Tenåringsjentene våre ødelegges... De orker ikke presset.

[AnonymBruker]

Jeg er kontaktlærer for en VG1-klasse med 30 fantastiske elever på 16-17 år. Oppegående elever, smarte elever, vakre elever, alle på hver sin måte. For en stund siden hadde jeg elevsamtaler med dem alle. Jeg hadde satt av 20 minutter til hver elev. Guttene gjorde seg stort sett ferdige på 10 minutter, med noen unntak. De var fornøyde med skolen, hadde det fint med seg selv, trivdes med idretten, og hadde gode venner.

Det var en annen historie med jentene. De fleste av dem ble sittende en time. Én etter én brøt de sammen foran meg. De har for stort press på seg. Et par spørsmål fra min side, stilt på en omsorgsfull måte, så rant tårene. Det grusomme var at historiene stort sett var de samme:

"Jeg føler meg så feit og stygg. Jeg sammenligner meg med de andre, og er så usikker".

"Jeg er livredd for å ikke få gode karakterer. Jeg er redd for hva foreldrene mine vil si hvis jeg skuffer dem"

"Jeg er livredd for å ikke ha kontroll på det jeg spiser, jeg hater meg selv hvis jeg ikke er sunn nok"

"Foreldrene mine vil at jeg skal satse på idretten. Jeg må trene fem ganger i uka, i tillegg til å få gode karakterer, holde meg tynn, være sammen med venner og være populær på facebook. Hvis jeg sitter hjemme en lørdagkveld, vet ALLE det"

"Jeg MÅ jobbe, selv om jeg ikke har tid, fordi foreldrene mine ikke kan sponse meg med den jakka jeg må ha, til 8000, for å bli godtatt"

Jeg blir så fryktelig lei meg. Hva er det vi, foreldrene og samfunnet gjør med tenåringsjentene? Det er ikke sååå lenge siden jeg gikk på VGS selv, men det føles som århundrer siden. Vi slappet av mye mer enn dagens jenter. Hvis jeg fikk 2 på en matteprøve, var det ikke verdens undergang så lenge jeg gjorde det godt i engelsk. Jeg hadde ikke mitt sosiale nettverk på en pc-skjerm, så jeg slapp å bli konstant overvåket av alle mine venner som bevis på hvor vellykket jeg var. Jeg koste meg med boller i friminuttene, og tenkte ikke noe mer på det.

Og ikke minst, jeg slapp bloggene. Flere av disse jentene trakk fram blogger som grunn til at de føler seg mindreverdige. Flere har et avhengighetsforhold til for eksempel Fotballfrues blogg, og idylliserer hennes perfekte liv. Jeg har forsøkt å få dem til å se at under hennes perfekte overflate ligger mest sannsynlig også år med usikkerhet og redsel, men elevene klarer ikke å si det.

Jeg føler meg så maktesløs. Jeg har brukt mange skoletimer på å snakke om selvtillit, at vi SKAL være forskjellige, at mangfold er viktig, at ingen bestemmer hva som er vakkert.

Jenta som er naturlig syltynn er livredd fordi mange sier til henne at hun er for tynn, og at det er finere med former. Hennes største drøm er å legge på seg og få rumpe og operer inn silikon. Jenta med former er livredd fordi hun føler seg feit. Hennes største drøm er å bli tynn.

Ingen er fornøyde. Alle er livredde. Alle tenker på mat. På trening. På skole. På framtiden. På å være gode døtre. Gode venner. Perfekte. Vellykkede.

Var det dette vi ønsket??

Anonym poster: 242e92742edb07f066e2121532367b05

[Gjest Badebuksa]

Jeg håper alle oppegående mennesker sier at "nei, det er ikke slik vi ønsker at samfunnet skal være". Og mener det.

Men du vet, det er tydeligvis enten et flertall eller en sterk mindretallsgruppe som er veldig opptatt av at det skal være nettopp sånn!

