Jeg sliter veldig sosialt.

[AnonymBruker]

Er en ung jente som virkelig sliter sosialt. Jeg KLARER ikke å vite hva jeg skal si og hvordan jeg skal oppføre meg! Er hyggelig og imøtekommende, men snakker ingen til meg, så er jeg helt stille. Skjer ofte at noen kommenterer hvor stille jeg er og ber meg snakke mer. Blir da enda mer stille, og lei meg, fordi jeg får det jo ikke til..

Jeg unngår sosiale settinger og har det veldig vondt på grunn av dette. Klarte ikke å starte på skole, og har sakte men sikkert skøvet alle jeg kjente unna. Jeg føler meg bare ikke bra nok.. Føler meg kjedelig, rar, feit (spiseforstyrrelser), plagsom, stygg og taper, selv om det er de populære jeg alltid har vært med, jeg blir kalt pen i ny og ne, og jeg later som at jeg har bedre selvtillit enn jeg har.

Jeg har fra jeg begynte i barnehagen hatt problemer med å være med jevnaldrede. Alltid følt meg mer voksen. Jeg sluttet til og med i barnehagen fordi jeg var livredd de - uten at de egentlig hadde gjort noe galt.

Føler meg veldig alene. Jeg har aldri hatt kjæreste, ikke en guttevenn heller. Ikke i nærheten en gang. Sliter spesielt med å snakke med og forholde meg til gutter/menn. Jeg er ganske redd nærhet og stivner helt om noen rører meg..

Jeg vet ikke om det har noe å si, men jeg har hatt en veldig tung, utrygg oppvekst med massiv negativitet hjemme. Spesielt i forhold til faren min.. Kortversjon: han er en helt forferdelig far. Og det er helt forferdelig deprimerende å ha det sånn som dette..

Jeg vil være sosial, slappe av og være meg selv, og jeg prøver, men jeg klarer bare ikke! Jeg er livredd, og frustrert! Prøver å øve, men kommer ingen vei. Sliter med å holde en samtale gående da jeg enten kjeder meg eller bare sitter og tenker på hva jeg skal si og hvordan jeg fremstår. Å søke hjelp er ikke et alternativ før jeg flytter ut, og jeg har ingen å snakke med heller

Jeg trenger desperat råd til hvordan jeg skal forholde meg til folk, spesielt gutter og menn.

Noen som har det sånn? Noen tips til hvordan jeg kan tørre å øve meg på å bli bedre? Hvordan klarer du å finne på noe å snakke om?

Anonym poster: 9ddd1fa3d2375290c45b5449895d1f03

[Tullepia]

Du kan få god hjelp hvis du går til fastlegen og forklarer hvordan du har det. Kanskje kan du få henvisning til en psykolog som kan hjelpe deg på vei.

Det er ikke alltid så lett å skjønne hvordan man skal være sosial hvis man har fått selvbildet ødelagt i barndommen. Da er det jo egentlig ikke det sosiale som er problemet, men selvbildet. Det sosiale blir bare et symptom, og det lar seg ikke kurere uten at du går til roten av problemet. Du må rett og slett lære å elske deg selv og ikke være så opptatt av deg selv og hvordan du fremstår. Dette er noe jeg tror det vil være bra om du får profesjonell hjelp til.

Ellers kan det være greit å starte i det små. Finn en person du kan være med av og til. Har du en du kan ha tillit til og betro deg til, er det aller best. Da kan dere øve sammen. Men ikke gap over for mye i starten. Begynn forsiktig. Start med det som er minst truende: en kvinnelig bekjent eller slektning. Etterhvert som det går bedre kan du ta kontakt med flere mennesker, etterhvert også gutter og menn.

