Depresjon

[AnonymBruker]

Vi har alle hatt det på et slags vis, men å si det høyt? Nei, det må du absolutt ikke gjøre.

Hva gjør man når man ikke ser meningen med å våkne etter å ha lagt seg for kvelden, eller for dagen forsåvidt - for det er nettopp det dét handler om, å sove, å ikke være tilstedet og det å ikke føle en eneste ting.

Jeg har akseptert det, jeg har depresjon og jeg føler at litt av meg dør hver eneste gang jeg føler jeg kommer til å treffe bunnen. Hvorfor er det slik at den kommer så plutselig på? Det er absolutt ingenting som tilsier at den dårlige «perioden» kommer, den bare dukket opp.

Jeg åpner meg ikke ofte for andre mennesker når det kommer til hvor alvorlig denne depresjonen er, fordi jeg vet at folk kommer til å tro at jeg leter etter oppmerksomhet, men hva skal man gjøre når man føler at livet ikke er verdt å leve? Det å gi litt informasjon om meg selv til andre kan jeg fint gjøre, men jeg forteller aldri hvor ille det faktisk er. «Hei, jeg har vært deprimert» når jeg egentlig bare har lyst å rope ut «Hei, jeg er alvorlig deprimert og tenker at det er enklere å avslutte livet, fordi da slipper jeg dette helvete»

Men hva gjør man når man virkelig har truffet bunnen? Når man ikke lenger er i stand til å fungere som normalt, det å hjelpe mennesker blir en byrde som du ikke har lyst å ha på skuldrene fordi du vet at de ordene du skriver blir falske for deg, når mottakeren er uvitende om at personen som har skrevet dette til deg er i enda verre stand enn deg.

Hvor latterlig enkelt er det ikke å bare putte på et smil og si at man er helt ok, bare litt sliten, istedet for å utgi seg selv?

Poenget med at jeg skriver dette nå er fordi jeg har nå truffet den virkelige bunnen - den bunnen man ikke kommer seg ut av før det har gått for langt. Jeg ser virkelig ikke meningen med å våkne i morgen og føler meg skuffet fordi jeg våknet til enda en dag av dette helvete.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var tøff nok til å poste dette under nick, men dette blir nok den ene prosenten hvor jeg velger å poste under AB.

Anonymous poster hash: 6208e...237

[masekopp]

Så trist at du har det sånn.

Prøver du å gjøre noe for å "hjelpe" deg selv?
Spise ordentlig og god mat, nok? Være ute i frisk luft og få dagslys?
Gå på turer/trene? Gjøre ting du syns var kjekt før du ble deprimert? Være sosial?

Håper du får det bedre

[Gjest supernova_87]

Hva gjør du? You keep going.

Jeg vet det høres latterlig enkelt ut, og samtidig for vanskelig, men det er den eneste veien. Holde ut. Får du hjelp? Du sier det ikke er noe som forutsier når du får en nede-periode igjen, har du tenkt på om det kan være at vinteren gjør det verre?

Send meg en PM hvis du trenger noen å fortelle hvor jævlig det faktisk er akkurat nå. Jeg kommer ikke til å tro at du leter etter oppmerksomhet, selv om oppmerksomhet selvsagt føles godt innimellom det også.

Det blir bedre.

[LittleNick]

I den esoteriske læren sies det at man ikke trenger å tenke så mye over hverken det beste eller det verste fordi dette også vil forsvinne.

En depresjon i seg selv er mer et symptom enn en lidelse og en tilstand. Det er noe som har fått deg dit og da blir du tvunget til å ta opp dette og depresjonen vil være der til du er ferdig med jobben.

Så du har et valg. Du kan leve med det eller du kan gjøre noe med det.

Det virker kanskje "lett for meg" å si noe slikt, men etter å ha blitt fortalt at jeg visstnok hadde klinisk depresjon som det så fint kalles i mange år og på mange måter lever med deler av det enda så føler jeg vel ikke at det trenger å være den største nedturen likevel.

Jeg trenger ikke å fungere som alle andre og gjør ei det heller. På mange måter så har jeg fått en pause fra rotteracet til å reflektere over hva som faktisk betyr noe og jeg kan vel si at det på ingen måte var som jeg trodde. Livet har blitt snudd opp ned og ut og inn opptil flere ganger allerede.

En ting som er litt kjipt er vel kanskje at man må gå langt utenfor det komfortable for å komme noen vei og det kan vøre vanskelig. En ønsker gjerne noen å støtte seg på og det kan være vanskelig å finne eller vanskelig å benytte seg av. Vet med meg selv at det tok en del år før jeg turde å innrømme hvor galt det er i større grad. Enda ikke delt alt, men det kommer seg litt etter litt og nedturene som kommer er ikke lenger like kraftige fordi jeg har noen der som kan hjelpe meg når det er skikkelig kjipt og jeg vet også selv at det ikke varer evig.