Hva gjør man med det, da? Hjelper lite å fortelle dattera di at hun er så pen, søt og at hun er spesiell og verdt noe når venninnene sier det motsatte fordi hun ikke takler presset og ikke har akkurat den og den jakka, den hårfrisyren osv.

[Rosenrød]

Jeg merker også dette på skolen hvor jeg er lærer. Dette er en stor kombinert barne- og ungdomsskole, og jeg underviser blant annet i kroppsøving på ungdomstrinnet. Her ser jeg akkurat det samme som du legger merke til, noen av jentene er sykelig opphengt i utseende, klær og blogger. Ser også at det merkes lenger og lenger ned i skolen, da jeg er kontaktlærer for en sjetteklasse.

Jeg blir både sint og oppgitt når jeg leser om hvordan enkelte bloggere fraskriver seg alt ansvar for dette!

Endret 16. desember 2012 av Rosenrød

[Tullepia]

Jeg ser det samme problemet. Det er et samfunnsproblem som har fått lov til å utvikle seg i mange år, og som virkelig har skutt fart i takt med den teknologiske utviklingen. Det er mange faktorer som bidrar til denne trenden, noen er:

- økt seksualisering i samfunnet. Jenter bombarderes med bilder av kunstige kropper og belastes med forventningen om å være seksuelt aktive før de føler seg klar. I stedet for å oppleve forelskelse, utforske sin egen seksualitet, oppdage et mysterium, blir sex redusert til et stykke kald akrobatikk som verken gir særlig nytelse, trygghet eller glede.

- økt materialisme. Vi blir rikere og rikere, "alle" har råd til alt av klær og interesser. Vi glemmer dem som ikke har så god råd, og vi glemmer hva det vil si å finne på gratis ting sammen. Penger blir målet på lykke og velstand, selv om alle erfarer at det ikke gir lykke.

- økt overvåking. Fb, blogger, twitter osv øker overvåkingen, som du påpeker. Det skaper også falske bilder av hvordan andres liv er, fordi bloggere og fb-ere naturlig nok pynter på sannheten for å fremstå i et godt lys.

Dette er bare noen faktorer. Ansvaret ligger i stor grad på de voksne. Manglende grensesetting, veiledning og empati gjør at de unge sliter med å navigere og håndtere den virkeligheten de lever i. De unge har også behov for å høre om dypere verdier: Hva er egentlig kjærlighet? Hva er egentlig et menneskeverd?

De unge trenger modne voksne som hjelper og veileder samtidig som de unge får utforske sine egen liv. Dessverre er mange voksne selv umodne og egoistiske og ikke i stand til å ta på seg denne rollen. Kanskje burde vi søke visdommen til besteforeldregenerasjonen?

Det finnes ingen enkel løsning, men det er viktig at vi belyser problemet. Da kan vi begynne å ta tak i det og kanskje finne løsninger.

[AnonymBruker]

Dette har jo dere i voksengenerasjonen lagt opp til selv. Det er dere som i noen årtier har opphøyd et stadig større fokus på utseende, sunnhet og å ta seg bra ut, samtidig som man skal gjøre det bra på alle andre områder i tillegg. Dette presset klarte dere ikke selv, derfor tar dere nå dette ut på deres barn, man kan lese mye om å leve ut drømmer gjennom barna sine dersom man googler litt. Det er selvsagt ikke slik at samfunnet "plutselig" har blitt slik, det har vært en kontinuerlig utvikling som dere i høyeste grad har medvirket til på lik linje med andre.

For øvrig kan jeg garantere deg at guttene føler like stort press, det er bare ikke like akseptert å snakke om det. Unge gutter opplever også et stort kroppspress i dag, problemet er bare at det anses som svakhet å snakke om det, heller ikke om andre problemer gutter opplever. Sliter gutter med noe, blir de bedt om å "manne seg opp" eller ta seg sammen, suge seg i det og komme seg videre. Vel, da åpner man heller ikke for dialog.