[Pringle]

Jepp, har hatt det sånn og har det tidvis litt sånn fremdeles. Det som hjalp meg, var blant annet å få diagnosen Asperger syndrom, for da ble det mer fokus på at jeg faktisk ikke fikk til, og ikke bare ikke turte, å være sosial. Jeg kunne legge lista helt ned (tidligere trodde jeg det var dritvanskelig å snakke med andre, men det er det ikke nødvendigvis). Jeg var så på en arbeidsutplassering hvor jeg kunne ubservere at den jevne personen med Downs fungerte mye bedre enn meg sosialt. Det gjorde meg først motløs, men så begynte jeg å lære av dem! Man trenger ikke finne på så mye smart eller dypt eller viktig å si, det viktige er møtet med andre mennesker, å vise at man er der, er til stede. Gi et kompliment for genseren eller øredobbene, spør om hva de vil anbefale i kantinen, snakk om barna og kjæledyrene deres.

Det har vært mye å jobbe med, men jeg har fått god hjelp, både av å gå i gruppe i Angstringen og ha samtaler med profesjonelle. Vi har snakket om relasjoner og barndommen og problemer og gleder. Etterhvert fikk jeg bedre kontakt med folk på min egen alder og yngre, og jeg har det mye bedre enn jeg hadde trodd var mulig. Har ikke kjæreste ennå, men det kjennes heller ikke så prekært lenger.

[Gjest Herr Heftig]

Man kan ikke bare g å snakke til folk. Da forstyrrer man dem sikkert. For hvis de hadde hatt lyst til å snakke med deg så hadde de jo gjort det allerede.

Nei, dette er ikke sarkasme. Det er slik "stille" folk tenker.

Hvis du har lyst til å øve med noen kan du bare sende PM. Du forstyrrer ikke.

[AnonymBruker]

Man kan ikke bare g å snakke til folk. Da forstyrrer man dem sikkert. For hvis de hadde hatt lyst til å snakke med deg så hadde de jo gjort det allerede.

Nei, dette er ikke sarkasme. Det er slik "stille" folk tenker.

Hvis du har lyst til å øve med noen kan du bare sende PM. Du forstyrrer ikke.

Jeg har slitt med sosial angst, og det var akkurat sånn jeg tenkte. Du traff spikeren.

Anonym poster: cf824703ffc1d470a38c6b79c760de40

[AnonymBruker]

Du kan få god hjelp hvis du går til fastlegen og forklarer hvordan du har det. Kanskje kan du få henvisning til en psykolog som kan hjelpe deg på vei.

Det er ikke alltid så lett å skjønne hvordan man skal være sosial hvis man har fått selvbildet ødelagt i barndommen. Da er det jo egentlig ikke det sosiale som er problemet, men selvbildet. Det sosiale blir bare et symptom, og det lar seg ikke kurere uten at du går til roten av problemet. Du må rett og slett lære å elske deg selv og ikke være så opptatt av deg selv og hvordan du fremstår. Dette er noe jeg tror det vil være bra om du får profesjonell hjelp til.

Ellers kan det være greit å starte i det små. Finn en person du kan være med av og til. Har du en du kan ha tillit til og betro deg til, er det aller best. Da kan dere øve sammen. Men ikke gap over for mye i starten. Begynn forsiktig. Start med det som er minst truende: en kvinnelig bekjent eller slektning. Etterhvert som det går bedre kan du ta kontakt med flere mennesker, etterhvert også gutter og menn.

Problemet er at jeg bor under barnevernet. Blir ikke myndig før om noen mnd Vil ikke at de skal bli innblandet, jeg kan ikke risikere å måtte bli her enda lenger enn jeg må. Alt blir bare verre for meg da.. Jeg får bare prøve å finne noen jeg kan øve med, så får jeg heller søke bedre hjelp om noen mnd.. Tusen takk for rådene!

