kjæresten min spiser som regel tre ganger mer mat enn meg i et måltid og jeg er alltid ferdig sist..! 

 

Jeg beveger meg også mye og bruker generelt mye energi. Trener ikke men det jeg har merket med oss "naturlig slanke" er at vi ofte er litt duracellkaniner, jeg f.eks liker ikke å sitte i ro for lenge om gangen og fikler alltid med noe, stresser ganske mye, har gladelig sex fem ganger om dagen og danser mens jeg venter på bussen. Det er ikke så mye isolert men når det settes sammen teller det ganske mye tror jeg, i hvert fall når motparten gjerne er mer i ro. 

 

Generelt tror jeg ikke det er hugget i stein, og mange legger nok på seg lettere selv om de "ikke spiser så mye" nettopp fordi deres formening av "ikke så mye" er tre ganger mer enn jeg klarer å presse ned på en dag. 

 

Edit: Ser at dette kan virke ganske ensidig.. Tror nok så absolutt det er andre, mer kompliserte faktorer som spiller inn i noen tilfeller, hormoner og stoffskifte og slike ting, men som en begynnelse kan det nok for mange funke å rett og slett se over hva en selv anser som lite eller mye mat og bevegelse og om det egentlig stemmer

Endret 6. oktober 2015 av Morello

[Erazor]

Selv om det forskes en del på dette, er det fremdeles mange ubesvarte spørsmål omkring fedme og hva som gjør at noen er mer disponert for dette.

 

Det finnes en del hormoner som er med på å påvirke blant annet metthetsfølelse og lystsentrene i hjernen. Om metthetsfølelsen slår inn når en person har spist nok til å opprettholde normalvekt, vil dette gjøre det enklere å holde vekten enn dersom metthetsfølelsen ikke eksisterer eller slår inn for sent. En del av dem som er overvektige føler seg sjelden mett, bare «mindre sulten». Når kroppen konstant sier at den vil ha mat, er det vanskeligere å la være å spise.

 

Angående lystfølelse finnes det studier som viser at overvektige som har vært gjennom en slankeoperasjon får en forandret reaksjon på bilder av mat. Mens de tidligere kunne få store utslag på lystfølelse, forsvant denne etter operasjonen.

 

Kalorier inn og ut er en såpass ekstrem forenkling at det skaper et vrengebilde hvor fedme er noe som er enkelt å regulere. Når en såpass stor del av menneskene i verden i dag er overvektige, er det naivt å fortsette å messe på dette mantraet i stedet for å gå dypere inn i problemet.

[Gjest Gjest_Idja]

 

 

Kalorier inn og ut er en såpass ekstrem forenkling at det skaper et vrengebilde hvor fedme er noe som er enkelt å regulere. Når en såpass stor del av menneskene i verden i dag er overvektige, er det naivt å fortsette å messe på dette mantraet i stedet for å gå dypere inn i problemet.

 

Så enig, så enig!

[Jens]

Jeg må ha ekstremt høy forbrenning, for jeg spiser det dobbelte av hva mannen min på 187 spiser til middag, og likevel har jeg en BMI på 21 og mannen min alt for høy. Har alltid vært slank og legger ikke på meg uansett.

Tror det er genetisk.

[Pringle]

Selv om det forskes en del på dette, er det fremdeles mange ubesvarte spørsmål omkring fedme og hva som gjør at noen er mer disponert for dette.

 

Det finnes en del hormoner som er med på å påvirke blant annet metthetsfølelse og lystsentrene i hjernen. Om metthetsfølelsen slår inn når en person har spist nok til å opprettholde normalvekt, vil dette gjøre det enklere å holde vekten enn dersom metthetsfølelsen ikke eksisterer eller slår inn for sent. En del av dem som er overvektige føler seg sjelden mett, bare «mindre sulten». Når kroppen konstant sier at den vil ha mat, er det vanskeligere å la være å spise.

