Hva er viktig, når det kommer til stykket?

[AnonymBruker]

Det er jo vanlig at man er forelsket, sammen en stund, snakker om fremtiden (uten å være veldig spesifikke rundt hva man ser for seg, for noe er ikke lett å vite hvordan man vil ha, før man har det eller ikke)

I de glade tidlige dager i forholdet, vil man passe med kjæresten for alltid. Og ubevisst kan man jekke på egne ønsker og tro at man vil takle det man ikke liker så godt med kjæresten.

Etter hvert får man kanskje barn, gifter seg osv. Og ikke før lenge etter begynner man å virkelig tenke over ting.

Jeg har lyst til å tidlig være bevisst på mye.

Det har vært mye bra ved mine tidligere forhold. Men det har også vært mye som ikke har vært bra. Både småtteri, og større ting. F.eks:

*Slafsing og tyggelyder(!).

*mye sofasitting og filmtitting.

*uenighet om hvordan hverdagslivet skal være.

*egoisme i senga.

*at noen så ut til å tenke at nå har de dama, så da trenger de ikke anstrenge seg.. Kiloene bare fester seg på kroppen, de gidder ikke trene, spise bra og ta vare på seg selv.

*tar meg for gitt.

*er for mye med familien/venner. (en dro bl.a. på hytta med foreldrene og søsken, i stedet for å feire 20års dagen min med meg og venner. En annen ville at vi skulle henge mye med vennene hans. feste med dem, se film med dem, spise med dem, gå på konserter med dem. gjøre det meste med dem)

*er for lite med familien/venner. (En hadde anstrengt forhold til familien, hadde minst mulig kontakt med dem, virka ikke som at noen av dem ville knytte bånd.

En annen hadde ingen venner, bare noen få bekjente. Han trivdes godt med at vi var mye alene, og virket sjalu når jeg fant på ting med mine venner. Redd for at de skulle "stjele" meg.)

En mellomting hadde vært bra.

Men det er noe ved de fleste familier, med de fleste folk. Meg også..

Jeg synes det er vanskelig å vite når jeg bør bite tennene sammen, akseptere ting som de er, svelge kameler, overse, stå på sitt, inngå kompromisser osv...

Hva er det aller viktigste for dere, når dere bestemmer dere for om dere vil dele livet med en person eller ikke?

Hva har vært vanskelig for dere, og hva har fått dere til å uansett ville dele livet med vedkommende?

Utdyp gjerne litt. Ikke bare skriv "Tillit, kommunikasjon, samme verdier" f.eks, men skriv hva dere legger i de ulike begrepene.

Anonymous poster hash: 4dede...bbb

[AnonymBruker]

Må jeg?

Anonymous poster hash: 27a87...35e

[Gorgonzola]

Jo lenger "krav spec" lista di er/blir jo lettere skremmer du dem bort. Gutta altså.

[AnonymBruker]

De fleste tingene du ramser opp er bare filleting. Alle har noe ved seg som man irriterer seg over. Absolutt alle. Bridget Jones filmen, hvor hun satt i fengsel sammen med de thailandsk damene fikk meg bare til å bekrefte det at vi i vesten har det så godt, at vi finner den minste feil god nok til å dumpe en partner. De thailandske damene hadde problemer med mennene for at de løy, slo dem, drakk osv. Det var da Bridget fikk opp øynene for mannen hun elsket -selv om han slengte fra seg undertøyet uten å plukke opp.. Mulig detaljene her er unøyaktige, men håper du skjønner hva jeg vil frem til.

Ingen er perfekte, man må jobbe i alle forhold.

Anonymous poster hash: cea12...78c

[Gjest navnelapp]

Eg tenker at det meste du listar opp er ting som kan løysast med kommunikasjon og samarbeid. For mykje sofasitting: Ta initiativ, finn på ting saman, eller dra ut åleine. "Skulkar" bursdagen din: Slikt må ein ta opp og snakke om, å ikkje vere der når kjæresten har bursdag er heilt katastrofe i mi bok. Egoisme i senga: Kommunikasjon, kommunikasjon og kommunikasjon. Det same gjeld forholdet til vennar og familie. Slikt må ein snakke om. Viss ein virkeleg er forelska og føler seg sett og akseptert så er det eit supert grunnlag, men ein kjem likevel ingen veg utan å snakke saman, kvar einaste dag. Er du forelska så kjenner du det, du går ikkje og lurer på om slafselydane gjer at du må gjere det slutt.

[AnonymBruker]

Vel, om en opplever svært mye ufint så burde man jo definitivt lage lister.

Og alt du nevner i hi TS, er definitivt ting som slettes ikke er filleting.

