Andre skal slutte å stå i veien.. noen som vet hva slags "forstyrrelse" det kan være?

[AnonymBruker]

Vel, jeg er en ung voksen kvinne. Og med denne tråden vil jeg beskrive en egenskap i meg som kommer i tide og utide. Jeg irriterer meg rett og slett fort over andre mennesker. Jeg har selvfølgelig respekt, slenger ikke med kjeften osv osv..

men.. her er en liten liste over rare ting jeg irriterer meg over..
- Kø; uansett hvor. Jeg tenker at det eksisterer for mye mennesker, og at jeg hadde sluppet å stå her om det ikke var for antallet.
- Noen liker det samme som meg; Uansett om det gjelder mat eller mannfolk. Det med mannfolk da.. hadde en venninne som havnet i et trekantdrama, med en kvinne jeg ikke gikk over ens med.. og jeg irriterte meg sånn over at denne kvinnen likte samme mann som venninna mi, og mente at hun skulle finne sin plass, og vike. Jeg blir så irritert når man ikke skal få ha ting for seg selv. Så..enkelt å greit, jeg mener at andre skal vike når jeg vil ha noe.

- Når de i butikken ikke har igjen det jeg vil ha; vel.. jeg har tydeligvis god smak..

- Om noen kommenterer noe til meg..frekke kommentarer altså. Begynner jeg og koke innvendig, og spør meg hva de egentlig tror de er som tror at JEG tar til meg det dem sier.... de er under meg, og det må de skjønne.

- Når det blir kamp om samme leilighet, mann eller....hva som helst: så tenker jeg..at vedkommende får faen meg se til og like noe annet.

- Om feil mann liker meg, altså, en jeg ikke liker..blir jeg bare irritert fordi det ikke var den jeg håpet på, og lurer på hva som feiler meg siden jeg falt i smak hos nettopp denne..

Jeg kan huske denne følelsen fra barndommen. En helt tilfeldig person kunne irriterere meg bare ved og være der. Og medfølelse, har jeg aldri hatt for noen. selv om jeg prøver..

Nå er det sikkert lett og oppfatte meg som slem bitch, men jeg er jo for det meste hyggelig, bare at jeg har disse innvendige tankene og irritasjonene som kommer noen ganger.
Fler, eller noen som vet hva det er?

Anonymous poster hash: 7a9e3...cd6

[AnonymBruker]

Dette er vel prinsessesyndromet.

Anonymous poster hash: 37e62...54a

[Christiania_Oslo]

Jeg tror du er agressiv av natur fordi du blir mye sint/irritert,samtidig som fu er selvopptatt:)

[Christiania_Oslo]

Dette er vel prinsessesyndromet. Anonymous poster hash: 37e62...54a

Prinsessesyndrom er noe oppdikta tull funnet på av gutter som ikke godtar jenter med krav.

[AnonymBruker]

Høres ut som du mangler empati?

Anonymous poster hash: 6e3c3...4a3

[AnonymBruker]

en eller annen personlighetsforstyrrelse, hvilken di hat får du nesten lese om symptomene selv..

Anonymous poster hash: 27fff...057

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver, TS (derfor måtte jeg huke av anonym-knappen). Jeg irriterer meg også generelt mye over mennesker, og det har blitt stadig verre de siste årene. Som deg så irriterer jeg meg over køer, "idioter" i trafikken (omtrent alle unntatt meg selv), overfladiske mennesker, mindre intelligente mennesker, kjedelige mennesker osv. Jeg har faktisk tatt meg selv i å bli mindre tolerant med årene, stikk i strid med den veien det ser ut til å gå for de fleste andre.

For min del så har jeg tenkt mye på hva som ligger bak dette negative menneskesynet, og egentlig kommet frem til at menneskesynet mitt har en proporsjonalt stigende kurve med antall skuffelser og svik jeg har opplevd fra andre mennesker. Jeg har opplevd mange dårlige venner, kjærester og sjefer opp gjennom årene, og føler at dette preger menneskesynet mitt i stor grad, noe som igjen preger måten jeg blir oppfattet på av andre og dermed fører til enda flere skuffelser pga den negative holdningen min til andre mennesker, som nok skinner igjennom.