Anonym poster: 09a395c865259f11ea28a6584a86ac54

[anora]

interessant. det er ikke lett å være tenåring i dag. Ser du skriver tenåringsjenter er det også et problem ved tenåringsguttene våre?

[AnonymBruker]

interessant. det er ikke lett å være tenåring i dag. Ser du skriver tenåringsjenter er det også et problem ved tenåringsguttene våre?

Absolutt. Jeg skriver "stort sett" fordi mange av guttene i klassen stort sett er fornøyde med livene sine. Det kan godt hende at den som skriver lenger oppe har et poeng i at mange er for "tøffe" til å innrømme at de ikke har det bra, men inntrykket mitt er at flere av gutta klarer å la i hvert fall skolepresset prelle av. De er ikke så opptatte av å skulle prestere på skolen hele tiden, og gir litt mer f i å stille opp for alle rundt seg.

Når det er sagt, har jeg noen gutter i klassen som sliter veldig med selvtilliten. De skisserer at de er redde for å ikke være muskuløse nok, ikke kjekke nok, og redde for å skuffe fedre som ønsker at de skal mestre den idretten som fedrene deres vil at de skal mestre. Men vi har ingen typiske "alfahanner" i klassen, dermed tror jeg ikke presset om å være kul og tøff og mandig gjør seg så gjeldende. Men gutta er ikke flinke nok til å prate med hverandre om det som er nært, det sier jeg til dem hele tiden. De kan være sammen i timevis og bare snakke om fotball, og uten å vite at den andre har det vanskelig.

Anonym poster: 242e92742edb07f066e2121532367b05

[AnonymBruker]

Jeg tror absolutt gutta har det like tøft. Jeg velger å være anonym nå, da jeg ikke ønsker det jeg skal fortelle skal relateres til min bruker.

Min sønn går andre året studiespesialisering på videregående. En rolig gutt som aldri har hatt interesse av festing eller andre sosiale aktiviteter. Han sitter hjemme hver helg, og stort sett i ukedagene etter skolen. Han har venner i klassen, og et par utenom klassen, men de "treffes" på nett, da han er gamer.

Han er en skoleflink elev, som klarer seg helt fint uten å jobbe masse, men han er en type som gjerne skal kunne ting første gang han prøver det. Hvis han ikke klarer så takler han det forferdelig dårlig.

Her for 3- 4 uker siden ringte han meg plutselig en morgen bare en times tid etter skolestart. Han var blitt syk, om lurte på om jeg kunne hente ham. Når han kom å satte seg i bilen så hørtes han ut som han hadde løpt 3000m. Han hyperventilerte, hadde vondt i magen, og var generelt dårlig. Så syk var han at jeg turte ikke kjøre ham hjem, men tok ham til legen. Etter en sjekk og en times tid hos legen så fikk vi diagnosen. Han hadde angstanfall. Vi har ikke klart å finne ut hva som utløste dette, da det ikke er noe som har skjedd i det siste, men jeg tenker at det er et selvpålagt krav om gode karakterer, og kanskje et uutalt ønske om å passe inn med de andre. Han spiser godt, men er forferdelig tynn, har ikke muskler og er generelt ingen tøffing. Mulig han grubler på ting som vi foreldre ikke får vite om.

Anonym poster: 95ea0537bad470d553cd474e86207feb

[Gjest Gjest]

Jeg tror absolutt gutta har det like tøft. Jeg velger å være anonym nå, da jeg ikke ønsker det jeg skal fortelle skal relateres til min bruker.

Min sønn går andre året studiespesialisering på videregående. En rolig gutt som aldri har hatt interesse av festing eller andre sosiale aktiviteter. Han sitter hjemme hver helg, og stort sett i ukedagene etter skolen. Han har venner i klassen, og et par utenom klassen, men de "treffes" på nett, da han er gamer.

Han er en skoleflink elev, som klarer seg helt fint uten å jobbe masse, men han er en type som gjerne skal kunne ting første gang han prøver det. Hvis han ikke klarer så takler han det forferdelig dårlig.

