Hva kan man forvente av et forhold etter ti år sammen?

[AnonymBruker]

Har vært sammen med samme mann i over ti år. Er gift og vi har to små barn.

Skjønner at de fleste ikke er stormforelsket etter så mange år, men hvordan er forhold som oftest etter ti år og mer sammen?

Jeg er ikke lenger særlig interessert i nærhet og sex med han, og han irriterer meg ofte. Vi småkrangler og krangler ofte (på kvelden når barna har lagt seg) og det er null romantikk, men det kan jo være småbarnslivet som gjør sitt. Jeg har sluttet å se romantiske filmer, fordi kontrasten til mitt eget samliv er enormt. Savner at en mann ser på meg med kjærlige øyne. Jeg kan ikke snakke om dette med mannen min, fordi hver gang jeg prøver å ta opp noe så ser han på det som et angrep.

Å gå fra han er ikke et alternativ pga barna, men jeg lurer rett og slett på om alt dette er normalt. Og hvordan andre i lange forhold lever...og overlever..

Anonymous poster hash: 05f52...04b

[lostinthoughts]

Man lever ikke, man eksisterer..Kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver..du er ikke alene, hvis det nå er en trøst..

[AnonymBruker]

Vi har det fortsatt veldig bra etter 12 år. Ikke alltid nyforelsket, men har helt klart perioder hvor jeg får sommerfugler i magen av å tenke på han. Vi har aldri vært romantiske med blomster og sjokolade, i stedet er vi flinke på hverdagsromanse. Å sette pris på at den som kom først hjem har begynt på middagen, at den ene setter på en film den andre liker til tross for at jeg/han ikke liker den, vekker den andre med søndagsfrokost osv. Det er de små tingene som teller etter så mange år. God kommunikasjon, ærlighet og evnen til å sette den andre først. Uten dette vil det aldri egentlig fungere.

At dere holder sammen pga barna er den største utingen jeg kan tenke meg. Mine foreldre holdt sammen pga barna i mange mange år, skilte seg til slutt når vi var i tenårene. Det var aldri krangling, sure miner eller noe som skulle være et rødt flagg, men vi merket at de ikke hadde det bra sammen. De var rett og slett ikke lykkelige. Det å se foreldrene våre lykkelige på hver sin kant er mye bedre enn å se dem ha det ok sammen.

Anonymous poster hash: 0fce9...7a8

[Gjest alegria]

Skjønner ikke hvorfor folk alltid bruker unnskyldningen "kan ikke forlate han pga. Barna" altså, tror du det er bedre for barna å leve med to foreldre som knapt klarer å snakke til hverandre eller se på hverandre uten å gremmes?

Jeg synes denne "unnskyldningen" bare er en dårlig unnskyldning.

Det er heller ikke slik et forhold burde være, jeg hadde aldri klart å være i et slikt forhold. Forståelig du ikke er forelska, men jeg synes etterelskelsen er like fin jeg

[AnonymBruker]

Etter fem år, begynte jeg å lengte etter noe annet. Vi var ikke romantiske lengre, jeg drømte meg bort i andre menn og var stort sett trist hele det siste året. Vi hadde ikke barn, så lett å dra da. Vanskelig med forhold nå tror jeg. Skulle ønske jeg møtte noen som det kunne vare med. Har truffet en nå , men bare vært sammen i et år. For tidlig å si.

Anonymous poster hash: 72f5b...5f7

[AnonymBruker]

Har vært sammen med samme mann i over ti år. Er gift og vi har to små barn.

Skjønner at de fleste ikke er stormforelsket etter så mange år, men hvordan er forhold som oftest etter ti år og mer sammen?

Jeg er ikke lenger særlig interessert i nærhet og sex med han, og han irriterer meg ofte. Vi småkrangler og krangler ofte (på kvelden når barna har lagt seg) og det er null romantikk, men det kan jo være småbarnslivet som gjør sitt. Jeg har sluttet å se romantiske filmer, fordi kontrasten til mitt eget samliv er enormt. Savner at en mann ser på meg med kjærlige øyne. Jeg kan ikke snakke om dette med mannen min, fordi hver gang jeg prøver å ta opp noe så ser han på det som et angrep.

