Får alltid skylden får egen uforskyldt uflaks

[AnonymBruker]

Dette blir vel litt langt, men jeg må få det ut.

Foreldrene mine fikk meg når de var "godt voksne", og hadde alt på stell. Mor hadde lyst til å satse på karriere, og havna i "ulykka" med meg. Far hadde akkurat startet eget firma. Til tross for at ingen av de ønska seg barn beholdt de meg.

Igjennom oppveksten hadde de aldri tid til meg, og jeg ble alltid kritisert for hver minste feil.

Av en eller annen grunn har jeg alltid hatt uflaks. Dere vet, de som alltid er den uheldige uansett hvilken situasjon.

Jeg er 19 år, og bor fortsatt hjemme. Jeg kjenner jeg orker ikke mer, men jeg har ikke råd til å flytte ut.

Da jeg var seks falt jeg mellom to stener da jeg skulle hoppe fra den ene til den andre. Jeg spurte om jeg kunne gå rundt, som var lenger, men far var sint og sa "nei, hopp" ettersom han mente jeg brukte for lang tid. "det går ikke" sa jeg. Joda, sa far. Så hoppet jeg. Beina var ikke lange nok, og jeg falt med ansiktet ned i en spiss stein. Da far bar meg hjem var døra låst og jeg hylgråt. Det tok mor 30 minutter før hun gadd å åpne døra, fordi "ungen skrek jo bare uansett". Satt på legevakta i 7-8 timer etter dette. Hatt masse arr i ansiktet siden.

Igjennom hele barneskolen/ungdomsskolen ble jeg fryst ut/mobbet av de andre barna. Kom hjem gråtende hver dag. Fikk alltid beskjed av mor om at det var nok meg det var feil med, at jeg ikke hadde de samme interessene som de andre, kanskje jeg var frekk osv.

VG2 flyttet jeg til USA, havnet i en syk vertsfamilie. Fikk ikke året godkjent, måtte gå om igjen. Dette var min feil. Jeg burde sett varselstegnene. Burde gått opp som privatist i alle fag (!) mens jeg gikk VG3. Det hadde jeg ikke nubbsjans til. Skrev jeg om det vonde som skjedde når jeg bodde i utlandet på bloggen fikk jeg skjenn. Familie og bekjente måtte ikke få vite om dette. De måtte tro det var topp, at det var et glansbilde.

Etter dette året var jeg sykt deprimert, noe jeg har vært lenge. Sa til min mor jeg trengte psykolog og at jeg jevnlig tenkte på å ta livet mitt. "Fremmede mennesker skal ikke vite om dette" fikk jeg beskjed om. Far ville ikke at det skulle bli kjent at jeg gikk til psykolog, det var bare svake mennesker som gjorde. Hørte ikke til vår familie.

Gikk ned til 48 kg, og bare sov i lengre perioder. Fikk stadig høre hvor tafatt jeg var og hvor lat jeg var, at jeg ikke evnet til noen ting. Karakterene mine var helt ok (4-5), og fikk kjeft for dette ettersom jeg alltid har vært en 5-6 elev. Jobbet ikke hardt nok.

Husker en episode hvor far fikk med gensre fra jobb hjem. Sa jeg ønsket størrelse XS om det var mulig. Du trenger vel L eller XL sa han. Jeg hadde gått ned 27 kg.

Ble voldtatt i fjor sommer av en nær venn. Da jeg endelig fortalte dette til min mor fikk jeg beskjed om at det kunne jeg bare forvente når jeg drakk i nærheten av menn.

Jeg er så sliten av å konstant få skyld for ting jeg strengt talt ikke kan noe for. Drømmer om å flytte ut, men har ikke råd. Søkt på 28 jobber, fått avslag på 14, ikke hørt noe på resten. Venninner søker på 1 jobb og får stillingen med bedre lønn enn jeg noengang har fått i andre jobber. Jeg har mer arbeidserfaring.

Måtte bare få det ut.

Anonymous poster hash: 6d89e...8dd

[mill@]

Uffameg! Jeg har vokst opp med en mor som var ganske lik, Alt var alltid galt og ingenting var godt nok, Alt skulle se så perfekt ut fra utsiden, mens sannheten var en helt annen. Hverken jeg eller broren min har kontakt med henne i dag! Høres nok fælt ut, men vi måtte ta det valget for å få det bra selv.

Du er 19 år sier du? Flytt ut!

Ser nå at du har søkt jobber uten hell. Så gå til Nav, de kan hjelpe deg med å komme i gang med jobb/skole, da får du også penger, Du er myndig og foreldrene dine kan ikke nekte deg å gjøre noen ting. Rik blir du ikke, men det må da være bedre å bo på en liten hybel, enn å ha det sånn som dette. Lykke til, håper det ordner seg for deg. Men du må gjøre noe selv for at det skal skje. :-)

Endret 24. mai 2014 av mill@

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver, ikke de samme opplevelsene, men den samme typen familie. Lite støtte å få derfra, lite kjærlighet, ingen følelse av å være ønsket og prioritert av foreldre.

DET BLIR BEDRE! Det er det eneste jeg kan si til deg. Du er et selvstendig, voksent menneske og du har fått en dårlig start, men det at du skjønner selv at dette ikke er din feil og at du fortjener bedre, sier meg at du har gode muligheter til å få det bra.