Mange som har det enklere og som har opplevd små episoder vil ofte komme med forslag om distraksjoner. Disse vil bare utsette jobben. Det handler om å gå inn i depresjonen fullt på og virkelig føle og utforske alt som er der. Er det bare tristesse? Er det noe sinne? Frustrasjon? Hvilke minner kommer? Dette er alle veiledere til hvorfor ting er som det er. Ved å bli bedre kjent kan du lære deg hva som trigger en nedtur og du kan også redusere styrken og hvordan det oppleves ved alene å lære mer om det.

Hvordan man kommer helt ut aner jeg ikke da jeg jobber med prosessen selv. Jeg har prøvd de fleste triksene og også brukt mye tid på å hjelpe andre. Alt er bare en dårlig unnskyldning for å ikke ta tak i meg selv.

[AnonymBruker]

Så trist at du har det sånn.

Prøver du å gjøre noe for å "hjelpe" deg selv?

Spise ordentlig og god mat, nok? Være ute i frisk luft og få dagslys?

Gå på turer/trene? Gjøre ting du syns var kjekt før du ble deprimert? Være sosial?

Håper du får det bedre

Jeg prøver å leve hverdagslig - dvs, jobb, går turer med hunden og tilbringer tiden med kjæresten i helgen når vi har tid. Det å trene eller å være sosial klarer jeg ikke, det eneste jeg vil er tilbake til sengen etter å ha tatt et tak i nakken når jeg må opp om morgningene.

Dessverre vet jeg at det blir bedre, for det er det eneste oppriktige jeg forteller noen når de selv er i denne situasjonen.

Hva gjør du? You keep going.

Jeg vet det høres latterlig enkelt ut, og samtidig for vanskelig, men det er den eneste veien. Holde ut. Får du hjelp? Du sier det ikke er noe som forutsier når du får en nede-periode igjen, har du tenkt på om det kan være at vinteren gjør det verre?

Send meg en PM hvis du trenger noen å fortelle hvor jævlig det faktisk er akkurat nå. Jeg kommer ikke til å tro at du leter etter oppmerksomhet, selv om oppmerksomhet selvsagt føles godt innimellom det også.

Det blir bedre.

For øyeblikket får jeg ikke hjelp, men jeg vurderer sterkt å bestille en legetime for å få den hjelpen jeg faktisk trenger. Dette er nok dessverre ikke noe vinterdepresjon, den kan komme like hardt vår som høst, sommer som vinter. Den kommer, for jeg vet at den er der, bare venter på å få komme til overflaten. Jeg prøver selvfølgelig ikke å tenke negativt i den tiden hvor jeg er "frisk" eller har de gode ukene, så det er ikke slik at jeg tenker "Å nei, nå kommer det" Det bare plutselig er der.

Jeg setter pris på at jeg kan sende deg en PM, men det sitter for langt inne å rett og slett avsløre meg selv på denne.

-

Jeg vil så gjerne komme med et godt svar til deg, men blir helt blank. Takk for vise ord.

Anonymous poster hash: 6208e...237

[masekopp]

Jeg prøver å leve hverdagslig - dvs, jobb, går turer med hunden og tilbringer tiden med kjæresten i helgen når vi har tid. Det å trene eller å være sosial klarer jeg ikke, det eneste jeg vil er tilbake til sengen etter å ha tatt et tak i nakken når jeg må opp om morgningene.

Anonymous poster hash: 6208e...237

Det er flott at du kommer deg på jobb, tur og har en kjæreste da. Da er du jo sosial og tur er jo en form for trening. Hunder er jo også kjekke, for de er der alltid og gir deg ikke noe pes når du er nedfor. :-)

Håper det kommer seg iallefall.

PS: Ser du skriver at du ikke får noe hjelp - jeg vil anbefale deg å si ifra til legen din og få hjelp! Det er ikke noe å utsette. Skjønner at det kan være vanskelig å snakke om det og sånn, men det er så godt når man får hjelp som virker.

[AnonymBruker]

Det er flott at du kommer deg på jobb, tur og har en kjæreste da. Da er du jo sosial og tur er jo en form for trening. Hunder er jo også kjekke, for de er der alltid og gir deg ikke noe pes når du er nedfor. :-)

Håper det kommer seg iallefall.

PS: Ser du skriver at du ikke får noe hjelp - jeg vil anbefale deg å si ifra til legen din og få hjelp! Det er ikke noe å utsette. Skjønner at det kan være vanskelig å snakke om det og sånn, men det er så godt når man får hjelp som virker.

Det kommer seg nok. Treffer man bunnen er den eneste veien opp, er det ikke det de sier?