 

Angående lystfølelse finnes det studier som viser at overvektige som har vært gjennom en slankeoperasjon får en forandret reaksjon på bilder av mat. Mens de tidligere kunne få store utslag på lystfølelse, forsvant denne etter operasjonen.

 

Kalorier inn og ut er en såpass ekstrem forenkling at det skaper et vrengebilde hvor fedme er noe som er enkelt å regulere. Når en såpass stor del av menneskene i verden i dag er overvektige, er det naivt å fortsette å messe på dette mantraet i stedet for å gå dypere inn i problemet.

 

Jeg "fikset" dette selv ved å lære meg å kjenne (igjen) mine egne signaler for sult og metthet, respektere dem og spise tilsvarende. Jeg måtte faktisk oppdage at det var en hensikt med fenomenet "porsjon"... at det ikke er nødvendig å bli stappmett hver gang man spiser, at det ikke betyr at man kommer til å sulte i hjel... og å få litt mer struktur på spisingen min i form av faste måltider. Når jeg i tillegg spiser balansert, stort sett sunn og veldig variert mat, samt er litt mindre lat enn før, kan jeg slutte meg til de naturlig slankes rekker.

 

Man blir vanligvis ikke tjukk av å spise veldig for mye, men litt for mye over tid. Mange innser ikke dette. Derfor er det også ofte vanskelig å motivere seg til å sette i gang og gjøre noe med overvekten. Man tror det er en drastisk omveltning som skal til. Faktisk er det i stor grad bare noen små vaner som skal tilpasses for at inntaket skal passe bedre med uttaket. 

 

Vi har ikke fått fedmegener i løpet av de siste femti årene, og folks viljestyrke har ikke gått nedenom og hjem pga internett. Det er ikke folk det er noe "galt" med, det er omgivelsene. Vekt er faktisk kalorier ut/inn og enkelt å regulere hvis man gjør de rette tingene, men markedskreftene som manipulerer både våre følelser og vår fysiologi, samt forkludrer denne enkle prosessen med fjas og skremsel, kan gjøre det vanskelig. Hvordan man velger å forholde seg til omgivelsene, og personlige strategier, blir da avgjørende for om man vil lykkes.

[AnonymBruker]

Det finnes en del hormoner som er med på å påvirke blant annet metthetsfølelse og lystsentrene i hjernen. Om metthetsfølelsen slår inn når en person har spist nok til å opprettholde normalvekt, vil dette gjøre det enklere å holde vekten enn dersom metthetsfølelsen ikke eksisterer eller slår inn for sent. En del av dem som er overvektige føler seg sjelden mett, bare «mindre sulten». Når kroppen konstant sier at den vil ha mat, er det vanskeligere å la være å spise.

 

Dette du skriver er jo en av mange grunner til at overvektige blir overvektige; de spiser mer enn de trenger/kroppen forbrenner. Vektoppgangen er uavhengig av årsaken til at de spiser så mye som de gjør.

 

 

 

Kalorier inn og ut er en såpass ekstrem forenkling at det skaper et vrengebilde hvor fedme er noe som er enkelt å regulere. Når en såpass stor del av menneskene i verden i dag er overvektige, er det naivt å fortsette å messe på dette mantraet i stedet for å gå dypere inn i problemet.

 

Kalorier inn/ut er den faktiske årsaken til at folk blir overvektige. Forklaringen på hvorfor noen til stadighet spiser mer enn de forbrenner er meget sammensatt slik du beskriver, men fysiologisk sett er svaret så enkelt.

 

Anonymous poster hash: eb72f...0ab

[AnonymBruker]

Jeg er slank, men det takket være en evig kamp. Jeg må trene mye og spise relativt sunt i alle fall i ukedagene. Jeg kan ikke spise like mye usunt hver helg. Det skal ikke store utskeielsene til før vekta peker litt oppover.

