Jeg liker ikke min datter!

[AnonymBruker]

Jeg har to barn med eksen min. Forholdet til eksen min fungerte ikke da vi har alt for forskjellige personligheter, og enkelte av hans personlighetstrekk i kombinasjon med mine gjorde det umulig for oss å leve under samme tak. Det verste er vell det voldsomme temperamentet…

Når nå han har flyttet ut så går det mer og mer opp for meg at min datter er sin far opp av dage. Akkurat de samme tingene som irriterte meg ved han irriterer jeg meg over med min datter. Jeg elsker henne jo selvfølgelig, men jeg tror nesten ikke at jeg faktisk liker henne. Sønnen min er veldig lik meg personlighetsmessig og jeg merker at vi kommer mye mer overens. Min datter og meg er så forskjellig som man får det. Jeg får utrolig dårlig sannvittighet for å føle det sånn, men samtidig vet jeg ikke hva jeg kan gjøre for å endre det. Jeg kan jo ikke endre henne (jeg prøvde jo å endre faren i mange år før vi gikk fra hverandre) og jeg kan heller ikke forandre min personlighet…

Noen andre som har opplevd noe lignende

Anonymous poster hash: efa08...6ef

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har det ikke slik selv, men vi har samme situasjon i nær familie. Moren og datteren kommer ikke over ens, ingen andre kommer over ens med datteren heller. Datterens far er dessverre ikke en bra person men har aldri vert en del av barnets oppvekst. Alikevel ser vi mange likhetstrekk hos datter og far.

Mor har aldri hatt noen varme følelser for datter, og nå begynner det å bli vanskelig da datter er stor og bestemmer det meste selv.

Du er ikke alene TS. Kjenner også flere som har opplevd å ikke ha "morsfølelser" for barna sine, noen gang.

Anonymous poster hash: 17166...637

[AnonymBruker]

oi....

Anonymous poster hash: 08dde...644

[Biloba]

Hvor gammel er jenta?

Temperament vil alltid være tilstede i personligheten, men et barn kan lære å håndtere temperamentet og ta mer hensyn til omgivelsene.

[AnonymBruker]

Det er nok ikke uvanlig at man favoriserer den man selv ligner og mislier ting ved barna som man ser igjen fra en partner man ikke liker. Men dette MÅ DU SE Å JOBBE HARDT SOM F MED! Det er ditt eget barn! Hun har ikke bedt om å bli satt til verden og kan ingenting for at hun er slik hun er . Jeg har sett selv at det er lett å forskjellsbehandle barna ubevisst, selv om man selv ikke oppdager det, så gjøres det, i reaksjonsmønstrene mot barna.

Det du skal gjøre er å vise henne kjærlighet og nærhet og fortelle henne at du er glad i henne og stolt av henne, uansett!!!! Det er DET du som mamma skal, og det er det et barn trenger i fra mamma. Uansett hva du egentlig misliker. Gi henne kos og si at du elsker henne.

Anonymous poster hash: e3cc9...78b

[AnonymBruker]

tenkte bare WHAT? da jeg så topic....

Det er din egen datter! aner ikke hvor gammel hun er men regner med at du har hovedomsorgen? Du er mest med henne og blir da hennes forbilde, hun ser opp til deg... Er din jobb å vise henne veier, er aldri for sent å redde et slik forhold.

Kom igjen a, hun er din datter kjære deg... trist

Hilsen en fra som nesten aldri får sett datteren sin men elsker henne av hele sitt hjerte og hadde gjort alt for å tilbringe tid med henne... for henne ofrer jeg alt om jeg må...

lykke til

Anonymous poster hash: 3970c...a08

[AnonymBruker]

Jeg har blitt forskjellsbehandlet av mine foreldre og da spesielt mamma. Jeg har alltid vært snill og god mot mine foreldre, men broren min har alltid vært favoritten fordi han er så lik mamma. Jeg kan love deg at jeg sitter med mange vonde minner. Ikke gjør dette mot din egen datter!

Anonymous poster hash: bf62e...c3a

[AnonymBruker]

Det er nok ikke uvanlig at man favoriserer den man selv ligner og mislier ting ved barna som man ser igjen fra en partner man ikke liker. Men dette MÅ DU SE Å JOBBE HARDT SOM F MED! Det er ditt eget barn! Hun har ikke bedt om å bli satt til verden og kan ingenting for at hun er slik hun er . Jeg har sett selv at det er lett å forskjellsbehandle barna ubevisst, selv om man selv ikke oppdager det, så gjøres det, i reaksjonsmønstrene mot barna.

