Er kvinner mer verdt enn menn i folk sine øyne?

[AnonymBruker]

Jeg har undret meg over dette en stund. Fordi det alltid er fokus på generelle kvinne problemer, men faktum er det at i vertfall i dag er det ikke noen flere problemer kvinner generelt sett står over enn menn. Så hvorfor er det alltid fokus på disse problemene og ikke på de mange menn har? Med en gang det var mulig at kvinner ble likestilt med menn, skjedde det jo. Jeg las f.eks. et innlegg her som ble diskutert en del her for litt siden: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=803240

Der ble det tatt opp en del generelle problem som mange menn har, men har lite til ingen fokus. Det eneste som kan slå meg er det at folk synes kvinner er mer verdt enn menn og at en dermed må hjelpe kvinner. Disse svake mennene som han kalte de er det ikke verdt å hjelpe. På nyhetene hører vi ofte om at kvinner og barn har vert blant de drepte, jeg kan godt forstå at man synes det at små barn dør er verre enn voksne, men det at det er verre at kvinner dør enn menn, styrker jo argumentet mitt ytterligere. Et fint forskningsprosjekt angående dette kunne jo vert å sjekke hvem folk var mest villig til å hjelpe når noen var skadet.

Tror du folk synes kvinner er mer verdt enn menn?

Anonymous poster hash: b912c...0c7

[xfce123]

Ja.

Kvinner er overklasse.

[AnonymBruker]

Ja.

Kvinner er overklasse.

Hehe, neppe overklasse. Men utvilsomt lettere for folk å hjelpe og derfor sikkert mer verdifulle i folk sine øyne

Anonymous poster hash: b912c...0c7

[AnonymBruker]

Det er jo menn som skaper det sånn. De snakker ikke høyt nok om problemene sine, men når ei dame gjør det, skal de leke helter og dramatisere.

Anonymous poster hash: 05173...dbe

[AnonymBruker]

Det er jo menn som skaper det sånn. De snakker ikke høyt nok om problemene sine, men når ei dame gjør det, skal de leke helter og dramatisere.

Anonymous poster hash: 05173...dbe

Menn prater høyt om problemene sine, men ingen vil høre. Det er faktum i Norge.

Anonymous poster hash: b912c...0c7

[Cuckold]

Det moderne norske samfunn er et samfunn der man ikke legger opp til likebehandling på individnivå, men er så «progressive» at man forsøker å forskjellsbehandle for å heve de svake, noe som kanskje ikke ville vært så galt hvis det var konsekvent, men som i vår virkelighet bare omfatter «de riktige gruppene». Det er derfor etnisk norske menn ikke blir hørt når de påpeker skjevheter, men blir forsøkt latterliggjort og stigmatisert som sutrende «bitterpikker». For de priviligerte grupper er det viktig at det ikke går inflasjon i offerrollen, for det er jo offerrollen som gir disse gruppene et overtak.

For en tid tilbake viste en undersøkelse foretatt av to masterstudenter at besvarelser med kvinnenavn fikk bedre karakter (gitt av et tilfeldig utvalg av befolkningen) enn den samme besvarelsen knyttet til et mannsnavn. Undersøkelsen viste også at besvarelser med navn som vidnet om innvandrerbakgrunn fikk bedre karakter enn tilsvarende besvarelser med norske mannsnavn. Det interessante var imidlertid at denne tendensen til å heve de antatt svake ikke omfattet det vi oppfatter som norske lavstatusnavn. Der var det faktisk omvendt: Besvarelser med etternavn vi gjerne forbinder med høy sosial status fikk i snitt bedre karakter enn besvarelser med navn som kan oppfattes som norsk lavstatus.

Det er tankevekkende, for det sier noe om at det ikke er slik at vårt sosialdemokratiske samfunn hever alle svake, bare visse grupper som har fått status som verdige.

http://www.aftenbladet.no/nyheter/okonomi/jobb/Navnet-pavirker-karakterene-3105671.html#.UuVGq441hKs

Selv er jeg tilhenger av likestilling i form av full likebehandling mellom mennesker, ditt kjønn, din seksualitet, ditt livssyn skal ikke ha noen betydning for hvordan du behandles i møte med det offentlige, jeg ønsker et romslig samfunn der det offentlige godtar at vi er forskjellige, og der friheten til å skille seg ut gjelder alle så langt det ikke går på bekostning av grunnleggende krav (som krav om ikke å flagge sitt livssyn gjennom sin klesdrakt i visse uniformerte yrker)

Men nettopp fordi jeg ønsker full likestilling synes jeg det er trist at femistenes kamp i så stor grad har handlet om å gi kvinner rettigheter og fordeler, mens man har betakket seg for å innføre likestilling på områder der kvinnen har hatt overtaket, eksempelvis i forhold til det å være sikret daglig omgang med egne barn etter samlivsbrudd.