Har dessverre ingen råd, da jeg ikke selv vet hvordan jeg skal klare å bryte ut av denne vonde sirkelen.

Anonymous poster hash: 30ca8...763

[AnonymBruker]

Høres ut som en form for ADHD (jeg har selv ADD). Jeg har det litt på samme måte, og jeg er mann. Jeg vil ikke kalle meg prinsesse da men.

Anonymous poster hash: 31dea...28f

[AnonymBruker]

Ta denne, du. http://www.tengel.no/narsissisten/

Anonymous poster hash: b8d2e...06d

[AnonymBruker]

Dette er vel prinsessesyndromet.

Anonymous poster hash: 37e62...54a

Høres ut som narsisisme synes jeg

Anonymous poster hash: 47a85...339

[AnonymBruker]

Dette er vel prinsessesyndromet.

Anonymous poster hash: 37e62...54a

Prinsessesyndromet har jeg absolutt IKKE. Jeg har ikke satt meg helt inn i hva det er, men det virker som at det er kvinner som tror at mannen skal behandle de..ja, som prinsesser. Jeg derimot, er den som vil ha jobb, være opptatt (noe jeg er ekspert i å bli)..og ikke fungere som et slags kjærledyr for en evt. kjæreste

Anonymous poster hash: 46393...9b0

[AnonymBruker]

Du beskriver helt klart narsissistiske trekk. Google narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Du kan enten ha trekk fra denne eller klassifisere til den. Ut fra det du beskriver, så omfattende det er og såpass mange trekk, vil jeg tro at du kan ha det. Selvsagt kan bare en psykolog eller psykiater finne ut av det, men du føler kanskje ikke at du trenger behandling? Det er slitsomt å være narsisist, da, så mange knekker sammen før eller siden, og får depressive symptomer.

Anonymous poster hash: 7023f...17c

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver, TS (derfor måtte jeg huke av anonym-knappen). Jeg irriterer meg også generelt mye over mennesker, og det har blitt stadig verre de siste årene. Som deg så irriterer jeg meg over køer, "idioter" i trafikken (omtrent alle unntatt meg selv), overfladiske mennesker, mindre intelligente mennesker, kjedelige mennesker osv. Jeg har faktisk tatt meg selv i å bli mindre tolerant med årene, stikk i strid med den veien det ser ut til å gå for de fleste andre.

Har dessverre ingen råd, da jeg ikke selv vet hvordan jeg skal klare å bryte ut av denne vonde sirkelen.

Anonymous poster hash: 30ca8...763

Jeg er noe lik. Men jeg har en samboer som er veldig intelligent (+160 IQ) som klarer å holde meg nede på jorda. Det er mange grunner til at vi ikke faller ned i den gropen som du beskriver. Jeg pleide å være mer tolerant og aksepterende, men etterhvert som jeg blir eldre merker jeg at jeg blir frustrert. Men vi holder oss begge unna den tankegangen, han mer naturlig enn meg. Skal skrive litt om hvorfor her.

Først vil jeg bare si at jeg tror tendensen til denne negative tenkingen blir sterkere dersom man ikke har gode venner som stimulerer en enten gjennom humor, på det intellektuelle plan, via det emosjonelle, frustrasjoner osv. I tillegg vil en jobb som oppleves som kjip eller/ og som har et dårlig arbeidsmiljø kunne virke inn. Andre ting i livet som ikke går som en føler det burde kan også virke inn.

Denne tankegangen snevrer inn hva du klarer å se av sammenheng når det gjelder andre menneskers oppførsel. Du setter deg fast i at noen er en tåpe, ikke hvorfor de er en tåpe. I noen tilfeller, som trafikken, kan selv den mest intelligente, karismatiske damen med store pupper gjøre feil. Kanskje er hun stresset fordi noen har blitt skadet eller dødd. Kanskje hun er for sen til et intervju. Kanskje fikk hun lappen for to dager siden og fortsatt trenger å bli varm i trøya.