Jepp, har hatt det sånn og har det tidvis litt sånn fremdeles. Det som hjalp meg, var blant annet å få diagnosen Asperger syndrom, for da ble det mer fokus på at jeg faktisk ikke fikk til, og ikke bare ikke turte, å være sosial. Jeg kunne legge lista helt ned (tidligere trodde jeg det var dritvanskelig å snakke med andre, men det er det ikke nødvendigvis). Jeg var så på en arbeidsutplassering hvor jeg kunne ubservere at den jevne personen med Downs fungerte mye bedre enn meg sosialt. Det gjorde meg først motløs, men så begynte jeg å lære av dem! Man trenger ikke finne på så mye smart eller dypt eller viktig å si, det viktige er møtet med andre mennesker, å vise at man er der, er til stede. Gi et kompliment for genseren eller øredobbene, spør om hva de vil anbefale i kantinen, snakk om barna og kjæledyrene deres.

Det har vært mye å jobbe med, men jeg har fått god hjelp, både av å gå i gruppe i Angstringen og ha samtaler med profesjonelle. Vi har snakket om relasjoner og barndommen og problemer og gleder. Etterhvert fikk jeg bedre kontakt med folk på min egen alder og yngre, og jeg har det mye bedre enn jeg hadde trodd var mulig. Har ikke kjæreste ennå, men det kjennes heller ikke så prekært lenger.

Har lest litt forskjellige steder om Asperger syndrom nå og er sjokkert over hvor mye av det som beskrev meg! Det var jo som å lese en bok av personligheten min, var kun et par uvesentlige ting som ikke passet med sånn jeg er Hvordan fikk du diagnosen? Hvordan testet de om du hadde det osv?

Man kan ikke bare g å snakke til folk. Da forstyrrer man dem sikkert. For hvis de hadde hatt lyst til å snakke med deg så hadde de jo gjort det allerede.

Nei, dette er ikke sarkasme. Det er slik "stille" folk tenker.

Hvis du har lyst til å øve med noen kan du bare sende PM. Du forstyrrer ikke.

Jeg tror du traff spikeren min også. Jeg skal prøve å legge merke til det neste gang jeg er livredd for å si noe. Ikke for å være dum, men hva er PM da?

Anonym poster: 9ddd1fa3d2375290c45b5449895d1f03

[AnonymBruker]

Problemet er at jeg bor under barnevernet. Blir ikke myndig før om noen mnd Vil ikke at de skal bli innblandet, jeg kan ikke risikere å måtte bli her enda lenger enn jeg må. Alt blir bare verre for meg da.. Jeg får bare prøve å finne noen jeg kan øve med, så får jeg heller søke bedre hjelp om noen mnd.. Tusen takk for rådene!

Har lest litt forskjellige steder om Asperger syndrom nå og er sjokkert over hvor mye av det som beskrev meg! Det var jo som å lese en bok av personligheten min, var kun et par uvesentlige ting som ikke passet med sånn jeg er Hvordan fikk du diagnosen? Hvordan testet de om du hadde det osv?

Jeg tror du traff spikeren min også. Jeg skal prøve å legge merke til det neste gang jeg er livredd for å si noe. Ikke for å være dum, men hva er PM da?

Anonym poster: 9ddd1fa3d2375290c45b5449895d1f03

Pm er privat Melding

Anonym poster: bb66bd758bab6a003de906ff1737e70d

[Tullepia]

Problemet er at jeg bor under barnevernet. Blir ikke myndig før om noen mnd Vil ikke at de skal bli innblandet, jeg kan ikke risikere å måtte bli her enda lenger enn jeg må. Alt blir bare verre for meg da.. Jeg får bare prøve å finne noen jeg kan øve med, så får jeg heller søke bedre hjelp om noen mnd.. Tusen takk for rådene!

Leger og psykologer har taushetsplikt. Du står fritt til å oppsøke dem og snakke med dem uten at barnevernet skal få vite noe om det.

[Gjest invincible]

Pm er privat Melding

Anonym poster: bb66bd758bab6a003de906ff1737e70d

Åja... Takk, hehe, har ikke vært så mye her inne før..