Se hva jeg skrev i tråden Den likestilte norske mannens misunnelsesverdige situasjon

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=642302

Endret 26. januar 2014 av Cuckold

[AnonymBruker]

Helt enig med deg. De utenlandske ser nok på nordiske land med skrekk og gru for hvor galt likestilling virkelig kan gå, og hvor onde kvinner i virkeligheten er.

Anonymous poster hash: b912c...0c7

[Cuckold]

Helt enig med deg. De utenlandske ser nok på nordiske land med skrekk og gru for hvor galt likestilling virkelig kan gå, og hvor onde kvinner i virkeligheten er.

Anonymous poster hash: b912c...0c7

Nå vil jeg ikke gå så langt som til å kalle kvinnene onde, det handler vel mer om at en god del av de som har vært med å prege samfunnet har vært svært egosentriske på vegne av sitt kjønn, og at disse har inngått en uhellig allianse med ganske så konservative menn fra forrige generasjon, menn som har funnet det helt naturlig at barn først og fremst er mors barn, og at fars rolle er å bidra økonomisk og som avlastningsassistent for mor, på mors premisser og under mors kommando.

Men som jeg skrev:

Jeg er oppvokst med kvinners kamp for likestilling, og jeg støtter at kvinner og menn skal sees som likeverdige og behandles likt både på skolen, i arbeidsliv og av det offentlige. Men nettopp fordi jeg støtter selve konseptet likestilling og ønsker et samfunn der vi av det offentlige oppfattes som likeverdige individer med rett til likebehandling uavhengig av kjønn, livssyn, seksuell legning, hudfarge, osv skulle jeg ønske likestillingen i Skandinavia hadde vært så vellykket at den kunne friste menn fra mindre likestilte land til å tenke i nye baner.

Det triste og tankevekkende er at det nok er det motsatte som er tilfelle. Jeg tror faktisk skandinavisk likestilling skremmer menn både fra Sør-Europa og fra konservative kvinneundertrykkende kulturer i Asia og Afrika fra å tenke likestilling. Snarere enn å se på de norske menn med misunnelse, ser man på oss som skrekkens eksempel; så galt kan det gå hvis man gir kvinnene for mye frihet. Det gjelder både menn fra de mest kvinneundertrykkende innvandrermiljøene og menn fra sørueopeiske land som har kontakt med mange nordmenn via turisme.

Jeg skulle ønske menn fra mindre likestilte kulturer ville se på den nordiske mannens situasjon og si til seg selv:

«Disse nordiske mennene har sannelig mange fordeler også, de har riktignok mistet den posisjon vi har i vår kultur, men de har også vunnet mye nytt, og samlet sett har de kommet like bra eller bedre ut. Kanskje det ikke ville vært så dumt å innføre likestilling likevel? De likestilte skandinaviske mennene har f.eks en helt annen tilgang til tilfeldig sex.»

Men dessverre vil de nok i neste øyeblikk tenke:

«Ups, nei, det har de visst ikke, for sannheten er jo at vi kanskje har enda lettere for å få jentene deres til sengs, noe som bare er et bevis på at kvinner foretrekker mindre likestilte menn. Så det var et dårlig eksempel... Når jeg tenker etter var det et veldig dårlig eksempel. For mange av disse jentene har jo selv beklaget seg over de tafatte likestilte nordiske guttene og sagt rett ut at de foretrekker oss fordi vi er mer menn.»

Men så kan det jo være at en slik mann tenker videre:

«Men siden de har likestilling og har politikere som gjennom en årrekke har brukt mange flotte ord om betydningen av at far tar sin del av ansvaret for barna, må vi vel anta at far stiller sterkere når det gjelder barnefordeling ved samlivsbrudd i Skandinavia? Det ville jo vært verd å misunne dem.»

Hvorpå han igjen må ta rev i seilene:

«Men nei, det har visst ikke blitt slik heller, for selv om likestilling er et ord man ofte tar i sin munn, viser praksis at mor, med mindre hun er grei og sier seg villig til å dele omsorgen med far, kan være rimelig trygg på å få den daglige omsorgen for barna ved et samlivsbrudd.»