Når det gjelder et å være mindre eller mer intelligent er der ingen objektiv sannhet på hvorfor det ene skulle være bedre enn det andre. Disse beskrivelsene er det mennesker som lager seg og bruker til å dømme andre mennesker. Jeg kan ha perioder der jeg faller i samme tankegangen selv, men når jeg prøver å tenke mer helhetlig på det- kanskje husker noen fra en internettdebatt som er helt håpløse, men som mener de er mer opplyst og smartere enn de fleste- så skjønner jeg litt hvor tullete det er å tenke sånn.

I tillegg har jeg hatt venner som ikke var supergenier med IQ på 50000000000 som jeg hadde god kjemi med. Som var litt annerledes enn andre, som jeg hadde det moro med via humor og like verdier, selv om grunnene ikke alltid var de samme. Og jeg fikk veldig mye ut av å være med de, selv om de ikke satt innesperret på et rom og leste alt de fant av bøker og wikipediaartikler. Der er positive ting folk kan gi deg, som du kan lære og erfare selv om personene ikke alltid kan eller vil tenke gjennom alle ting slik som en selv. Og det går begge veier. Er ikke alle som ser for seg at det kan være givende å være sammen med en enstøing av en nerd.

Kanskje dersom du fokuserer mer på hva du kan erfare og lære fra alle typer mennesker- selv de mest tåpelige. Å ha en samtale, å prøve å forstå noen du syns er håpløs kan lære deg mye om hvordan vedkommende bruker kroppspråk, ansiktsuttrykk, hvordan han ser på andre mennesker, hvordan han tenker når han utfører oppgaver. Du lærer også mer om hvordan du selv reagerer, hvordan du tenker. Du kan gjenkjenne mønstre i din egen oppførsel og du kan bli mer bevisst på når de negative tendensene slår rot.

Kjæresten min ville ha meg med i en chattegruppe. Jeg har sett etter en ny en fordi det er en fin måte å finne personer man kan spille med eller få som nye, gode venner. I begynnelsen ble jeg ganske oppgitt, fordi jeg opplevde de fleste der som unge og litt korttenkte. Men etterhvert ser jeg verdien i å observere hvordan disse kommuniserer og forholder seg til ulike problemstillinger. Jeg ser også at noen av dem er gøyale å snakke med. Og jeg skjønner egentlig at de er som jeg var på deres alder.

Til slutt så er jeg veldig klar over mine egne begresninger og feil. Jeg vet at jeg ikke er noe bedre enn "dem" når alt kommer til alt. Det burde heller ikke handle om man er bedre eller verre enn andre. Det er en dårlig måte å se seg selv og andre mennesker på. Man burde ikke få bedre eller dårlige selvtillit i forhold til hvordan man presterer mot dem. Bare synd at dette er noe vi lærer opp de nye barna til å gjøre. Fordi voksne ikke er klar over selv at det fins alternative måter å tenke på.

Jeg har hatt perioder der jeg blir frustrert over andres begrensede tankemåte, samtidig ser jeg at denne tankegangen putter meg i akkurat samme boks som jeg puttet dem. For da forstår jeg egentlig ikke ting på et større og bredere plan.

Dette ble veldig langt.

Jeg tror for øvrig ikke dette er roten til TS dilemma

Anonymous poster hash: 64df0...828

[AnonymBruker]

Jeg er noe lik. Men jeg har en samboer som er veldig intelligent (+160 IQ) som klarer å holde meg nede på jorda. Det er mange grunner til at vi ikke faller ned i den gropen som du beskriver. Jeg pleide å være mer tolerant og aksepterende, men etterhvert som jeg blir eldre merker jeg at jeg blir frustrert. Men vi holder oss begge unna den tankegangen, han mer naturlig enn meg. Skal skrive litt om hvorfor her.

Først vil jeg bare si at jeg tror tendensen til denne negative tenkingen blir sterkere dersom man ikke har gode venner som stimulerer en enten gjennom humor, på det intellektuelle plan, via det emosjonelle, frustrasjoner osv. I tillegg vil en jobb som oppleves som kjip eller/ og som har et dårlig arbeidsmiljø kunne virke inn. Andre ting i livet som ikke går som en føler det burde kan også virke inn.