Å gå fra han er ikke et alternativ pga barna, men jeg lurer rett og slett på om alt dette er normalt. Og hvordan andre i lange forhold lever...og overlever..

Anonymous poster hash: 05f52...04b

Vi har vært sammen i over 10 år nå og har det veldig, veldig bra sammen. Den store forelskelsen har selvfølgelig lagt seg, men er erstattet med andre sterke følelser.

Vi krangler sjelden, er mye sammen/gjør ting sammen og er veldig flinke til å flørte/være søte med hverandre, gi komplimenter, bruke kosenavn, fortelle hverandre hvor mye vi elsker hverandre og vi støtter/oppmuntrer hverandre. I tillegg til å være kjærester er vi de beste venner. Og vi ler mye sammen og av hverandre Jeg rådigger mannen min, fineste mannen min

Vi har ingen barn sammen.

Anonymous poster hash: 6b715...43a

[AnonymBruker]

Dette lurer jeg også på. Da jeg gjorde det slutt med eksen etter 5 år på grunn av mye av det du sier så sa han med at "ALLE har det sånn etter så så mange år". Men det nekter jeg å tro på, ser jo så mange par som ser like nyforelsket ut som for 20 år siden.

Anonymous poster hash: 0753d...c91

[Gjest daisydaisy]

Dette lurer jeg også på. Da jeg gjorde det slutt med eksen etter 5 år på grunn av mye av det du sier så sa han med at "ALLE har det sånn etter så så mange år". Men det nekter jeg å tro på, ser jo så mange par som ser like nyforelsket ut som for 20 år siden.

Anonymous poster hash: 0753d...c91

De som går inn i et forhold og forventer å være nyforelsket de neste 70-80 årene kommer til å bli skuffet.

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 15 år Oh har det veldig bra. Synes det er ennå bedre nå enn i begynnelsen Vi hygger oss på kveldene og gir hverandre små romantiske overraskelser stadig vekk. Krangler så og si aldri (2-3 ganger i året?) jeg gleder meg til å se ham etter jobb.

Anonymous poster hash: c7909...b75

[AnonymBruker]

De som går inn i et forhold og forventer å være nyforelsket de neste 70-80 årene kommer til å bli skuffet.

Sier ikke at man er like nyforelsket, men man har jo visse følelser for hverandre. Når man går over til å irritere hverandre mer enn å glede hverandre så er det noe som skurrer.

Anonymous poster hash: 0753d...c91

[Tøytigern]

Har vært sammen med samme mann i over ti år. Er gift og vi har to små barn.

Skjønner at de fleste ikke er stormforelsket etter så mange år, men hvordan er forhold som oftest etter ti år og mer sammen?

Jeg er ikke lenger særlig interessert i nærhet og sex med han, og han irriterer meg ofte. Vi småkrangler og krangler ofte (på kvelden når barna har lagt seg) og det er null romantikk, men det kan jo være småbarnslivet som gjør sitt. Jeg har sluttet å se romantiske filmer, fordi kontrasten til mitt eget samliv er enormt. Savner at en mann ser på meg med kjærlige øyne. Jeg kan ikke snakke om dette med mannen min, fordi hver gang jeg prøver å ta opp noe så ser han på det som et angrep.

Å gå fra han er ikke et alternativ pga barna, men jeg lurer rett og slett på om alt dette er normalt. Og hvordan andre i lange forhold lever...og overlever..

Anonymous poster hash: 05f52...04b

Forvente?

Man får tilbake det man putter inn i forholdet.

Man kan ikke forvente noe man ikke bidrar med selv.