Og sånn kan man fortsette... Jeg tror dessverre ikke vår likestilling slik den fungerer i praksis i dag frister så mange mindre likestilte menn til å tenke på å gi opp sine privilegier og endre kjønnskulturen i vår retning. Det er synd, men det må vi selv ta vår del av ansvaret for.

[AnonymBruker]

Snapp out of it, Cuckold. Skaff deg et liv?

Anonymous poster hash: 8c2a7...ecc

[Alina X]

Jo ja cuckold,men lurer på hva utenlandske kvinner tenker om norske menn vs utenlandske? Tror nok de er positivt overrasket over hvor snille norske menn er i forhold til bortskjemte og late kvinneundertrykkere i sitt eget land. Tror veldig mange utenlandske kvinner kunne ønske mennene var mer som norske for å si det slik.

Problemet her er jo at menn ikke snakker om problemer."store gutter gråter ikke"og dette er noe som henger igjen fra machokulturen. En mann skal liksom manne seg opp og ikke be om hjelp. Finnes hjelp for alle og de som jobber med dette være seg spiseforstyrrelser,overgrep,alkoholisme osv ville ALDRI ha sett ned på en mann som søker hjelp,om så er tilfellet så bør vedkommende bytte jobb og gi plassen til en mer profesjonell.

Det er først og fremst menn som håner andre menn med problemer. Han er liksom svak,feig og gay om han feks har spiseforstyrrelser. Kvinner er mer omsorgsfulle enn menn på dette. En mann på jobben ble kalt pyse fordi han tok fri da han brakk håndleddet,og hvem kalte han pyse?jo,den mannlige sjefen. Den kvinnelige sjefen på en annen avd oppfordret derimot mannen som hadde skadet seg til å skrive en rapport på dette utsagnet.

Da en klassekamerat for lenge siden gråt da moren døde var det ikke en "kompis"som trøstet, men "alle"jentene i klassen tok vare på han.

Så det at menn ikke får hjelp er pga menn ikke vil gi hjelp. I et maskulint samfunn så handler alt om å komme seg opp og frem,kynisme,enhver for en selv osv. I et feminisert samfunn(som Norge)er det mye mer hjelp å få for de som sliter. Tror du det er lettere for menn som sliter i Norge eller for menn som sliter i ikke vestlige land?

[Cuckold]

Jo ja cuckold,men lurer på hva utenlandske kvinner tenker om norske menn vs utenlandske? Tror nok de er positivt overrasket over hvor snille norske menn er i forhold til bortskjemte og late kvinneundertrykkere i sitt eget land. Tror veldig mange utenlandske kvinner kunne ønske mennene var mer som norske for å si det slik.

Problemet her er jo at menn ikke snakker om problemer."store gutter gråter ikke"og dette er noe som henger igjen fra machokulturen. En mann skal liksom manne seg opp og ikke be om hjelp. Finnes hjelp for alle og de som jobber med dette være seg spiseforstyrrelser,overgrep,alkoholisme osv ville ALDRI ha sett ned på en mann som søker hjelp,om så er tilfellet så bør vedkommende bytte jobb og gi plassen til en mer profesjonell.

Det er først og fremst menn som håner andre menn med problemer. Han er liksom svak,feig og gay om han feks har spiseforstyrrelser. Kvinner er mer omsorgsfulle enn menn på dette. En mann på jobben ble kalt pyse fordi han tok fri da han brakk håndleddet,og hvem kalte han pyse?jo,den mannlige sjefen. Den kvinnelige sjefen på en annen avd oppfordret derimot mannen som hadde skadet seg til å skrive en rapport på dette utsagnet.

Da en klassekamerat for lenge siden gråt da moren døde var det ikke en "kompis"som trøstet, men "alle"jentene i klassen tok vare på han.

Så det at menn ikke får hjelp er pga menn ikke vil gi hjelp. I et maskulint samfunn så handler alt om å komme seg opp og frem,kynisme,enhver for en selv osv. I et feminisert samfunn(som Norge)er det mye mer hjelp å få for de som sliter. Tror du det er lettere for menn som sliter i Norge eller for menn som sliter i ikke vestlige land?