Jeg tenker at en verdig kandidat på partnermarkedet for min del, må ha med seg en lang liste av kriterier. Og jeg vil gjerne nevne en god del som folk muligens ikke ville ha satt pris på på samme måte som jeg ville ha, fordi det passer eventuelt mine preferanser perfekt.

- Selvinnsikt

- Selvtillit

- Sjarm

- Humor

Dette kan nok anses som selvsagt fordi de fleste mennesker har vel dette? Tja. I en svært varierende grad i så fall. Og da avhenger det jo om hvordan disse blir fylt ut og hvordan resultatet sammenlagt blir.

Deretter burde god folkeskikk, omsorgsfull og omtenksom være noe som blir nevnt.
Dette og - varierer jo i aller høyeste grad, så da spørs det hvordan en foretrekker det selv da.

- Et attraktivt utseende (som jeg liker), og et vesen som jeg tenner på.

Utover det, trenger utseende ikke være noe spesifikt egentlig, så lenge det er bra nok for mine preferanser. Heldigvis har jeg vært svinheldig her da og synes utseende til den utkårede er fantastisk nydelig forbi all sans og samling.

- Fellesinteresser.

Her kommer jo mine interesser veldig på banen, så det er vel egentlig ikke så vits å utdype.

Men det bør og nevnes at vi bør være like på sosiale behov, samt komme fra noe av den samme kulturen i forhold til vennerkretser, alkohol og lignende. Samt innhold en evt. ønsker å snakke om i ny og ne. En god diskusjonspartner er alltid kjekt.

- Ambisjoner

Det er litt viktig for meg at henne ikke gir opp i en tidlig alder og sier seg fornøyd med det.
Fordi slik er ikke jeg og jeg ønsker ikke at henne skal stagnere samtidig som jeg stadig utvikler meg evt.

Utover det, er kjemi og hvordan vi passer sammen veldig viktig.
Tanken er jo gjerne at det skal vare og da bør man jo helst like de fleste sidene til partneren.

Og det er viktig hvordan henne oppfører seg blant folk. Hvordan henne møter ukjente og tilfeldige, og hvordan henne kan fremstå ved min side i sosiale lag. Dvs, ikke ved å løpe rundt og introdusere meg for enhver, men kan ha muligheten for å snakke med andre uten at jeg må være med i samtalen (uten at jeg skal bli bekymret over hva hun sier).

Mye som du nevner TS, ville ha vært dealbreakere for min del.

Som f.eks:

- Smatting / slafsing. ( Dette burde man ha lagt fra seg som barn ).
- Fullstendig uenig på hvordan hverdagen bør være. ( Lite sosial / Mer sosial. Hvordan man snakker sammen og hva samtalene inneholder. Samt hva dagene burde inneholde. Det samme hver dag eller noe nytt i blant )

Og sist men ikke minst

- Bli tatt for gitt. ( Ved å bli nedprioritert ift familie, venner og hvertfall ikke i sengen )

Anonymous poster hash: 27a87...35e

[skreppamedleppa]

Jeg har aldri ønsket meg en perfekt partner av mange grunner, en av de er at jeg ikke er perfekt selv og sammen kan vi ha et perfekt uperfekt forhold der ingen av oss møter den andre med krav, lister og et perfektets tyranni, men sammen snakke om eventuelle ting som skaper krøll.

Kommunikasjon er og forblir viktig i (mitt) forhold, ta og gi, lytte og snakke, begge deler er like viktig for meg.

Respekt er og forblir viktig for meg i forhold, samme med tillitt og kjærlighet. Og er den grunnmuren lagt kan faktisk det meste fikses tror jeg.

Slafsing, for lite/for mye med venner/familie, mine interesser skal telle mest, hans interesser skal telle mest, hvordan han nyser, om noen slipper en fjert, at han skal tjene gull og grønne skoger og ha ambisjoner om å ta over verden, om han liker Hubba Bubba eller extra tyggegummi best, at han synger i dusjen og leser Donld på do, slike ting er for meg knekkende likegyldig om mannen jeg er med får meg til å føle meg elsket, respektert og ønsket i forholdet.

Så er det også slik at tango er for to!

I et forhold må begge parter ønske å opprettholde en god kommunikasjon, det nytter ikke sitte ved siden av mannen og klage på tv tittingen hans og forvente at han skal lese tankene dine.

[Gjest Mupsi]

At man har respekt for hverandre, er snille med hverandre i det daglige og gjerne opprettholder litt høflighet, som å si tusen takk, ikke kalle hverandre stygge ting og slikt.

At man har mye av de samme grunnleggende verdiene synes jeg er viktig, og at man har nogen lunde lik humor.