Det du skal gjøre er å vise henne kjærlighet og nærhet og fortelle henne at du er glad i henne og stolt av henne, uansett!!!! Det er DET du som mamma skal, og det er det et barn trenger i fra mamma. Uansett hva du egentlig misliker. Gi henne kos og si at du elsker henne.

Anonymous poster hash: e3cc9...78b

Jeg vet det! Jeg prøver alt jeg kan å få dette til å fungere. Hun er 10 år forresten. Men det føles nesten som å gå igjennom samlivsbruddet mitt igjen, når vi krangler. Hun minner meg så sykt mye om hennes far som jeg jobbet så inderlig hardt for å ha et forhold til, men bare ikke greide på grunn av akkurat samme personlighet som min datter har. Men jeg vet jo at dette er min oppgave å håndtere og ikke hennes, og at dette helt sikkert kan skade henne, men jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre...

Anonymous poster hash: efa08...6ef

[AnonymBruker]

Jeg vet det! Jeg prøver alt jeg kan å få dette til å fungere. Hun er 10 år forresten. Men det føles nesten som å gå igjennom samlivsbruddet mitt igjen, når vi krangler. Hun minner meg så sykt mye om hennes far som jeg jobbet så inderlig hardt for å ha et forhold til, men bare ikke greide på grunn av akkurat samme personlighet som min datter har. Men jeg vet jo at dette er min oppgave å håndtere og ikke hennes, og at dette helt sikkert kan skade henne, men jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre...

Anonymous poster hash: efa08...6ef

"Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, så bruker fornuften komme av seg selv.." Astrid Lindgren.

Du skal bare være god. Kanskje legge om strategien i oppdragelsen slik at du UNNGÅR krangling. Snakke masse med henne, være tydelig, legge opp oppgaver slik at det ikke blir bråk. La henne også være med og bestemme- bli enige! Kanskje er det du som ikke er bare enkel også, TS...?

Anonymous poster hash: e3cc9...78b

[AnonymBruker]

Ikke gå den veien...Jeg ble også forskjellbehandlet av min "mor" da jeg var liten. Broren min var alltid favoritten og hun var direkte slem mot meg noen ganger følte jeg...

Da jeg var 16 år kastet hun meg ut på vintern, barnevernet kom inn i bildet og jeg fikk meg et sted å bo. 16 år og skulle bo alene, var både redd og spennende..

De neste 2 årene jeg så henne kranglet vi bare. idag er jeg 27år og har ikke pratet med henne siden jeg var 18. Jeg ser henne av og til siden vi bor i samme by. Men vi ignorer bare hverandre.

Var også mye vold involvert og mye psykisk vold. Hun kunne komme med kommentarer som:

Håper du blir påkjørt når du er ute, hvorfor lever du?Vi fant deg i en søppekasse da du var liten, du tilhører ikke her og mye mer...

Mitt hat for henne har gjort meg til en mye sterkere person. Jeg elsker meg selv og har god selvtillit =)

I mine øyner er hun ikke min mor , og kommer aldri til å være det uansett. selv om blodet stemmer, så vil jeg aldri noensinne akseptere at hun er min mor. jeg dør heller! vil ikke ha no med henne å gjøre.

Er trist å gå rundt siden jeg var 16år og tenke at jeg ikke har en mor. Det var da jeg bestemte meg for å ikke kalle henne mor lenger, har ikke skiftet mening på 11 år, og er lykkelig =) Er heldig som har en super tante som en morsfigur, som jeg har et veldig nært forhold til. Har feiret mange høytider hos henne.

Sry for en lang histore... Vil bare ikke at du skal begå samme feilen som min biologiske mor....Stakakrs jentungen din

Anonymous poster hash: 3970c...a08

[AnonymBruker]

Ikke gå den veien...Jeg ble også forskjellbehandlet av min "mor" da jeg var liten. Broren min var alltid favoritten og hun var direkte slem mot meg noen ganger følte jeg...

Da jeg var 16 år kastet hun meg ut på vintern, barnevernet kom inn i bildet og jeg fikk meg et sted å bo. 16 år og skulle bo alene, var både redd og spennende..