I den virkelighet jeg kjenner er det først og fremst kvinner som kaller menn «bitterpikker» hvis de våger seg til å peke på skjevheter som rammer menn. Det finner selvsagt en og annen mann som kaster seg på trenden og prøver å score noen poeng på å angripe menn som våger å snakke høyt om slike skjevheter, men stort sett er det kvinner som er mest på hugget. Det var også kvinnene i Ap som fikk nok av Karita Bekkemellem fordi hun i større grad enn det var tradisjon for viste vilje til å tenke reell likestilling, til å ta skjevheter som rammer mannen på alvor. At patilederen - en mann - ikke hadde ryggrad til å stille seg bak henne i denne kampen er symptomatisk. Det har vært litt for mange slike menn i nordisk politikk de siste tiår. Menn som ser enn annen vei, og gammeldagse menn som egentlig synes det er helt naturlig at kvinnen er hovedforelder og far redusert til en økonomisk bidragsyter og assistent for mor.

Hvis du leser innleggene mine en gang til ser du at det jeg beklager ikke bare er denne kulturen der menn latterliggjøres hvis de våger å tale sin egen sak, men også strukturelle skjevheter som lovgivning og rettspraksis i forhold til det å være forelder, en lovgivning som har lagt opp til at barnet skal ha en hovedforelder og en bi- eller støtteforelder, sørget for at kvinnen er den eneste av foreldrene som kan være rimelig trygg på å få ha daglig omsorg for barna sine til de når myndighetsalder. Det er altså på den ene siden strukturelle skjevheter, på den annen en kultur der menn mobbes til å tie. Og kvinner, som ellers er kjent for å ha stor evne til medfølelse viser sjelden medfølelse med menn som sliter. Det har jeg selv påpekt og forundret meg over i mang en tråd her på KG.

Pussig nok vil menn som sliter på kjønnsmarkedet ha mer sympati å hente hos meg og andre brødre (som jo egentlig er rivaler og konkurrenter på dette markedet, og dessuten menn, etter sigende med mindre evne til empati) enn hos kvinner. Kvinner fremstår - ikke minst her på KG - som ytterst negative og følelskalde overfor menn som sliter. Så empatien er åpenbart bare til stede i visse tilfeller, kanskje i tilfeller der kvinner kjenner seg igjen i det han opplever. I den grad menn sliter med problemer kvinner ikke selv opplever på kroppen er det liten sympati å hente. Det er i hvert fall slik det virker her på KG. Selvsagt finnes det unntak, men tendensen er klar.

[AnonymBruker]

Så lenge kvinner er de som får barn, altså de som blir gravide, bærer og føder barn, vil de ha en høyere verdi enn menn. Dersom, eller når, verden kommer dithen at vi er for mange og at det blir om å gjøre å begrense antall mennesker kan det hende at synet på mødre, barnefødsler og det som følger med tilegges en annen "verdi".

Anonymous poster hash: c3e1b...05a

[Cuckold]

Så lenge kvinner er de som får barn, altså de som blir gravide, bærer og føder barn, vil de ha en høyere verdi enn menn. Dersom, eller når, verden kommer dithen at vi er for mange og at det blir om å gjøre å begrense antall mennesker kan det hende at synet på mødre, barnefødsler og det som følger med tilegges en annen "verdi".

Anonymous poster hash: c3e1b...05a

Neida, slik er det selvsagt ikke. Det skal to til for å få barn, og selv om det er all grunn til å ha respekt for kvinnen for det hun går gjennom i svangerskapet, er det likevel det å ha ansvar for et levende menneske fra det blir født til det når voksen alder som er det virkelig store ansvar for et menneske som blir forelder. Vår kulturs overdrivelse og betydningen av kvinnens svangerskap der dette liksom skal gi henne status som hovedforelder er en kulturell konstruksjon, et forsøk på å forklare vår forskjellsbehandling av mor og far som «naturlig» og «naturgitt».

[AnonymBruker]

Det meste av medisinsk forskning er på typiske mannesykdommer. At kvinner har andre symptomer på disse sykdommene finner de ikke ut før etter mange års forskning.

Typisk kvinnesykdommer som leddgikt, fibromyalgi og generelle autoimmune sykdommer er lite forsket på i forhold til hjerte og kar sykdommer som menn i 50-60 årene får.

Og dette til tross for at menn går sjelden til lege.

Men om kvinner er mer verdt? Nei, men om man ønsker å lese det så finner man det nok ja. Men kvinner kan nok behandles som mere skjøre og snille vesener, og det er jo feil.