At man kan se litt stort på ting og være raus, det gir rom til å utvikle seg i forholdet, samt ha omsorg for hverandre selv om en kanskje gjør en feil, glemmer noe osv. (denne er kanskje den vanskeligste å holde til tider )

[Gjest Gjest]

I et forhold der begge enkelt og greit ønsker det beste for kjæresten, er mye gjort. At man gjør hverandre bedre, uten å engang tenke over det. I et godt forhold er det mye energi, glede og lykke å få og gi...

Det med å ta noen for gitt, være ego i senga og å slutte å anstrenge seg nor forholdet er i boks... ville vært store faresignaler for meg.

Jeg ville ikke vært sammen med en jeg måtte snakke masse med om hvordan vi vil ha det på akkurat de områdene. Så at man tenker likt der, og at ting kommer naturlig er viktig.

Et par bør ønske hverandre det beste i senga og andre steder, og man bør fortsette å holde seg i form (ikke hovedsakelig pga. at man kan bli overvektig om ikke, men).

Og man må aldri glemme hvor heldig man er som har den man har, og vedlikeholde forholdet.

[frøkna]

- Han må ha en jobb

- Han bør ville ha de samme tingene i livet og i hverdagen som meg

- Han bør ta vare på seg selv (Gå i rene klær, dusje regelmessig)

- Ha ganske likt aktivitetsnivå som meg. Jeg kan like å ligge på sofaen å se film en lørdagskveld, men ikke hveeer kveld. Dra på helgeturer og hygge oss.

Bortsett fra det regner jeg med at han vil være en person med humor, selvsikkerhet og en fyr som liker en god diskusjon (uten at han hisser seg for mye opp i en diskusjon).

Akk, jeg savner kjæreste!

[AnonymBruker]

Dagene er lang og lite innholdsrik "alene" ja.

Anonymous poster hash: 27a87...35e

[Hapa]

- Hun må ha en jobb

- Hun bør like å holde seg litt oppdatert på politikk og samfunn rundt seg

- Like å være litt i aktivitet som å gå tur i skogen eller fjellet

- Være litt spontan av seg

- Like en god diskusjon

Ellers ei god jente med humor og en positiv innstilling til livet.

[Anglofil]

Etter som tiden har gått har jeg innsett at ting som f.eks litt rot eller slafsing er ubetydelige ting. Jeg har valgt å ignorere dem, og etter at jeg begynte med det har også livet blitt bedre å leve.

For meg er det viktigere at vi kan kommunisere og prate sammen, at vi deler mye av de samme verdiene og tankene, at vi har "vår verden", der vi deler en slags sfære av språk, humor og interesser. Vi er hverandres bestevenner og utenom det å være mann og kone så har vi det faktisk knakende koselig rent vennskapelig sett. Selvfølgelig er jeg veldig glad i mannen min, men vennskapet og den dype kjærlligheten, spesielt i kombinasjon er vel det jeg setter mest pris på.

Jo mer jeg har fokusert på det jeg mener er de viktige tingene desto mer merker jeg hvor glad jeg i mannen min. Vår største utfordring er nok kommunikasjon, til tider. Vi krangler ikke så ofte, men jeg tror det at man setter seg litt i et spor når man har vært sammen i fem år, så vi må huske på å ikke gjøre det. Vi har vel alle våre ting, sånn må det nesten bare være i et forhold. Å ha en stor kravliste tror jeg aldri jeg hadde orket å verken opprettholde eller etterleve.

Mvh Yvonne

Endret 28. august 2013 av Yvonne

[AnonymBruker]

Det er jo vanlig at man er forelsket, sammen en stund, snakker om fremtiden (uten å være veldig spesifikke rundt hva man ser for seg, for noe er ikke lett å vite hvordan man vil ha, før man har det eller ikke)

Det er det som er essensen her. At det ikke er lett å vite hvordan man vil leve, før man lever slik eller før man innser at man er midt oppi noe man ikke vil være i. Man kan merke at noe ikke helt stemmer, uten å vite hva.

Og man kan merke etter flere år med en person, at oi, dette var jo egentlig ikke noe jeg hadde lyst til.

Altså, jeg har ikke tenkt å sette opp en kravliste. Det er ikke sånn at en eventuell kjæreste absolutt ikke kan slafse eller noen ganger sløve på sofaen og se film.

De punktene jeg nevnte var bare noe jeg kjapt skrev ned, av småting (slafsing) og større ting (ta hverandre for gitt) som har irritert meg.

Ekte, dyp kjærlighet i bunn er viktig.

Og man må være et team, samtidig som man er to individer med ulike følelser og behov.

En skal ikke være leder, mens den andre utsletter seg selv for å bevare husfreden. Dette kan være vanskelig å balansere. Og hvem som føler seg som en "etterdilter" som bare jatter med, kan veksle.