[Hulderen]

Vi har vært sammen i over 10 år nå og har det veldig, veldig bra sammen. Den store forelskelsen har selvfølgelig lagt seg, men er erstattet med andre sterke følelser.Vi krangler sjelden, er mye sammen/gjør ting sammen og er veldig flinke til å flørte/være søte med hverandre, gi komplimenter, bruke kosenavn, fortelle hverandre hvor mye vi elsker hverandre og vi støtter/oppmuntrer hverandre. I tillegg til å være kjærester er vi de beste venner. Og vi ler mye sammen og av hverandre Jeg rådigger mannen min, fineste mannen min Vi har ingen barn sammen. Anonymous poster hash: 6b715...43a

Dette var som jeg skulle skrevet det selv, bare at vi har vært gift i over 20 år

[Tøytigern]

Skjønner ikke hvorfor folk alltid bruker unnskyldningen "kan ikke forlate han pga. Barna" altså, tror du det er bedre for barna å leve med to foreldre som knapt klarer å snakke til hverandre eller se på hverandre uten å gremmes?

Jeg synes denne "unnskyldningen" bare er en dårlig unnskyldning.

Det er heller ikke slik et forhold burde være, jeg hadde aldri klart å være i et slikt forhold. Forståelig du ikke er forelska, men jeg synes etterelskelsen er like fin jeg

Men hvis hun ikke vil ha nærhet og ikke vil se romantisk e filmer, så kan hun jo heller ikke skylde på han, når han ikke ser på henne med kjærlige blikk.

Dersom min kone ikke kunne se på meg uten å gremmes, ville hun ikke få tilbake mange blikk å glede seg over.

Et forhold handler ikke om å få og få.

Man må gi fra seg det man vil ha i forholdet sitt og man må gjøre det selv.

Det man ønsker seg i et forhold kommer ikke dettende ned i fanget ditt fra den andre personens side etter ti års samliv.

Dersom man tror det og bare vil gå sin vei, dersom man ikke får det man vil men går og gremmes, da er det ens egen feil at det ikke går bra i forholdet. Da gir man ikke. Man bare tar.

[Tøytigern]

Dette lurer jeg også på. Da jeg gjorde det slutt med eksen etter 5 år på grunn av mye av det du sier så sa han med at "ALLE har det sånn etter så så mange år". Men det nekter jeg å tro på, ser jo så mange par som ser like nyforelsket ut som for 20 år siden.

Anonymous poster hash: 0753d...c91

Men kanskje de ikke sitter og venter på å beholde den følelsen uten å gøre noe for å opprettholde den?

Et samliv er som et bål. Man tenner en gnist, det tar fyr og brenner.

Men hvis man ikke legger på ved på det bålet, og passer på at det ikke regner bort og snør ned, - da slokner det bålet.

Hvis man bare sitter der ved kjærlighetsbålet og vil ha peishygge, uten å legge på mere ved- da vil det uunngåelig slukne og bli til aske.

Man må rake i glørne og holde det bålet gående.

Og det gjør man sammen.

Man kan ikke sitte og se på ilden og forvente at den andre skal legge på all veden aleine.

Om dere skjønner.

[Tøytigern]

Det med ilden der har jeg hentet fra et bilde de bruker i India til å forsvare arrangerte ekteskap med.

De sier at et kjærlighetsekteskap er som en brennende ild som brenner opp, mens et arrangert ekteskap er som et bål man tenner, som blir til en brennende ild..

Jaha, sier jeg da.

Mulig et arrangert ekteskap starter uten flammer. Svært mulig, faktisk..

Men det er ingenting som tilsier at et kjærlighetsekteskap skal slukne fordi det startet med et brennende bål. Fordi det må etterfylles med ved, i begge tilfeller...

Legger man aldri på ved, i form av å hele tiden velge å gjøre ting som bidrar til at den andre har det bra, men forventer at det som holder et samliv levende skal dukke opp av seg selv- vel, da slukner bålet.

[AnonymBruker]

Kloke ord fra Tøytigern

Kjærlighet er et valg.

Anonymous poster hash: c7909...b75

[AnonymBruker]

Prøve å ikke irritere deg så mye?

Gjør du noe for deg selv utenom familielivet? Finner dere på noe sammen? Gjør dere dere attraktive for hverandre? Småbarnslivet er slitsomt, det er vi begge her innstilt på. Vi vet det blir bedre når de blir litt større og man får litt mer flyt i hverdagslivet. (Har 1 liten attpåskatt) 💗

Vi har vært sammen over 13 år. Det har vært noen bølgedaler og noen har nesten føltes som du beskriver. Det har gått over heldigvis. Vi er av den tankegangen at vi gir ikke opp uten videre.