[Gjest invincible]

Leger og psykologer har taushetsplikt. Du står fritt til å oppsøke dem og snakke med dem uten at barnevernet skal få vite noe om det.

Å, det visste jeg ikke! Er du sikker på at det gjelder uansett hva slags problemer man har? Trodde barnevernet var de eneste psykologer osv ikke har taushetsplikt ovenfor :s

Endret 16. desember 2012 av invincible

[Gjest Herr Heftig]

Å, det visste jeg ikke! Er du sikker på at det gjelder uansett hva slags problemer man? Trodde barnevernet var de eneste psykologer osv ikke har taushetsplikt ovenfor :s

Taushetsplikten kan bare brytes i alvorlige tilfeller, som for eksempel om det hver natt kom en mann inn på rommet ditt og voldtok deg, og du ikke ville si det til noen. Litt sosial utilpasshet er ingenting å bryte taushetsplikten for.

Håper ikke du får mareritt av eksempelet mitt.

[Gjest invincible]

Taushetsplikten kan bare brytes i alvorlige tilfeller, som for eksempel om det hver natt kom en mann inn på rommet ditt og voldtok deg, og du ikke ville si det til noen. Litt sosial utilpasshet er ingenting å bryte taushetsplikten for.

Håper ikke du får mareritt av eksempelet mitt.

Håper ikke jeg heller.

Hm, men da blir jeg nok henvist til bup, og da vet jeg fra før at bup snakker med institusjonen her jeg bor. Ikke om personlige ting jeg forteller kanskje, men jeg er litt usikker på om de har lov til å nekte meg å skrive meg ut når jeg blir myndig hvis de oppdager alt jeg egentlig sliter med (det er mye mer enn det som står i hovedinnlegget, men jeg kutter meg ikke og har ingen planer om selvmord og sånt). Alt blir verre hvis ikke jeg kommer meg vekk herfra.

Og jeg tør ikke å sende deg PM, forresten. Jeg plager deg, jeg vet det. Jeg tør såvidt å skrive her, bruker kjempelang tid på å få meg til å poste alt jeg skriver..

[Tullepia]

Å, det visste jeg ikke! Er du sikker på at det gjelder uansett hva slags problemer man har? Trodde barnevernet var de eneste psykologer osv ikke har taushetsplikt ovenfor :s

Nei, for noe tull! Slik er det ikke.

Sitert fra psykologoslo.no:

"Psykologer har taushetsplikt i alt sitt terapeutiske arbeid. Med taushetsplikt menes at det som tas opp med psykolog ikke fortelles videre, verken til andre i familien eller vennekrets, helsevesenet, politi, skole, eller sosialkontor, uten at det på forhånd er godkjent av den som søker hjelp. Det eneste unntaket for taushetsplikten er hvis barn lider alvorlig overlast, eller hvis personers liv står i fare."

Dette med barn som lider handler om hvis en psykolog får kjennskap til f. eks. at en person begår overgrep mot barn.

Det er utrolig trist hvis man unnlater å søke hjelp i helsevesenet fordi man tror opplysningene går videre. Slik er det ikke. Er du i tvil, skal du spørre dem i helsevesenet du kontakter, de vil ikke sitte og lyve for deg!

[Gjest invincible]

Nei, for noe tull! Slik er det ikke.

Sitert fra psykologoslo.no:

"Psykologer har taushetsplikt i alt sitt terapeutiske arbeid. Med taushetsplikt menes at det som tas opp med psykolog ikke fortelles videre, verken til andre i familien eller vennekrets, helsevesenet, politi, skole, eller sosialkontor, uten at det på forhånd er godkjent av den som søker hjelp. Det eneste unntaket for taushetsplikten er hvis barn lider alvorlig overlast, eller hvis personers liv står i fare."

Dette med barn som lider handler om hvis en psykolog får kjennskap til f. eks. at en person begår overgrep mot barn.