 

Jeg ser at jeg klarer å holde vekten med +- 5 kg ved å trene og å gå tur uansett årstid. Jeg har gått på Grethe Roedekurs og ser der at jeg klarer knapt å gå ned 4-5 kg, mens andre går lett ned 8-9 kg - ser i ettertid at jeg holder vekten lettere, mens de som lettest går ned mye går like lett opp igjen. Tror nok at en kcal er en kcal, og at forbruk av kcalorier spiller veldig inn. 

 

De jeg kjenner som er relativt slank er de som i snitt spiser passe sunt, og som trener/går tur jevnt. Jeg kjenner ingen i min aldersgruppe som er naturlig slank (jeg er 40 år)

 

De jeg kjenner som er veldig overvektig har også et mye mer usunt kosthold i snitt hele uka, og beveger seg langt mindre. 

Anonymous poster hash: 1c69f...720

[Gjest Herr Heftig]

Per definisjon så handler det om kalorier for alle, men det kan fakstik være ganske stor forskjell på naturlig forbrenning. Det er dermed ikke sånn at slanke nødvenigvis har en sunnere livsstil enn tykke.

Endret 6. oktober 2015 av Herr Heftig

[AnonymBruker]

Jeg må ha ekstremt høy forbrenning, for jeg spiser det dobbelte av hva mannen min på 187 spiser til middag, og likevel har jeg en BMI på 21 og mannen min alt for høy. Har alltid vært slank og legger ikke på meg uansett.

Tror det er genetisk.

 

Du har lav BMI fordi du er mer i bevegelse og/eller spiser mindre totalt sett. At du ikke legger på deg uansett er ikke fysisk mulig. Spiser du nok (mer enn du forbrenner) vil du også gå opp i vekt som alle andre mennesker. Gitt at du ikke har noen sykdom. 

 

Har du full oversikt over hva mannen din spiser resten av døgnet? Sansynligvis er middagen kun ett av flere måltider i løpet av dagen.

 

Anonymous poster hash: eb72f...0ab

[Gjest SykkelJenny]

 

Jeg er slank, men det takket være en evig kamp. Jeg må trene mye og spise relativt sunt i alle fall i ukedagene. Jeg kan ikke spise like mye usunt hver helg. Det skal ikke store utskeielsene til før vekta peker litt oppover.

 

Jeg ser at jeg klarer å holde vekten med +- 5 kg ved å trene og å gå tur uansett årstid. Jeg har gått på Grethe Roedekurs og ser der at jeg klarer knapt å gå ned 4-5 kg, mens andre går lett ned 8-9 kg - ser i ettertid at jeg holder vekten lettere, mens de som lettest går ned mye går like lett opp igjen. Tror nok at en kcal er en kcal, og at forbruk av kcalorier spiller veldig inn. 

 

De jeg kjenner som er relativt slank er de som i snitt spiser passe sunt, og som trener/går tur jevnt. Jeg kjenner ingen i min aldersgruppe som er naturlig slank (jeg er 40 år)

 

De jeg kjenner som er veldig overvektig har også et mye mer usunt kosthold i snitt hele uka, og beveger seg langt mindre. 

Anonymous poster hash: 1c69f...720

 

Det er klart at de legger raskt på seg etterpå hvis de faller tilbake til gamle vaner. Man går på kurs for å lære hvor mye kalorier det er i maten og hvordan man må spise for å holde vekten i ettertid. Ingen kan fortsette som før etter et Grete Roede-kurs og fortsatt holde vekten enten man går ned 5 eller 10 kilo i løpet av kurset.

 

Vitsen med slike kurs er varig endring. Det betyr ikke at man aldri kan skeie ut. Men at man lærer at man ikke trenger spise 5 store kakestykker når man går i selskap - man kan bestemme seg på forhånd å smake litt på noen få kaker og holde seg til den planen. Og hvis man skeier skikkelig ut en dag så må man ta seg inn etterpå - enten ved mer mosjon eller ved å spise mindre slik at totalen ikke blir så feil. 

