Jeg dør ikke?

[AnonymBruker]

Okei, pusten min har vært litt rar i det siste, og jeg har blitt veldig redd for at det er noe galt og at hjertet eller pusten stopper når jeg sover, så jeg tørr nesten ikke sove? Er det farlig? FØR dere dømmer, les dette (skrev det i et annet emne, bare så dere ikke tror jeg er dramaqueen før dere svarer): Jeg er en jente på 16 år som alltid har elska mennesker, og kontakt med mennesker. Jeg elsker å bli kjent med nye mennesker, og få nye bekjentskaper. Nå har jeg opplevd en rekke hendelser som har blitt fortrengt i 1 år nå. Jeg hadde egentlig gått videre, men tydeligvis ikke. Jeg våkner ofte om nettene, skjelver og gråter fordi jeg har hatt mareritt om disse hendelsene. Jeg tørr ikke gå ut i store folkemengder lenger. F.eks om jeg skal ta bussen og må gå igjennom en stor folkemengde, tar jeg heller neste buss fordi jeg ikke tørr. Hver dag når jeg skal på skolen må jeg tvinge meg selv, fordi jeg er så redd for alle menneskene der. Jeg får klump i magen og kan begynne å gråte før skolen fordi jeg gruer meg så ille. Hver gang familien min/venninnene mine er samla uten meg, er jeg livredd for at de baksnakker meg og egentlig ikke liker meg. Jeg føler meg aldri bra nok for de, og føler at de er lei av meg hele tiden.

Når jeg skal lage mat må jeg ALLTID ha mikroen/ovnen på partallstall, hvis ikke blir jeg kjempefrustrert. Når vi kjører bil og jeg leser skilt, må jeg alltid dele opp skilta i 2-2 bokstaver. Altså f.eks om det står skilt til: "Hønefoss" Så må jeg dele det i HØ-NE-FO-SS. Går det ikke må jeg "straffe" meg selv med å klype meg to ganger i hånda. Om jeg ser på klokka før jeg legger meg og den er 00.57 må jeg se på klokka til den er 00.58 for å legge vekk telefonen og lukke øynene. Har en del andre ting også, men orker ikke nevne det.

Har forresten en hendelse fra idag. Jeg skulle på trening (trener på treningssenter) for 1 gang alene idag. Jeg ble kjempekvalm og fikk klump i magen før jeg gikk inn, men klarte det tilslutt. Da jeg hadde skiftet og skulle inn på kondisjonsrommet var det 1 dame der, 2 unge gutter og 1 mann. De to guttene så på meg, og da begynte jeg å gråte og gikk ut igjen. Da jeg kom opp på styrkerommet var det 10 folk der, og da dro jeg rett og slett hjem uten å trene.

Hva er dette? Hater å ha det sånn.

Anonymous poster hash: f6a46...d77

[AnonymBruker]

Takk til alle som orker å lese!

Anonymous poster hash: f6a46...d77

[AnonymBruker]

og til dere som orker å svare...

Anonymous poster hash: f6a46...d77

[drue]

Det høres ut som du har angst, sosial angst og noe tvangstanker. Jeg er INGEN psykolog, men vil råde deg til å ta dette opp med legen din.

Jeg har selv slitt med helseangst før, og kjenner meg igjen med det med pusten. Det er ikke farlig, men det føles helt jævlig. Du trenger å snakke med noen.

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har angst, sosial angst og noe tvangstanker. Jeg er INGEN psykolog, men vil råde deg til å ta dette opp med legen din.

Jeg har selv slitt med helseangst før, og kjenner meg igjen med det med pusten. Det er ikke farlig, men det føles helt jævlig. Du trenger å snakke med noen.

ja, dette er ille

Anonymous poster hash: f6a46...d77

[Alja]

Google ptsd:-) Var det første som slo meg.

[AnonymBruker]

Google ptsd:-) Var det første som slo meg.

Hm, har hørt om det før

Anonymous poster hash: f6a46...d77

[Gjest Unknown]

😔

[AnonymBruker]

Selv om det blir tøft for deg må du kontakte legen din og be om å bli henvist til psykolog. Det er hardt, men det er godt å få hjelp også.