Her for 3- 4 uker siden ringte han meg plutselig en morgen bare en times tid etter skolestart. Han var blitt syk, om lurte på om jeg kunne hente ham. Når han kom å satte seg i bilen så hørtes han ut som han hadde løpt 3000m. Han hyperventilerte, hadde vondt i magen, og var generelt dårlig. Så syk var han at jeg turte ikke kjøre ham hjem, men tok ham til legen. Etter en sjekk og en times tid hos legen så fikk vi diagnosen. Han hadde angstanfall. Vi har ikke klart å finne ut hva som utløste dette, da det ikke er noe som har skjedd i det siste, men jeg tenker at det er et selvpålagt krav om gode karakterer, og kanskje et uutalt ønske om å passe inn med de andre. Han spiser godt, men er forferdelig tynn, har ikke muskler og er generelt ingen tøffing. Mulig han grubler på ting som vi foreldre ikke får vite om.

Anonym poster: 95ea0537bad470d553cd474e86207feb

Jeg vil bare si at sønnen din er ikke alene om å ha det slik. Jeg kjenner til tenåringer med tilsvarende erfaringer. Det er en krevende tid, og stress i kombinasjon med hormoner kan påvirke både følelsene og kroppen. Det hender legene får inn ungdom som tror de er alvorlig syke, men etter undersøkelse viser det seg at det er stress og angst som har utløst kroppslige reaksjoner.

Det pleier å hjelpe å få utelukket fysisk sykdom. Det er videre lurt å ha en plan for hva man skal gjøre hvis slike symptomer kommer tilbake. Sønnen din ringte deg. Det er flott. Det pleier også å hjelpe å legge seg ned og drikke litt vann. Hvis man vet at det ikke er noe farlig, og vet hva man skal gjøre hvis det skjer igjen, kan det bidra til å forebygge nye "anfall".

Jeg tenker at det er viktig å ha foreldrenes støtte. Å vite at de er der uansett. At de er glad i han/henne uansett. At man kan prate med dem uten å bli dømt. En del ungdommer vokser opp i familier som har store ambisjoner på vegne av barna. Da kan prestasjonspresset bli for stort. Jeg tenker at det er vanskeligere når presset kommer utenfra enn når det kommer fra tenåringen selv, slik jeg forstår det er for sønnen din.

Tenårene er en sårbar fase, og for de fleste tror jeg det blir lettere når de blir noen år eldre.

[Gjest Anne]

Absolutt. Jeg skriver "stort sett" fordi mange av guttene i klassen stort sett er fornøyde med livene sine. Det kan godt hende at den som skriver lenger oppe har et poeng i at mange er for "tøffe" til å innrømme at de ikke har det bra, men inntrykket mitt er at flere av gutta klarer å la i hvert fall skolepresset prelle av. De er ikke så opptatte av å skulle prestere på skolen hele tiden, og gir litt mer f i å stille opp for alle rundt seg.

Når det er sagt, har jeg noen gutter i klassen som sliter veldig med selvtilliten. De skisserer at de er redde for å ikke være muskuløse nok, ikke kjekke nok, og redde for å skuffe fedre som ønsker at de skal mestre den idretten som fedrene deres vil at de skal mestre. Men vi har ingen typiske "alfahanner" i klassen, dermed tror jeg ikke presset om å være kul og tøff og mandig gjør seg så gjeldende. Men gutta er ikke flinke nok til å prate med hverandre om det som er nært, det sier jeg til dem hele tiden. De kan være sammen i timevis og bare snakke om fotball, og uten å vite at den andre har det vanskelig.

Anonym poster: 242e92742edb07f066e2121532367b05

Det er typisk for kvinnelige lærere å kun fokusere på jenter og jenters problemer i livet. Gutter har det vel så tøft, om mulig enda tøffere.

I tillegg har de et problem med at det er så altfor mange kvinnelige lærere som kun fokuserer på jentene. Slik opplever de skolehverdagen fra 1. klasse og til de forlater grunnskolen.