Det er utrolig trist hvis man unnlater å søke hjelp i helsevesenet fordi man tror opplysningene går videre. Slik er det ikke. Er du i tvil, skal du spørre dem i helsevesenet du kontakter, de vil ikke sitte og lyve for deg!

Har alltid fått høre at ingen har taushetsplikt ovenfor barnevernet hvis det er noe de trenger å vite, men da er det kanskje ikke sånn allikevel.. Kanskje jeg slipper å vente med å få hjelp allikevel.. Håp!

Men går det an at jeg går til psykolog uten at barnevernet osv får vite det? Altså hvis jeg går til legen.. Da blir jeg vel henvist til bup i og med at jeg er under atten? Og da kontakter vel bup de som har hovedansvaret for meg?

[Gjest invincible]

Herregud, i dag turte jeg ikke en gang å åpne når den eneste ordentlige venninnen jeg har igjen kom på døra og skulle gi meg julegave.. Aner nesten ikke hva jeg skal snakke om med henne heller.. Er så lei av meg selv

Jeg er TS, forresten.

[Tullepia]

Det virker helt bak mål at barnevernet skal ha noen spesiell innsynsrett i journaler som ikke en gang foreldre kan få...

Jeg synes du skal bestille en time hos legen og i hvertfall spørre hvilke muligheter du har og hvorvidt legen mener at dette er noe barnevernet liksom skal ha "rett" til å vite. Et barnevernsbarn har da samme rettigheter som ethvert annet barn! Er du usikker skal du spørre legen om han kan fortelle noe videre til barnevernet.

[Gjest Summers]

Har du prøvd å snakke med selgere? Dette er mennesker som dør for å snakke med deg. Trenger ikke kjøpe alt mulig rart, men neste gang du f.eks er i klesbutikken og de spør om du vil ha hjelp så prøv å si ja.

[AnonymBruker]

Oi, her var det mye jeg kjente meg i gjen i, bor i fellesskap og synes det er veldig vanskelig og prate med de jeg bor med, jeg blir stille når jeg møter de på kjøkkenet eller i stuen, føler at alle går når jeg kommer og vil ikke snakke med meg..

Veldig kjipt, holder meg mest på rommet eller er i stuen når kjæresten min er hjemme.

Jeg sier hei og spør et spm og når de har svart eller jeg har svart på det de spør om blir jeg stille og sliter med og si noe mere.

Anonym poster: bcf3e563ac3af98130131cdb1d0764c0

[Gjest invincible]

Har du prøvd å snakke med selgere? Dette er mennesker som dør for å snakke med deg. Trenger ikke kjøpe alt mulig rart, men neste gang du f.eks er i klesbutikken og de spør om du vil ha hjelp så prøv å si ja.

Nei, jeg unngår de alltid så jeg skal slippe å måtte snakke med de.. Men det er det kanskje lurt å slutte med, hehe? Svarer jo når noen snakker til meg, men klarer ikke å snakke til noen på eget intiativ. Ironisk nok har jeg på en måte blitt tvunget til å begynne å jobbe i en klesbutikk i morgen.. Herrebutikk.. Bare håper jeg kommer til å klare å si noe i det hele tatt :\

[Gjest invincible]

Oi, her var det mye jeg kjente meg i gjen i, bor i fellesskap og synes det er veldig vanskelig og prate med de jeg bor med, jeg blir stille når jeg møter de på kjøkkenet eller i stuen, føler at alle går når jeg kommer og vil ikke snakke med meg..

Veldig kjipt, holder meg mest på rommet eller er i stuen når kjæresten min er hjemme.

Jeg sier hei og spør et spm og når de har svart eller jeg har svart på det de spør om blir jeg stille og sliter med og si noe mere.

Anonym poster: bcf3e563ac3af98130131cdb1d0764c0

Føler med deg!

Endret 16. desember 2012 av invincible