Som brukeren over her skriver, gå til NAV. Det viktigste nå er at du kommer deg vekk fra familien din, de gjør ikke noe godt for deg. Forklar situasjonen din, og gå til fastlegen din også og fortell om din psykiske situasjon slik at du kan få henvisning videre der. Sender deg en god klem!

Anonymous poster hash: 0f809...62a

[Gjest Coolaid]

Du har vokst opp med noen foreldre som ikke har ivaretatt deg. Vi får dessverre utdelt ulike kort i livet som vi ikke kan bytte bort. Foreldrene våre er noen av dem. Jeg tror ikke det har så mye med flaks eller uflaks hvordan vi opplever og har det under oppvekst og livet videre. Selvfølgelig kan det være uflaks når vi blir plukket ut av mobbere.

Jeg har selv opplevd mye vondt i barndommen og har ikke hatt foreldre som har vært tilstede. Så har jeg brukt veldig mye tid etter at jeg ble voksen til å blir frisk og ta kontroll i eget liv. Det gikk bra til slutt.

Jeg forstår hva du skriver og føler. Jeg kjenner igjen det såre og vonde du beskriver. Vet ikke om du får hjelp og støtte fra noen, men vil anbefale deg noen profesjonelle å snakke med, for eksempel en psykolog. Da får du innspill og oppmuntring som hjelper deg å ha det bedre.

Mitt beste råd til deg: Tenk at nå som du er voksen er det du som bestemmer hvordan livet ditt skal være. Lykke er ikke noe som kommer av seg selv, det er noe du må skape. Vi har alle en historie vi må godta. Vi velger selv i hvor stor grad den skal påvirke oss som voksne.

Du fortjener en stor og lang klem.

[Gjest constance90]

Jeg vet ikke hva jeg skal si en gang.

Gå til nav, fortell historien hvis du våger, spør om hjelp til bolig og til psykolog. Få foreldrene dine på avstand og lev ditt eget liv. Du fortjener ikke det som har skjedd.

[Gjest Coolaid]

Glemte å kommentere det med jobb. Når du søker på jobb virker det som en evighet. Etter at du har fått jobb kan du se tilbake på den tiden du har søkt på jobber og innse at det var faktisk ikke så lang periode som det føltes. Sånn er det for alle. Kjipt og vanskelig å få avslag etter avslag. Tenk at de ikke kjenner deg og vet ikke hva du er god for, for det gjør de faktisk ikke. Å få avslag på søknader er ikke noe personlig.

Les gjennom alle stillingsannonser og les i kategorier som egentlig ikke er noe for deg. Av og til kan du få en aha opplevelse og finne noe helt uventet som du får lyst å søke på. Noe som du aldri har tenkt på.

Det aller viktigste er å ikke gi opp. Det krever mot og styrke men det er greit. For det har du ! Etter alt du har opplevd og vært igjennom så er det et tydelig bevis på at du er en sterk person.

Ikke gi opp. Du får jobb til slutt.

[Kittykat]

Uff, jeg får helt vondt av deg. Men en ting skal du vite: Ikke noe av dette er din skyld. Du har hatt udugelige foreldre som ikke har giddet å ivareta deg skikkelig og som tydeligvis så på deg som en "punching bag" og mobbet deg inndirekte. Du har også vært altfor sterk, på en måte. Du har tatt i mot all dritten fra dine foreldre og alt det vonde du opplevde med vertsfamilien i USA og nå sier kroppen/psyken din i fra.

Det er ikke en skam å gå til psykolog. Man ber om hjelp i en vanskelig periode. Jeg går selv til psykolog, så jeg vet at det ikke er lett. Og man er overhodet ikke svak av den grunn. Man innser at man trenger hjelp og det er faktisk sterkt gjort av en.

I mine øyne så trenger foreldrene dine seg en skikkelig oppvekker og må innrømme at de har behandlet deg på en skikkelig jævlig måte. De har rett og slett feilet som foreldre!

Går du til psykolog nå? Hvis ikke, så kan du kanskje ta kontakt med legen din? Jeg vet ikke hvordan det fungerer, men jeg tror ikke at det hjelper å bare møte opp på NAV og be om hjelp til å flytte ut. Kanskje du står litt sterkere om du har psykolog/lege på din side... Men jeg vet som sagt ikke hvordan det fungerer.

Jobb vil du få til slutt, det er jeg helt sikker på. Men situasjonen du er i nå, er jo uutholdelig. Har du ikke annen familie eller venner som du kan bo hos i mellomtiden?

Jeg håper virkelig at du får bedre i livet enn det du har hatt så langt. Ingen skal måtte ha det sånn som du har hatt det. Men en ting er jeg 100% sikker på: ikke noe av dette er din skyld overhodet.

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 89c19...fb3

[Gjest Malanthor]

Foreldrene dine er søppel.

Gå til Nav og se om de kan hjelpe deg med midlertidig botilbud eller lignende.

Og gå til legen din og si til han at du trenger rekvisisjon til psykolog.

Håper ting går bedre for deg framover.

Endret 24. mai 2014 av Malanthor

[Jade]

Du fortjener noen som bryr seg om deg! Dette var trist å lese! Ser du har fått noen gode råd. Håper det ordner seg for deg!