[Erazor]

Jeg "fikset" dette selv ved å lære meg å kjenne (igjen) mine egne signaler for sult og metthet, respektere dem og spise tilsvarende. Jeg måtte faktisk oppdage at det var en hensikt med fenomenet "porsjon"... at det ikke er nødvendig å bli stappmett hver gang man spiser, at det ikke betyr at man kommer til å sulte i hjel... og å få litt mer struktur på spisingen min i form av faste måltider. Når jeg i tillegg spiser balansert, stort sett sunn og veldig variert mat, samt er litt mindre lat enn før, kan jeg slutte meg til de naturlig slankes rekker. 

(...)

Vi har ikke fått fedmegener i løpet av de siste femti årene, og folks viljestyrke har ikke gått nedenom og hjem pga internett. Det er ikke folk det er noe "galt" med, det er omgivelsene. Vekt er faktisk kalorier ut/inn og enkelt å regulere hvis man gjør de rette tingene, men markedskreftene som manipulerer både våre følelser og vår fysiologi, samt forkludrer denne enkle prosessen med fjas og skremsel, kan gjøre det vanskelig. Hvordan man velger å forholde seg til omgivelsene, og personlige strategier, blir da avgjørende for om man vil lykkes.

 

Jeg er enig i at man kan lære seg til å ikke stole på sin egen kropps sultfølelse, men det er klart at man da får en annen læringskurve enn de som aldri har behøvd å reflektere over mengden mat de inntar. I tillegg har man den mentale påkjenningen det kan være for enkelte som konstant går rundt med sultfølelse, kontra de som faktisk kjenner seg behagelig mett.

 

Når det gjelder kalorier inn og ut, så er det nok av eksempler på mennesker som teller kalorier og går i underskudd, men som ikke går ned i vekt. Grunnen til dette, er at kroppen setter i gang en rekke prosesser når den merker at den får mindre næring. Hvordan eksakt disse prosessene fungerer, og hvordan man kan forsøke å motvirke dem, har man fremdeles ikke noe fullgodt svar på. Det som fungerer for en person, vil ikke nødvendigvis være riktig for en annen. På samme måte finnes det mennesker som for eksempel responderer svært lite på trening, mens andre får stort utbytte av det.

 

Kaloritelling er heller ikke eksakt. Man kan få målinger som gir en et cirkatall, både når det gjelder kaloriinnhold i mat og hvor mye en forbrenner i ro og ved aktivitet. Dette er likevel bare et anslag.

 

Poenget med dette innlegget, slik jeg ser det, er at enkelte mennesker ikke trenger å bruke mye tid og krefter på å holde vekten, mens andre kjemper en konstant kamp mot kiloene. Med andre ord, det er en forskjell på hvilken innsats man må legge ned for å være slank. Derfor synes jeg ikke det er hensiktsmessig å forsøke å fremstille det som om vekt er enkelt for alle. Det blir som å si at matematikk er enkelt for alle. Slik er det ikke. Man har forskjellig utgangspunkt.

 

Dette du skriver er jo en av mange grunner til at overvektige blir overvektige; de spiser mer enn de trenger/kroppen forbrenner. Vektoppgangen er uavhengig av årsaken til at de spiser så mye som de gjør.

 

Kalorier inn/ut er den faktiske årsaken til at folk blir overvektige. Forklaringen på hvorfor noen til stadighet spiser mer enn de forbrenner er meget sammensatt slik du beskriver, men fysiologisk sett er svaret så enkelt.

 

Anonymous poster hash: eb72f...0ab

 

Spørsmålet er da: Hva bidrar det til at folk til stadighet liker å gjenta dette med kalorier inn og ut? Enkelte ser ut til å tro at om to mennesker responderer på samme måte til samme mengde kalorier. Slik er det ikke. I henhold til en studie, fikk flere mennesker 1000 kalorier ekstra hver dag. Vektoppgangen sprikte mellom 9 og 29 pounds (omlag 4 og 13 kilo).