Denne tankegangen snevrer inn hva du klarer å se av sammenheng når det gjelder andre menneskers oppførsel. Du setter deg fast i at noen er en tåpe, ikke hvorfor de er en tåpe. I noen tilfeller, som trafikken, kan selv den mest intelligente, karismatiske damen med store pupper gjøre feil. Kanskje er hun stresset fordi noen har blitt skadet eller dødd. Kanskje hun er for sen til et intervju. Kanskje fikk hun lappen for to dager siden og fortsatt trenger å bli varm i trøya.

Når det gjelder et å være mindre eller mer intelligent er der ingen objektiv sannhet på hvorfor det ene skulle være bedre enn det andre. Disse beskrivelsene er det mennesker som lager seg og bruker til å dømme andre mennesker. Jeg kan ha perioder der jeg faller i samme tankegangen selv, men når jeg prøver å tenke mer helhetlig på det- kanskje husker noen fra en internettdebatt som er helt håpløse, men som mener de er mer opplyst og smartere enn de fleste- så skjønner jeg litt hvor tullete det er å tenke sånn.

I tillegg har jeg hatt venner som ikke var supergenier med IQ på 50000000000 som jeg hadde god kjemi med. Som var litt annerledes enn andre, som jeg hadde det moro med via humor og like verdier, selv om grunnene ikke alltid var de samme. Og jeg fikk veldig mye ut av å være med de, selv om de ikke satt innesperret på et rom og leste alt de fant av bøker og wikipediaartikler. Der er positive ting folk kan gi deg, som du kan lære og erfare selv om personene ikke alltid kan eller vil tenke gjennom alle ting slik som en selv. Og det går begge veier. Er ikke alle som ser for seg at det kan være givende å være sammen med en enstøing av en nerd.

Kanskje dersom du fokuserer mer på hva du kan erfare og lære fra alle typer mennesker- selv de mest tåpelige. Å ha en samtale, å prøve å forstå noen du syns er håpløs kan lære deg mye om hvordan vedkommende bruker kroppspråk, ansiktsuttrykk, hvordan han ser på andre mennesker, hvordan han tenker når han utfører oppgaver. Du lærer også mer om hvordan du selv reagerer, hvordan du tenker. Du kan gjenkjenne mønstre i din egen oppførsel og du kan bli mer bevisst på når de negative tendensene slår rot.

Kjæresten min ville ha meg med i en chattegruppe. Jeg har sett etter en ny en fordi det er en fin måte å finne personer man kan spille med eller få som nye, gode venner. I begynnelsen ble jeg ganske oppgitt, fordi jeg opplevde de fleste der som unge og litt korttenkte. Men etterhvert ser jeg verdien i å observere hvordan disse kommuniserer og forholder seg til ulike problemstillinger. Jeg ser også at noen av dem er gøyale å snakke med. Og jeg skjønner egentlig at de er som jeg var på deres alder.

Til slutt så er jeg veldig klar over mine egne begresninger og feil. Jeg vet at jeg ikke er noe bedre enn "dem" når alt kommer til alt. Det burde heller ikke handle om man er bedre eller verre enn andre. Det er en dårlig måte å se seg selv og andre mennesker på. Man burde ikke få bedre eller dårlige selvtillit i forhold til hvordan man presterer mot dem. Bare synd at dette er noe vi lærer opp de nye barna til å gjøre. Fordi voksne ikke er klar over selv at det fins alternative måter å tenke på.

Jeg har hatt perioder der jeg blir frustrert over andres begrensede tankemåte, samtidig ser jeg at denne tankegangen putter meg i akkurat samme boks som jeg puttet dem. For da forstår jeg egentlig ikke ting på et større og bredere plan.

Dette ble veldig langt.