Anonymous poster hash: 86e2e...4b9

[Alina X]

I den virkelighet jeg kjenner er det først og fremst kvinner som kaller menn «bitterpikker» hvis de våger seg til å peke på skjevheter som rammer menn. Det finner selvsagt en og annen mann som kaster seg på trenden og prøver å score noen poeng på å angripe menn som våger å snakke høyt om slike skjevheter, men stort sett er det kvinner som er mest på hugget. Det var også kvinnene i Ap som fikk nok av Karita Bekkemellem fordi hun i større grad enn det var tradisjon for viste vilje til å tenke reell likestilling, til å ta skjevheter som rammer mannen på alvor. At patilederen - en mann - ikke hadde ryggrad til å stille seg bak henne i denne kampen er symptomatisk. Det har vært litt for mange slike menn i nordisk politikk de siste tiår. Menn som ser enn annen vei, og gammeldagse menn som egentlig synes det er helt naturlig at kvinnen er hovedforelder og far redusert til en økonomisk bidragsyter og assistent for mor.

Hvis du leser innleggene mine en gang til ser du at det jeg beklager ikke bare er denne kulturen der menn latterliggjøres hvis de våger å tale sin egen sak, men også strukturelle skjevheter som lovgivning og rettspraksis i forhold til det å være forelder, en lovgivning som har lagt opp til at barnet skal ha en hovedforelder og en bi- eller støtteforelder, sørget for at kvinnen er den eneste av foreldrene som kan være rimelig trygg på å få ha daglig omsorg for barna sine til de når myndighetsalder. Det er altså på den ene siden strukturelle skjevheter, på den annen en kultur der menn mobbes til å tie. Og kvinner, som ellers er kjent for å ha stor evne til medfølelse viser sjelden medfølelse med menn som sliter. Det har jeg selv påpekt og forundret meg over i mang en tråd her på KG.

Pussig nok vil menn som sliter på kjønnsmarkedet ha mer sympati å hente hos meg og andre brødre (som jo egentlig er rivaler og konkurrenter på dette markedet, og dessuten menn, etter sigende med mindre evne til empati) enn hos kvinner. Kvinner fremstår - ikke minst her på KG - som ytterst negative og følelskalde overfor menn som sliter. Så empatien er åpenbart bare til stede i visse tilfeller, kanskje i tilfeller der kvinner kjenner seg igjen i det han opplever. I den grad menn sliter med problemer kvinner ikke selv opplever på kroppen er det liten sympati å hente. Det er i hvert fall slik det virker her på KG. Selvsagt finnes det unntak, men tendensen er klar.

Dette innlegget har ingenting med det jeg skrev om. Vennligst svar på det jeg skriver før du starter med en ny diskusjon. Takk:)

[AnonymBruker]

Nei huff stakkars. Hvis dere har det så fælt så kan dere jo ta med dere fedoraen og stikke utenlands.

Anonymous poster hash: 0e60c...f59

[flesvik]

Det meste av medisinsk forskning er på typiske mannesykdommer. At kvinner har andre symptomer på disse sykdommene finner de ikke ut før etter mange års forskning.

Typisk kvinnesykdommer som leddgikt, fibromyalgi og generelle autoimmune sykdommer er lite forsket på i forhold til hjerte og kar sykdommer som menn i 50-60 årene får.

Og dette til tross for at menn går sjelden til lege.

Men om kvinner er mer verdt? Nei, men om man ønsker å lese det så finner man det nok ja. Men kvinner kan nok behandles som mere skjøre og snille vesener, og det er jo feil.

Anonymous poster hash: 86e2e...4b9

For noe tull. Se på brystkreft vs prostatakraft. Flere menn dør av prostatakraft enn kvinner av brystkreft, men likevel får brystkreft helt ekstremt mye mer oppmerksomhet finnansiering og tiltak. Til og med standard screening av menn slik som kvinner får har man nektet.

[flesvik]

Nei huff stakkars. Hvis dere har det så fælt så kan dere jo ta med dere fedoraen og stikke utenlands.

Anonymous poster hash: 0e60c...f59

Og der kommer de sedvanlige skammings taktikkene frem ja....