 

Det er også slik at mennesker som har gått ned i vekt, må spise mindre enn andre med samme vekt, men som har hatt samme vekt hele tiden, for å holde vekten.

 

Mitt poeng er at fedme er mye mer komplisert enn enkelte liker å hevde.

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at man kan lære seg til å ikke stole på sin egen kropps sultfølelse, men det er klart at man da får en annen læringskurve enn de som aldri har behøvd å reflektere over mengden mat de inntar. I tillegg har man den mentale påkjenningen det kan være for enkelte som konstant går rundt med sultfølelse, kontra de som faktisk kjenner seg behagelig mett.

 

Når det gjelder kalorier inn og ut, så er det nok av eksempler på mennesker som teller kalorier og går i underskudd, men som ikke går ned i vekt. Grunnen til dette, er at kroppen setter i gang en rekke prosesser når den merker at den får mindre næring. Hvordan eksakt disse prosessene fungerer, og hvordan man kan forsøke å motvirke dem, har man fremdeles ikke noe fullgodt svar på. Det som fungerer for en person, vil ikke nødvendigvis være riktig for en annen. På samme måte finnes det mennesker som for eksempel responderer svært lite på trening, mens andre får stort utbytte av det.

 

Kaloritelling er heller ikke eksakt. Man kan få målinger som gir en et cirkatall, både når det gjelder kaloriinnhold i mat og hvor mye en forbrenner i ro og ved aktivitet. Dette er likevel bare et anslag.

 

Poenget med dette innlegget, slik jeg ser det, er at enkelte mennesker ikke trenger å bruke mye tid og krefter på å holde vekten, mens andre kjemper en konstant kamp mot kiloene. Med andre ord, det er en forskjell på hvilken innsats man må legge ned for å være slank. Derfor synes jeg ikke det er hensiktsmessig å forsøke å fremstille det som om vekt er enkelt for alle. Det blir som å si at matematikk er enkelt for alle. Slik er det ikke. Man har forskjellig utgangspunkt.

 

 

Spørsmålet er da: Hva bidrar det til at folk til stadighet liker å gjenta dette med kalorier inn og ut? Enkelte ser ut til å tro at om to mennesker responderer på samme måte til samme mengde kalorier. Slik er det ikke. I henhold til en studie, fikk flere mennesker 1000 kalorier ekstra hver dag. Vektoppgangen sprikte mellom 9 og 29 pounds (omlag 4 og 13 kilo).

 

Det er også slik at mennesker som har gått ned i vekt, må spise mindre enn andre med samme vekt, men som har hatt samme vekt hele tiden, for å holde vekten.

 

Mitt poeng er at fedme er mye mer komplisert enn enkelte liker å hevde.

Jeg går på GR-kurs nå og ser at det er stor forskjell i gruppen. Vi er to som har gått ned masse, mens resten har gått ned mye mindre, og noen ganger til og med gått opp i vekt. 

 

Vi snakker om dette på hvert møte og de som går ned mest er de som noterer alt som stappes i munnen. Maten veies og kalorier beregnes nøye. Det er noen som tar målene på en "slump" og det viser seg å slå feil gang på gang. Man tror man spiser mindre enn man faktisk gjør. Dersom man er nøye med å telle kaloriene og veie maten så vil alle gå ned i vekt med mindre de har en sykdom som hindrer dette. 

Anonymous poster hash: 5eee0...8a0

[Marie90]

For de aller fleste som er "permanent tynne" er det rett og slett slik at de har ivaretatt det fra ung alder - fra barndom eller ungdom. Har du aldri overspist så har du ikke utvidet magesekken og du har heller ikke lagt på deg slik at du må begrense kalorier for å gå ned. Og er du i normal eller litt over normal aktivitet så kan du faktisk spise en del god mat bare for å ivareta vekten. 