Jeg har hvertfall bitt i det sure eplet og bestilt legetime hos fastlegen nå, så får vi se hva hun mener.

Anonymous poster hash: 6208e...237

[masekopp]

Det kommer seg nok. Treffer man bunnen er den eneste veien opp, er det ikke det de sier?

Jeg har hvertfall bitt i det sure eplet og bestilt legetime hos fastlegen nå, så får vi se hva hun mener.

Anonymous poster hash: 6208e...237

Ja, det er vel det.. Hehe.

Det er bra, får håpe hun gir deg den hjelpen du trenger! Lykke til.

[Gjest supernova_87]

For øyeblikket får jeg ikke hjelp, men jeg vurderer sterkt å bestille en legetime for å få den hjelpen jeg faktisk trenger. Dette er nok dessverre ikke noe vinterdepresjon, den kan komme like hardt vår som høst, sommer som vinter. Den kommer, for jeg vet at den er der, bare venter på å få komme til overflaten. Jeg prøver selvfølgelig ikke å tenke negativt i den tiden hvor jeg er "frisk" eller har de gode ukene, så det er ikke slik at jeg tenker "Å nei, nå kommer det" Det bare plutselig er der.

Jeg setter pris på at jeg kan sende deg en PM, men det sitter for langt inne å rett og slett avsløre meg selv på denne.

Anonymous poster hash: 6208e...237

Jeg ville bestilt den legetimen så fort som mulig! Det tror jeg vil være bra for deg. Du skal ikke måtte gå å ha det sånn, uten å føle noen utsikt til å få det bedre. Jeg lover deg at livet kan være å legge seg med et smil om munnen og å glede seg til neste dag, og til fremtiden. En dag, når du har kommet igjennom alt dette så kommer du til å se ut på verden, og vere glad for at du er til. Og jeg er klar over at å lese disse ordene nå kanskje virker som en spøk, fordi det er så utrolig fjernt fra det mørke du har inni deg, men jeg er sikker på at du kan få det godt, så lenge du holder ut dette, og får hjelp til å få det bedre.

Det er noe som heter tilbakevendende depressive perioder (eller noe sånt, jeg er ikke lege/psykolog), og det kan jo hende det er det som plager deg. Men det jeg vet er at selv om dette er noe som kommer til å komme fra tid til annen, så er det mulig å få hjelp slik at bunnen ikke er så langt nede, sånn at du ikke trenger å måtte ha det helt forjævlig hver gang før det snur.

Jeg forstår at du ikke vil "avsløre deg", og jeg aksepterer det. Men for hva det er verdt, det er bare snakk om en fremmed på et nettforum, og jeg biter ikke.

[AnonymBruker]

Jeg ville bestilt den legetimen så fort som mulig! Det tror jeg vil være bra for deg. Du skal ikke måtte gå å ha det sånn, uten å føle noen utsikt til å få det bedre. Jeg lover deg at livet kan være å legge seg med et smil om munnen og å glede seg til neste dag, og til fremtiden. En dag, når du har kommet igjennom alt dette så kommer du til å se ut på verden, og vere glad for at du er til. Og jeg er klar over at å lese disse ordene nå kanskje virker som en spøk, fordi det er så utrolig fjernt fra det mørke du har inni deg, men jeg er sikker på at du kan få det godt, så lenge du holder ut dette, og får hjelp til å få det bedre.

Det er noe som heter tilbakevendende depressive perioder (eller noe sånt, jeg er ikke lege/psykolog), og det kan jo hende det er det som plager deg. Men det jeg vet er at selv om dette er noe som kommer til å komme fra tid til annen, så er det mulig å få hjelp slik at bunnen ikke er så langt nede, sånn at du ikke trenger å måtte ha det helt forjævlig hver gang før det snur.

Jeg forstår at du ikke vil "avsløre deg", og jeg aksepterer det. Men for hva det er verdt, det er bare snakk om en fremmed på et nettforum, og jeg biter ikke.

Jeg har bestilt legetime så får vi høre hva hun mener og om hun eventuelt vil henvise meg videre.

I oppturene så er livet godt, selv mennesker som prøver å dra meg ned klarer det ikke, så det blir jo en enorm forskjell fra hvem jeg egentlig er.

Skal vurdere den pmen, så får vi se hva jeg gjør videre. I dag er det heldigvis litt bedre, men mam vet jo aldri hva natten bringer. Uansett, takk for støttende ord, selv fra en fremmed betyr det mye.

Anonymous poster hash: 6208e...237

[Kosemose]

Jeg må dessverre stenge tråden din ettersom det ikke er tillatt med selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen).

Jeg oppfordrer deg heller til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/ Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Mvh

Kosemose, mod