Ingenting nytt under solen.

http://exposingfeminism.wordpress.com/shaming-tactics/

Endret 27. januar 2014 av flesvik

[AnonymBruker]

Morsomste er jo hvor mange menn som ikke har forstått at det er patriarkatet som er skyld i mange av holdningene dere nå klager på. ​

Anonymous poster hash: 0e60c...f59

[Gorgonzola]

Så lenge kvinner er de som får barn, altså de som blir gravide, bærer og føder barn, vil de ha en høyere verdi enn menn. Dersom, eller når, verden kommer dithen at vi er for mange og at det blir om å gjøre å begrense antall mennesker kan det hende at synet på mødre, barnefødsler og det som følger med tilegges en annen "verdi".

Anonymous poster hash: c3e1b...05a

Neida, slik er det selvsagt ikke. Det skal to til for å få barn, og selv om det er all grunn til å ha respekt for kvinnen for det hun går gjennom i svangerskapet, er det likevel det å ha ansvar for et levende menneske fra det blir født til det når voksen alder som er det virkelig store ansvar for et menneske som blir forelder. Vår kulturs overdrivelse og betydningen av kvinnens svangerskap der dette liksom skal gi henne status som hovedforelder er en kulturell konstruksjon, et forsøk på å forklare vår forskjellsbehandling av mor og far som «naturlig» og «naturgitt».

Å joda, selvsagt er det slik.

Nederst i pyramiden, på det instinktive nivået vil det alltid være sånn at hunnen bringer arten videre. Hannen er med på å bestemme gener og slikt men det er hun som bærer fram, oppfostrer og tar ansvar. Derfor er selv det moderne samfunnet satt opp slik at kvinner og barn skal beskyttes og forsørges. Av menn. I en eller annen form, enten som ektemann/livsledsager eller et skapt system (trygd, institusjoner etc.) Ingen er uenig i det.

Når det gjelder hvorvidt verden er kommet dithen at vi er for mange så har vi vel passert den grensen for flere tiår siden. Syv milliarder er vel snaut det dobbelte av hvor mange vi burde være. Men en debatt om å begrense graviditeter hører knapt nok hjemme i "fæle" Kina og India. Når det i tillegg er så fullstendig uakseptabelt med kriger der kvinner eventuelt dør, for ikke å snakke om epidemier som befolkningsregulerende tiltak, vi vaksinerer alt og alle mot alt og alle, da eskalerer antall munner å føde.

Brutalt? Ja! Flåsete? Kanskje! Sant? Jeg tror det!

Det meste av medisinsk forskning er på typiske mannesykdommer. At kvinner har andre symptomer på disse sykdommene finner de ikke ut før etter mange års forskning.

Typisk kvinnesykdommer som leddgikt, fibromyalgi og generelle autoimmune sykdommer er lite forsket på i forhold til hjerte og kar sykdommer som menn i 50-60 årene får.

Og dette til tross for at menn går sjelden til lege.

Men om kvinner er mer verdt? Nei, men om man ønsker å lese det så finner man det nok ja. Men kvinner kan nok behandles som mere skjøre og snille vesener, og det er jo feil.

Anonymous poster hash: 86e2e...4b9

Et godt eksempel på at dersom svada gjentas ofte nok så blir det en sannhet. Faktum er imidlertid at legekunsten, fram til tidlig 80 tall knapt fortjente betegnelsen "kunst". Derfor var fokus og ressursbruk fram til da på "synlige" lidelser.

Typiske kvinnelidelser har kuppet det som er av overskrifter, pubklikasjoner, midler, fond og bevilgninger de siste 25 år.

Paradoksalt nok, i den grad man skal sette to offergrupper opp mot hverandre: Det er langt flere menn som får prostatakreft enn kvinner som får brystkreft hvert eneste år. Allikevel "stjeler" brystkreft tilnærmet all oppmerksomhet, hos journalister, politikere og frivillige organisasjoner. Rosa Sløyfe er en landsdekkende tilnærmet tidløs bølge. Er du mann i regjeringen bør du minimum bære den rosa sløyfa på dressjakkeslaget. Butikkansatte går med sløyfa, kunder oppfordres til å kjøpe den på disken, kabinsansatte på norsk fly bærer sløyfa, idrettshelter og TV kjendiser promoterer aksjonen.

Hva så med prostatakreft (og testikkelkreft)? Movember, en kuriøs liten mannegreie der enkelte raringer lar barten gro og "ingen" bryr seg. Jo foressten, kvinner bryr seg, gjerne med følgende kommentar "åååh, kan du ikke se til å fjerne det stikkende ekle du har under nesa snart?"

Bare noen eksempler.

Endret 27. januar 2014 av Gorgonzola