Jeg har fulgt to sønner gjennom hele grunnskolen, så problemet er velkjent, kan du trygt si.

[O'hara]

Det er vel lite fruktbart å snakke om det er gutter eller jenter som har det verst?

Sannheten er vel mer mot det at det er mange ungdommer som sliter, mye grunnet press utenfra om kropp, utseende og prestasjoner.

Her er det, etter mitt syn, foreldre som svikter. Ofte begynner man allerede når de ser små med uttalelser som "Hvor fin du er i kjolen!", "Hvor tøff du er i skjorta!" altså, vi kommenterer det ytre, gir de positiv tilbakemelding når de gjør som vi sier, roser de når de er flinke. Hva med når de er seg selv? Hvor ofte ser man barnet sitt for den det er?

Om vi foreldre legger grunnsteinene med god selvfølelse allerede i barneårene så vil vi nok oppleve en liten endring hos ungdommene også.

Samtidig, ungdomsårene er for de aller fleste, tror jeg, noen vanskelige år. Man skal løsrive seg fra foreldrene sine, man skal bli akseptert blant venner samtidig så skjer det mye hormonelt i kroppen.

Jeg vet hvertfall at jeg selv aldri ville ha vært 16-17 igjen, ikke fordi jeg hadde det spesielt tøft, men fordi det skjedde mye psykisk med meg, følelsene lever som en jo-jo.

Tror det viktigste man som foreldre kan gjøre er å sørge for at ungdommene kan fortelle en alt, slik at man kan ta tak i det om ting utvikler seg til noe ekstremt, f.eks anoreksia, depresjoner, usunt stress.

Jeg vet hvertfall at jeg vi gjøre det jeg kan for at frøkna mi skal føle at hun er god nok, akkurat slik hun er, ikke når hun spiser godt, gjør som jeg sier og kler seg som jeg vil...

[Gjest BabyBlue]

Selvfølgelig bryter noen sammen når de fra 8 klasse får høre at de kommer til å ende opp som tapere med mindre de får 5 i snitt. Hadde lærere som sa "Det er nå det gjelder! Det er nå dere legger grunnlaget for fremtiden!" Noe som gjorde meg direkte sliten og deppa. Men tror egentlig ikke at dette spesielt gjelder for jenter - de har bare lettere for å vise følelser enn gutter, kanskje? Sikkert noe kulturelt betinget. Det er liksom mer lov for jenter å knekke under presset enn det er for gutter, trist men sant. Uansett kjønn må de som sliter snappes opp av systemet og hjelpes, noe norske skoler egentlig er for dårlige til. Altfor mange som går fra vgs til nav...

[Chloe-]

Jeg signerer at det kan være vel så vanskelig å være tenåringsgutt.

Jeg, som jente, klarte meg forholdsvis greit på videregående. Dette skyldes helt og holdent muligheten til å støtte meg på venninner i tunge tider. Prate om følelser, selvbilde, skolepress, og felle en tåre eller to.

Jeg mener også at jenter har lavere terskel for å vise omsorg for hverandre på det følelsesmessige plan. Selv om jenter også kan føle seg ekskludert fra denne påstanden, tror jeg i høyere grad dette gjelder gutter. Man kan fort bli for "tøff" til å be om en klem, eller rekke ut en hånd.

Forøverig signerer jeg TS innlegg fullt og helt.

En innrømmelse fra bloggere som blånekter for sin innflytelse tror jeg er for mye å håpe på. Men det hadde sannelig vært på sin plass!!!

[AnonymBruker]

Gruer meg til den dagen min 12 år gamle datter og hennes venninner oppdager rosablogg-verdenen :-(. De har enda ikke kjennskap til disse, men det er nok bare et spørsmål om (kort) tid.