Anonymous poster hash: 5d796...6ca

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor folk alltid bruker unnskyldningen "kan ikke forlate han pga. Barna" altså, tror du det er bedre for barna å leve med to foreldre som knapt klarer å snakke til hverandre eller se på hverandre uten å gremmes?

Jeg synes denne "unnskyldningen" bare er en dårlig unnskyldning.

Det er heller ikke slik et forhold burde være, jeg hadde aldri klart å være i et slikt forhold. Forståelig du ikke er forelska, men jeg synes etterelskelsen er like fin jeg

Når man lever sammen pga barna er det ikke sånn at mann er fiender! Man er gode venner, samarbeidspartnere, kolleger - men ikke kjærester og elskere. Barna opplever nok som regel at foreldrene har det bra sammen, barn ser jo ikke den seksuelle/intime delen av foreldrenes samliv.

Jeg synes det er en god ting å holde sammen for barna, særlig når man er gode venner. Men er det isfront og krangling, da får man heller ta konsekvensen av å ikke "fyre på peisen" og flytte hver for seg.

Anonymous poster hash: ae231...280

[Gjest Heartbeat]

Skjønner ikke hvorfor folk alltid bruker unnskyldningen "kan ikke forlate han pga. Barna" altså, tror du det er bedre for barna å leve med to foreldre som knapt klarer å snakke til hverandre eller se på hverandre uten å gremmes?

Jeg synes denne "unnskyldningen" bare er en dårlig unnskyldning.

Det er heller ikke slik et forhold burde være, jeg hadde aldri klart å være i et slikt forhold. Forståelig du ikke er forelska, men jeg synes etterelskelsen er like fin jeg

Helt enig Lykken i livet handler ikke om at man på død og liv må bo sammen pga barna. De føler at ikke mor og far er lykkelige. Da er det bedre å bare gå og bli lykkelig og samarbeide bra med faren om barna. Da er barna lykkeligere. Kan ikke være enkelt for ungene heller å være vitne til krangler og føle på spenningen i huset.

[Bettina82]

Har vært sammen med samme mann i over ti år. Er gift og vi har to små barn.

Skjønner at de fleste ikke er stormforelsket etter så mange år, men hvordan er forhold som oftest etter ti år og mer sammen?

Jeg er ikke lenger særlig interessert i nærhet og sex med han, og han irriterer meg ofte. Vi småkrangler og krangler ofte (på kvelden når barna har lagt seg) og det er null romantikk, men det kan jo være småbarnslivet som gjør sitt. Jeg har sluttet å se romantiske filmer, fordi kontrasten til mitt eget samliv er enormt. Savner at en mann ser på meg med kjærlige øyne. Jeg kan ikke snakke om dette med mannen min, fordi hver gang jeg prøver å ta opp noe så ser han på det som et angrep.

Å gå fra han er ikke et alternativ pga barna, men jeg lurer rett og slett på om alt dette er normalt. Og hvordan andre i lange forhold lever...og overlever..

Anonymous poster hash: 05f52...04b

Vi har vært sammen dobbelt så lenge som dere, og har 4 barn. Slik som dere har det nå synes jeg er ok om det gjelder noen få dager inni mellom. Alle har vel opp og nedturer, men jeg hadde ikke klart å leve slik som du forteller i HI.

For oss er det viktig å være kjærester, like mye som vi er foreldre. Vi kysser mange ganger til dagen, har sex minst 3 ganger i uken, har gode samtaler når ungene i seng - like mye som vi ser på tv/rydder/gjør hverdagslige ting. En gang i året reiser vi på tur alene eller sammen med voksne vennepar. Tror likevel det viktigste vi gjør i vårt forhold er at vi er tolerante for den andre. Vi maser aldri for småting, og går ikke å gnåler om ting. Vi godtar hverandres dårlige dager, uten å legge mer i det enn hva det er.

Og ja, man kan være som nyforelsket inni mellom både etter 5, 10, 15 og 20 år

Endret 27. september 2014 av Bettina82