Jeg ser dette hele tiden - en slank venninne spiser en burger og andre påpeker hvor heldig hun er. Vel, da har hun spist sunt / begrenset resten av dagen og har lett 'plass' til den i et normalt kaloribudsjett. Hun spiser sjokolade i små mengder, og er mett etter en liten porsjon pasta.

 

Jeg er absolutt ikke en av disse som er 'mystisk' slanke - det er noe jeg må aktivt tenke over. Jeg har like slanke venninner som tenker mindre over det, men det er like fullt en grunn til at de er slanke. De er i mye naturlig aktivitet (mer enn meg), de er ikke så opptatt av mat og glemmer å spise, de snuser/royker i stedet for et mellommåltid, og så videre. Hvis man virkelig går i sommene på en persons totale livsstil kan man som regel se sammenhengen.

[Gjest Runforit]

Selv om det forskes en del på dette, er det fremdeles mange ubesvarte spørsmål omkring fedme og hva som gjør at noen er mer disponert for dette.

 

Det finnes en del hormoner som er med på å påvirke blant annet metthetsfølelse og lystsentrene i hjernen. Om metthetsfølelsen slår inn når en person har spist nok til å opprettholde normalvekt, vil dette gjøre det enklere å holde vekten enn dersom metthetsfølelsen ikke eksisterer eller slår inn for sent. En del av dem som er overvektige føler seg sjelden mett, bare «mindre sulten». Når kroppen konstant sier at den vil ha mat, er det vanskeligere å la være å spise.

 

Angående lystfølelse finnes det studier som viser at overvektige som har vært gjennom en slankeoperasjon får en forandret reaksjon på bilder av mat. Mens de tidligere kunne få store utslag på lystfølelse, forsvant denne etter operasjonen.

 

Kalorier inn og ut er en såpass ekstrem forenkling at det skaper et vrengebilde hvor fedme er noe som er enkelt å regulere. Når en såpass stor del av menneskene i verden i dag er overvektige, er det naivt å fortsette å messe på dette mantraet i stedet for å gå dypere inn i problemet.

Du skriver bra, men man kommer faktisk ikke unna kcal inn/ut. At hjernen er koblet med forskjellige preferanser om man føler at man trenger mer mat eller ei, vil ha mer selv om en har spist nok(lystsenteret) så kokes det fremdeles ned til at man må spise vedlikehold eller mindre enn en forbenner for å ikke bli overvektig.

At det faller lettere og mer naturlig for noen er en annen sak. Noen må bevisst tenke mer over hvor mye de putter i seg, må spise etter klokka og ikke sultfølelsen, kan spise seg kvalme lenge og allikevel fortsette.

Så kan se at en slik person vil ha mer utfordring med å holde vekten nede enn for f.eks en person som meg som ikke føler særlig sult og må minne meg på å spise.

[Erazor]

Du skriver bra, men man kommer faktisk ikke unna kcal inn/ut. At hjernen er koblet med forskjellige preferanser om man føler at man trenger mer mat eller ei, vil ha mer selv om en har spist nok(lystsenteret) så kokes det fremdeles ned til at man må spise vedlikehold eller mindre enn en forbenner for å ikke bli overvektig.

At det faller lettere og mer naturlig for noen er en annen sak. Noen må bevisst tenke mer over hvor mye de putter i seg, må spise etter klokka og ikke sultfølelsen, kan spise seg kvalme lenge og allikevel fortsette.

Så kan se at en slik person vil ha mer utfordring med å holde vekten nede enn for f.eks en person som meg som ikke føler særlig sult og må minne meg på å spise.

 

Nettopp derfor sier jeg i første innlegg at «Kalorier inn og ut er en såpass ekstrem forenkling at det skaper et vrengebilde hvor fedme er noe som er enkelt å regulere». Jeg er ikke uenig at dette i ytterste konsekvens handler om kalorier, bare lei av at problemet fremstilles som at det burde være enkelt for alle.