Jeg tror for øvrig ikke dette er roten til TS dilemma

Anonymous poster hash: 64df0...828

Nå er det ikke meningen å kuppe tråden til TS, da dette er litt på siden av problemstillingen, men jeg følte bare for å svare på dette. Denne intoleransen som jeg snakker om skyldes nok ikke mangel på reflekson: Jeg vil si jeg er ganske reflektert og er også klar over at alle mennesker, i likhet med meg selv, har sine positive og negative sider og sine unike måter å bidra til samfunnet på. Jeg har også hatt flere venner som jeg ikke nødvendigvis anser som særlig intelligente, men som jeg liker å være sammen med av andre grunner, som de du nevnte.

Problemet mitt er altså ikke at jeg ikke er reflektert eller ser saken fra flere sider, men at jeg på en måte har beveget meg bort fra det stadiet og i stedet bare fokuserer på det negative og hvordan disse menneskene "står i veien" for meg. Jeg klarer rett og slett ikke å senke forventningene og heller glede meg over de positive tingene de gjør.

Jeg tror som du sier at mye av grunnen er at jeg ikke trives på jobben og at jeg mangler gode og fortrolige venner som jeg kan stole på. Jeg tror nok dessverre jeg har fått et grunnleggende negativt syn på mennesker som har festet seg og som gjør at jeg tolker alt andre gjør negativt. Begynner å tro at jeg må skifte miljø for å klare å endre denne tankegangen...

Anonymous poster hash: 30ca8...763

[AnonymBruker]

Synes også det høres ut som narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Ekstremt selvgod, på folkemunne Irritasjon er ofte tegn på depresjon, men stemmer ikke med resten da man tvert om får redusert selvbilde. Men, KG er en gjeng tullinger, du bør nok heller snakke med en profesjonell.

Anonymous poster hash: 2c3cf...d10

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg ganske godt igjen i det initielle irritasjonsmomentet. Opplever selv at jeg irriterer meg over mange ting som jeg føler at det er feil å bli irritert over.

- Kø; uansett hvor. Jeg tenker at det eksisterer for mye mennesker, og at jeg hadde sluppet å stå her om det ikke var for antallet.
- Noen liker det samme som meg; Uansett om det gjelder mat eller mannfolk. Det med mannfolk da.. hadde en venninne som havnet i et trekantdrama, med en kvinne jeg ikke gikk over ens med.. og jeg irriterte meg sånn over at denne kvinnen likte samme mann som venninna mi, og mente at hun skulle finne sin plass, og vike. Jeg blir så irritert når man ikke skal få ha ting for seg selv. Så..enkelt å greit, jeg mener at andre skal vike når jeg vil ha noe.

- Når de i butikken ikke har igjen det jeg vil ha; vel.. jeg har tydeligvis god smak..

- Om noen kommenterer noe til meg..frekke kommentarer altså. Begynner jeg og koke innvendig, og spør meg hva de egentlig tror de er som tror at JEG tar til meg det dem sier.... de er under meg, og det må de skjønne.

- Når det blir kamp om samme leilighet, mann eller....hva som helst: så tenker jeg..at vedkommende får faen meg se til og like noe annet.

- Om feil mann liker meg, altså, en jeg ikke liker..blir jeg bare irritert fordi det ikke var den jeg håpet på, og lurer på hva som feiler meg siden jeg falt i smak hos nettopp denne..

Oi, var visst ikke så mange vi hadde til felles. Har aldri egentlig vært i kamp om noen mann, som jeg forstår at er den største irritasjonen din. Men jeg forstår deg hva angår dagligvarehandelen. Min verste er at jeg blir regelrett rasende om noen står i veien/går skikkelig treigt og blokkerer hele veien, dersom jeg vil gå forbi. Særlig dem som har barnevogn i butikker og ikke ser ut til å ense omverdenen når jeg vil snike meg forbi barnevognen fordi jeg er ferdig i den aktuelle delen av butikken, og en omvei vil innebære å gå ut av hele butikken for så å gå inn igjen på andre siden av hyllene. Blir så sint at jeg mange ganger kunne tenkt meg å briste ut, men har klart å holde meg i skinnet så langt.

Lykke til, og hold deg unna kjærestedrama

Anonymous poster hash: 98580...410