Jeg tok opp med en kjæreste at jeg syntes han var for lite oppmerksom. Ga sjelden komplimenter, gjorde sjelden noe romantisk. Jeg synes poenget med romantikk forsvinner, hvis jeg må be kjæresten om det. Så jeg visste ikke om jeg skulle si noe, eller bare godta at han var uromantisk. Men etter at vi snakket om hva vi syntes var gode måter å vise kjærlighet på, fikk begge det bedre.

Men i en annen tråd her, gjorde en fyr det nettopp slutt med dama etter flere år sammen. En unge har de og... Han likte at hun var stille og rolig i starten, selv om han var utadvent. Han tenkte nok ikke over om han ville like det like godt i fremtiden. Etter hvert som tiden gikk innså han at de var for ulike. Han utviklet seg stadig og var sosial, mens hun stagnerte og var usosial.

Det er litt det jeg mener med at man ubevisst kan jekke ned egne ønsker (sosial, vil være ute blant flere folk) og tro at man vil takle det som ikke er så bra/passer så godt med kjæresten (usosial, vil bare være hjemme).

En ting som jeg ikke så mørkt på i starten, var at en jeg var sammen med var ekstremt interessert i fotball. Han så masse kamper på tv, var på fotballpuben med gutta, trente fotball selv.. Jeg syntes det var bra at han var sporty og engasjerte seg i noe, og tiden han brukte på fotball, kunne jeg bruke på mine hobbyer, være med venninner osv. Etterhvert begynte han å reise til England for å se kamper, så det ble mindre små reiser på oss sammen. Og hvis laget hans tapte, var kvelden ødelagt. Humøret var dårlig lenge etter tap... I tillegg kræsjet fotball på tv med ting jeg ville se (det er en filleting, men i det lange løp, skulle han liksom kapre tven hver gang det var en interessant kamp? det var jo ikke sjelden for han).

Det var ikke fotballen som førte til brudd mellom oss, men etter dette fant jeg ut at jeg gjerne vil ha en som engasjerer seg i noe, og trener.. Men det kan ikke gå utover oss i så stor grad. Da tenker jeg på humør osv..

Anonymous poster hash: 4dede...bbb

[AnonymBruker]

Kommunikasjon, kommunikasjon og kommunikasjon.

Kan du forklare hva du legger i kommunikasjon. Det er jo mer enn å snakke sammen. Hvordan kommuniserer du, hva er god kommunikasjon, for deg?

Anonymous poster hash: 4dede...bbb

[LillaGorilla]

Det det koker ned til er om man faktisk sitter med følelsen om at man ønsker å bli gammel sammen med dette mennesket.

Og en annen ting- man vet at det virkelig er ekte kjærlighet når man har sett og opplevd alle de dårlige sidene til partneren sin og irritert seg grønn, men likevel ikke kan se for seg livet uten denne.

[AnonymBruker]

for lite/for mye med venner/familie, mine interesser skal telle mest, hans interesser skal telle mest......... slike ting er for meg knekkende likegyldig om mannen jeg er med får meg til å føle meg elsket, respektert og ønsket i forholdet.

Men det er jo nettopp en del av disse tingene, som gjør at man ikke føler seg så elsket, respektert og ønsket.

Om han er ego, bruker masse tid på andre ting, ikke viser at han setter pris på forholdet.

Anonymous poster hash: 4dede...bbb

[Gjest navnelapp]

Kan du forklare hva du legger i kommunikasjon. Det er jo mer enn å snakke sammen. Hvordan kommuniserer du, hva er god kommunikasjon, for deg?

Anonymous poster hash: 4dede...bbb

Det er jo å snakke saman, men det handlar også om å lage eit klima i forholdet der det er lett å snakke om ting. For min del er eit godt klima eit klima utan avvising, aggresjon og irritasjon. Viss eg prøver å ta opp noko, og føler at eg blir avvist, blir avbroten eller misforstått så får eg ikkje lyst til å ta opp ting fleire gongar. Å skape eit godt kommunikasjonsklima er avgjerande for å ha det godt saman.

[Gjest navnelapp]

Og viss ein blir avvist? Då må ein avtale eit tidspunkt som passar, viss det har med tid å gjere, eller så må ein bli einige om premissane for samtalen viss det handlar om andre ting. Viss ein blir møtt med aggresjon: Då må ein fortelje partneren korleis det følest, og at det er ubehageleg og kanskje skræmande. Og ein må be om å bli møtt på ein annan måte neste gong. Ein må seie frå, altså. Å satse på tankelesing er fåfengt.

[Gjest Arbeider]

Atttaktiv og bestevenn.