De neste 2 årene jeg så henne kranglet vi bare. idag er jeg 27år og har ikke pratet med henne siden jeg var 18. Jeg ser henne av og til siden vi bor i samme by. Men vi ignorer bare hverandre.

Var også mye vold involvert og mye psykisk vold. Hun kunne komme med kommentarer som:

Håper du blir påkjørt når du er ute, hvorfor lever du?Vi fant deg i en søppekasse da du var liten, du tilhører ikke her og mye mer...

Mitt hat for henne har gjort meg til en mye sterkere person. Jeg elsker meg selv og har god selvtillit =)

I mine øyner er hun ikke min mor , og kommer aldri til å være det uansett. selv om blodet stemmer, så vil jeg aldri noensinne akseptere at hun er min mor. jeg dør heller! vil ikke ha no med henne å gjøre.

Er trist å gå rundt siden jeg var 16år og tenke at jeg ikke har en mor. Det var da jeg bestemte meg for å ikke kalle henne mor lenger, har ikke skiftet mening på 11 år, og er lykkelig =) Er heldig som har en super tante som en morsfigur, som jeg har et veldig nært forhold til. Har feiret mange høytider hos henne.

Sry for en lang histore... Vil bare ikke at du skal begå samme feilen som min biologiske mor....Stakakrs jentungen din

Anonymous poster hash: 3970c...a08

Noe så trist.. Men denne moren må jo være psykisk syk. Dette er så langt utenfor normalbildet at jeg blir rystet over menneskers atferd mot egne barn.

Godt å høre at du har en snill tante.. OT: hva med pappa?

Anonymous poster hash: e3cc9...78b

[AnonymBruker]

"Gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, så bruker fornuften komme av seg selv.." Astrid Lindgren.

Du skal bare være god. Kanskje legge om strategien i oppdragelsen slik at du UNNGÅR krangling. Snakke masse med henne, være tydelig, legge opp oppgaver slik at det ikke blir bråk. La henne også være med og bestemme- bli enige! Kanskje er det du som ikke er bare enkel også, TS...?

Anonymous poster hash: e3cc9...78b

Selvfølgelig er det komboen min og hennes personlighet som er prblemet. Akkurat som det var i forholdet mellom meg og hennes far... Ingen tvil om det, men det hjelper liksom ingenting, vi er jo de vi er med den personligheten man har... Prøver alt jeg kan å unngå krangling (og forskjeldsbehandling) men det er neimen ikke lett...

Anonymous poster hash: efa08...6ef

[AnonymBruker]

Jeg regner med at hun føler at du ikke liker henne, og at det derfor også oppstår eventuelle krangler. Noen ganger må man bare ta seg selv i nakken, ellers kan man risikere å miste henne for godt i voksen alder. Har jo hørt om barn som ikke kommer til mødrenes begravelser fordi de ikke har hatt noe godt forhold.

Synes at det er sånn at de førstefødte alltid ligner på faren, mens barn nummer to ligner på moren. Hvis eksen din var et slikt problem, så skjønner jeg egentlig ikke hvorfor du fikk barn med ham i første omgang.

Anonymous poster hash: bc540...574

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det komboen min og hennes personlighet som er prblemet. Akkurat som det var i forholdet mellom meg og hennes far... Ingen tvil om det, men det hjelper liksom ingenting, vi er jo de vi er med den personligheten man har... Prøver alt jeg kan å unngå krangling (og forskjeldsbehandling) men det er neimen ikke lett...

Anonymous poster hash: efa08...6ef

Du kan ikke (umiddelbart) endre hennes reaksjonsmønster på krangling. Dersom det på noe vis er destruktivt bør du selvsagt søke å endre det over tid, men det blir noe annet.

Men det du kan (og må) endre er ditt eget. Hva er det med din reaksjon til hennes (og farens) utsagn/oppførsel som får situasjonen til å eskalere? Sett deg ned og analyser. Finn mulige veier ut. Søk hjelp hos fagfolk om du må. Så, neste gang dere har en krangel under oppseiling stanser du deg selv. Stop helt opp. Og så gjør du det vi ofte må som omsorgspersoner: du velger en vei du aldri før har valgt. Og ser om det går bra.