Anonym poster: 2d3b33dea5ae0a5ef145b79fd83204d1

[Eiil]

Min selvtillitt begynte å falle allerede i 3-4 klasse da jeg ikke ble godtatt inn i det nye miljøet jeg kom inni. Og ej hadde en stefar som gikk hjemme å fortalte meg at jeg var feit og plaget meg for jeg ikke hadde den normale tynne kroppsbygningen.. Og har store problemer med utseende mitt av dette enda, og er da godt ferdig med VGS. VGS er det største marerittet ungdommer må gå gjennom i løpet av livet. Presset er så stort fra flere ender at en vil rett og slett bare legge seg ned å aldri våkne opp igjen.

Å være flink på skolen holder ikke. En må i tillegg være sosialt aktiv, utenfor sin egen vennekrets for å være godtatt, og helst også være venner med alle (inkluderer baksnakking av andre osv). Og ikke minst må en se "fin" ut, eller det samfunnet kaller det å være fin. Og viss ikke en holder dette, janei da er en sosialt tilbakestående og ikke akseptert og fin nok til å delta på klassefester der du er den eneste som ikke er invitert. Fordi DU er for rar og ikke har rette interessene.

[Betelgeuse]

Dette handler om seksualitet, og vinnere og tapere. Og da mener jeg på tvers av samfunnet, fra "moralsk forfall"(I hermetegn:), individets rett, "meg-meg"- istedetfor "oss og vi"-tankegang og ikke minst økonomisk. I et informasjonssamfunn som omgir oss med stadig mer sludder, er det markedet for sex og bar hud som genererer aller mest penger, uten sammenligning.

Om folk bare ville tenke på hvorfor det er så mye press på kropp og seksualitet, istedetfor å prøve å moralisere og komme med halvhjertede forslag til forebyggende tiltak, så kanskje vi hadde fått mer forståelse for dette. Jeg er sjeleglad jeg vokste opp i tide, for 10-20 år siden var tenårene en god del hakk mer trygt, avslappet og moro.

Sex selger. Og i et liberalt samfunn er det ikke noe som kan stoppe det; på samme måte som en tøylesløs økonomisk liberalisme skaper vinnere og kroniske tapere, vil på samme en seksuell, individuell og sosial frihet skape et marked, med nøyaktig like spilleregler. Det er det som er markedets lov. Og nei, jeg er ikke kristen, jeg vil ikke tilbake i tid, men det må være lov å konstatere at vi har nye utfordringer i det moderne samfunnet.

Endret 17. desember 2012 av Betelgeuse

[AnonymBruker]

Det er typisk for kvinnelige lærere å kun fokusere på jenter og jenters problemer i livet. Gutter har det vel så tøft, om mulig enda tøffere.

I tillegg har de et problem med at det er så altfor mange kvinnelige lærere som kun fokuserer på jentene. Slik opplever de skolehverdagen fra 1. klasse og til de forlater grunnskolen.

Jeg har fulgt to sønner gjennom hele grunnskolen, så problemet er velkjent, kan du trygt si.

TS her. Innlegget ditt provoserer meg ganske kraftig. Det er ikke slik at jeg "avfeier" guttene med ett: "Du har det sikkert bra uansett, så jeg bryr meg bare om jentene". Tro meg, jeg gjør faktisk ganske mye for å få gutta til å åpne seg, jeg snakker mye om hva samfunnet gjør med mannsidealet i timene osv. Som jeg skrev over forteller jeg ofte gutta at de må bli flinkere til å prate med hverandre.

Og jeg har naturligvis også tatt tak i de gutta som har det vanskelig, med oppfølgingssamtaler og videre henvendelser. Men som jeg sa, mange gutta i min klasse skisserer faktisk at de har det ok, og jeg kan ikke akkurat tvinge dem til å snakke om ting dersom de ikke ønsker det. De er tross alt ganske voksne. Inntrykket jeg sitter igjen med er like fullt at de fleste av disse gutta ikke lar presset gå til hodet på dem, mens jentene som sagt i større grad knekkes. Hvis du tror det gjør meg til en "kvinnelig lærer som kun fokuserer på jentenes problemer i livet", tror jeg problemet ligger hos deg.