Anonymous poster hash: bc889...712

[AnonymBruker]

Hvorfor oppretter du to tråder om samme emne, TS? Du har jo skrevet nøyaktig det samme i den andre tråden, men i denne har du bare endret på små ting du i utgangspunktet kunne ta som et vanlig innlegg i andre tråden.

Anonymous poster hash: 31185...ae7

[AnonymBruker]

Hvorfor oppretter du to tråder om samme emne, TS? Du har jo skrevet nøyaktig det samme i den andre tråden, men i denne har du bare endret på små ting du i utgangspunktet kunne ta som et vanlig innlegg i andre tråden.

Anonymous poster hash: 31185...ae7

Fordi jeg ikke skrev det i førsteposten, og da er det ikke noen som ser det? Postet det samme her så folk skulle få et bedre innblikk i hva spørsmålet går ut på.

Anonymous poster hash: f6a46...d77

[Gjest HeiHade]

Jeg skal ikke stille noen diagnoser for det må du ta med legen din, men på meg høres det ut som du sliter med både angst, posttraumatisk stress og tvangstanker. For å finne ut for sikkert og for å kunne få behandling må du oppsøke profesjonelle. Lykke til.

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke stille noen diagnoser for det må du ta med legen din, men på meg høres det ut som du sliter med både angst, posttraumatisk stress og tvangstanker. For å finne ut for sikkert og for å kunne få behandling må du oppsøke profesjonelle. Lykke til.

Og posttraumatisk stress er??

Anonymous poster hash: f6a46...d77

[AnonymBruker]

Huff, dette høres ikke hyggelig ut.

Aller først: Nei, du kommer IKKE til å dø! Jeg husker jeg hadde det likt som deg da jeg var på din alder, mtp. pusten. Det var litt sånn at hvis jeg begynte å tenke på at jeg pustet, så følte jeg at pusterytmen ikke var riktig.. At jeg liksom hadde pustestopp.. Det er helt vanlig i situasjoner som gjør at man blir stresset. F.eks. du som har opplevd noe som har gitt deg hverdagslig stress - eller f.eks. før eksamensperioder osv.

Men igjen - du kommer IKKE til å dø selv om du sovner. Når du sover, så tar "kroppen" din over funksjonene, uten at "du" trenger å overvåke / tenke over pusterytmen, og mens du sover, så fikser kroppen din pustingen din HELT normalt - det er garantert.

Det er overhodet ikke farlig å sove - prøv å stol på meg. Ikke vær redd

Jeg er ingen lege, men noe sier meg at du har tvangstanker basert på de vanskelige opplevelsene du har hatt.

Jeg har lest at slik tvangstanker ofte kan være ganske "enkle" å bli kvitt, men snakk med legen din om dette. Du er bare 16 år, og har neppe hatt disse "vanene" lenge. Jo raskere du begynner å jobbe med det, jo enklere vil det nok være å fjerne dem.

Hvis du ikke har snakket med noen andre enn "forumet på kvinneguiden" om opplevelsen du har hatt, så synes jeg du skal ta kontakt med noen som er profesjonelle. Du kan jo f.eks. ringe en prest anonymt, og snakke litt med han, eller så kan du ringe en lege eller noen andre og være anonym. Forklare hva du har opplevd, og så tenke at du skal gjennom dette uansett hva som kreves.

Dessverre er det sånn at når man opplever vanskelige ting, så krever det ofte at vi som mennesker må jobbe oss gjennom det. "Å fortrenge" noe, gjør det ofte ikke bedre. Du trenger å få snudd hendelsen til å være noe du tåler å tenke på - og samtidig vite med deg selv at du fremdeles er bra, like mye verdt og en flott jente uansett.

Jeg håper du tør å ta noen tøffe grep for å hanskes med problemene du opplever.

Og jeg ønsker deg lykke til..

NB! Jeg har bare svart på hovedinnlegget ditt, uten å ha lest de andre innleggene etterpå.

Anonymous poster hash: 1589f...086