Anonymous poster hash: 6308d...8ad

[AnonymBruker]

Jeg regner med at hun føler at du ikke liker henne, og at det derfor også oppstår eventuelle krangler. Noen ganger må man bare ta seg selv i nakken, ellers kan man risikere å miste henne for godt i voksen alder. Har jo hørt om barn som ikke kommer til mødrenes begravelser fordi de ikke har hatt noe godt forhold.

Synes at det er sånn at de førstefødte alltid ligner på faren, mens barn nummer to ligner på moren. Hvis eksen din var et slikt problem, så skjønner jeg egentlig ikke hvorfor du fikk barn med ham i første omgang.

Anonymous poster hash: bc540...574

Nei du det skjønner ikke jeg heller, men gjort er gjort.... Er litt enig i det med førstefødt, ligner far men jeg ønsker jo selvfølgelig å ha et godt forhold til henne. Jeg vurderer å snakke med en terapaut eller noe, men jeg ser jo også for meg en reprise på meg og eksen sin samlivsterapi (som tydeligvis ikke fungerte) ettersom problemene er så like...

Anonymous poster hash: efa08...6ef

[AnonymBruker]

Sønnen min er nå voksen og står på egne ben, men jeg føler også på det samme som deg. Han har mye etter faren sin som ikke er så bra, men nå som han er voksen, så trenger vi ikke ha det tette forholdet som er naturlig med et barn på ti år.Har vært endel konflikter og vonde følelser og det må være lov å være ærlig angående dette også uten å bli stemplet som en dårlig mor.

Om åtte år er jenta di myndig og da blir det naturlig nok mer avstand. Og sånn skal det være også. Ikke naturlig med klamrende foreldre som vil styre voksne barn ivertfall. Så hold ut og gi henne den kjærligheten hun fortjener tross alt. Barna har vi alle bare til låns som det heter og det er nok mange som er lettet den dagen de er voksne og selvstendige, selv om de nok ikke vil innrømme det ovenfor seg selv engang.

Mvh en som vet hvordan du har det...

Anonymous poster hash: 321c8...f6a

[Gjest heihade]

trodde først det var min mor som var ts. har samme greia med at jeg er lik far og kommer kjempegodt overens med ham mens jeg og mamma knapt kan være i samme rom. hun har innrømt for meg at det ikke er tilfeldig at jeg var den hun fikk utløp for sinnet på mens broren min var favoritten. læsningen her ble å bo hos far. jvi fungerte ikke. hun var sint meg på meg hver dag og det ble for slitsomt.

så enten får du endre det du føler, skjule det bedre eller la henne slippe.

[Gjest Jørild]

Moren min har alltid likt mine søksen bedre en meg, og det merkes. Selv om hun later som om så ikke er tilfelle så kjenner man forskjellene på kroppen.

Jeg håper du søker profesjonell hjelp til dette slik at du kan bygge opp et godt forhold til datteren din. Du er jo klar over problemet og virker til å ville ta tak, jeg håper du gjør dette for dere begges del.

[AnonymBruker]

Det er et ordtak som heter: Man får de barna man fortjener. Ikke la bitterheten over eksen gå ut over henne, selv om du sikkert har god grunn til å være bitter.

Anonymous poster hash: 321c8...f6a

[AnonymBruker]

Jeg har to barn med eksen min. Forholdet til eksen min fungerte ikke da vi har alt for forskjellige personligheter, og enkelte av hans personlighetstrekk i kombinasjon med mine gjorde det umulig for oss å leve under samme tak. Det verste er vell det voldsomme temperamentet…

Når nå han har flyttet ut så går det mer og mer opp for meg at min datter er sin far opp av dage. Akkurat de samme tingene som irriterte meg ved han irriterer jeg meg over med min datter. Jeg elsker henne jo selvfølgelig, men jeg tror nesten ikke at jeg faktisk liker henne. Sønnen min er veldig lik meg personlighetsmessig og jeg merker at vi kommer mye mer overens. Min datter og meg er så forskjellig som man får det. Jeg får utrolig dårlig sannvittighet for å føle det sånn, men samtidig vet jeg ikke hva jeg kan gjøre for å endre det. Jeg kan jo ikke endre henne (jeg prøvde jo å endre faren i mange år før vi gikk fra hverandre) og jeg kan heller ikke forandre min personlighet…

Noen andre som har opplevd noe lignende

Anonymous poster hash: efa08...6ef

La henne bo hos faren Da rekker du å savne henne, og dere kan kose dere den tiden dere har sammen.

Anonymous poster hash: d64c4...702