Anonym poster: 242e92742edb07f066e2121532367b05

[Betelgeuse]

Jeg _tror_ guttene sliter mer med alderen, når de blir konfrontert med et voksenliv de ikke skjønner noe særlig av. Og jeg tror, og håper at jentene får det litt bedre med alderen. Jeg har ikke statistikk på dette i det hele tatt, det er bare noe jeg har erfart. Det jeg vet, er at flere jenter/kvinner blir diagnostisert med angst og depresjon, mens gutta/menn tar livet sitt 3-4 ganger så ofte som jentene. Uansett er jeg enig med trådstarter, det er en uholdbar situasjon, og jeg tror spesielt presset fra media er hakket større på jentene.

Endret 17. desember 2012 av Betelgeuse

[Mafalda]

Jeg tror mye ligger i å være dønn tydelig på hva som er viktig i livet, helt fra barna er små. Og det gjelder både gutter og jenter

Mange av bekymringene dreier seg jo om totalt idiotiske og uviktige ting, som av en eller annen grunn er overhypet og overkommunisert på mange plan i samfunnet. Tenårene kommer aldri til å bli lette, men det er i alle fall en slags start at vi foreldre sørger for å være klare og tydelige motvekter, i stedenfor at mamma og pappa ubevisst overfører enda mer av det samme: "Åh, Hansen har fått en flott bil altså, det er noe annet enn det vraket her".... "Æsj, se på hun damen der, hun kledde ikke kort skjørt i det hele tatt og burde jammen finne på noe annet!"... "Søren også, nå har jeg lagt på meg igjen! Hvor er lavkarbo-guiden min, nå tør jeg ikke vise meg på stranda..." "Se på de flotte kakene Lissen har lagt ut på Facebook, er det bare for å gjøre oss andre misunnelige?" (dette er ting vi voksne ofte presterer å si i nærvær av barn/unge, i diverse tanketomme varianter). Kommentarer om penger, utseende, status, vekt, alt dette samler seg i barnas idebank og baner vei for all mulig skadelig påvirkning fra blogger og moteblader.

Vi kan neppe fjerne den skadelige påvirkningen, og da er det viktigere enn noen gang at vi foreldre er virkeigli bevisste og kritiske til hva vi selv kommuniserer. Vi er de første og de sterkeste påvirkningsfaktorene i våre barns liv, men hvis vi lar humla suse og tar problemene når de kommer i VGS-alderen, så er det i stor grad for sent.

For øvrig kjenenr jeg ikke helt igjen beskrivelsen av at alt var så bekymringsløst for ti-tjue år siden. Det var da nok av karakterpress, slankepress og sosialt hierarki da også. Forskjellen nå er at det kommer i alle kanaler og hele tiden, via internett, blogger og smarttelefoner. Mobbing skjer digitalt og på sekundet, rykter deles på samme måte. Så det er helt klart en faktor som gjør en allerede litt trøblete tid av livet enda litt vanskeligere.

Endret 17. desember 2012 av Mafalda

[Betelgeuse]

For øvrig kjenenr jeg ikke helt igjen beskrivelsen av at alt var så bekymringsløst for ti-tjue år siden. Det var da nok av karakterpress, slankepress og sosialt hierarki da også. Forskjellen nå er at det kommer i alle kanaler og hele tiden, via internett, blogger og smarttelefoner. Mobbing skjer digitalt og på sekundet, rykter deles på samme måte. Så det er helt klart en faktor som gjør en allerede litt trøblete tid av livet enda litt vanskeligere.

Såså, jeg sa at det var en god del hakk mer avslappet. Livet har vel aldri vært bekymringsløst noensinne, for noen. Å gi den digitale _mobbingen_ skylden for at det er verre nå, tror jeg derimot er et vådeskudd, det er mer et symptom enn en ordentlig årsak.

Endret 17. desember 2012 av Betelgeuse